Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser
dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren
skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2 Mos 14,13–14).
Utvandringen er den mest dramatiske opplevelsen Guds folk hadde i GT. Den er
Guds modell for hvordan han beseiret deres fiender og førte dem inn i det lovede
land. Og den er et symbol på frelsen i Kristus.
Israelittene befant seg i en fortvilet, ja, umulig situasjon – en de ikke kunne redde
seg ut av. Bare Gud kunne det. Slik er det også med oss og synden: I oss selv er vi i
en håpløs situasjon. Vi trenger noe enda mer dramatisk enn utgangen fra Egypt. Og
det har vi fått: Kristi kors og det han gjorde der.
Hendelsene fra Israels utvandring fra landet Gosen (2 Mos 12) og frem til
Moses’ sang i kap. 15, er overveldende. Guds tegn, under og frelsesgjerninger er på
sitt høyeste nivå.
Men det er ingenting mot det Jesus gjorde på korset, som dramaet i 2. Mosebok
var et forvarsel om.
Påskenatten falt Guds dom over dem som blodet ikke dekket (2 Mos 12,1–12).
Stilling, utdannelse, sosial status eller kjønn kunne ikke redde noen. Straffen rammet
alle familier, fra farao til slaver, ja selv de førstefødte av dyrene. Egypts stolthet lå i
støvet.
Les2 Mos 12,31–36. Hvilket merkelig ønske kommer farao med når han lar dem dra, og hvorfor?
Idet farao ber hebreerne dra og tilbe, tilføyer han denne oppfordringen: «Be så om
velsignelse for meg også!»
Meg også?
Hvorfor ba han, en «gud» på jorden blant sitt eget folk, om det? Det virker som
om han endelig fatter denne gudens makt og vil dra nytte av den. Men, hvordan kan
Gud velsigne ham med alt hans opprør, trass, synd og stolthet? Jo, han lot dem få dra
til slutt, men det var fordi han hadde tapt, ikke fordi han underkastet seg Jahves vilje.
Han angret ikke, som det skal vise seg av hans senere handlinger. Han ville bare
stoppe ødeleggelsene som holdt på å rasere riket hans. Farao var ydmyket. Og med
de tragiske omstendighetene etter den verste plagen av dem alle, lar han Israel forlate
Egypt. Det han hele tiden hadde nektet dem, uansett de lidelsene han hadde påført
folket sitt, lar han nå skje. Og egypterne er forståelig nok ivrige etter at hebreerne
skal dra. Som de sa: Dra, «ellers dør vi alle sammen».
Gud sørget for at israelittene ikke forlot Egypt tomhendte, men med det de ville få
bruk for i det som skulle vise seg å bli et mye lengre opphold enn forventet. Egypterne
ga dem kostbarhetene for å få dem ut av landet i en fei, men tingene var lønn
som israelittene lenge var blitt nektet for århundrers slavearbeid. For egypterne var
prisen for å få hebreerne ut av landet sikkert rimelig nok.
Hvor ofte har vi ikke «angret» pga. følgene, og ikke fordi vi gjorde noe galt? Er det ekte anger?
Hvordan kan vi lære å angre synder som vi på et vis «slipper unna med»?
Utfrielsen som var lovet, var nær forestående. Folket måtte forberede seg. De måtte
ikke bare tro, men også handle ut fra troen. Gud hadde sagt hva de skulle gjøre, og
nå måtte de gjøre det i tro. Dette er riktignok en annen sammenheng enn det Jakob
skrev om, men prinsippet passer likevel godt: «Slik er det også med troen: I seg selv,
uten gjerninger, er den død» (Jak 2,17–20).
Les2 Mos 13,1–16. Ved Guds nåde ble israelittenes førstefødte skånet under den siste plagen. Hvorfor
denne evige befalingen, og hva betyr den for oss i dag?
Gud var nådig og vernet de familiene som var under blodet, fordi de hadde merket
dørkarmene sine i tro. Herren ga dem en ny anvisning gjennom Moses: «Alle førstefødte
skal du hellige til meg» (2 Mos 13,2). Påbudet gjaldt både mennesker og dyr.
Prinsippet er at alt tilhører Gud fordi han er vår skaper og eier alt: «Jorden og
det som fyller den, hører Herren til, verden og de som bor der, er hans» (Sal 24,1).
«Mitt er sølvet, mitt er gullet, sier Herren over hærskarene» (Hag 2,8). Israelittenes
førstefødte sønner var førstegrøden av de velsignelsene han hadde skjenket dem. De
var også et tegn på deres fulle innvielse til ham og på at de forsto at alt de eide, kom
fra ham alene.
Her ser vi også tanken om utfrielse, om frelse. De førstefødte sønnene ble spart
for døden fordi de var dekket av blodet. De ble frikjøpt fra døden, slik alle som er
under Jesu blod er det. Som Paulus skriver om Jesus: «I ham er vi kjøpt fri og har
fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,14).
Det ble gitt forskrifter for hvordan denne innvielsen skulle foregå, en feiring av
deres utfrielse fra slaveriet i Egypt. De skulle ofre dyrene, men sønnene deres skulle
frikjøpes (2 Mos 13,12–13; 2 Mos 13,15).
2 Mos 13,16 taler om hånden og pannen. Hva sier dette om tro og handling?
Les2 Mos 13,17–14,12. Hvordan ledet Gud Israel ut av Egypt, og hva skjedde så?
Etter Guds veiledning forlot israelittene Egypt som en velorganisert hær. De hebraiske
uttrykkene tsaba’ og makhaneh vitner om denne beskrivelsen, nemlig «hær»,
«avdeling», «leir» og «hærskarer» (2 Mos 6,26; 2 Mos 7,4; 2 Mos 12,17; 2 Mos 12,41; 2 Mos 12,51;
2 Mos 14,19–20; jf. 2 Mos 13,18).
De ble delt inn i enheter og marsjerte som en hær. Senere kunne Bileam se fra
Moabs åser «Israel ligge i leir, stamme for stamme» (4 Mos 24,2).
Samtidig leser vi at: «Moses tok med seg knoklene etter Josef» (2 Mos 13,19).
Dette er en viktig detalj i teksten og viser hvordan Josefs tro på Guds løfter gikk i
oppfyllelse. Han hadde aldri mistet det lovede landet av syne, selv om han levde i
Egypts prakt og privilegier. Han ba om at hans ben skulle føres til Kanaan (1 Mos
50,24–25). Han trodde at Herren helt sikkert ville gjeste Israel i Egypt og føre dem
til landet, slik han hadde lovet (Hebr 11,22). Da Israel kom til Kanaan, ble Josefs
knokler gravlagt «ved Sikem» (Jos 24,32).
Skystøtten og ildstøtten var synlige tegn på at Gud var til stede hos sitt folk.
Herren bodde der og talte også fra skyen (2 Mos 14,24; 4 Mos 12,5–6).
Imens avslører farao sine sanne motiver. Han har ikke omvendt seg, og han
har aldri virkelig angret. Hans bønn om at Gud skulle velsigne ham, var en farse,
kanskje et selvbedrag. Han samlet hæren og satte etter de rømte slavene. Han var
fullstendig forblindet av synd.
Da folket fikk se faraos hær, kom de med ord og følelser som de skulle komme
med mer enn én gang: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut
i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av
Egypt?» (2 Mos 14,11).
Etter å ha sett så dramatiske tegn på Guds makt, som bl.a. det at deres egne førstefødte
gutter ble skånet, viste folket likevel en slående mangel på tro.
Tenk på sist gang du sto i en fryktelig situasjon. Hva var den første reaksjonen din: tro eller
mangel på tro? Hva burde du ha lært av det, som kunne hjelpe deg neste gang noe slikt skjer
(og det gjør det jo)?
Les2 Mos 14,13–31. Hva gjorde Gud for Israel selv om de ikke trodde?
Moses stolte helhjertet på Gud og hans ord, og derfor oppmuntret han folket. Han la
frem fire punkter for hvordan man skal handle i vanskelige situasjoner:
«Vær ikke redde!» (2 Mos 14,13). Det første er å stole på Gud, for bare slik kan
frykten overvinnes. Jesaja minner om dette ved å si at de troende er i Guds
hender og at han vil gripe inn for dem når de tar imot ham som Gud og Herre:
«Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! … For jeg er
Herren din Gud som har grepet din høyre hånd og sier til deg: Vær ikke redd! Jeg
hjelper deg.» (Jes 41,10; Jes 41,13).
«Stå fast» (2 Mos 14,13). Å «stå fast» betyr å stole på Gud og vente tålmodig på
at han vil gripe inn, for det vil han gjøre.
«Så skal dere få se at Herren frelser dere i dag!» (2 Mos 14,13). For at troen skal
vokse, må vi anerkjenne Guds lederskap og hjelp og være glade for den hjelpen
han har lovet oss. Å «se» betyr å åpne øynene (for vantro gjør blind). Bare Gud
kan gi seier, trygghet og frelse. Gud er alltid for oss, han har omsorg for oss og
gir oss det vi trenger til rett tid.
«Herren skal stride for dere» (2 Mos 14,14). Dette viser hva Gud vil gjøre: Han
vil kjempe for sitt folk. Golgata er det beste beviset, for på korset overvant Jesus
Satan for å gi oss evig liv (Joh 5,24; Hebr 2,14; Åp 12,10–11). Senere innså også
egypterne at Gud kjempet for israelittene (2 Mos 14,25).
Guds befaling til Moses var klokkeklar: «Dra videre». Gud utfoldet handlingsplanen
trinn for trinn:
Guds engel og skystøtten flyttet seg fra foran Israels leir og stilte seg bak dem og beskyttet dem mot egypterhæren;
i tro måtte Moses rekke hånden ut over havet;
Herren kløyvde vannet og tørket det opp med en sterk vind, og
dermed kunne israelittene gå tørrskodd over og opp på den andre siden.
Egypterne forfulgte dem blindt, for de så ikke at Gud gjorde noe usedvanlig for sitt
folk. Ja, de så det ikke før det var for sent, slik de bekjenner i 2 Mos 14,25.
Hele egypterhæren gikk med, ingen overlevde, heller ikke farao (se Sal 136,15). Det
var et stort nederlag for egypterne og en overveldende seier for Guds folk. Ikke rart
at jødene alltid har gjenfortalt denne historien.
Sangen priser Herren fordi han er en mektig kriger og har seiret over dem som sto
hans folk imot. Moses utdyper temaet ved å understreke at hans Gud også er hans
styrke, sang og frelse. Ingen er som han, «herlig og hellig, skremmende i storverk,
underfull i gjerning» (2 Mos 15,11).
Moses’ sang handler om Gud, om hvem han er og hva han gjør. Herren blir
opphøyet, lovprist og beundret for sin store innsats for sitt folk. Takknemlighet og
tilbedelse følger naturlig av Guds godhet mot oss. Et levende åndsliv forutsetter at
vi setter pris på hans kjærlighet. Guds trofaste kjærlighet blir fremhevet og lovprist
fordi han vil lede det folket han har frelst til et hellig oppholdssted. Moses forutsier
at Gud vil reise helligdommen på fjellet som er hans eiendom (2 Mos 15,17), og alt
dette peker frem mot Sion og tempelet i Jerusalem.
I Åp 15,2–4 synger de frikjøpte Moses’ sang og Lammets sang. Kan
du forestille deg hvordan den vil lyde i himmelen, denne lovprisningen av Gud for
hans store og underfulle gjerninger, for hans rettferdige og sanne dommer, og for
hans rettferdige gjerninger og hellighet?
Merk deg den siste linjen i sangen. «Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt
ansikt, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbart». Det vil si at når alle Guds
dommer – spesielt hans dommer over ondskap og undertrykkelse som har gått
ustraffet i tusener av år – har funnet sted, vil de frikjøpte folkeslagene lovprise ham
for disse dommene.
Immanuel Kant hadde sagt at det må være et liv etter døden hvis Gud er rettferdig. Hvorfor
stemmer det, og hvordan kan vi lære å stole på at den rettferdigheten vi har ventet på en dag
vil komme? Hva slags trøst kan dette håpet gi?
Ellen White: «Exodus» i Alfa og Omega, bind 1, side 260–269.
Gud var for Israel enda deres tro var svak. Han ønsket å undervise og vise dem
hvordan de skulle tenke og leve som hans utvalgte folk. Gud ledet dem tålmodig
og førte dem til et sted hvor de ville møte færre utfordringer. Ellen White skrev:
«Israelittene […] hadde bare liten kunnskap om Gud og var svake i troen, og de ville
ha blitt redde og motløse. De var uten våpen og uvant med å føre krig, og livsmotet
var svekket etter langvarig trelldom. Dessuten hadde de ansvar for kvinnene og
barna, småfeet og storfeet. Når Gud førte dem mot Rødehavet, åpenbarte han seg
som en Gud som hadde medfølelse og sunn dømmekraft.» – Alfa og Omega, bind 1,
side 261.
Andrews Bible Commentary sier om Moses’ lovsang: «Vissheten om at Gud har
utført denne frelseshandlingen i historien, viser oss at vi ikke har noe å frykte for
fremtiden. Den siste strofen retter fokus mot fremtidige fiender de ville stå overfor
under erobringen av Kanaan. Takket være Guds ‘veldige arm blir de som forsteinet’
(v. 16). Når vi står overfor det umulige og føler oss trengt opp i et hjørne og ikke vet
hvor vi skal vende oss, kan vi finne trøst i ‘Moses’ sang’, for den er et minne om en
stor begivenhet i Guds folks historie.» – Andrews Bible Commentary, «Exodus»,
(Andrews University Press, 2020), side 214.
Forslag til samtale
Hvorfor er vi så ofte i samme situasjon som hebreerne etter den utrolige utfrielsen fra Egypt, men
før utfordringen ved Rødehavet? Altså, hvorfor har vi så lett for både å vise og uttrykke mangel på
tro enda vi har klare bevis for Guds godhet mot oss og for hans makt?
Hvorfor forfulgte farao Israel etter alt det som hadde skjedd, også tapet av de førstefødte
sønnene? Hva sier dette om faren ved å la seg forherde av synden (eller til å synde)?
Alle opplever forferdelige prøvelser iblant, men mange har hatt (og har fremdeles) gode tider da
det ikke skjer noe vondt med verken oss eller våre nærmeste. Hvorfor bør vi se på dette som bevis
for Guds nåde og beskyttelse siden vi jo vet at vi lever i «fiendeland»? Hvorfor bør vi alltid huske å
lovprise Gud når det går bra, siden vi ikke vet hvilke ulykker vi har blitt spart for?
Dmitry Bagal, en russisk misjonær bosatt i Tyskland, opplevde sykehuset som en uventet
misjonsmark da han fikk kreftbehandling for det som viste seg å være tre godartede svulster.
Han så mennesker fra alle samfunnslag – spesielt sekulære og post-kristne mennesker, og mennesker
fra ikke-kristne verdensreligioner – som slet med vanskelige spørsmål om Gud.
En pasient fikk seks runder med cellegift og ble operert på sykehuset i München. Men da kreften
kom tilbake etter seks uker, så legen ingen grunn til å fortsette behandlingen. Mannen kunne
ikke tenke klart og kjente knapt igjen kona si. Hennes eneste ønske var å være hos mannen sin de
siste dagene han lå på palliativ avdeling. I et passende øyeblikk ga Dmitry kona et hefte om Gud
og lidelse, og han ba sammen med paret. Bønnen rørte kona til tårer.
Senere samme dag ga Dmitry kvinnen eksemplarer av Mot historiens klimaks og Slektenes
håp og sa at bøkene hadde vært til stor trøst for ham og mange andre. Kvinnen ville ha bøkene
– men ikke gratis. Hun ga ham 14 euro (165 kroner), alt hun hadde i vesken. Dmitry tror at de to
vil møtes igjen, om ikke på denne jorden, så på den nye jorden.
Dmitry møtte også en ung mann som var innlagt på sykehus med en ukjent sykdom. Den unge
mannen, som var fra Iran, hadde avbrutt studiene i Storbritannia og fløyet til Tyskland for å få behandling.
Legene kunne imidlertid ikke diagnostisere sykdommen hans. Den unge mannen kunne
ikke gå, så Dmitry dyttet ham rundt på sykehusområdet i rullestol nesten hver dag. Selv om han
ikke var oppdratt som kristen, lot han Dmitry be til Jesus på hans vegne. Etter hvert som Dmitry
ba dag etter dag, begynte den unge mannen å bli bedre. Snart kunne han stå og gå med hjelp. De
to snakket sammen på tysk, men siden den unge mannen hadde studert i Storbritannia, ga Dmitry
ham et engelsk eksemplar av Mot historiens klimaks. Flere måneder senere ba Dmitry fortsatt
for ham og satte pris på ordene: «Men husk at du ikke vet og ikke kan måle resultatet av trofast
innsats» (Ellen G. White, Colporteur Ministry, side 114).
I løpet av to uker på sykehuset delte Dmitry ut 20 eksemplarer av Mot historiens klimaks og
andre bøker, han delte ut mange visittkort med QR-koder for nedlasting av boken, og han fylte
rundt 10 av sykehusets offentlige bokhyller med bøker.
«Mange frø har blitt sådd, og jeg ber om at de vil bære frukt», sier han. «Vi arbeider under
Guds ledelse og overlater resultatene til ham».
Denne fortellingen illustrerer misjonsmål nr. 2 i Syvendedags Adventistkirkens strategiske plan
«I Will Go»: «Å styrke og diversifisere adventistenes utadrettede virksomhet … blant unådde og
undernådde folkegrupper og til ikke-kristne religioner.» Les mer på IWillGo.org.