Vær bare modig og sterk, så du trofast følger hele den loven som Moses, min tjener,
påla deg å holde. Vik ikke av fra den, verken til høyre eller venstre, så skal du lykkes
overalt hvor du går. ()
Benjamin Zander, musikalsk leder for Boston-filharmonikerne, underviste i
musikkforståelse. Han la merke til studentenes angst når de skulle bli evaluert for
prestasjonene sine. For å berolige dem og for at de kunne realisere sitt fulle potensial,
sa han allerede på første kursdag at alle ville få en «A». Dette var ikke en
forventning å leve opp til, men en mulighet å vokse inn i. Det eneste kravet var at de
i løpet av de to første ukene av semesteret skrev et brev, datert til slutten av kurset,
der de forklarte hvorfor de fortjente høyeste karakter.
Josvas bok handler om nye muligheter. Moses, som hadde preget 40 år av Israels
historie, var fortid. Utvandringen fra Egypt og tiden i ørkenen, som hadde vært
preget av opprør og stahet, var over. En ny generasjon, som var villig til å adlyde
Gud, var klar til å gå inn i det lovede landet, og ikke bare som en forventning de
skulle leve opp til.
La oss se hvordan Gud åpnet et nytt kapittel i Israels liv, og hvordan han også kan
gjøre det i vårt liv.
Les og . Hvorfor begynner Josvas bok med å gjenta et løfte om hva som
skulle skje etter Moses’ død?
Moses var død, og Gud hadde utpekt en ny leder, Josva, men det er likhetstrekk
mellom dem. Begge skulle lede sitt folk inn i det landet Gud hadde lovet fedrene.
Som Gud sa til Josva: «Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovet
Moses» (). Josva skulle fullføre det Moses opprinnelig hadde fått i oppdrag å
gjøre. Han var en slags ny Moses.
Les ; ; ; ; ; ; ; og . Hva får vi vite om Josva i
disse tekstene?
Der og da var løftet om at Gud skulle la en profet som Moses «stå fram» (), bare en mulighet, ikke en fiks ferdig realitet. Åpningsordene i Josvas bok
minner leseren om dette løftet og skaper en forventning om at det skal bli oppfylt.
Moses er død, men dominerer likevel det første kapitlet. Han blir nevnt ti ganger,
Josva nevnes bare fire ganger. Moses kalles «Herrens tjener», og Josva «hans
medhjelper» (). Det skal ta et helt livs trofast tjeneste og lydighet før Josva får
tittelen «Herrens tjener» ().
Det første kapitlet i Josva skildrer overgangen mellom to store ledere, men viktigst
av alle er Herren selv. Han innleder boken med sine ord og preger den med sin
veiledning. Det er ingen tvil om hvem Israels egentlige leder er.
Gud har kalt menn og kvinner til å lede sitt folk. Hvorfor er det viktig å huske hvem som er
kirkens egentlige, usynlige leder?
Les . Hva lærer vi om bokens struktur ut fra det første kapitlet?
Josva 1 er en innledning til hele boken. Det består av fire taler som tilsvarer bokens
fire hoveddeler: kryssing (); erobring (); deling av landet (); og tjeneste i lydighet mot loven ().
Josvas bok kan leses som en serie initiativer fra Gud. I hvert initiativ gir Gud
Josva en bestemt oppgave i forbindelse med erobringen av Kanaan, og hver av dem
anerkjennes senere i boken etter at de er fullført.
Til slutt ville Guds løfter om å ta landet i eie gå i oppfyllelse. Fra da av var det
opp til israelittene å beholde landet, og det kunne de bare gjøre ved sann tro og den
lydighet som slik tro fører med seg.
Guds initiativ, uttrykt ved de tre verbene «gå over», «ta» og «del», får sitt svar i
folkets lydighet, som har sitt utspring i det siste initiativet: «tjen».
Josvas bok består altså av fire hoveddeler, som hver for seg er preget av et bestemt
begrep som beskrives ved at et hebraisk ord får dominere:
Krysse ()
Ta ()
Dele ()
Tjeneste ().
Dermed formidler bokens oppbygning hovedbudskapet: Det er ingen automatikk
i Guds initiativer. De forutsetter et trofast svar fra folket. Alt det Gud har gjort for
oss – også det han har gjort for oss som vi ikke kan gjøre selv – kaller oss til å gjøre
det vi kan: adlyde Guds befalinger. Slik var det i hele bibelhistorien, og slik er det i
dag. Den samme tanken ser vi i : Troen på det Gud har gjort for
oss, fører til lydighet.
Tenk på de løftene i Guds ord du setter høyest. Hva forventer de av deg for at de skal bli
virkelighet?
I sier Gud at han gir dem landet. Men han sier også at han allerede har
gitt dem det. Hvordan henger det sammen?
Landet var en gave fra Gud, som var dets egentlige eier. I brukes to
former av verbet «å gi» som gjenspeiler to viktige sider ved det å arve landet. Den
første formen uttrykker prosessen med å gi landet. Israel hadde bare inntatt områdene
øst for elven Jordan. Det meste av det lovede land var ennå ikke inntatt.
I brukes verbet i perfektum og gir inntrykk av at de allerede har fått
landet. Når Gud er subjektet for slike handlinger, kalles formen «profetisk perfektum»,
for det Gud lover i sitt ord, er et garantert faktum man kan stole på som en
realitet her og nå.
Bruken av «dere» fra vers 3 av viser at løftet ikke bare er gitt til Josva, men til
hele folket. Henvisningen til løftet Moses fikk, viser at Guds sak står fast.
Dessuten gjentas ordet kol, «alt», «alle», mange ganger i det første kapitlet. Det
er uttrykk for den helheten og integriteten som må til for å løse den oppgaven Josva
har fått. Det må være full overensstemmelse mellom Gud, Josva og Israels folk for å
innta det lovede landet.
Les og . Der og da var det lovede landet akkurat det, et løfte. Men Gud kaller det
en arv. Hva vil det si å være arvinger til Guds løfter?
Guds løfter er ikke magi. De har ikke kraft i seg selv til å sikre at de blir oppfylt.
Garantien ligger i Guds nærvær, han som sier: «Jeg vil være med deg». Guds nærvær
var avgjørende for Israels overlevelse. Uten ham ville de bare være ett folk av
mange, uten noe spesielt kall, identitet eller misjon (). Josva trengte
Guds nærvær for å lykkes.
Slik er det også i dag, og derfor har vi Jesu løfte i .
Les . Hvorfor måtte Gud si to ganger at Josva måtte være sterk og modig?
Det virket som om Josva sto overfor en umulig oppgave. De kanaaneiske byenes
murer virket uinntagelige, og folket i landet var kamptrent. Israelittene var enkle
nomader, de hadde ikke engang primitive krigsmaskiner til å innta befestede murer
med. Ikke engang datidens supermakt Egypt hadde klart å få fotfeste i Kanaan.
Men oppfordringen om å være sterk og modig handler ikke bare om kampmoral
eller strategier i krig. Mot og styrke må til for å være tro mot Toraen og dens krav
som konkretiserte Israels pakt med Jahve.
Les . I dag er vi ikke pålagt å gå i fysisk krig, så hvordan kan vi bruke den oppmuntringen
Josva fikk i vår åndelige kamp til hverdags?
Når dagens kristne skal utføre oppdraget Jesus har gitt dem, møter de utfordringer
som kan minne om dem Josva møtte: De må føre krig mot makter og åndskrefter,
mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær. Som Josva har også
de forsikringen om Kristi nærvær: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende»
(). Guds tilstedeværelse var nok til å fordrive Josvas frykt og bør også
være nok til å fordrive vår tvil og bekymring.
Utfordringen for oss er å kjenne Herren slik at vi stoler på ham og hans løfter.
Derfor må vi ha et personlig forhold til ham.
Det avgjørende i dag er det samme som på Josvas tid. Hvordan kan vi være tro mot Gud også når
det er upopulært eller upraktisk?
Les ; ; og . Hva er fremgang og suksess ut fra disse tekstene?
Det hebraiske ordet tsalakh, «fremgangsrik» (), innebærer en tilfredsstillende
gjennomføring av det som var planlagt, eller en tilstand med gode omstendigheter.
Uttrykket sakal, «ha fremgang» () kan også bety «å være klok» eller «å
handle klokt». Det er ofte brukt i Job, Ordspråkene og Salmene, der tanken om
suksess er knyttet til det å handle klokt ved å frykte Gud og adlyde hans ord.
Suksess er ikke bare materiell velstand. Suksess er en tilstand av harmoni med
de åndelige verdier og prinsipper som er basis for Guds skaperverk og kommer til
uttrykk i hans lov.
Tillit til Guds løfter, særlig løftet om frelse ved tro alene, står ikke i motsetning
til lydighet mot hans lov. De er to sider av samme sak.
Les . Hva sier teksten om lov og tro?
Det er feil og farlig å sette troen på Jesu soningsdød for vår skyld opp mot lydigheten
mot Gud. Lov og nåde hører sammen. Bare en overfladisk forståelse av lovens rolle
kan få oss til å betrakte «lov» og «nåde» som motsetninger.
Forfatterne av GT hadde stor respekt for loven og betraktet den som en kilde til
glede (; ; ; ). Når loven brukes rett, fører den til større forståelse
av vår synd () og behovet for Kristi rettferdighet ().
Trenger du Kristi rettferdighet samme hvor intenst du forsøker å holde Guds lov ved hans nåde?
Ellen White: «Gjennom elven på bar bunn» i Alfa og Omega, bd. 2, s. 77–82.
«Jesu løfter og advarsler er talt til meg. For så høyt har Gud elsket verden at han
ga sin Sønn, den enbårne, for at jeg ved å tro på ham, ikke skal gå fortapt, men ha
evig liv. De erfaringene som det blir fortalt om i Guds ord, må bli mine erfaringer.
Bønner og løfter, råd og advarsler er talt til meg. [...] Når troen slik tar imot sannhetens
prinsipper og innlemmer dem, blir de en del av oss. De blir drivkraften i livet.
Når vi slipper Guds ord til, styrer det tankelivet og former vårt sinn.» – Ellen G.
White: Slektenes håp, s. 327.
«Ingenting må gjentas oftere eller slås fast mer ettertrykkelig enn at det er umulig
for syndige mennesker å gjøre seg fortjent til noe som helst ved sine egne gode
gjerninger. Frelsen kommer ved tro på Jesus Kristus alene.» – Ellen G. White: Tro
og gjerninger, side 14.
Forslag til samtale
Josvas liv og erfaringer er forskjellige fra våre, men hvilke prinsipper fra hans liv kan vi gjøre bruk
av? Og hvorfor må vi alltid huske sammenhengen når vi prøver å trekke paralleller?
Hvordan henger Guds løfter sammen med vår lydighet? Hvordan utfyller de hverandre? Hva er
faren ved å fremheve det ene fremfor det andre? Altså, hva er faren ved å fremheve loven på
bekostning av nåden? Eller når nåden fremheves på bekostning av loven?
Hvordan vil du definere suksess ut fra det bibelske perspektivet i ukens avsnitt? Hvilken plass har
velstand i en kristen forståelse av suksess?
Forestill deg hvordan det må ha vært for Josva å ta over etter Moses. Hvilket løfte fikk han som
sikkert styrket ham i den store oppgaven (se )?
Sudhakar la straks merke til treet da han kom til Bangkok Noi-campus for å jobbe som Global
Mission-pioner i Thailand. Fargerike bånd var knyttet i grenene på treet. Små bilder av
stein og tre omkranset det. Bananer, epler og brennende røkelsespinner var plassert i stammen.
Sudhakar fikk vite at innbyggerne i byen trodde at forfedrenes ånd bodde i treet. Så de tilba treet i
henhold til sine tradisjoner.
Sudhakar ble forvirret fordi åndetreet sto på en tomt som en godhjertet kvinne hadde donert til
et misjonssykehus for Syvendedags Adventistkirken. Han spurte pastoren hvorfor folk fra lokalsamfunnet
kom inn på universitetsområdet for å tilbe åndetreet. Pastoren forklarte at innbyggerne
i byen hadde tilbedt åndetreet lenge før landet ble donert til kirken og hadde hevd på det.
Sudhakar forsto de kulturelle følelsene, og han tenkte: «Hvis båndene og de andre gjenstandene
plutselig forsvant, ville folk i byen kanskje overreagere».
Men han var fast bestemt på å gjøre noe. Med mye bønn til himmelens Gud knyttet han vennskapsbånd
med lederen for lokalsamfunnet og andre innbyggere. Han inviterte dem til matlagingskurs,
engelskundervisning og gudstjenester i et nytt Center of Influence som han var i ferd
med å organisere i en bygning i nærheten av det åndelige treet. Så begynte han langsomt å rydde
opp i treet, fjerne båndene, bildene, bananene, eplene og røkelsespinnene. Det tok omtrent en uke.
Ingen i lokalsamfunnet sa et ord til ham om det åndelige treet.
Så en dag fikk Sudhakar et uventet møte. Da han gikk forbi treet etter en time i sentrum av
innflytelsessenteret, ropte en stemme til ham ved navn. Stemmen tilbød rikdom hvis Sudhakar
bare ville adlyde.
Men Sudhakar lot seg ikke friste. «Jeg vil ikke ha noe fra deg», sa han. «Jeg vil ikke ha deg
her. Jeg befaler deg i Jesu navn å forlate dette universitetsområdet og aldri komme tilbake».
Tre dager senere la Sudhakar merke til at treet var døende. Alle bladene falt til bakken. Fire
uker senere var det bare et tørt, dødt tre igjen. Sudhakar tok en øks og hugget det ned.
Byens innbyggere ble forbløffet da ryktet om hva som hadde skjedd spredte seg i byen. Store
folkemengder strømmet til senteret hans. Sudhakar lærte innbyggerne å be til den eneste sanne
Gud. Sju personer begynte å delta på sabbatsgudstjenester og ble senere døpt.
Be for Global Mission-pionerer som, i likhet med Sudhakar, har tatt utfordringen med å plante
menigheter blant unådde folkegrupper rundt om i verden. Les mer om Global Mission-pionerer:
bit.ly/GMPioneers.