Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover? Legg
merke til at Herren har gitt dere sabbaten! Derfor gir han dere på den sjette dagen
mat for to dager. Bli hvor dere er! Ingen må forlate området sitt den sjuende dagen.»
Så holdt folket seg i ro den sjuende dagen. (2 Mos 16,28–30).
Etter utgangen fra Egypt var Israel på en uviss reise mot det lovede land. Reisen var
lang og krevende, og de måtte lære mye nytt. Gud ville lede dem og ta seg av dem,
og ja, han ville hjelpe dem å vokse, men de måtte lære disiplin, selvkontroll, oppofrelse,
uselviskhet, tillit til Herren og ikke minst lydighet.
Moses var en synlig leder, og folket måtte støtte opp om ham og hans lederskap
om de skulle klare seg. Samhold og samarbeid var viktig. Det lå mange hindringer
og utfordringer i veien. Mye av deres åndelige vekst ville avhenge av hvordan de
taklet utfordringene og hvordan de forholdt seg til Moses, spesielt når utfordringene
tårnet seg opp.
Det kjente kinesiske ordtaket om at «en reise på tusen mil begynner med ett
skritt» var sant i deres tilfelle, og de måtte stole på Guds ledelse for hvert skritt de
tok. Dessverre skal vi få se at det ikke var lett å lære den leksen.
I Bibelens fortellinger er det både gode og onde mennesker, og vi må merke oss
både handling, sted, timing og skurker. Men det viktigste i en fortelling er som regel
løsningen og lærdommen. Slik er det også i her.
Episodene viser at Gud er problemløser og fredsstifter, men at folks manglende
tro gjør arbeidet hans vanskelig. Med stadig knurring og ulydighet opplevde israelittene
store forviklinger, ja sågar tragedier. Vantro og ubotferdighet påførte dem
problemer.
Les2 Mos 15,22–27. Hva var bakgrunnen for det første mirakelet etter at de hadde krysset Rødehavet?
Israels første trosprøve gjelder behovet for vann. Ikke rart i det tøffe, varme og tørre
ørkenklimaet. Etter tre dager fant de omsider vann, men det var udrikkelig. Mara
betyr «bittert», og siden vannet var bittert, vaklet Israels tro på Herrens omsorg.
Men Gud viste medlidenhet, og det første mirakelet ble utført med et trestykke.
Det var jo ikke treet, men Herren som gjorde vannet søtt og drikkbart. Folket måtte
lære:
tålmodighet i å vente på Guds timing, og
at Gud gjør ting i samspill med mennesker.
Men Israel tok mye for gitt og glemte snart miraklene Gud hadde gjort – mirakler
de nettopp hadde lovprist ham så inderlig for og erklært: «Hvem er som du blant
gudene, Herre? Hvem er som du, herlig og hellig, skremmende i storverk, underfull i
gjerning?» (2 Mos 15,11).
Men likevel, selv etter at de hadde knurret, lovet Gud at han ikke ville påføre
dem «alle de sykdommene» (2 Mos 15,26) som hadde plaget egypterne. Han ville
beskytte dem. Men dette løftet gjaldt bare under forutsetning av at de var tro mot
ham.
Hvilke prøvelser og kamper har du påført deg selv? Hvilken trøst finner du i vissheten om at Gud
vil fortsette å arbeide for deg om du samarbeider med ham?
Opprør er en gjenganger i disse pilegrimshistoriene. Folket glemte at Gud hadde
hjulpet dem før og at han hadde løst problemene deres. De lot seg blende av sine
problemer og glemte endemålet og fremtiden de var lovet. Dette er også et vanlig
problem for Guds folk i dag.
Les2 Mos 16,1–36. Hvorfor knurret israelittene, og hva skjedde så?
Vi ser at Bibelens fristelser ofte har med mat å gjøre. I Edens hage var syndefallet
forbundet med at de spiste av det forbudte treet til kunnskap om godt og ondt (1 Mos
2,16–17; 1 Mos 3,1–6). Jesu første fristelse i ødemarken var Satans forsøk på å lokke
ham med mat (Matt 4,3). Esau mistet førstefødselsretten fordi han ikke kunne styre
sin appetitt (1 Mos 25,29–34). Og Israels ulydighet var ofte knyttet til mat og drikke!
Ikke rart at Moses minnet senere generasjoner om at «… mennesket ikke lever bare
av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn» (5 Mos 8,3).
Manna var mat som Gud ga Israel i de 40 årene i ørkenen. Med denne gaven lærte
han dem at han er skaperen som gir dem alt. Gud brukte også mannaen til å vise
dem hvordan de skulle holde sabbaten.
Hver uke skjedde det fire mirakler:
I fem dager ga Gud dem manna;
på fredag fikk de dobbelt opp med manna;
mannaen ble ikke dårlig fra fredagen til sabbaten, og
det falt ingen manna på sabbaten. Disse miraklene skulle lære folket å huske sabbatsdagen og feire Guds godhet den dagen.
Gud sa: «Legg merke til at
Herren har gitt dere sabbaten!» (2 Mos 16,29).
Folk liker mat. Vi ble skapt til å like det. Jordens overflod av mat viser at Gud vil vi skal spise og
at vi skal like det vi spiser. Men hvordan kan gaven misbrukes?
I ørkenen trenger man rikelig med vann. Gud ga folket vann enda de var gjenstridige,
ikke stolte på ham og satte hans evne og vilje til å gi dem det på prøve. I sin
vantro lengtet de tilbake til Egypt.
Les2 Mos 17,1–7. Hva burde folket ha lært av dette?
Moses kalte stedet Massa, som betyr «prøvelse», og Meriba, som betydde «krangel».
Gud gav israelittene vann trass i deres vantro. De to navnene burde minnet
israelittene om at de ikke skulle sette Gud på prøve og ikke krangle med ham (Hebr
3,7–8; Hebr 3,15). De satte spørsmålstegn ved Guds nærvær enda de hadde fått mange håndfaste
bevis både på hans nærvær og hans makt og autoritet.
«Moses slo på klippen, men skjult i skystøtten var det Guds Sønn som stod ved
siden av ham og fikk det livgivende vannet til å velle frem. Det var ikke bare Moses
og folkets eldste som var vitne til Guds herlighet, men hele folkemengden som stod
litt lenger borte. Hvis skyen var blitt fjernet, ville de ha blitt tilintetgjort av den
fryktelige stråleglansen fra ham som var i den.» – Ellen White: Alfa og Omega, bind
1, side 276.
Vann er et symbol på liv, for uten vann er det ikke liv. Hver celle i kroppen
trenger vann. Vi er 60 % vann. Selv knoklene våre består delvis av vann. Når Gud
skaffet vann i ørkenen, var det et tegn på at Gud tok seg av dem og at de kunne stole
på ham. Men de måtte adlyde.
I 1 Kor 10,4 minner Paulus de kristne om at israelittenes opplevelse i
ørkenen var unik. Kristus ledet dem. Han ga vann (Sal 78,15–16) og dekket andre
fysiske og åndelige behov. Paulus sa: «… denne klippen var Kristus». For dem var
Kristus kilden til liv og den som gir evig liv. En klippe er fast, og Gud leder med
fasthet. Vi kan stole på ham fordi han holder ord og svikter ikke sine løfter.
Hva må du ha tillit til Gud med her og nå? Hvordan kan du underkaste deg hans vilje og vente at
han handler når tiden er inne? Hvorfor er ikke dette så lett?
Moses fikk besøk av svigerfaren Jetro, som også kalles Re’uel (2 Mos 2,18). Jetro
hadde med seg Moses’ kone Sippora og sønnene Gersjom og Elieser. Da Moses hørte
at de kom, gikk han ut for å ta imot dem.
Les2 Mos 18,1–27. Hvilke skritt i nasjonens historie fant sted her?
Jetro kom fordi han hadde hørt om Guds utfrielse av Israel. Moses fortalte ham om
«alt det Herren hadde gjort med farao og egypterne for Israels skyld, om alt slitet og
strevet de hadde hatt på veien, og hvordan Herren hadde reddet dem» (2 Mos 18,8).
Jetro lovpriste Gud for hans inngripen til beste for sitt folk og sa:
«Velsignet er Herren som har reddet dere fra egypterne og fra farao, og som har
reddet folket fra undertrykkelsen i Egypt. For egypterne handlet i overmot mot dem,
men nå vet jeg at Herren er større enn alle guder.» (2 Mos 18,10–11).
Her ser vi at Guds verk blant sitt folk kan være et vitnesbyrd for verden om hvem
den sanne Gud er og hva han kan utrette for sine.
Mens Jetro lærte om den sanne Gud, hadde han selv noe å gi Guds folk: kloke
og gode råd. Moses trengte et rettferdig rettssystem og trofaste dommere, menn
med integritet. Jetro listet opp følgende egenskaper:
menn som frykter Gud;
er pålitelige og
hater uredelig profitt.
Dyktige folk med god karakter skulle lede
enheter på tusen, hundre, femti og ti. Det ville lette Moses’ administrative byrde så
han kunne ta seg av de største problemene. Det ville folket tjene på.
Moses tok imot Jetros råd (2 Mos 18,24) og utnevnte ledere til ulike roller (se også
5 Mos 1,9–18).
Moses kunne ha avvist den gamle og bedt ham passe sine egne saker. Hva kan vi lære av at han
hørte på denne mannen som ikke engang var israelitt?
Les1 Kor 10,11. Hvorfor ble dette nedtegnet, sier Paulus?
Paulus sier at det som skjedde med israelittene, er eksempler og advarsler for de
kristne, slik at de kan unngå de samme problemene, dvs. at de kan lære av det. Det
er relevant for oss som lever i «de siste tider». Gud gir sitt folk Den hellige ånd for
å styrke dem med «kraft, kjærlighet og visdom» (2 Tim 1,6–7) slik at de kan velge
rett og gå på hans vei. Jesus Kristus er kilden til nytt liv (Joh 14,6), og bare han kan
gjøre oss til «et levende og hellig offer til glede for Gud. … Innrett dere ikke etter den
nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme
om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.»
(Rom 12,1–2).
Senere brukte Jesus disse historiene, særlig om mannaen og vannet, til å lære bort
sannheter om seg selv, han som hadde ført dem gjennom ørkenen.
Den samaritanske kvinnen skjønte at Kristus tilbyr noe hun ikke kunne få andre
steder. Den indre tørsten etter fred, glede og lykke kommer fra Gud, og bare Gud
kan tilfredsstille den (Sal 42,2–3).
Senere forklarte Jesus at det var Gud, ikke Moses, som sørget for mannaen. Så sa
Jesus: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre.» (Joh 6,35).
Tre ganger sa Jesus at han er livets brød (Joh 6,35; Joh 6,41; Joh 6,48).
Slik mannaen i ørkenen var «brød fra himmelen» (Joh 6,31–32), var vannet fra
klippen Kristi gave for å slukke tørsten deres. Foruten de fysiske sidene hadde
brødet og vannet også en åndelig betydning, for Jesus Kristus er «livets brød» (Joh
6,35; Joh 6,48) og «det levende vannet» (Joh 4,10–11; Joh 4,14; Joh 7,37–38). Bare han kan stille vår
åndelige tørst og sult.
Ellen White: «Fra Rødehavet til Sinai» i Alfa og Omega, bind 1, side 270–281.
Ikke lenge etter hendelsen med vannet ble folket utsatt for en ny fare (se 2 Mos
17,8–16) – en grusom krigerstamme, amalekittene, angrep dem. «Amalekittene var
slett ikke uvitende om Guds natur og om hans herredømme. Men i stedet for å frykte
ham hadde de satt seg fore å trosse hans makt. Amalekittene spottet de mirakler som
Moses hadde utført overfor egypterne, og de gjorde narr av de fryktsomme nabofolkene.
De hadde svoret til sine guder at de ville tilintetgjøre hebreerne, og at ingen
skulle slippe unna. De skrøt av at Israels Gud ikke hadde makt til å stanse dem.
Israelittene hadde aldri skadet eller truet amalekittene, og slett ikke provosert dem til
å angripe. Det var for å vise sitt hat og sin tross mot Gud at de prøvde å tilintetgjøre
hans folk. Amalekittene hadde lenge vært forherdede syndere, og deres ondskap
var himmelropende. Likevel hadde Gud i sin barmhjertighet hele tiden kalt dem til
omvendelse. Men da de overfalt de utmattede og forsvarsløse israelittene, beseglet de
sin skjebne.» – Ellen White: Alfa og Omega, bind 1, side 278–279.
Forslag til samtale
Tenk på hvordan Jetro lærte om den sanne Gud gjennom det Gud gjorde for sitt folk. (Se 5 Mos
4,4–8.) Hvorfor gjelder prinsippet også i dag? Hva slags vitnesbyrd er vår kirke for verden? Hva
oppfatter verden om vår Guds natur og karakter?
Les 1 Kor 10,4 igjen. Hva burde dette lære oss om villfarelsen som sier at GTs Gud var hevngjerrig,
hatsk og utilgivende, i motsetning til det vi ser i Jesus? Hvordan viser dette verset hvorfor denne
troen er feil?
Les det Ellen G. White skrev ovenfor om at amalekittene hadde mulighet til å lære om den sanne
Gud. Sammenlign deres holdning med Jetros. Hva sier det om hvorfor Gud førte dom over ikke
bare dem, men over mange av oldtidens stammer som Israel kom i kontakt med?
Etter en operasjon for å fjerne tre godartede svulster ble Dmitry Bagal, en russisk misjonær
bosatt i Tyskland, sendt på rehabilitering til et feriested i Niederbayern. Der fant han et nytt
misjonsfelt der Gud arbeidet med hjertene til sekulære og post-kristne mennesker.
En ettermiddag gikk Dmitry bort til en gruppe mennesker på en gresk restaurant. De ropte at
restauranten var stengt, og Dmitry svarte med et spørsmål. «Liker dere å lese bøker?» spurte han.
Bare én mann svarte. Han snakket med utpreget italiensk aksent og sa at han foretrakk å se
på film, og at han bare hadde lest én bok, Bibelen, i hele sitt liv. Dmitry ga ham Mot historiens
klimaks og forklarte at den ga et unikt perspektiv på historien, spesielt på kampen mellom det
gode og det onde. Mannen leste baksideteksten. «Denne boken vil jeg virkelig lese!» utbrøt han.
Men han ville ikke ha boken gratis. Han ga Dmitry en donasjon.
En annen dag tok Dmitry en pause under en spasertur og satte seg ved siden av en fremmed
mann på en benk. De to mennene innledet en samtale. Mannen fortalte at han var en bonde som
ikke hadde noen fritid, men at treskeverket hans hadde gått i stykker, og at han ventet på at det
skulle bli reparert. «Liker du å lese bøker?» spurte Dmitry.
Mannen innrømmet at han ikke likte å lese, men sa at kona gjorde det. Dmitry ga ham en Mot
historiens klimaks til kona. Mannen leste baksiden og erklærte at han hadde ombestemt seg. Han
ville lese boken.
Da Dmitry fortsatte å gå, passerte han en bil med et klistremerke på støtfangeren der det sto
«Gud gjør mirakler i Tyskland». Han ville møte bilens eier og ringte på døren til huset foran
bilen. På døren så han et skilt med teksten «Honning fra våre egne bikuber». Da en kvinne åpnet
døren, spurte han om honningen. De to snakket om honning i noen minutter og deretter om tro.
Kvinnen fortalte at Jesus på mirakuløst vis hadde helbredet henne for en sykdom. Dmitry kjøpte
et glass honning og ga henne en bok i gave, enten Slektenes håp eller Mot historiens klimaks.
Hun valgte Slektenes håp. Hun takket Dmitrij og ga ham en ny krukke honning i gave. Dmitrij
takket henne ved å gi henne den andre boken, Mot historiens klimaks. Begge var utrolig fornøyde
med møtet.
I løpet av den måneden han var til behandling, delte Dmitry ut nesten 50 eksemplarer av Mot
historiens klimaks og endret fokus for misjonsarbeidet sitt i Tyskland. «Fordi jeg liker så godt å
dele ut bøker, forbereder jeg meg på å bli litteraturevangelist», sier han.
Denne «Inside Story» illustrerer misjonsmål nr. 2 i Syvendedags Adventistkirkens strategiske plan
«I Will Go»: «Å styrke og diversifisere adventistenes utadrettede virksomhet … blant unådde og
undernådde folkegrupper og til ikke-kristne religioner.» Les mer på IWillGo.org.