Siden gikk Moses og Aron til farao og sa: «Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk dra,
så de kan feire høytid for meg i ørkenen!» «Hvem er Herren?» spurte farao. «Skulle jeg
lyde ham og la folket dra? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel dra.» ().
Mange kristne tror at den som følger Gud, bare opplever lykke, fremgang og suksess.
Men slik er det ikke alltid. Det ser vi også i Bibelen. Noen ganger møter vi
hindringer og utfordringer. Det kan være frustrerende og føre til spørsmål som ikke
har enkle svar, eller svar i det hele tatt.
De som stoler på Gud, møter mange prøvelser. Men når vi holder ut, kommer Gud
med løsninger i tråd med sin vilje og i hans tid. Hans veier kan gå på tvers av våre
forventninger om kjappe løsninger, men vi må likevel stole på ham.
Derfor er temaet denne uken Moses og befalingen om å føre Guds folk ut av
Egypt.
Den inkluderte mirakler, samt at Gud talte direkte til Moses og fortalte ham hva
han ville han skulle gjøre.
Tenk så enkelt det må ha vært for Moses når han visste at han var kalt av Gud og
dessuten hadde fått en helt klar oppgave.
Moses gjør som Gud sier og går til farao for å starte prosessen med å «føre mitt folk,
israelittene, ut av Egypt» ().
Hva sa farao til Guds krav: «La mitt folk dra» (se ), og hva ligger i svaret?
«Hvem er Herren?» sier farao, ikke fordi han vil kjenne ham, men i trass eller fornektelse
av denne Gud som han ikke kjenner. «Jeg kjenner ikke Herren», sier han,
nærmest for å skryte.
Hvor mange har ikke sagt det samme? Det er tragisk, for som Jesus sa: «Og dette
er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus
Kristus» ().
Egypt og farao er symbolet på en makt som fornekter Gud og hans autoritet, som
står mot Gud, hans ord og hans folk.
Faraos neste utsagn om at «jeg vil ikke la Israel dra» viser opprøret mot den
levende Gud og gjør Egypt til et symbol, ikke bare på fornektelsen av Gud, men på
et system som står ham imot.
Mange så den samme holdningen i den franske revolusjon (se også og
). Farao trodde han var en gud eller sønn av en gud – en hentydning til troen
på ens egen suverene makt, styrke og intelligens.
«Av alle de nasjonene som er omtalt i bibelhistorien var det Egypt som mest
frimodig fornektet eksistensen av den levende Gud og motsatte seg hans befalinger.
Ingen monark har våget et mer åpent og skamløst opprør mot Guds autoritet enn
kongen av Egypt. Da Moses overbrakte ham budskapet i Herrens navn, svarte farao
stolt: ‘Hvem er Herren? […] Skulle jeg lyde ham og la folket dra? Jeg kjenner ikke
Herren, og jeg vil ikke la Israel dra.’ . Dette er ateisme, og den nasjonen som
Egypt representerte, ville gi uttrykk for en lignende fornektelse av den levende Guds
krav og en lignende vantro og trass.» – Ellen White: The Great Controversy, s. 269.
Hva ville du si hvis noen spurte: Kjenner du Herren? Hva kan du eventuelt si om ham og hvorfor?
Fra første stund må Moses ha visst at det Gud hadde satt ham til, ikke ville bli lett,
men han hadde neppe noen anelse om hva som lå i vente.
Les . Hvordan gikk det i Moses og Arons første møte med farao?
Før de gikk til farao, samlet Moses og Aron de eldste og Israels folk, fortalte
dem hva Gud hadde sagt og viste dem Guds tegn. Det fikk israelittene til å tro
at Herren ville utfri dem fra slaveriet. Dermed tilba de Herren ().
Forventningene var store: Herren skulle utfri dem fra slaveriet – endelig!
Deretter gikk Moses til kongen av Egypt med Guds krav, og så ble det bare
enda verre for israelittene. Deres lidelser økte, og de måtte slite stadig mer. De ble
beskyldt for å være late, de ble behandlet hardere, og arbeidet ble tyngre enn noensinne.
Lederne deres var ikke imponert, og møtet mellom dem og Moses og Aron ble
ubehagelig, men (som vi skal se senere) det var bare et forvarsel om de konfliktene
Moses skulle få med sitt eget folk i tiden som kom.
Les og sett deg i disse mennenes sted da de konfronterte Moses og Aron. Hvorfor sa
de det de sa?
Det er lett å forstå at de ble sinte på Moses («Måtte Herren se dere og dømme dere»,
sa de). De hadde trodd Moses kom for å fri dem fra egypterne, ikke gjøre livet enda
tyngre.
Så i tillegg til å hanskes med egypterne, måtte Moses og Aron hanskes med sitt
eget folk.
Hvordan kan du og andre håndtere lokale menighetsledere bedre når det oppstår uenighet?
Stakkars Moses! Først blir han utskjelt av farao, og nå får han en overhøvling av sitt
eget folk.
Dermed går han til Gud og klager sin nød. Bitter og skuffet over at Israels kår har
blitt verre, spør han: «Herre, hvorfor har du handlet ondt mot dette folket? Hvorfor
har du sendt meg? Fra den stund jeg gikk til farao for å tale i ditt navn, har han
handlet ondt mot dette folket. Og du har ikke gjort noe for å befri folket ditt! (). Vi kan forstå hans misnøye med Gud, situasjonen tatt i betraktning.
Men Gud reagerer resolutt. Han vil handle: «Nå skal du få se hva jeg vil gjøre
med farao» ().
Les . Hva svarer Gud, og hvilke viktige sannheter avdekkes her?
Gud vil ikke lenger bare tale: Han vil gripe inn med makt til fordel for sitt folk. Han
minner Moses om relevante fakta:
Jeg er Herren;
Jeg viste meg for patriarkene;
Jeg opprettet min pakt med dem;
Jeg har lovet å gi dem Kanaan;
Jeg har hørt Israels barn stønne, og
Jeg har husket min pakt om å gi dere det lovede land.
Merk deg gjentagelsen av Guds «jeg». Jeg, Herren din Gud, jeg har gjort slik og
slik, og derfor kan du stole på at jeg vil gjøre det jeg har lovet.
Herren lover nå høytidelig at han vil gjøre fire store ting for Israel fordi han er
deres levende Herre:
«Jeg vil føre dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt»,
«Jeg vil fri dere fra slaveriet»,
«Jeg vil løse dere ut med utstrakt arm og med store straffedommer», og
«Jeg vil ta dere til mitt folk og være deres Gud» ().
Med disse fire guddommelige handlingene sikrer og gjenoppretter Gud forholdet
til folket. Gud er subjektet for alle disse handlingene, og israelittene er mottakere av
godene og nådegavene. Gud tilbyr gavene gratis, av kjærlighet. Han gjorde det for
dem den gang, og han gjør det også for oss i dag.
Hvilke andre skikkelser i Bibelen har klaget til Gud – og med god grunn? Hvorfor er det iblant
OK å utøse sin sjel for Gud og klage over sin egen situasjon? Men hvorfor må det skje i tro og
tillit?
Herren hadde gitt Moses store løfter om hva han ville gjøre. Møtet må ha oppmuntret
Moses, men optimismen ble nok kortvarig da han fikk folkets respons.
. Hva skjedde videre, og hva kan vi lære om livets skuffelser og kamper?
Hebreerne er så motløse av sorg, lidelse og slit at de ikke vil høre når Moses
beroliger dem med at Gud vil gjøre det han har lovet. De har ventet så lenge uten at
forventningene har blitt innfridd. Hvorfor skulle det være annerledes nå? De var ved
å miste motet og håpet, og det var nok enda mer bittert, for kanskje for første gang i
livet øynet de et reelt håp om utfrielse.
Har du opplevd noe lignende? Har du vært deprimert, skuffet, misfornøyd og følt
deg forlatt av Gud?
Husker du historien om Job? Hva med Asaf, salmisten som slet med spørsmålene
om de ugudeliges velstand og de rettferdiges lidelser? Men likevel har Asaf en av de
vakreste trosbekjennelsene som finnes: «Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet
min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet.
Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på
jorden. Om kropp og hjerte forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.»
().
Gud har stadig forsikret sitt folk om at han er med dem (; ).
Han gir dem fred, trøst og kraft til livets utfordringer (; ; ).
Paktsformelen: «Jeg vil ta dere til mitt folk og være deres Gud» (), uttrykker
det fortrolige forholdet Gud ønsket å ha med sitt folk.
Tenk over ordene: «Jeg vil ta dere til mitt folk og være deres Gud» (). Her gjaldt det
hele folket. Hvordan kan den enkelte ta det til seg, og hvordan bør forholdet vise seg i hverdagen?
(Se også .)
Gud gir seg til kjenne som Jahve. Han er den personlige og nære Gud, sitt folks Gud,
og den Gud som har inngått paktsforhold med dem.
Denne nærværende Gud befaler igjen Moses å gå og snakke med farao. Men
Moses mangler selvtillit og protesterer igjen: «Hvorfor skulle farao høre på meg?»
Her ser vi ikke bare Moses’ ydmykhet, men også ønsket om å slippe oppgaven som
ikke har gått så bra til nå.
«Da Gud påla Moses å gå tilbake til farao, viste Moses mistillit. Uttrykket ‘aral
sepatayim – bokstavelig talt ‘uomskårne lepper’, som her brukes for å uttrykke
Moses’ manglende talegaver (; ) – minner om det vi finner i : ‘sen
er min tunge’.» – Andrews Bible Commentary: Old Testament, «Exodus» (Andrews
University Press, 2020), s. 205.
I sin barmhjertighet gir Gud Moses Aron til å hjelpe ham. Moses skal tale til
Aron, som så skal tale offentlig til farao. Moses skal altså spille rollen som Gud
overfor egypterkongen, og Aron skal være hans profet.
Dette er en fin definisjon av profetens rolle. En profet er en som taler for Gud; han
eller hun er hans talerør og formidler og tolker Guds ord til folket. Slik Moses talte
til Aron, og Aron deretter forkynte det for farao, slik taler Gud til en profet som deretter
forkynner Guds lære for folket. Det kan skje muntlig og ansikt til ansikt, eller,
som det oftest ble gjort, ved at profeten mottok budskapet fra Gud og skrev det ned.
Gud sier også hva Moses kan forvente av møtet med farao. Konfrontasjonen blir
både nervepirrende og langvarig. For andre gang understreker Gud at farao vil være
sta og forherde sitt hjerte (; ). Men det skal likevel ende godt,
for «egypterne skal kjenne at jeg er Herren» (). Gud vil bli opphøyet midt i
kaoset som følger.
Moses gikk tom for unnskyldninger for ikke å gjøre det Gud hadde kalt ham til. Hvilke unnskyldninger
har vi når vi vil slippe det vi vet Gud vil ha oss til?
Ellen White: «Farao trosser Gud» i Alfa og Omega, bind 1, side 240–253.
Se så ille det begynte for Moses og folket hans etter det første møtet med farao.
«Kongen ble svært urolig for dette og mistenkte israelittene for å ville frigjøre seg
fra hans tjeneste. Han mente at misnøyen skyldtes dovenskap. Men han skulle sørge
for at de ikke fikk tid til å danne farlige sammensvergelser. Derfor strammet han
tøylene for å knuse frihetsviljen. Samme dag ble det gitt ordre om å gjøre arbeidet
enda mer byrdefullt.
Det vanligste byggematerialet i landet var soltørket teglstein. Veggene i de fineste
byggverk var laget av dette materialet og siden kledd med stein utvendig. Disse teglverkene
sysselsatte et stort antall slaver. Halm ble skåret opp og blandet med leire
for å holde den sammen, og det krevdes enorme mengder halm til dette. Nå bestemte
kongen at halm ikke lenger skulle skaffes til veie. Arbeidsfolkene måtte selv sørge
for å finne den. Likevel måtte de produsere den samme mengde teglstein som før.
Denne bestemmelsen vakte stor fortvilelse blant israelittene. De egyptiske
arbeidsfogdene hadde oppnevnt hebraiske formenn til å ha oppsyn med arbeidet, og
disse oppsynsmennene var ansvarlige for at alt gikk som det skulle. Da kravet fra
kongen ble satt i verk, måtte arbeidsfolkene fare vidt og bredt i landet for å samle
halm. Men det var uråd å holde produksjonen på det samme nivå som før, og dette
gikk ut over de israelittiske oppsynsmennene som ble hardt straffet.» – Ellen White:
Alfa og Omega, bind 1, side 241.
Forslag til samtale
Tenk på en gang da du fulgte Guds kall og det ikke gikk bra, eller iallfall ikke begynte bra. Hva har
det lært deg?
Fortell hvordan Gud grep inn i ditt liv da du ba om hans hjelp eller da du ikke forventet det.
Hvordan kan vi tro på Guds godhet når det skjer vonde ting, også for dem som stoler på Gud?
Hva ville du ha sagt til en som sier: «Jeg kjenner ikke Herren»? Men hva om det ikke ble sagt i trass,
bare som et faktum? Hvordan kan du hjelpe noen å «kjenne Herren» og forklare hvorfor det er
viktig?
Aper truet med å ødelegge avlingene på en familiegård i Mosambik. António Cuchata fikk
streng ordre fra faren om å holde apene unna. António ønsket imidlertid ikke å vokte gården
på sabbaten. Han hadde nylig gitt sitt hjerte til Jesus i dåpen, og han ville tilbringe sabbaten i en
syvendedags adventistkirke.
Hva skulle António gjøre? Han ba og gikk i kirken.
Vervet-aper var et alvorlig problem for småbøndene i kystprovinsen der António og familien
hans bodde i det sørøstlige Afrika. Apene, med svarte ansikter og grått kroppshår, var mellom 16
og 20 centimeter høye. Stammer på 10 til 70 aper plyndret småbruk for kassava, søtpoteter, bønner,
peanøtter og andre avlinger.
Faren var bekymret for at familien ikke ville ha mat eller inntekt hvis apene ødela avlingene.
Han likte heller ikke at sønnen gikk i adventistkirken. Han hadde oppdratt António i en annen tro,
og han forsto ikke hvorfor gutten ville tilbe på den syvende dagen, sabbaten. Far hadde ikke noe
imot å hoppe over gudstjenesten på søndager for å passe gården, og han sa til António at han også
burde hjelpe til på lørdager.
António elsket faren. Han hadde ikke planlagt å bli syvendedagsadventist, men en adventistfetter
hadde studert Bibelen sammen med ham. Han var blitt overbevist om at han måtte følge det
han hadde lært, inkludert det fjerde budet: «Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager
skal du arbeide og gjøre alt ditt arbeid, men den syvende dagen er sabbat for Herren din Gud. På
den skal du ikke gjøre noe arbeid.» ().
Så António knelte og ba: «Kjære Gud, vær så snill å hindre apene i å komme til gården vår
mens jeg er i kirken». Deretter dro han til adventistkirken i Casa-Nova, som ligger omtrent 15
kilometer fra gården.
António var usikker på hva som ventet ham da han kom hjem. Til hans store glede holdt apene
seg borte hele dagen. Neste sabbat ba han og gikk i kirken, og heller ikke denne gangen kom
apene i nærheten av gården. Hver sabbat mens António bodde hjemme, unngikk apene gården
mens han var i kirken.
Faren nektet å anerkjenne miraklet, men António var fylt av takknemlighet til Gud. Selv i dag,
mange år senere, forundres han fortsatt over Guds omsorg.
«Apekattene holdt også sabbat», sa han.
Be om at evangeliet må bli forkynt i Mosambik og andre land i Den sørafrikanske-Indiske havs
divisjon, som er mottaker av dette kvartalets trettende sabbatsoffer