Faraos hjerte var ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra, slik Herren hadde sagt
gjennom Moses (2 Mos 9,35).
En bonde prøvde å få eselet sitt til å flytte på seg, men dyret sto bom stille. Så tok
bonden en tykk grein og slo til det. Han snakket igjen til eselet, som da begynte å
bevege seg.
Da noen spurte bonden hvorfor det fungerte, svarte han: «Vel, først må du få
dyrets oppmerksomhet».
Bortsett fra det man måtte mene om dyremishandling, kan det likevel si oss noe
om israelittenes utgang fra Egypt. Moses har fått sine marsjordrer og går til farao
med Guds kjente ord, shalach et ami, som betyr: «La folket mitt gå!»
Men farao vil ikke gi slipp på Guds folk. Skriften sier ikke hvorfor farao var så
tverr, enda egypterne fryktet at hebreerne kunne utgjøre en militær trussel (se 2 Mos
1,10). Sannsynligvis var det ren økonomi. De var billig arbeidskraft, og han ville
ikke miste de økonomiske fordelene slavene ga ham. Derfor ville det kreve overtalelse,
ikke bare for å få hans oppmerksomhet, men også for å få ham til å skifte
mening.
Les2 Mos 7,8–15. Hva kan vi lære av det første møtet mellom hebreernes Gud og Egypts guder?
Slagene ville stå mellom den levende Gud og egypternes «guder». Det gjorde det
bare enda verre at farao regnet seg selv som en gud. Herren kjempet ikke mot
egypterne eller Egypt som sådan, men mot gudene deres (de dyrket over 1500 av
dem). Bibelteksten er entydig: «Jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er
Herren». (2 Mos 12,12). Dette understrekes igjen da Israels reise fra Egypt ble gjenfortalt:
«Herren hadde også holdt dom over gudene deres» (4 Mos 33,4).
Et eksempel på dommen over gudene deres fikk man da staven ble forvandlet
til en slange (2 Mos 7,9–12). I Egypt ble uræus-gudinnen Wadjet personifisert av
en kobra og representerte den suverene makten over Nedre Egypt. Kobrasymbolet
inngikk i faraos krone som tegn på hans makt, guddom, kongeverdighet og guddommelige
autoritet, for denne gudinnen kunne spytte gift på fiendene hans. Egypterne
trodde også at den hellige slangen ville lede faraoen til livet etter døden.
Da Arons stav ble til en slange og spiste de andre slangene foran kongen, viste det
den levende Guds overherredømme over egyptisk magi og trolldom. Faraos maktsymbol
ble ikke bare overvunnet, men Aron og Moses holdt det i hånden (2 Mos
7,12; 2 Mos 7,15). Den første konfrontasjonen åpenbarte Guds makt og herredømme over
Egypt. Som Guds sendebud hadde Moses større makt enn «guden» farao.
Det er betegnende at de gamle egypterne mente slangeguden Nehebkau («han som
behersker åndene») var hellig og måtte dyrkes og tilbes. Ifølge mytologien hadde
slangeguden stor makt fordi han hadde svelget syv kobraer. Slik gjorde Gud det
klart at det var han, og ikke slangeguden, som hadde den høyeste makt og autoritet.
Budskapet var ikke til å ta feil av.
Hvordan kan vi gi Gud makt over de «gudene» som vil herske over oss?
I fortellingen om de ti plagene i 2. Mosebok står det om de fem første plagene at
det var farao selv som forherdet sitt hjerte. Så han tok selv initiativet til forherdelsen.
Men fra og med den sjette plagen sier bibelteksten at det var Gud som forherdet
faraos hjerte (2 Mos 9,12). Dette betyr at Gud forsterket eller befestet faraos eget
valg og egenrådighet slik han hadde fortalt Moses at han ville gjøre (2 Mos 4,21).
Gud sendte med andre ord plager for å hjelpe farao å omvende seg og befri ham
fra sitt sinns mørke og villfarelse. Gud skapte ikke ny ondskap i faraos hjerte, men
han overgav ham til hans egne impulser. Uten Guds nåde var han overgitt til sin egen
ondskap (se Rom 1,24–32). Farao hadde sin frie vilje – han kunne velge for eller mot
Gud – og han valgte mot.
Vi har fått evnen til å velge mellom rett og galt, godt og ondt, lydighet og ulydighet.
Fra Lucifer i himmelen til Adam og Eva i Edens hage, til farao i Egypt og til
oss i dag – vi velger enten livet eller døden (5 Mos 30,19).
En illustrasjon: Tenk deg sollys som skinner på smør og leire. Smør smelter, men
leire stivner. Solens varme er den samme, men det er to forskjellige reaksjoner på
varmen, og to ulike resultater. Virkningen avhenger av materialet. I Faraos tilfelle
kan man si at det avhang av hans innstilling til Gud og hans folk.
Hvilke(t) valg skal du ta de neste dagene? Og hvis du vet hva som er det riktige valget, hvordan
kan du så forberede deg på å ta det?
Gud fortalte Moses at dialogen med farao ville bli hard og nesten umulig (2 Mos
7,14). Men Gud ville åpenbare seg for farao og folket hans. Derfor ville han meddele
seg til dem slik at de forsto det. Hebreerne ville også ha nytte av konfrontasjonen,
fordi de ville lære mer om sin Gud.
Den første plagen var rettet mot Hapi, Nilens gud (2 Mos 7,17–25). Egypterne var
helt avhengige av vannet fra Nilen. Der det var vann, var det liv. Vannet var livets
kilde, så de oppfant Hapi og tilba ham som den som ga liv.
Men bare den levende Gud er kilden til liv, også vann og mat (1 Mos 1,1–2; 1 Mos 1,20–22;
Sal 104,27–28; Sal 136,25; Joh 11,25; Joh 14,6). Å forvandle vann til blod er å forvandle liv til
død. Hapi kunne ikke gi og beskytte liv. Det er bare mulig ved Guds kraft.
Gud gir farao en ny sjanse. Denne gangen går det direkte ut over froskeguden
Heqet (2 Mos 8,1–15). I stedet for liv produserer Nilen frosker, som egypterne
frykter og avskyr. De vil bli kvitt dem. Tidspunktet for når plagen ble fjernet, viser
at Guds kraft også sto bak denne plagen.
Den tredje plagen har den korteste beskrivelsen (2 Mos 8,16–19). Det er uklart
hvilket insekt det dreier seg om (hebr. kinnim) (knott, mygg, flått, lus?). Den var
rettet mot guden Geb, egypternes jordgud. Av jordens støv (et ekko av Bibelens
skapelsesberetning) skapte Gud mygg, som spredte seg over hele landet. Da trollmennene
ikke kunne kopiere dette mirakelet (bare Gud kan skape liv), sa de: «Dette
er Guds finger» (2 Mos 8,19). Farao ga likevel ikke etter.
Tenk så hardt faraos hjerte var. Gjentatt avvisning av Guds tilskyndelse gjorde det verre. Hva
sier dette om det å stadig avvise Guds tilskyndelser?
Les2 Mos 8,20–9,12. Hvor stor frihet har vi til å forkaste Gud, uansett hvordan hans makt og herlighet
kommer til uttrykk?
Den egyptiske gudinnen Uatchit var fluegudinnen og sumpens og myrenes frue.
Khepri (guden for soloppgang, skapelse og gjenfødelse) ble avbildet med fluehode.
Gud beseiret disse «gudene». I denne fortellingen (2 Mos 8,20–24) led egypterne
mens hebreerne ble beskyttet. Ja, de ble ikke rammet av flere plager.
Også det var et forsøk fra Guds side på å la farao forstå at «jeg, Herren, er midt i
landet» (2 Mos 8,22).
Nå begynte farao å forhandle. Han var presset. Nå ville han la Israel tilbe sin
Gud og ofre til ham, men bare i Egypt (2 Mos 8,25). Betingelsene hans kunne ikke
oppfylles fordi dyr var hellige i Egypt, og det å ofre dem ville ha ført til vold mot
hebreerne. Dessuten var ikke dette Guds plan for Israel.
Imens faller den neste plagen (2 Mos 9,1–7) på husdyrene. Hathor, egypternes
gudinne for kjærlighet og beskyttelse, ble avbildet med kuhode. Okseguden Apis var
også populær og sto høyt i kurs i Egypt. Det var flere sentrale guder som ble beseiret
da egypternes husdyr døde i den femte plagen.
Den sjette plagen (2 Mos 9,8–12) blir det totale nederlag for Isis, gudinnen for
medisin, magi og visdom. Vi ser også at guddommer som Sekhmet (gudinne for krig
og epidemier) og Imhotep (gud for medisin og helbredelse) lider nederlag. De kan
ikke beskytte sine tilbedere. Ironisk nok er selv magikerne og trollmennene nå så
medtatt at de ikke kan møte i hoffet og viser dermed at de er hjelpeløse mot himmelens
og jordens skaper.
For første gang i fortellingen om plagene sier en tekst at «Herren gjorde faraos
hjerte ubøyelig» (2 Mos 9,12). Formuleringen kan virke forvirrende, men forstått i sin
sammenheng viser den at Gud lar oss høste følgene når vi blir ved med å avvise ham.
Faraos problem var ikke intellektuelt. Han hadde bevis nok til å velge riktig. Problemet var
hjertet. Hvor viktig er det å vokte våre holdninger?
Les2 Mos 9,13–10,29. Fikk plagene farao på andre tanker? Hvorfor (ikke)?
Nut var Egypts himmelgudinne og ble ofte avbildet som den som styrte det som
foregikk under himmelen og på jorden. Osiris var avlingenes og fruktbarhetens gud.
I Bibelen forbindes hagl ofte med Guds dom (Jes 28,2; Jes 28,17; Esek 13,11–13). Under
denne plagen vil de som gjemmer sine eiendeler på et trygt sted, være beskyttet
(2 Mos 9,20–21). Alle settes på prøve: Vil de, eller vil de ikke, tro på Guds ord og
handle deretter?
Gud sier at han lar farao leve for at hele jorden skal lære Gud å kjenne (2 Mos
9,16). Kongen av Egypt bekjenner nå at han har syndet, men han ombestemmer seg
igjen.
Seth var egypternes gud for storm, krig og uorden. Han og Isis ble regnet som
jordbruksguder. Shu var atmosfærens gud. Serapis personifiserte guddommelig
majestet, fruktbarhet, helbredelse og livet etter døden. Ingen av Egypts guder kunne
stanse Guds dom (2 Mos 10,4–20), for avguder er ingenting (Jes 44,9–10; Jes 44,12–17).
Faraos tjenere ba ham la Israel dra, men han nektet. Han tilbød et kompromiss,
som Moses avviste fordi kvinner og barn er en viktig del av gudstjenesten og trosfellesskapet.
Til slutt: Ra var egypternes viktigste gud, solguden. Thot var en månegud. De
kunne ikke gi lys. Farao prøver igjen å forhandle, men forgjeves. Et tre dager langt
mørke rammet Egypt, men der israelittene bodde, var det lys. Skillet kunne ikke ha
vært tydeligere.
Men uansett hvor hardt det gikk ut over folket hans, ville ikke farao gi seg. Vi
kjenner ikke hans motiver, men til slutt var det kanskje ren stolthet. Samme hvor
sterke bevisene var, samme hvor tydelig det var hva som skjedde (selv hans egne
tjenere sa: «Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene dra,
slik at de kan tjene Herren sin Gud! Forstår du ennå ikke at Egypt går til grunne?»
(2 Mos 10,7)), og selv om det riktige valget stirret ham rett i ansiktet – etter litt vingling
nektet han likevel å overgi seg til Guds vilje og la folket dra.
Farao er et eksempel på ordene: «Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før
fall» (Ordsp 16,18).
Ellen White: «Farao trosser Gud» i Alfa og Omega, bind 1, side 240–253.
«Hans [Guds] folk fikk oppleve egypternes kyniske grusomhet for at de skulle bli
klar over avgudsdyrkelsens demoraliserende innflytelse. I sin handlemåte med farao
viste Herren sin avsky for avguderiet, og sin beslutning om å straffe grusomhet og
undertrykkelse. […] Dette skjedde ikke ved hjelp av overnaturlig makt. Gud gav
farao de mest slående beviser på guddommelig makt, men i trass nektet han å akte
på lyset. Hver gang han forkastet en ny åpenbaring av Guds makt, ble han bare
enda mer trassig i sitt opprør. Det opprørsfrøet han sådde da han avviste det første
miraklet, gav sin høst.» – Ellen White: Alfa og Omega, bind 1, side 249.
«Egypterne tilbad sol og måne, men i dette mystiske mørket ble både folket og
deres guder slått av den makt som hadde påtatt seg å føre trellefolkets sak. Selv om
denne straffedommen var forferdelig, var den likevel et bevis på Guds medlidenhet
og hans ulyst til å ødelegge. Han ville gi folket tid til å gå i seg selv og angre før han
sendte over dem den siste og mest forferdelige av alle plagene.» – Samme, side 253.
Forslag til samtale
Tenk videre på hvorfor farao lot seg forherde slik at da han sto overfor det som må ha vært det
innlysende valget – å la folket dra – nektet han likevel. Hvordan kunne han bli så selvbedratt? Hva
kan vi lære av dette? Hvilke andre av Bibelens skikkelser har gjort slike feil? Hva med f.eks. Judas?
På et tidspunkt, midt i de ødeleggelsene farao hadde brakt over sitt eget land og folk, sa han:
«Denne gangen har jeg syndet. Herren har retten på sin side; det er jeg og folket mitt som er skyldige»
(2 Mos 9,27). Det var en fin syndsbekjennelse der og da, men hvordan vet vi at den ikke var
ekte?
Ingen i byen hadde noen gang konvertert til kristendommen, og innbyggerne ble rasende da
Kokilas far og fire andre familier bestemte seg for å holde syvendedagssabbaten. Kokila var ni
år gammel, og livet hennes ble forandret for alltid.
Kokilas mor døde da hun var spedbarn, og hun bodde sammen med faren, fire eldre søstre og
en eldre bror i Sør-Asia.
Far, en fattig bonde, ble nektet å arbeide på åkeren etter at han begynte å holde sabbaten. Han
og de andre sabbatsholderne fikk heller ikke lov til å kjøpe mat i butikkene.
I tillegg kunngjorde byens ledere at alle som snakket med sabbatsvaktene, måtte betale en stor
bot.
Resultatet var at naboene nektet å snakke med Kokila og familien hennes. Kokila snakket
heller ikke med naboene sine. Ingen ville betale boten. Kokila hadde hatt mange venner, og hun
mistet dem alle. Det ble en merkelig og stille verden for jenta.
Da far nektet å oppgi sin tro, ble naboene voldelige. I sinne stormet de inn i Kokilas hjem, tok
med seg møbler, klær og servise og dumpet det på gaten. De slo også faren og broren hennes.
En nabo viste seg imidlertid å være et lys i den mørke tiden. Han var heller ikke kristen, men
han tilhørte ikke den samme store verdensreligionen som innbyggerne i byen. Han hjalp Kokilas
familie med å kjøpe ris. Han snakket med Kokila, og han betalte villig boten for brudd på byens
regler.
I syv år levde Kokila under forferdelige forhold. Tre av familiene som hadde tatt imot
sabbaten samtidig med Kokilas far, ombestemte seg og forlot menigheten. Bare to av de fem
familiene, inkludert Kokilas familie, forble trofaste mot Gud.
Kokila klaget aldri, men hun gråt mye. Far så tårene hennes og bestemte seg for å sende henne
til en adventistinternatskole. Det var som et stykke himmel på jord for jenta.
«Lærerne var veldig snille og kjærlige», minnes Kokila, som i dag er 39 år og jobber som
sekretær på internatskolen E.D. Thomas Memorial Higher Secondary School i Thanjavur i India.
«Lærerne snakket til meg! Barna snakket til meg! Det var så fint å få venner igjen».
Takk for misjonsgavene dine, som støtter syvendedags adventistskoler over hele verden. E.D.
Thomas Memorial Higher Secondary School mottok en del av et trettende sabbatsoffer i 2020.