Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk? skal dere svare: «Det er påskeoffer
for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men
sparte husene våre.» ().
Den tiende og siste plagen er på vei. Den siste advarselen er gitt og den endelige
avgjørelsen må tas. Det er et spørsmål om liv eller død. Ikke bare den enkeltes liv,
men familiens og hele folkets ve og vel står på spill. Farao og hans folk vil være
ansvarlige for mange menneskers skjebne, på liv eller død. Hans holdning til Israels
Gud vil avgjøre ikke bare hans egen, men hele folkets fremtid.
Hva føler vi, og hva gjør vi når situasjonens alvor tynger og vi må velge neste
skritt og retning, et valg som kan få stor betydning også for mange andre enn oss
selv?
Gud er mer enn villig til å gi oss visdom, forstand og kraft til å gjøre det som er
rett (; ).
Problemet er at vi i våre halsstarrighet ikke alltid har lyst til å gjøre det som er
rett. Vi vet hva det er, men vi vil ikke. I fortellingen om utgangen av Egypt førte én
manns motstand mot Gud til tragedier for de mange, og det er jo ofte slik det går.
Profeten Amos sier at «Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte råd for
sine tjenere profetene» (), og gjennom Moses åpenbarte han for farao hva
som ville skje. Farao fikk en alvorlig advarsel. Dette vil bli en rettferdig dom over
den stolthet, utbytting, vold og avgudsdyrking som har ført ulykke over Egypt.
Les . Hvilken advarsel kom Gud med før dommen over Egypt?
Gud ga Egypt tid – tre dagers mørke () – til å tenke over den siste tids
hendelser og hva de betydde. Han ga dem også en siste advarsel, en siste sjanse til å
gjøre det som var rett.
Men i står det at Moses gikk «bort fra farao i brennende sinne».
Hvorfor går Moses i sinne? Trolig fordi han vet at den tiende plagen vil ramme
mange uskyldige – og bare på grunn av faraos hardhjertethet.
Tallet ti er også viktig i bibelsk symbolikk. Ti står for fylde eller helhet (tenk på
De ti bud som en komplett åpenbaring av Guds morallov). De ti plagene over Egypt
er et bilde på Guds fulle rettferdighet og gjengjeldelse.
Gud er dommeren, og han er imot stolthet, urett, diskriminering, arroganse,
utnyttelse, grusomhet og selvopptatthet. Han står på siden til de lidende, de mishandlede
og de forfulgte. Gud vil utøve rettferdighet som også er et uttrykk for hans
kjærlighet (se ; ; ; ; ; ; ).
Vi må også gjøre vårt beste for å vise kjærlighet og rettferdighet. Men vi kan lett
gå til den ene eller andre ytterligheten. Av «kjærlighet» lukker vi øynene for urett,
ting som bør rettes opp. Eller vi utøver hard og iskald rettferdighet. Ingen av ytterpunktene
er på sin plass. Nei, dette er idealet: «Og hva krever Herren av deg? Bare at
du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.» ().
Hvorfor bør vi velge barmhjertighet fremfor rettferdighet når vi ikke kan finne den helt rette
balansen? Eller bør vi det?
Les . Hvilke beskjeder gir Gud Moses og Aron før avreisen?
Man skulle tro at Gud ville fortelle Moses og Aron hvordan de skulle tilrettelegge
avreisen fra Egypt, dvs. hvordan de skulle sørge for proviant, spesielt for de gamle,
mødre med små barn, dyr etc. I stedet får de en overraskende beskjed: Han forteller
dem hvordan de skal feire påskehøytiden. Med andre ord er fokuset tilbedelsen av
Gud, som skulle redde dem. Alt annet ville følge etter hvert.
Hver familie skulle tilberede et lam og spise det hele. Alle skulle spise, og hvis de
ikke kunne spise hele lammet, skulle de spise det sammen med en annen familie.
Les . Hva ville Gud gjøre for dem under den siste plagen? Hva er alt dette symbol på?
Utvandringen skulle feires hvert år, ikke bare til minne om hva Gud hadde gjort
for forfedrene, men også som en aktualisering av Guds frelseshandling for dagens
generasjon. Dette skulle være en ny erfaring for hver gruppe.
Vers 12 og 13 forklarer påskens betydning: Guds straffedom vil «gå forbi»
israelittene, og derfor skulle de feire «påske». Ordet påske på hebraisk (pesach) er
sammensatt av to ord, «gå» og «forbi» fordi ødeleggelsen «gikk forbi» israelittenes
hjem, der dørstolpene var merket med lammets blod, tegnet på liv og frelse.
Påskefeiringen skulle minne israelittene om Guds makt og nåde på vegne av sitt
folk. Feiringen sikret deres identitet som folk og beseglet deres religiøse overbevisning.
Hvorfor er det viktig å huske alt det gode Gud har gjort mot oss og stole på at han vil gjøre godt
mot oss også i fremtiden?
Les . Hva har blodet å si for feiringen av den nye høytiden?
Blodet fra offerdyret står sentralt i feiringen. De som deltok på festen, hadde smurt
det slaktede lammets blod på dørkarmene i husene sine. Slik viste de sin tro på Gud
i tillit til at han ville frelse dem fra det som ville møte dem som ikke var dekket av
blodet.
Det er vel et sterkt uttrykk for evangeliet!
Påskelammet måtte være feilfritt, fordi det pekte på Jesus Kristus, «Guds lam,
som bærer bort verdens synd!» (). Dyreblod spilte en viktig rolle: Det symboliserte
beskyttelse og var et tegn på liv i en tid preget av død.
«Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser
blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår
Egypt.» ().
Hele evangeliet var knyttet til påskefeiringen, for den pekte ikke bare på friheten
fra slaveriet og veien til det lovede land, men også på Jesu Kristi offer for vår synd
og hans fortjeneste som gjelder alle som er dekket av hans blod.
Da Paulus så tilbake på denne feiringen, skrev han: «Rens ut den gamle surdeigen
så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er
slaktet, Kristus.» ().
Gjær, eller surdeig, ble brukt til ulike typer deig. Første gang det nevnes i Bibelen,
er i forbindelse med tilberedelsen av det usyrede brødet før israelittenes utreise fra
Egypt. Surdeig måtte også fjernes fra huset (; ; ). I denne
sammenhengen var surdeig et symbol på synd (), og derfor skulle det
ikke brukes under påskehøytiden på en uke.
Det usyrede brødet er et symbol på den syndfrie Messias, som overvant alle fristelser
og ga sitt liv for oss (; ; ). En isopkvast, som blodet
ble dyppet i, symboliserte Guds rensende nåde (). Så hele pesach åpenbarer
Jesu frelsesverk.
Hva sier det om hvor ille synd egentlig er når Jesu blod, Guds eget blod, måtte til for å sone for
synd?
Salmisten forteller hvordan våre barn kan kjenne Gud og hans omsorg: «Slekt etter
slekt priser dine gjerninger og forteller om dine storverk» (). Familien bør
snakke sammen om Gud, om hans storverk og om hans lære slik at bibelkunnskapen
kan gis videre til neste generasjon.
Les . Hva blir understreket her?
Foreldrene var Israels første lærere og skulle fortelle barna historien om utvandringen.
Den skulle ikke bare være en hendelse i fortiden, men deres egen opplevelse,
selv om det skjedde for lenge siden. Når de feiret festen, skulle de identifisere seg
med forfedrene, og historien skulle gjenoppleves og aktualiseres. Faren kunne si
«Jeg var i Egypt, jeg så nederlaget de egyptiske gudene led og plagene over Egypt,
og jeg ble satt fri.» I 2. Mosebok understrekes det to ganger hvordan foreldre skal
svare på barnas spørsmål om påsken (se og ).
Det er verdt å merke seg at israelittene fremdeles var i Egypt da de fikk beskjed
om å feire frigjøringen fra Egypt. Hele feiringen var en troshandling. Etter å ha fått
sine instrukser, «bøyde folket seg til jorden og tilba» () sin redningsmann,
og så fulgte de instruksene for påskefeiringen.
I 5. Mosebok blir Israel minnet om å gjenfortelle sin historie slik at de kan gjøre
den til sin egen reise. Legg merke til den kollektive tonen i beretningen, samt vektleggingen
av den nåværende opplevelsen: «Min far var en omflakkende arameer.
Han dro ned til Egypt med en liten flokk og bodde der som innflytter. Der ble han til
et stort og sterkt og tallrikt folk. Men egypterne mishandlet og plaget oss og la hardt
arbeid på oss. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte våre rop og
så hvor mishandlet, plaget og undertrykt vi var. Og Herren førte oss ut av Egypt med
sterk hånd, utstrakt arm og skremmende kraft, med tegn og under. Han førte oss til
dette stedet, han ga oss dette landet, et land som flyter av melk og honning.» ().
Ved å fortelle og gjenfortelle historien om påsken (eller andre hendelser i bibelhistorien)
for barna, fikk også foreldrene hjelp til å huske hva Gud hadde gjort for
dem og for folket. Gjenfortellingen var nyttig både for fortellerne og tilhørerne.
Les om da Gud utslettet de førstefødte i Egypt. Hvorfor nettopp dem? (Se også .)
Den siste plagen rammet de førstefødte. Det var en Guds dom over alle Egypts guder
og over alle familiene som dyrket dem, verdiløse avguder som gjenspeilet folkets
lidenskaper, begjær og frykt.
De tidligere plagene hadde vist at avgudene ikke kunne redde folket. Under den
tiende plagen ble det enda tydeligere at de var verdiløse, og det var denne plagen
som fikk de største følgene for egypterne.
«I hvert eneste hjem over hele Egypt var familiens stolthet blitt drept. Skrik og
jamring fra sørgende mennesker fylte luften. Kongen og hans hoffmenn stod bleke
og skjelvende og var vitne til den forferdelige gru.» – Ellen White: Alfa og Omega,
bind 1, side 259.
Farao representerte Egypts øverste makt og gud, og hans førstefødte sønn ble
regnet som en gudesønn. Gudinnen Isis beskyttet barna, gudinnen Heqet bisto
kvinner ved fødsler, og guden Min var forplantningens gud. Og det var flere fruktbarhetsguder.
Alle sammen var maktesløse overfor den levende Gud. Moses sier:
«Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, herlig og hellig, skremmende
i storverk, underfull i gjerning?» (). Jetro vitnet senere: «For
egypterne handlet i overmot mot dem, men nå vet jeg at Herren er større enn alle
guder» ().
Ifølge hadde egypterne drept Israels nyfødte sønner på Faraos
befaling for å underkue og ydmyke israelittene. Nå rammer Guds straff Egypts førstefødte
sønner. Det mennesker sår, det høster de.
Det vi gjør, får følger. Og vi har alle erfart den smertelige sannheten at vi ikke
er alene om å lide under følgene av våre gale handlinger. Andre lider også, og iblant
mange andre, også helt uskyldige. Det er syndens natur.
Hva har du lidd under på grunn av andres synder? Og hva har dine synder påført andre av
lidelse? Hva er vårt håp?
Read Ellen White: «Den første påsken» i Alfa og Omega, bind 1, side 254–259.
«Påsken skulle være både et minne og et forbilde. Den skulle ikke bare peke tilbake
på utfrielsen fra Egypt, men også peke frem til utfrielsen fra syndens trelldomsåk
som Kristus skulle fullbyrde for sitt folk. Offerlammet representerer ‘Guds lam’ —
vårt eneste håp om frelse. Apostelen sier: ‘For vårt påskelam er slaktet, Kristus.’ Det
var ikke nok at påskelammet ble slaktet. Blodet måtte strykes på dørstolpene. Sjelen
må få del i Kristi fortjeneste. Det er ikke nok at vi tror på hans død for verden. Vi må
tro at han døde for hver enkelt av oss. Hver og en må tilegne seg kraften i sonofferet.
» – Ellen White: Alfa og Omega, bind 1, side 255–256.
Den dag i dag feirer troende jødiske familier verden over påsken, eller pesach. De
har det de kaller en «påskeseder» («seder» betyr «orden/anordning»), der de forteller
om utvandringen og deretter spiser et spesielt måltid sammen. Det har de gjort siden
utvandringen fra Egypt! Bare sabbaten går lenger tilbake i tid.
Forslag til samtale
Hvordan kan vi forstå at Herren var «rettferdig» da han drepte de førstefødte, der mange sikkert
var «uskyldige»? Hvordan rimer det med Guds kjærlighet? Tenk også på syndfloden. Hvordan skal
vi forstå det?
Hva betyr det symbolske utsagnet om at de troende er dekket av Jesu blod, og at hans blod renser
dem fra all urettferdighet?
Les: «Kristi etterfølgere må få del i hans erfaring. De må ta imot og tilegne seg Guds ord så det blir
drivkraften til liv og handling. Ved Kristi kraft må de bli forvandlet så de ligner ham og gjenspeiler
hans natur. […] Kristi ånd og gjerning må bli hans etterfølgeres ånd og gjerning.» – Ellen White:
Alfa og Omega, bind 1, side 256. Hvordan lar vi Kristus gjøre i oss det som er beskrevet her?
Silva Langa, en videregåendeelev i Mosambik, elsket fotball. Sporten var hans gud, og han
spilte så ofte han kunne. Han var en dyktig spiller og drømte om en karriere i eliteserien.
Så overrasket en venn ham med å si rett ut: «Du har mange gode egenskaper, men du mangler
Gud». Silva ble enda mer overrasket da vennen, Hodes, inviterte ham til gudstjeneste på lørdager.
Silva hadde aldri hørt om en kirke som tilba på lørdager. I tillegg var ikke lørdager en god dag for
ham å gå i kirken på. Det var den dagen han oftest spilte fotballkamper.
Hodes var imidlertid en god venn, og Silva fulgte ham til kirken neste lørdag han hadde fri.
Silva ble overrasket igjen. Kirkens medlemmer overøste ham med kjærlighet og hengivenhet.
Salmene rørte ved hjertet hans. Han studerte Bibelen og ga sitt hjerte til Jesus i dåpen.
Mange av Silvas slektninger og venner kunne ikke forstå hvorfor han hadde sluttet å spille
fotball på lørdager.
«Du har en vanvittig tro», sa den ene.
«Hvorfor skulle noen gå i kirken i stedet for på fotballkamp?» sa en annen.
Silva forklarte sin tro så godt han kunne.
Foreldrene ble bekymret da Silva skulket opptaksprøvene til universitetet på en lørdag. De
satte spørsmålstegn ved hans mentale helse og spurte hvorfor han var villig til å risikere fremtiden
for sabbaten. Det var en stor prøvelse for Silva, men han bestemte seg for å følge motet til Peter
og de andre apostlene og erklære som dem: «Vi bør adlyde Gud mer enn mennesker» ( NKJV).
Foreldrenes forferdelse vokste da skolen ringte for å spørre hvorfor han ikke gikk på fredagsundervisningen.
Flere slektninger bønnfalt de lokale adventistlederne om å be Silva om å studere
på fredagskveldene. Lederne tilbød ikke bibelstudier på sabbaten. I stedet forsikret de Silva om at
Gud ikke ville forlate ham, og at han ville fullføre videregående.
Det tok ikke lang tid før Silva kunne begynne på en adventistdrevet videregående skole, der
han ikke lenger var i konflikt med sabbaten.
I dag er Silva en gründer som ikke angrer på at han ga opp fotballguden til fordel for himmelens
Gud. Hans trofaste liv har ført to av søstrene hans og andre mennesker til dåpen.
«Gud har velsignet livet mitt», sier Silva. «Jeg takker Gud for at familien min i dag respekterer
troen min».
Be om at evangeliet må bli forkynt i Mosambik og andre land i Den sørafrikanske-Indiske havs
divisjon, som vil motta dette kvartalets trettende sabbatsoffer.