«Herren sa: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne.
Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på
egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et
land som flyter av melk og honning.» ().
Når Gud kaller, endre det ofte vårt livs retning. Og følger vi kallet, finner vi at Guds
vei er den beste. Men i førstningen kan det være vanskelig å ta imot Guds kall.
Slik var det da Gud kalte Moses i møtet ved den brennende busken. Moses kjente
nok ikke forbrenningslovene, men han visste han så et mirakel, og det fanget hans
oppmerksomhet. Han tvilte ikke på at Gud kalte ham til en bestemt oppgave. Men
hva skulle han gjøre? Følge kallet selv om det ville snu opp ned på livet hans? Han
var ikke begeistret for oppgaven.
Du har kanskje opplevd å ha bestemte mål, men så stokket Gud om på planene.
Vi kan være til nytte for Gud på mange måter, men det å følge Guds kall i livet og
gjøre det han vil, er det som gir mest mening. Det er ikke alltid lett, og det var det
heller ikke for Moses, men det er ikke lurt å gå våre egne veier når Gud kaller oss i
en annen retning.
Moses levde et enkelt liv etter flukten til Midjan. Han giftet seg, fikk sønnene
Gersjom og Elieser () og ble en del av storfamilien til Jetro, hans svigerfar
og prest i Midjan. I 40 år levde han som gjeter, og som David () nøt han
Guds nærvær slik det åpenbarte seg i naturen.
Men Moses surret ikke bare rundt og luktet på blomstene. Vandringsårene
med Gud forandret ham og forberedte ham på en lederrolle. Moses skrev også to
av Bibelens eldste bøker mens han var i ødemarken: Job og 1. Mosebok (se Ellen
White: Patriarchs and Prophets, s. 251; Francis D. Nichol, et al., red., SDA Bible
Commentary, bind 3, s. 1140). Gud ga Moses innsikt i den store striden, skapelsen,
syndefallet, syndefloden, patriarkene og, ikke minst, frelsesplanen. Dermed bidro
Moses til å gi menneskene kunnskap om den levende Gud, vår skaper og opprettholder,
og kunnskap om hva Gud gjør i lys av synden som har skapt kaos på denne
planeten. Bibel- og frelseshistorien gir liten mening uten det grunnlaget Moses ga
oss, særlig i 1. Mosebok.
. Hvorfor kaller Gud seg «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud»?
Moses så at busken brant uten å bli fortært av ilden, og da skjønte han at han opplevde
et mirakel og at det skjedde noe dramatisk og viktig rett for øynene på ham.
Da han gikk nærmere, ba Gud ham om å ta av seg skoene som tegn på respekt, for
Guds nærvær gjorde stedet hellig.
Herren presenterte seg for Moses som «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs
Gud» (). Han hadde lovet patriarkene at deres etterkommere skulle arve
Kanaan, et løfte Moses må ha kjent til. Så allerede før han sa det, åpnet Gud veien
for at Moses skulle få vite hva som skulle skje og den viktige rollen han skulle spille.
Moses trengte 80 år på å bli klar for oppgaven. Hva sier det oss om tålmodighet?
«Herrens engel» viste seg for Moses i flammer «fra en tornebusk» (). Det
var Herren Jesus selv som talte til Moses «fra tornebusken» ().
Ikke la deg forvirre av tittelen «Herrens engel» som betegnelse på Jesus Kristus.
Ordet engel betyr bare «budbringer» (hebraisk mal’akh), og det er alltid sammenhengen
som avgjør om denne engelen skal oppfattes som menneskelig eller
guddommelig (se ). Mange steder i Bibelen viser «Herrens engel» til den
guddommelige personen (se f.eks. ; ; ; ; ; ;
; ). Denne Herrens engel ikke bare taler i Herrens navn, han er
Herren. Jesus er Guds sendebud og formidler Faderens ord til oss.
. Hvordan forklarte Gud hvorfor han ville gripe inn på vegne av israelittene som var
slaver i Egypt?
Guds folks lidelser i Egypt er beskrevet som stønn og et rop om hjelp. Gud hørte
deres sukk og klage (). Han kalte dem «mitt folk» (). Så
de var hans folk allerede før Sinai og paktsinngåelsen, og han ville la dem bo og ha
fremgang (hvis de var lydige) i Kanaan, slik han hadde lovet forfedrene.
Gud sa til Moses at han sendte ham til farao med en bestemt oppgave: «Gå nå! Jeg
sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.» ().
Igjen kaller Gud dem «mitt folk».
For en oppgave Gud ga ham! Derfor svarte Moses med et spørsmål: «Hvem er
jeg?» (). Han forstår betydningen av det som skal skje, og hvilken rolle
han skal spille i alt dette, og han undrer seg over hvorfor en som ham skulle bli
utvalgt. Her får vi et tidlig hint om hans natur, hans ydmykhet og hans følelse av at
han ikke er verdig det han blir kalt til.
Hvorfor er ydmykhet og en følelse av egen «uverdighet» viktig for de som vil følge Herren og
gjøre noe for ham?
. Hvorfor ville Moses vite Guds navn, og hva betyr det?
Gud kaller seg «‘ehejeh ‘asher ‘ehejeh», som bokstavelig talt betyr «Jeg vil være den
jeg vil være» eller «Jeg er den jeg er». I bruker Gud det samme verbet
‘ehejeh som i vers 14 og sier: «Jeg vil være» (med deg). Det betyr at Gud er evig.
Han er både den transcendente og den immanente Gud, og han bor hos dem «som er
knust og nedbøyd i ånden» ().
Guds folk hadde kjent egennavnet «Jahve» (som vanligvis oversettes med
«Herren») fra første stund, selv om de ikke kjente dets betydning. Moses kjente også
navnet Jahve, men som de andre, visste han ikke hva det betydde. Spørsmålet «Hva
er ditt navn?» gjelder navnets dypere betydning.
Vi får et hint i 2. , der Gud sier «Jeg viste meg for Abraham, for Isak
og for Jakob som Gud, Den veldige, men under mitt navn Herren var jeg ikke kjent
for dem» (). Det betyr ikke at navnet «Jahve» var ukjent for Adam, Noah,
Abraham og patriarkene (se ; ; ; ; ; , m.fl.).
Det betyr bare at de ikke kjente den dypere betydningen.
Navnet Jahve innebærer at han er den personlige Gud, sitt folks Gud, paktens
Gud. Han er en nær, intim Gud som griper inn i menneskers liv. Den allmektige Gud
() er den Gud som grep inn med sin makt. Men Jahve er en Gud som viser
sin moralske makt i kjærlighet og omsorg. Han er den samme Gud som Elohim («den
mektige, sterke, transcendente Gud», «alle folks Gud», «universets herre», «alle
tings skaper»), men navnet Jahve åpenbarer andre sider av hans forhold til menneskene.
Det å kjenne navnet eller påkalle Guds navn har ikke noe med magi å gjøre. Det
handler om å forkynne hans navn, å lære andre om denne Gud og den frelse han
tilbyr alle som kommer i tro. Som Joel sier det: «Da skal hver den som påkaller
Herrens navn, bli berget» ().
Hvordan har du opplevd den nærhet med Jahve som han vil ha med alle som overgir seg til
ham?
. Hvilke tegn ga Gud Moses å utføre for å styrke hans stilling som sendebud?
Moses prøvde igjen å vri seg unna Guds forespørsel (se ). Han hadde
ingen lyst til å dra til Egypt eller møte farao. Han hadde mislykkes forrige gang han
hadde prøvd å hjelpe hebreerne. Og hans eget folk trodde ikke på ham og ville ikke
ha ham som leder. Derfor sa han: «Men sett at de ikke tror meg og ikke hører på
meg» ()? Han var ikke ute etter å få vite noe nytt. Det var et forsøk på å si
«nei» til det Gud hadde bedt ham om.
Moses får to tegn som han skal gjøre for Israels eldste og senere for farao: (1)
Staven hans blir forvandlet til en slange og deretter til en stav igjen, og (2) hånden
hans blir spedalsk, men blir straks helbredet. Begge miraklene burde overbevise de
eldste om at Gud arbeider for dem. Om ikke, ble det tredje mirakelet, at vann ble til
blod, lagt til ().
Selv om Moses får disse miraklene, kommer han likevel med nok en unnskyldning,
den fjerde: Han er ingen taler.
. Hvordan reagerer Gud på det, og hva kan vi lære av det, uansett hva vi tror Gud
kaller oss til?
De fire bortforklaringene viser hvor liten lyst Moses har til å følge kallet. Han dekker
over sin motvilje mot å gå med «fornuftige» innvendinger. De tre første er utformet
som spørsmål:
Hvem er jeg?
Hvem er Du?
Hva om de ikke tror på meg?
Og den fjerde innvendingen er utsagnet: «Jeg er ingen taler». Gud hadde svar på alt sammen: Guds løfter.
Så kommer Moses med den femte og siste bønnen og sier rett ut: «Herre, hør!
Send heller en annen!» (). Gud svarer at han allerede har sendt broren
Aron for å hjelpe ham. Moses gir etter og ber om Jetros velsignelse før han drar til
Egypt.
. Hvordan skal denne merkelige historien forstås, og hva kan vi lære av den?
Mange blir nok forskrekket når de leser at da Moses hadde gjort som Gud sa og
begynt reisen tilbake til Egypt, «møtte Herren ham og ville ta hans liv» (). Konteksten viser tydelig at det dreide seg om omskjærelse. Minstegutten var
ikke omskåret, slik Abrahamspakten forutsatte ().
Som leder for Guds folk måtte Moses vise full underkastelse og lydighet mot Gud
for å kunne lede andre til lydighet. Han måtte være et forbilde på full overgivelse til
Gud. Sippora var en handlekraftig kvinne og omskar sønnen for å redde sin manns
liv. Hun berørte Moses med den blodige forhuden, og dette blodet symboliserer
forsoning, liv og besegling av pakten. Det at det skjedde så fort, gjorde det ekstra
dramatisk, og det inneholder en viktig lekse: Vi må ikke unnlate å gjøre det vi vet er
rett.
«På veien fra Midjan fikk Moses en fryktelig og overraskende advarsel om
Herrens mishag. En engel viste seg for ham på en truende måte, som om han stod
klar til å drepe ham. Moses fikk ingen forklaring, men nå husket han at han hadde
oversett et av Guds krav. Han hadde latt seg overtale av sin kone til ikke å omskjære
den yngste sønnen. Dermed hadde han forsømt å oppfylle vilkåret for at barna hans
skulle nyte godt av velsignelsene fra Guds pakt med Israel.
Når folkets leder forsømte seg slik, kunne det ikke annet enn å svekke autoriteten
i det påbud Gud hadde gitt folket. Sippora var redd for at hennes mann måtte bøte
med livet og utførte selv den rituelle handlingen. Deretter tillot engelen at Moses
fikk fortsette reisen. Under sin misjon hos farao ville Moses komme i en farlig situasjon.
Livet hans kunne bare bli bevart ved at hellige engler beskyttet ham. Men når
han med fullt overlegg forsømte en klar plikt, var han ikke trygg, for da ville englene
ikke kunne verne ham.» – Ellen White: Alfa og Omega, bind 1, side 239.
Hva burde denne historien si deg hvis du har forsømt å gjøre det du vet du burde gjøre? Hva bør
du gjøre med det nå?
Det dramatiske kallet ved den brennende busken var nok det mest omveltende
øyeblikket i Moses’ liv. Alle andre høydepunkter i livet avhang av at han var lydig
mot Guds pålegg om å føre hebreerne ut av Egypt og inn i det lovede landet.
I dag vet vi hvordan det gikk. Men sett deg i Moses’ sted da han så den brennende
busken. Han hadde flyktet fra Egypt. En ny generasjon hebreere hadde kommet til i
de 40 årene som hadde gått, og mange av dem visste nok lite om ham, eller kanskje
var det de hørte om ham feil, filtrert gjennom historier som ble forvrengt over tid.
Og nå kalte Gud ham til å lede dette folket bort fra en mektig nasjon? Ikke rart han
kviet seg!
Ja, oppgaven var uhyggelig krevende, men tenk hva han ville ha gått glipp av hvis
han hadde blånektet. Han ville kanskje bare ha forsvunnet i historiens tåke i stedet
for – ved Guds kraft – bokstavelig talt å skape historie og bli et av Bibelens og verdenshistoriens
største og mest innflytelsesrike mennesker.
Forslag til samtale
I de glemte årene i ørkenen gjorde Moses det Gud kalte ham til da: Han ble familiefar, tok seg av
sauene og skrev to bøker under Guds inspirasjon før han ble kalt til å bli Guds folks store leder. Hva
kan han lære oss om livets plikter?
Var ikke Moses’ innvendinger ganske rimelige? Hvorfor skal folk tro på meg? Hvem er vel jeg? Jeg
er ingen ordkunstner. Hva kan denne historien si oss om å stole på at Gud kan utruste oss for det
han kaller oss til?
Gå tilbake til søndagens avsnitt om Moses’ forfatterskap av 1. Mosebok og betydningen av å forstå
bibelhistorien og frelsesplanen. Bør vi bekjempe ethvert forsøk på å svekke bokens autoritet,
særlig med tanke på de første 11 kapitlene? Hvorfor (ikke)?
Mitch, et tøft gjengmedlem, havnet i slagsmål med flere andre indianere i den amerikanske
delstaten Washington. Han pådro seg en alvorlig hodeskade, og legene sa at han aldri ville
kunne jobbe igjen.
Så inviterte lillebroren Stephan ham med til «All Nations Center»-adventistkirken i Wapato,
Washington. Stephan gikk til gudstjeneste hver sabbat i kirken sammen med moren og søsteren.
Mitch ville ikke gå, og han gikk motvillig til kirken på sabbaten. Men så gikk han igjen og
igjen. Han fordypet seg i Bibelen, ansporet av håpet om at den kunne helbrede sinnet hans. Han
klamret seg til , der det står: «Og la dere ikke føye etter denne verden, men la dere
forvandle ved fornyelse av sinnet, så dere kan finne ut hva som er Guds gode, velbehagelige og
fullkomne vilje.» (NKJV). Han omfavnet også : «Til slutt, søsken: Alt som er
sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener
ros, legg vinn på det!»
Menighetsleder Jeff Weijohn oppmuntret ham og sa: «Guds ord lover at det vil forandre tankene
dine hvis du studerer det».
Mitch begynte å se Bibelens løfter gå i oppfyllelse. Leger som hadde sagt at han aldri kom til
å jobbe igjen, ble overrasket over at han fikk jobb og beholdt den.
Etter bibelstudier ga Mitch sitt hjerte til Jesus og sluttet seg til Syvendedags Adventistkirken.
Deretter ble han bibelarbeider og begynte å undervise andre i Bibelen. Han og kona
åpnet hjemmet sitt for unge mennesker som trengte et sted å bo. Alle var velkomne hvis de fulgte
husreglene.
En av reglene var at alle skulle gå i kirken på sabbaten.
Livet til gjestene begynte også å forandre seg.
En av ungdommene sa til Jeff på sabbaten: «Vet du hva? Da du fortalte oss om Bibelen, ville
vi ikke høre på deg i det hele tatt. Men nå vil vi studere Bibelen».
Jeff sa at forandringen i livet til Mitch var revolusjonerende.
«Da han tok imot Gud i livet sitt, kjente ikke folk ham igjen lenger», sier han. «Han gikk fra
å være en person som var veldig hard og hjerneskadet, til å bli en person som var i stand til å
forkynne. Mange unge mennesker har blitt berørt av ham. Gud virker gjennom oss på tross av oss
selv.»
Et oppsøkende program for indianere i Wapato og den omkringliggende regionen i delstaten
Washington kom i gang ved hjelp av et sabbatsoffer fra den trettende sabbaten i 1990. Et høydepunkt
i programmet er All Nations Center, som åpnet i 2001.