Alle løfter som Herren ga til Israels hus, ble oppfylt. Alt skjedde slik det var blitt lovet.
(Jos 21,45)
Da John F. Kennedy holdt sin tiltredelsestale 20. januar 1961, brukte han bare
1366 ord, men den brente seg inn i amerikanernes bevissthet. Han oppfordret sine
landsmenn til å tenke på sine plikter fremfor sine privilegier, og sa: «Med god
samvittighet som vår eneste sikre belønning, og med historien som den endelige
dommer over våre gjerninger, så la oss gå frem og lede det land vi elsker, og be om
hans velsignelse og hjelp, men vel vitende om at her på jorden må Guds verk virkelig
være vårt eget.»
Da Josva, israelittenes aldrende leder, følte at han nærmet seg livets slutt,
bestemte han seg for å tale til nasjonens ledere og israelittene (Jos 23 og Jos 24). Josva
23 handler mer om fremtiden og om hvordan man skal tilbe Gud: bare ham. Josva
24 gjennomgår Guds trofaste handlinger i fortiden med det formål å fremkalle en
beslutning om hvem som alene fortjener deres tilbedelse: Gud.
Denne uken skal vi sammen studere Josvas første tale, der han ser tilbake på
Israels seire og staker ut veien for Israels fremtidige suksess.
Hvilket bilde tegnes av Gud i Josva 21,43–45? Hvordan kan disse ordene både gjelde det historiske
løftets land og vår frelses virkelighet (2 Tim 2,11–13)?
Disse versene er høydepunktet i boken og oppsummerer dens teologi. De fremhever
et av hovedtemaene i hele boken: Guds trofasthet mot pakten, at han holder sine
løfter og oppfyller sine eder. Denne korte delen oppsummerer også hele innholdet
i boken så langt. Josva 21,43 taler om fordelingen og bosettingen av landet (kapittel
13–21) mens Josva 21,44 viser til seirene over fiendene og kontrollen over landet
(kapittel 1–12). Hele dette tilbakeblikket ses gjennom Guds trofasthets prisme.
Israelittene må alltid huske at de aldri kan kreve seirene over sine fiender eller landet
som sin arv – annet enn ved Guds trofasthet mot sitt ord.
Han ga «hele landet» (Jos 21,43), ga «alle fiender i deres hender» (vers 44), «alt
skjedde slik det var blitt lovet» (vers 44,45). Den gjentatte bruken av ordet kol –
«alt» – seks ganger på tre vers (Jos 21,43–45), understreker nok en gang sannheten
om at landet er en gave fra Gud og at Israel ikke kan ta æren for å ha fått det. Det var
Herren som sverget å «gi» landet og som «hadde gitt» deres fiender i deres hender.
All Israels suksess må alene tilskrives Guds initiativ og pålitelighet. Slik er det
også med vår frelse: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk,
men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.»
(Ef 2,8–9)
Paulus understreket også Guds trofasthet: «Dette er et troverdig ord: Døde vi
med ham, skal vi også leve med ham. Holder vi ut, skal vi også herske med ham.
Fornekter vi, skal han fornekte oss. Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke
fornekte seg selv.» (2 Tim 2,11–13)
Hvordan gir Guds trofasthet med å holde sine løfter oss tillit til at ingen av hans løfter for fremtiden
vil svikte? (Se 1 Kor 10,13; 2 Kor 1,18–20.)
Den gedigne avslutningen på hele avsnittet (Jos 21,43–45) vitner om at betingelsen
om lydighet er oppfylt. Suksess kan ikke tas for gitt, det er knyttet til lydighet mot
Guds ord. Så fordelingen av landet er et tegn på Guds trofasthet mot Israel (Neh 9,8)
og den gir rom for en åpen fremtid basert på Israels holdning. Klarer Israel å bevare
det som er oppnådd?
LesJos 23,1–5. Hva er de viktigste punktene i innledningen?
Talen beveger seg fra den aldrende Josva (understreket to ganger) til publikum som
må videreføre den oppgaven Gud har betrodd dem. Han forteller hvordan erobringen
av landet var mulig: Gud kjempet for dem. Israelittenes utroskap og vantro gjorde
at de måtte gå i krig etter utvandringen. Likevel var det ikke deres militære styrke,
men Guds inngripen som gjorde at de klarte å innta landet.
Gud har gitt Israel hvile fra sine fiender, men det gjenstår noen folk å drive ut.
Seieren er ikke noen fullendt, uforanderlig realitet for Israel, men en alltid nærværende
mulighet hvis de stoler trofast på Guds hjelp.
Hva er likhetene mellom israelittenes erobring av Kanaan under Josva og den måten kristne i dag
kan leve et seirende åndelig liv på? Les Jos 23,10; Kol 2,15; 2 Kor 10,3–5; Ef 6,11–18.
Israelittene seiret ikke takket være deres egen styrke og strategi. Og åndelig seier
over synd og fristelse er sikret gjennom Jesu Kristi offer og oppstandelse, men Guds
folk i dag må hele tiden stole på at Den hellige ånd gir dem åndelig næring til å leve
et liv i seier.
Hvorfor er det så lett å synde enda vi har fått så mange fantastiske løfter?
Med de samme ordene som ble rettet til ham i begynnelsen av boken (1,7–8) sier
Josva at oppgaven som ligger foran Israel ikke først og fremst er militær. Den er
åndelig. Den har å gjøre med lydighet mot Guds vilje som den er åpenbart i Toraen.
Hvorfor var Josva så opptatt av Israels forhold til nabofolkene? (Jos 23,6–8; Jos 23,12–13).
Faren Israel står overfor, er ikke de gjenværende folkenes fiendskap, men den risikoen
deres vennskap innebar. Deres våpen er kanskje ikke noen trussel, men deres
tanker og verdier kan vise seg farligere enn noen militær styrke. Josva gjør lederne
oppmerksom på at konflikten de står i, først og fremst er åndelig. Derfor må Israel
bevare sin unike identitet.
Forbudet mot å påkalle en guds navn, sverge ved det og tjene eller bøye seg for
den, dreier seg om avgudsdyrkelse. I det gamle Midtøsten sto en guds navn for hans
eller hennes nærvær og makt. Det å påkalle eller nevne fremmede guders navn i
hverdagslige hilsener eller handelsforbindelser var å anerkjenne deres autoritet, og
det kunne føre til at israelittene søkte deres makt i nøden (jf. Dom 2,1–3; Dom 2,11–13).
Faren ved ekteskap med de gjenværende kanaanittene var at Israels åndelige
renhet kunne gå tapt. Formålet med Josvas formaning var ikke etnisk renhet, men å
unngå avgudsdyrkelse, som kunne føre til åndelig undergang. Salomo er et eksempel
på de åndelige følgene av ekteskap med ikke-troende (1 Kong 3,1; 1 Kong 11,1–8). I NT blir
kristne uttrykkelig advart mot å inngå ekteskap med ikke-troende (2 Kor 6,14), selv
om Paulus ikke råder til skilsmisse fra en ikke-troende ektefelle hvis ekteskapet allerede
er inngått, men oppfordrer dem til å leve et eksemplarisk kristent liv i håp om å
vinne ektefellen for Gud (1 Kor 7,12–16).
Josvas advarsel mot skadelig omgang fører nødvendigvis til spørsmålet om den kristnes forhold
til «verden». Hvordan kan vi finne et balansert forhold til det samfunnet som omgir oss?
Israel hadde opplevd Guds vrede under ørkenvandringen (4 Mos 11,33; 4 Mos 12,9) og i det
lovede land (Jos 7,1) og var klar over følgene av å provosere Gud ved å bryte pakten
på en så åpenbar måte. Disse versene er høydepunktet i Josvas strenge retorikk.
Det er sjokkerende å høre at Gud vil ødelegge Israel, for det samme uttrykket har
tidligere blitt brukt om utryddelsen av kanaanittene. Like sikkert som at Guds løfter
om velsignelse for Israel har blitt trofast oppfylt, like sikkert vil paktens forbannelser
(3 Mos 26; 5 Mos 28) gå i oppfyllelse hvis israelittene forkaster pakten. I lys av at
kanaanittene ble fratatt sitt land og utryddet, viser disse versene nok en gang at Gud
er verdens dommer. Han erklærer krig mot all synd, uansett hvor den finnes. Israel
ble ikke helliget og fikk ikke noen spesielle fortjenester ved å delta i hellig krig,
ikke mer enn hedenske folk fikk da de senere ble redskap for Guds dom over Guds
utvalgte folk.
Det står i Israels makt å velge å gjøre fortidens herlige vissheter til grunnlag for
møtet med fremtiden.
Ved første øyekast ser det ut til at Bibelens lære om Guds vrede er uforenlig med
at Gud er kjærlighet (Joh 3,16; 1 Joh 4,8). Men det er nettopp i lys av Guds vrede at
Bibelens lære om Guds kjærlighet blir enda mer relevant. For Bibelen fremstiller
Gud som kjærlig, tålmodig, langmodig og villig til å tilgi (2 Mos 34,6; Mi 7,18). Men
i en syndig verden er Guds vrede hans hellige og rettferdige holdning i møte med
synd og ondskap. Hans vrede er aldri et følelsesutbrudd, en hevngjerrig og uforutsigbar
overreaksjon. NT lærer at Kristus ble synd for oss (2 Kor 5,21), og i og med
hans død har vi blitt forsonet med Gud (Rom 5,10). Den som tror på ham, skal ikke
møte Guds vrede (Joh 3,36; Ef 2,3; 1 Tess 1,10). Begrepet Guds vrede fremstiller
Gud som universets rettferdige dommer og den som ivaretar rettferdighetens sak
(Sal 7,12; Sal 50,6; 2 Tim 4,8).
Israel kan ikke unngå fristelsen til avgudsdyrkelse og Guds vrede ved bare å hele
tiden tenke på forbudene i pakten. Nei, det de må gjøre, er å være bevisst og konsekvent
trofaste mot Gud. Det samme verbet, «å holde fast ved, holde seg til» Gud (se
5 Mos 4,4), brukes også om ekteskapspakten mellom mann og kvinne (1 Mos 2,24)
og om Ruts lojalitet mot Naomi (Rut 1,14). Det er viktig å merke seg at slik Josva
ser det, har slik trofasthet preget Israel som folk «til denne dag». Dessverre kan ikke
det samme sies om senere perioder i Israels historie, noe Dommernes bok dessverre
viser (Dom 2,2; Dom 2,7; Dom 2,11; Dom 3,7; Dom 2,12; Dom 4,1 osv.).
Josva oppfordrer Israel til å elske Herren deres Gud (Jos 23,11; jf. 5 Mos 6,5). Ingen kan tvinges til å
elske, ellers opphører kjærligheten å være det den egentlig er. Men i hvilken forstand kan kjærlighet
påbys?
Israel må være trofaste mot Gud hvis de skal kunne fortsette å nyte paktens velsignelser.
På hebraisk understrekes dette: «Vær svært forsiktige for deres egen sjels
skyld». Ordet ’ahabah, «kjærlighet», dekker en lang rekke menneskelige følelser
som vennskap, seksuell intimitet, moderlig ømhet, romantisk kjærlighet og trofasthet
mot Gud. Hvis vi oppfatter kjærlighet til Gud som en bevisst forpliktelse og overgivelse
til ham, kan den pålegges uten å krenke dens sanne natur (jf. Joh 13,34). Gud
har alltid villet at lydighet mot hans bud skal bunne i et personlig forhold til ham (2
Mos 19,4 [«Jeg … bar dere hit til meg»], 5 Mos 6,5, jf. Matt 22,37) ut fra det han i sin
store barmhjertighet og kjærlighet har gjort for dem.
Påbudet om å elske Gud uttrykker også at Guds kjærlighet er gjensidig, men ikke
symmetrisk. Gud ønsker et intimt, personlig forhold til alle som gjengjelder hans
kjærlighet. Derfor er hans universelle kjærlighet til alle rammen for vår frivillige,
gjensidige kjærlighet.
Ellen G. White: «På valgets skillevei» i Alfa og Omega, bd. 2, s. 113–116.
«Satan fører mange bak lyset med den besnærende teori at Gud elsker sitt folk så
høyt at han unnskylder deres synd. Han påstår at advarslene fra Gud skal tjene en
bestemt hensikt i hans moralske styreform, men at han aldri vil gjøre alvor av dem.
I hele sin handlemåte med sine skapninger har Gud opprettholdt rettferdighetens
prinsipper ved å åpenbare syndens sanne natur og at den alltid fører til ulykke og
død. Betingelsesløs syndstilgivelse har aldri eksistert og vil heller aldri gjøre det.
Det ville være det samme som å oppgi de prinsipper for rettferd som danner grunnvollen
for Guds ledelse, noe som ville fylle universet med frykt. Gud har tydelig pekt
på følgene av synd. Hvordan kunne vi være sikre på at Guds løfter ville bli oppfylt,
dersom hans advarsler ikke var sanne? Den såkalte velvilje som tilsidesetter rettferdigheten,
er ikke velvilje, men svakhet.
Gud er livgiveren. Fra begynnelsen har alle hans lover tatt sikte på å tjene livet.
Men synden brøt forstyrrende inn i den orden Gud hadde grunnlagt, og harmonien
ble brutt. Så lenge synden eksisterer, er lidelse og død uunngåelig. Det er bare fordi
gjenløseren har båret syndens forbannelse i vårt sted, at mennesket kan ha håp om å
unngå dens uhyggelige følger.» – Samme, s. 114.
Forslag til samtale
Tenk over hvordan Gud har vært trofast i ditt liv. Hva kan du peke på? Hva gjør du når ting ikke går
slik du hadde håpet eller bedt om, eller når løfter blir møtt med taushet?
Drøft det Bibelen lærer om Guds vrede. Hvordan vil du legge frem Guds vrede som en del av
evangeliet?
Hvilke prinsipper for samvær med ikke-troende gir denne ukens studium? Hvordan kan vi ha klare
grenser for prinsipper og praksis og samtidig omgås mennesker for å tjene dem og se til deres ve
og vel?
Hva hindrer deg i å holde fast ved Gud av hele ditt hjerte?
Kvinnen ville ikke ha fotmassasje da Kim Sun kom hjem til henne for å gjøre en avtale.
«Hvorfor ikke?» spurte Sun, en sørkoreaner som tjenestegjorde som misjonær i en avsidesliggende
by på Filippinene. «Har jeg gjort noe galt?»
«Nei, nei», svarte kvinnen. «Jeg vil at du skal hvile. Du får mer fotmassasje i ettermiddag.
Her, ta noen kjeks og slapp av».
Sun ble rørt over kvinnens omtanke. Han hadde gitt gratis fotmassasje siden han kom til byen
tre måneder tidligere. I stedet for å fortelle folk at han var misjonær, hadde Sun forsøkt å være
deres venn og vise Guds kjærlighet. I tre måneder hadde innbyggerne i byen tatt imot fotmassasjen
uten å tenke på ham. Men nå uttrykte denne kvinnen omsorg for hans velvære. Han innså at
han hadde fått sin første virkelige venn.
Men hun var ikke den siste. Omtrent samtidig begynte mange av byens innbyggere å se på Sun
som sin venn, og de plaget ham med spørsmål.
«Hvorfor gir du fotmassasje?» spurte en av dem.
«Hvor kommer du fra?» sa en annen.
Sun svarte at han kom fra 1000-misjonsbevegelsen.
«Jeg er en misjonær», sa han. «Jeg vil at dere skal kjenne Jesus Kristus, så jeg har tjent dere».
Byboerne ble forbauset over å høre at Sun var misjonær, og sa: «Hvis du er misjonær, hvorfor
forteller du oss ikke om Bibelen?»
«Vil dere studere Bibelen?» sa Sun.
«Ja! Ja!» svarte de.
Snart var det ingen som ville ha fotmassasje lenger. Alle studerte Bibelen sammen med Sun.
Noen få hadde ikke bedt om bibelstudier, men de takket ja da Sun inviterte dem. Etter tre måneder
med gratis fotmassasje, hvordan kunne de si nei?
Sun snakket ikke om bibelske læresetninger. Som nybakt adventist hadde han i fem år forsøkt
å overbevise foreldrene sine om å slutte seg til hans tro, men hadde mislykkes kapitalt. Nå holdt
han bibeltimer som bare handlet om Guds kjærlighet.
Han fortalte om skapelsesberetningen i 1. Mosebok. «Dette er Guds kjærlighet til dere», sa
han. Han leste lignelsene om den barmhjertige samaritan og den fortapte sønn. «Dette er Guds
kjærlighet til dere», sa han. Han snakket om Jesus som døde på korset. «Dette er Guds kjærlighet
til deg», sa han.