Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger
og bar dere hit til meg. Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være
min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være
et kongerike av prester og et hellig folk for meg. (2 Mos 19,4–6).
Hvor førte Gud Israel etter at han hadde utfridd dem fra Egypt? Til det lovede land?
Svaret er geografisk korrekt, men teologisk feil. Gud selv svarer på det: «Dere har
sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar
dere hit til meg» (2 Mos 19,4). Det bibelteologiske svaret på spørsmålet avslører
Guds prioritering og mål: Herren førte dem til seg selv.
Når mennesker fjerner seg fra Gud, leter han etter dem og kaller dem tilbake til
seg selv. Det beste eksempelet finner vi i Edens hage, da Adam og Eva syndet mot
Gud, var ulydige og gjemte seg for ham. Han tok initiativet og ropte: «Hvor er du?»
(1 Mos 3,9). Han tar alltid det første skrittet. Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som
strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av
meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.»
(Matt 11,28–29).
Gud kaller på oss. Vår evige skjebne avhenger av vårt svar.
Les2 Mos 19,1–8. Hva lovte Gud dem ved foten av Sinaifjellet?
Gud førte Israel til Sinaifjellet, der han skulle gi dem De ti bud (dekalogen). Jebel
Musa (høyde: 2 285 meter) er trolig stedet der Moses møtte Gud flere ganger (f.eks.
2 Mos 3,1; 2 Mos 19,2; 2 Mos 24,18), og senere møtte Elia Gud her (1 Kong 19,8). Dette er fjellet
der Gud kalte Moses til å lede Israel ut av Egypt (2 Mos 3,1; 2 Mos 3,10). Da hadde Gud fortalt
Moses at han skulle tilbe Gud sammen med det frigjorte Israel på dette stedet, og at
det skulle være et tegn for Moses på at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud ledet dem
(2 Mos 3,12).
Etter to måneders reise kom israelittene til Sinai (2 Mos 19,1). Der ble de i ca. ett
år (sammenlign 2 Mos 19,1 med 4 Mos 10,11–12). I dette året fikk de mange lover,
som beskrevet i 2 Mos 19–40, 3 Mos 1–27, 4 Mos 1,1–10 og 4 Mos 10.
Israels opphold ved Sinai er den sentrale delen av fortellingen i de fem første bøkene
av Moses. Her legges grunnlaget for at de blir Guds utvalgte folk.
Gud tar initiativet og oppretter en pakt mellom seg og Israel. Dersom de er lydige
og holder fast ved forholdet til ham, vil Gud gjøre dem til en spesiell skatt, et kongerike
av prester, et hellig folk.
Det å være et hellig folk betyr å være innviet til Gud og åpenbare hans karakter
for andre, spesielt for folkene rundt dem. De var også kalt til å være et kongerike
av prester som skulle sette andre i forbindelse med Gud, føre dem til ham og lære
dem hans veier og lover. De skulle være Guds spesielle skatt, for han ønsket at
Israel skulle være hans kanal for å lyse opp verden med kunnskap om ham og hans
karakter.
Denne pakten var en juridisk inngåelse av et forhold mellom Gud og hans folk.
Paktsformelen, som varierer litt fra tekst til tekst, er «Jeg vil være deres Gud, og de
skal være mitt folk» (se 2 Mos 6,7; 3 Mos 26,12; Jer 24,7; Jer 31,33; Hebr 8,10; Åp 21,3).
Tenk deg å være Guds «spesielle skatt»! Hvilke privilegier ville det innebære? Hva ville ditt
ansvar være?
Les2 Mos 19,9–25. Hvordan forberedte Gud Israel på å ta imot De ti bud?
Gud forklarte hva israelittene skulle foreta seg som forberedelse til å motta loven på
Sinai. Ytre renhet skulle avspeile en full hengivenhet til Gud. De måtte være klare
for den åpenbaringen Gud ville gi av sin herlighet. Og da den kom, «tok det til å
tordne og lyne. En tung sky la seg over fjellet, og det gjallet høyt fra bukkehorn. Alt
folket i leiren skalv av redsel.» (2 Mos 19,16).
Dekalogen (de ti bud) er kjernen i Guds åpenbaring og Bibelens etikk. Den er
grunnlaget for Guds normer for alle mennesker, og dens prinsipper er evige og
universelle.
I 2. Mosebok kalles dekalogen «vitnesbyrdet» (‘edut; 2 Mos 31,18); eller «paktens
ord» (dibre habberit; 2 Mos 34,28). I 5. Mosebok er de skrevet på «pakttavlene»
(5 Mos 9,9; 5 Mos 9,11; 5 Mos 9,15). Ingen av de to bøkene bruker betegnelsen «de ti bud» (mitzwot,
«bud»). I stedet kalles det tre ganger «de ti ord». Det hebraiske er ‘aseret haddebarim,
av dabar, som betyr «ord, setning, sak, ting, tale, historie, løfte, ytring» (Se
2 Mos 34,28; 5 Mos 4,13; 5 Mos 10,4).
Det finnes to versjoner av dekalogen. Den første er nedtegnet i 2 Mos
20,1–17 og den andre i 5 Mos 21,3–21. Den andre versjonen, som Moses la frem
muntlig for Israel, ble overlevert nesten førti år etter Sinai, like før folket gikk inn
i det lovede landet (5 Mos 1,3–4; 5 Mos 4,44–47). Omstendighetene forklarer forskjellene
mellom de to.
Da Paulus oppsummerte loven som kjærlighet, siterte han fra dekalogen
(Rom 13,8–10). Kjærlighet er summen av Guds lov fordi han er kjærlighetens Gud
(1 Joh 4,16).
Hvordan er de ti bud et uttrykk for Guds kjærlighet? Hva menes med det? Hvordan ser vi Guds
kjærlighet i dem?
Les 2 Mos 20,1–17. Hva er prinsippene i dekalogen, og hvordan er den bygd opp?
Legg merke til at dekalogen ikke begynner med befalinger, men med Guds
velgjerninger:
«Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset» (2 Mos
20,2). Herren viser først sin nåde og gir Israel frihet og frelse, og først da åpenbarer
han sin vilje. De skulle holde budene av kjærlighet og takknemlighet for det Gud
hadde gjort.
Nøkkelordet for dekalogen er «kjærlighet» (Rom 13,10). Det største budet er kjærlighetsbudet
og gjelder kjærlighet til Gud (5 Mos 6,5) og vår neste (3 Mos 19,18).
I de fire første budene ser vi hva det er å elske Gud, og i de seks neste ser vi hva
det vil si å elske sin neste. Dekalogen begynner med å sette Gud over alt (vertikal
kjærlighet) og fortsetter med respekt for andre (horisontal kjærlighet):
Ær Gud ved å gi ham førsteplassen i alle livets forhold (det første budet).
Ær og vern om Guds posisjon og ikke erstatt ham med noen fysisk, symbolsk eller åndelig avgud. Våre reneste følelser tilhører Herren (det andre budet).
Ær Guds navn – hans omdømme og karakter (det tredje budet);
Ær hans dag for hvile og tilbedelse – sabbaten (det fjerde budet).
Respekter foreldre (det femte budet).
Respekter livet (det sjette budet).
Respekter ekteskapet (det syvende bud).
Respekter andres eiendom (det åttende budet).
Respekter andres omdømme (det niende budet), og
Respekter deg selv slik at egoistiske lyster ikke skjemmer ditt liv (det tiende budet).
Som Jesus sa: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» (Joh 14,15; se også
1 Joh 4,20–21). Sann lydighet er et uttrykk for kjærlighet og takknemlighet overfor
Jesus, en kjærlighet som viser seg best i vår behandling andre.
Guds lov viser oss hvem Gud er, hans karakter. Slik Gud er hellig, rettferdig og god,
slik er også hans lov. Paulus sier: «Loven er altså hellig, og budet er hellig, rett og
godt» (Rom 7,12).
Bibelen ser Guds lov i et positivt lys (Matt 5,17–18; Joh 14,15; 1 Kor 7,19). Man
kan lage dikt om loven (Salme 119), synge om loven (Salme 19) og meditere over den
dag og natt (Sal 1,2; Jos 1,8). Loven hjelper oss å styre unna det onde og gir visdom,
forstand, helse, velstand og fred (5 Mos 4,1–6; Ordsp 2–3).
Guds lov er som et gjerde. Den skaper et stort frirom for liv og advarer om at
utenfor venter fare, problemer, komplikasjoner og døden (1 Mos 2,16–17; Jak 2,12).
Loven er også en veiviser til Jesus, som tilgir synd og forandrer vårt liv (2 Kor
5,17; 1 Joh 1,7–9). Slik leder den oss til Kristus som en paidagogos, en vokter/veileder
(Gal 3,24).
LesJak 1,23–25. Hvordan kan dette hjelpe oss å forstå lovens funksjon og betydning, selv om den ikke
kan frelse oss?
Ja, et speil avslører skavanker. Men det kan ikke kurere dem. Speilet viser deg
problemene, men har ingen løsning. Slik er det også med Guds lov. Prøver vi å bli
rettferdige ved å holde loven, er det som å stirre på speilet i håp om at det skal få
skavankene til å forsvinne.
Siden frelsen kommer av tro og ikke av gjerninger – heller ikke lovgjerninger
– mener noen kristne at loven er avskaffet og at vi ikke lenger trenger å holde den.
Dette er en feiltolkning av lovens hensikt, for det er loven som forklarer hva synd
er – «uten loven ville jeg ikke visst av synden» (Rom 7,7). Loven viser at vi trenger
evangeliet.
Hvor godt har du holdt Guds lov? Godt nok til å bli frelst? Hvorfor trenger du evangeliet?
Ellen G. White gir et innblikk i dekalogens funksjon: «De ti bud […] er ti løfter.»
– SDA Bible Commentary, bind 1, side. 1105. Dekalogen er løfter fra Gud som skal
lede oss på rett vei slik at han kan gjøre gode ting for oss. Men vi må følge dem.
LesRom 10,4. Hvordan skal vi forstå ordene om at Kristus er lovens «ende»?
Paulus sier at Jesus Kristus er lovens telos, men ikke i den forstand at han opphever
loven eller gjør slutt på den. Nei, det betyr at Kristus er lovens mål og hensikt. Hans
sonoffer opphever ikke lovens gyldighet og varighet.
Tvert imot taler Paulus om lovens betydning, om dens legitimitet og dens varige
autoritet (Rom 3,31; 1 Kor 7,19; Gal 5,6). Ordet telos handler om formål og mål, ikke
tid. Kristus er nøkkelen til Guds lovs sanne mening og formål. Derfor er det feil å si
at Kristus gjorde loven ugyldig, erstattet eller opphevet den. Han er målet med loven,
den som den peker mot.
Hvordan peker loven oss hen til Jesus? Hva er det ved oss som loven avslører og som kan føre oss
til Jesus?
Ellen White: «Guds evige lov», s. 282–293, og «Kamp mellom åndsmakter», s.
308–318 i Alfa og Omega bind 1.
«Guds hensikt var å gjøre lovgivningen til en høytidelig og ærefryktinngytende
begivenhet som svarte til lovens opphøyede natur. Folket skulle lære å ha den aller
største ærbødighet for alt som hadde forbindelse med gudstjenesten.» – Ellen G.
White: Alfa og Omega, bind 1, s. 282.
Prinsippet om ærbødighet gjelder også i dag. Det springer ut av en forståelse av
Guds storhet, transcendens og majestet. Å se Guds herlighet skaper takknemlighet
i hjertet og ydmyker vår stolthet. Jo nærmere vi ser Guds hellighet, desto flere
mangler oppdager vi hos oss selv, og det får oss til å tørste mer etter hans nærvær og
ønske å bli mer lik ham.
Og når vi vet hva vi er i motsetning til ham og hans lov, blir vi også avhengig av
Kristi stedfortredende død.
Jesus lærte også at dersom vi tar imot Gud som vår Herre og konge, er det ikke
vanskelig å adlyde hans befalinger (Matt 11,28–30). Guds lov har evig gyldighet
(Matt 5,17–20). Når vi holder Guds lover av kjærlighet og takknemlighet til ham for
frelsen, kan vi oppleve et frelsende forhold til ham fullt ut. Mens vi nyter fordelene
ved å holde loven (se bare på all smerten som følger av å bryte den), kan vi også nyte
vissheten om at vi er frelst i Jesus, og ikke av at vi holder loven.
Forslag til samtale
Forberedelsene til å motta loven hjalp folket til å forstå behovet for ærbødighet. Hvor finnes en slik
følelse av ærbødighet og ærefrykt for Gud hos oss? Eller har vi mistet den?
Se på denne paktsformelen: «Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk». Hva betyr dette
for oss i dag, og hvordan bør det gi seg uttrykk både individuelt og som et folk?
Det Gud befaler oss å gjøre, setter han oss i stand til å gjøre. Ellen G. White sier at «å motta et
påbud fra ham er ensbetydende med å motta evnen til å utføre det» – Ord som lever, s. 236.
Hvordan omsetter man dette løftet, denne dabar, i praksis?
Hva skal vi si til påstanden om at loven ble avskaffet på korset? Hva er det egentlig de vil ha
avskaffet?
Eniah Ngulube vokste opp i et ikke-adventistisk hjem i Zambia, der man overholdt syvendedagssabbaten.
I tillegg til sabbaten lærte foreldrenes kirke at syke mennesker skulle nekte å
ta imot medisiner og i stedet søke bønn hos kirkens ledere. Hvis en syk person døde, aksepterte
kirkemedlemmene det som Guds vilje. Mange av kirkens medlemmer døde av malaria og andre
sykdommer som kunne behandles.
Eniah elsket foreldrene sine og deres tro. Men da hun ble tenåring, begynte hun og en søster å
gå i kirken på søndager. Fem av de andre søsknene hennes sluttet seg til Syvendedags Adventistkirken
og fortsatte å gå til gudstjeneste på lørdager. Foreldrene deres brydde seg ikke om hvilken
kirke barna gikk til.
Som tenåring ville Eniah også bli sykepleier. Selv om hun var oppdratt til å avvise medisin,
ønsket hun å ta seg av de syke. Hun drømte om å studere ved Mwami Adventist School of Nursing
i byen Chipata, som lå rundt tre mil hjemmefra. Da hun var ferdig på videregående, fortalte
hun broren, Kenson, som var menighetstjener i adventistkirken, om sitt ønske. Kenson likte
tanken på at søsteren skulle studere på en adventistskole, og han kontaktet presidenten for Øst-
Zambia-feltet for å spørre når skolen åpnet for opptak til neste skoleår. Da han fikk vite at opptaket
var avsluttet, tryglet han om en plass til søsteren. Presidenten for Øst-Zambia-feltet, Moses
Banda, ringte skolen og fikk vite at det var lite sannsynlig at hun ville komme inn. Klassene var
stappfulle. Men en dag eller to senere fant skolen en plass til henne. Eniah kunne ikke tro det,
særlig fordi hun ikke var syvendedagsadventist. Drømmen hennes hadde gått i oppfyllelse!
En uke etter at hun ankom, holdt skolen en uke med åndelig fokus. Hjertet hennes ble rørt da
hun hørte foredragsholderen, den zambiske politipresten Godfrey Sianga, snakke om dåp. Hun
hadde aldri blitt døpt ved nedsenkning. Hun tenkte: «La meg bli døpt som Jesus. Han kommer
snart». I slutten av uken ble Eniah døpt og sluttet seg til Adventistkirken.
Eniah er en av mange studenter som har fått økt kunnskap om Jesus ved Mwami Adventist
School of Nursing, forteller Emmanuel Mwale, Adventistmisjonens koordinator for Øst-Zambiafeltet.
«I likhet med Eniah er det mange studenter som ikke er adventister som kommer til
Mwami Adventist School of Nursing og tar imot Jesus», sier han. «Mwami Adventist School of
Nursing deler aktivt Jesu kjærlighet med nye studenter hvert år».
Be om at evangeliet må bli forkynt i Zambia og andre land i Den sørafrikanske-Indiske havs divisjon,
som er mottaker av dette kvartalets trettende sabbatsoffer.