Herren sa til Moses: Dette skal du si til israelittene: Dere har selv sett at jeg har talt
med dere fra himmelen. Dere skal ikke lage dere noen gud ved siden av meg. Guder
av sølv eller gull skal dere ikke lage dere. (2 Mos 20,22–23).
Gud ville ikke at Israel skulle være som de andre folkene. Han ville de skulle bli et
trossamfunn som levde under hans ledelse og myndighet. Alle skulle være underlagt
hans lov. Det skulle innsettes dommere til å forvalte loven, og prestene skulle undervise
i den. Foreldre spilte også en viktig rolle.
I enhver kultur røper lovene lovgiverens idealer, mål, hensikter og karakter.
Når f.eks. farao ga ordre om at alle hebraiske guttebarn skulle drepes, viste loven
hvordan han var: ond. Hvis en konge derimot hadde vedtatt en lov om at alle 18–
åringer i riket skulle få gratis høyere utdanning, ville mange se det som bevis for
kongens generøsitet og ønske om at landet skulle blomstre.
Guds lov viser hans godhet, kjærlighet, verdier, rettferdighet og motstand mot det
onde. Loven er hellig og rettferdig, og det er også Gud. Loven skaper rom for et rikt
liv og bidrar til å beskytte mot farer og ulykker. Respekt for Gud, for hverandre og
for livets verdier var grunnlaget for hans lovverk.
Da Gud ga sin lov på Sinai, viste han folket hvordan de kunne leve et hellig liv i kontakt
med ham. Men lovens prinsipper måtte omsettes i hverdagen, og derfor ga Gud
dem flere lover, den såkalte «paktens kodeks». Dommernes ansvar var å vokte over
lovene og sørge for at de ble riktig anvendt.
«Folket var forblindet og nedverdiget av slaveri og hedenskap og kunne ikke fullt
ut fatte de vidtrekkende prinsipper i Guds ti bud. For at de skulle forstå de bindende
krav i tibudsloven, fikk de ytterligere forskrifter som hadde til hensikt å klargjøre
prinsippene i de ti bud og hvordan de skulle praktiseres i livets hverdag. Disse
tilleggslovene var forskrifter som Gud hadde utformet i sin uendelige visdom og
rettferdighet, og som dommerne skulle dømme etter. De ble ikke forkynt offentlig,
slik tilfellet var med de ti bud, men ble overlevert Moses personlig, og han skulle
kunngjøre dem for folket.» – Ellen White: Alfa og Omega, bind 1, s. 288.
Les2 Mos 21,1–32. Hvilke særlige regler ble gitt om hebraiske slaver, drap og skader på kroppen?
Paktens kodeks er samlet i flere kapitler (2 Mos 21,1–23; 2 Mos 19) og ble gitt for å bremse
ondskapens fremmarsj og skape et velordnet samfunn.
Lovene om slaveri var spesielle og må ikke forveksles med nåtidens eller middelalderens
slaveri. Hebraiske slaver ble beskyttet og verdsatt. I moderne og
middelalderske samfunn var tjenere og slaver eierens eiendom som eieren kunne
gjøre hva han eller hun ville med. De bibelske lovene var annerledes. Tjenestetiden
var begrenset til seks år (2 Mos 21,1–2; Jer 34,8–22), og i det sjuende året måtte alle
slaver frigis, med mindre de ville bli hos sin herre. Herrene måtte også gi dem sabbatsfri
(2 Mos 20,9–10) og sørge for deres daglige behov.
I det meste av verden er slaveriet langt på vei avskaffet, men hvordan lever noen av slaveriets
prinsipper videre, og hvordan kan vi bekjempe dem?
I sin barmhjertighet lærte Gud dommerne å forholde seg til menneskers eiendomsrett.
Flere situasjoner er beskrevet, og det står hva som skal gjøres hvis en okse
angriper naboens okse, hvis folk stjeler et dyr og selger det, hvis dyr beiter på en
annens åker, hvis en lånt gjenstand blir stjålet eller hvis et leiet dyr blir skadet eller
dør (2 Mos 21,33–22,15).
Gud ga mange slags lover. Det var regler mot å nedverdige eller ydmyke andre. Han
ønsket ikke utbytting. I sin nåde korrigerer Gud folks syndige tendenser og legger
bånd på deres naturlige tilbøyeligheter. Samfunnet skulle være trygt, det onde skulle
utryddes og gode relasjoner fremmes. Rettferdighet og kjærlighet må styre alt.
Sabbaten og høytidene handlet om tilbedelse og viktige hendelser i frelseshistorien.
Gudstjenesten var nøye regulert fordi den var det teologiske grunnlaget for alt annet.
Sabbaten ble innstiftet ved skapelsen (1 Mos 2,2–3; 2 Mos 20,8–11), var knyttet
til Israels utfrielse og frelse (5 Mos 5,12–15) og peker på tilbedelsen av Gud som
skaper, løskjøper og Herre (Mark 2,27–28).
Israel var pålagt å feire tre viktige årlige høytider:
påsken eller de usyrede brøds høytid om våren (vanligvis fra midt i mars til midt i april);
pinsen eller høstfesten (syv uker etter forrige høytid) og
Les2 Mos 23,20–33. Hvordan ønsket Gud å erobre det lovede landet?
Gud ville ikke at israelittene skulle kjempe for sitt nye territorium: de skulle få det i
gave. Det var blitt lovet Abraham, Isak og Jakob, og det skulle ha vært Guds spesielle
gave til Israel.
Modellen for inntakelse av det lovede landet ser vi under kryssingen av Rødehavet.
Gud kjempet for sitt folk og ga dem total seier over dem som ville drepe dem
(2 Mos 14,13–14). Egypterne ble slått fordi Gud grep inn. På samme måte beseiret
Gud den store, tungt væpnede og veltrente assyriske hæren på assyrerkongen Sanheribs
tid, men uten at israelittene trengte å kjempe. Gud ga dem seieren fordi kong
Hiskia trodde Guds ord gjennom profeten Jesaja (2 Kong 19,35; Jes 37,36).
Gud fortalte Abraham at hans etterkommere ikke ville få det lovede landet med
en gang, men først etter 400 år (1 Mos 15,13–16). Hvorfor ikke? Årsaken var ondskapen
blant innbyggerne i Kanaan. Gud var barmhjertig med dette folket og ga dem
tid til å omvende seg. Men de fortsatte sitt opprør mot Gud og hans verdier, og til
slutt var Gud klar til å gi hebreerne landet deres som et nytt hjemland.
Dessuten lovet Gud at han ville drive folkene ut foran Israel ved hjelp av to uvanlige,
men svært effektive metoder:
ved å sende frykt og redsel over de ugudelige folkene, og
med vepser som skulle drive folkene bort. Før israelittene ankom det
nye territoriet, ville fienden forlate stedet og flykte (2 Mos 23,27–28).
Guds engel spiller den sentrale rollen i erobringen av det lovede landet. Dette
sendebudet var Kristus, som ledet Israel, erobret territorier og beskyttet dem. Han
var skystøtten som ledet dem om dagen og ildstøtten om natten. Israel måtte følge
nøye med og høre på ham, for han hadde guddommelig autoritet (2 Mos 23,21). Hvis
de trosset Guds vilje og ikke trodde på hans lederskap, ville det bli vanskelig for dem
å komme videre.
Hva sier det om Guds nåde at Gud ga hedningene mange år på seg til å endre levemåte, men
også om grensene for denne nåden hvis man ikke vil ta imot den?
LesMatt 5,38–48. Hvordan tolker Jesus hevnloven? Hvordan bør den anvendes i dag?
I Bergprekenen siterte Jesus Kristus tekster fra GT som folk kjente godt. Han talte
mot rabbinernes tolkninger, som hadde beveget seg bort fra formålet med lovene.
Menneskers tradisjoner skjulte hensikten med Guds ord, og i noen tilfeller (tenk på
sabbatsreglene og hva de hadde gjort med sabbatsbudet) hadde de forvrengt deres
hensikt og betydning. Jesus pekte på den opprinnelige betydningen av disse lovene.
I Bergprekenen korrigerte Jesus noen av disse feiltolkningene ved å vise tilhørerne
tilbake til tekstenes opprinnelige intensjon og betydning.
Teksten i 2 Mos 21,24 om «øye for øye, tann for tann» ble sitert i Matt 5,38
(«Dere har hørt … Men jeg sier dere») og gjaldt lex talionis, den såkalte gjengjeldelsesloven.
Dette verset brukes også andre steder i Bibelen (3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21).
Lovens opprinnelige formål var å hindre personlig hevn. Man skulle ikke ha
blodfeider eller gjengjeldelse uten en undersøkelse først. Skaden skulle vurderes
av dommere, og så skulle det fastsettes og utbetales et passende vederlag. Dette
ble gjort for å hindre folk i å «ta loven i egne hender». Rettferdigheten skulle skje
fyllest, men i tråd med Guds lov.
Jesus Kristus, som ga Moses disse samfunnslovene, kjente lovens formål.
Derfor kunne han anvende den i tråd med hensikten. Motivet hadde vært å skape
rettferdighet, forsoning og fred.
På sett og vis innebærer rettferdighet en form for hevn. Den korrekte bruken av
disse lovene var et forsøk på å finne den riktige balansen mellom rettferdighet og
hevn.
Hvordan burde erkjennelsen av at rettferdigheten en dag vil skje fyllest, gjøre det lettere å
håndtere den uretten vi ser i verden nå?
«Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til,
jeg skal gjengjelde, sier Herren.» (Rom 12,19; se også 5 Mos 32,35). Hvilket løfte og hvilken befaling
finner vi her, og hvordan henger de sammen?
Inntil Herren gir den rettferdigheten som mangler i dag, var det dommernes oppgave
i det gamle Israel å håndheve loven og fastsette en rettferdig straff når noen ble
skadet eller krenket. Men først måtte de ha fakta på bordet. Lovlærerne på Kristi tid
anvendte derimot loven slik at det åpnet døren for personlig hevn. Dermed tok de
prinsippet ut av sin sammenheng og gikk glipp av formålet. De forsvarte det loven
forbød.
Jesus var ikke imot belønning og straff. Rettferdighet er et prinsipielt spørsmål og en
viktig del av livet. Men ingen må tilrane seg rollen som dommer, jury og «bøddel».
Tenk så lett det er å forvrenge retten! Det er vi som skal gjengjelde skaden. Hvis et
onde skal rettes opp, er det dommernes oppgave.
I denne sammenhengen ber Jesus oss være fullkomne slik «vår Far i himmelen er
fullkommen». Hvordan er det mulig? Uselvisk kjærlighet er Guds fremste kjennetegn.
Han lærer at vi skal elske våre fiender og be for dem som forfølger oss. Sann
fullkommenhet er å elske, tilgi og være barmhjertig (Luk 6,36), også mot dem som
ikke fortjener det. Slik kan vi gjenspeile Guds karakter.
Hvordan kan vi dag for dag elske slik vi er befalt? Hvorfor forutsetter det at vi dør fra selvet?
Ellen G. White: «Guds evige lov» i Alfa og Omega, bind 1, s. 282–293.
Vi lever i fiendeland, og derfor er det ikke rart at fiendens utspekulerte planer kan
ramme oss i det virkelige liv. Hvem har ikke opplevd smerte og lidelse som skyldes
synden og den syndige, falne verden vi lever i? Det er bare en del av livet her og nå.
Men Gud gir kraft til å takle det.
«Kristus vil sende hjelp nettopp når vi mest trenger den. Veien til himmelen er
helliget av hans fotspor. Hver torn som smerter foten vår, har smertet hans. Hvert
kors vi må bære, har han båret før oss. Herren tillater strid for å berede oss for fred.
Trengselstiden er fryktelig for Guds folk, men det er en tid da hver sann troende må
se opp. Med troens øye vil han se at løftets regnbue omgir ham.» – Ellen G. White:
Alfa og Omega, bind 8, s. 132.
Forslag til samtale
Mennesker har slitt med det faktum at Gud fikk de hedenske folkene drevet ut av landet sitt, og
noen ganger utslettet. Det er urovekkende. Men hvordan kan erkjennelsen av at Guds kjærlighet
også uttrykker rettferdighet, gjøre det lettere å stole på at hans kjærlighet, og ikke bare hans
rettferdighet, også ble åpenbart i disse hendelsene?
Tenk på det at rett etter alle Jesu ord om å elske andre, også våre fiender og dem som hater deg,
sier han: «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen» (Matt 5,48). Hvorfor lar Jesus
dette budet komme akkurat der? Hva sier det om hva det betyr, ikke bare å være «fullkomne», men
å være fullkomne som «deres himmelske Far»?
Paulus har en positiv holdning til Guds lov og dens oppgaver, men han var mot misbruk av
loven. Hva betyr «Dere står ikke under loven, men under nåden» (Rom 6,14)? Hvordan kan loven
misbrukes?
Hva er forskjellen på rettferd og hevn? Er de to begrepene helt forskjellige, eller er de bare ulike
uttrykk for samme idé? Hvordan kan vi vite om vårt ønske om rettferdighet ikke egentlig er et
ønske om hevn?
Carl Casey, helikopterpilot og naturfagslærer i Alaska, fikk hjerneslag i en alder av 51. Han
kunne ikke forstå hvorfor. Lenge før han ble syvendedagsadventist, hadde han sluttet å spise
urent kjøtt etter å ha sett at Bibelen talte imot det og lest vitenskapelige bevis som støttet det.
Hjerneslaget ødela Carls liv i Fairbanks. Han kunne verken gå eller jobbe.
Så leste han Rom 8,28: «Og vi vet at alt virker sammen til det gode for dem som elsker
Gud, for dem som er kalt etter hans vilje» (NKJV). Han hadde lest verset mange ganger, men nå
fikk det en ny betydning. Han så at det ikke sto «alt er godt for dem som elsker Gud», men «alt
virker sammen til det gode for dem som elsker Gud».
Carl sluttet å spørre hvorfor. I stedet ba han Gud om å bruke slaget til å vinne sjeler i Alaska.
Han ønsket å kunne gjøre som Josef og si: «Men du, du ville meg ondt, men Gud ville meg godt,
for at det skulle bli som det er blitt i dag, for at mange mennesker skulle bli frelst» (1 Mos
50,20).
Carl begynte å lete etter muligheter til å vitne i Alaska, som er et utfordrende misjonsfelt
med en vanskelig historie, lange, kalde vintre og begrenset med veier og annen infrastruktur i et
enormt område. Det bor bare rundt 3 000 adventister blant de 733 000 innbyggerne. Carl innså
raskt at rullestolen hans satte ham i en unik posisjon. Det var vanskelig for folk å ikke legge
merke til ham. Med deres oppmerksomhet snakket han glødende om sin kjærlighet til Gud.
Folk reagerte med overraskelse. «Du sitter i rullestol, og du bryr deg om Gud?» spurte de.
«Det kan du være sikker på!» svarte Carl. Deretter lovpriste han Guds store kjærlighet. Han
fortalte om Rom 3,23, som sier at alle har syndet og mangler Guds herlighet, og Joh
3,16, som sier at alle som tror på Jesus, har evig liv. Han oppmuntret folk til å lese i Bibelen hver
dag og komme nærmere Gud, og mente at når en slik relasjon først var etablert, ville alt annet
falle på plass, inkludert læresetninger som sabbaten og levittisk kosthold.
Carl innrømmer gjerne at et sunt kosthold ikke forhindret hjerneslaget. «Slaget skyldes ikke
at jeg spiste usunt, men at jeg lever i en syndig verden», sier han. «Jeg er heldig som er i live. De
fleste dør etter et slag som dette». Han anbefaler og følger fortsatt den levittiske dietten som veien
til et lengre og sunnere liv.
Nesten ti år etter hjerneslaget kan han fortelle at slaget har forandret livet hans.
«Jeg kommer til å se folk i himmelen fordi jeg fikk dette slaget», sier Carl. «Det vil være mennesker
der som ellers ikke ville ha vært der. Så alle ting virker sammen til det gode for dem som
elsker Gud».