Men hvis det byr dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene. ... Men jeg
og mitt hus, vi vil tjene Herren. ()
Det siste kapitlet i Josva står i sammenheng med en fornyelse av pakten, men denne
gangen ledet av Israels gamle leder. Selv om det ikke er en pakt i seg selv, men
snarere en rapport om en fornyelse av pakten, har kapitlet elementer fra Midtøstens
gamle suzerenitetsavtaler (pakt med en overherre):
en innledning som identifiserer suzerenen, initiativtakeren til avtalen;
den historiske prologen, som beskriver forholdet mellom overherren og vasallen;
paktens bestemmelser som krever at vasallen skal vise overherren total lojalitet basert på og motivert av takknemlighet;
velsignelser for lydighet og forbannelser for brudd på pakten;
vitner til vasallens løfte;
deponering av dokumentet for fremtidig lesning og
ratifisering av pakten.
Josva nærmer seg slutten av sitt liv; ingen erstatter er i sikte. Fornyelsen av
pakten er en påminnelse for Israel om at Gud selv er deres konge og at de vil få hans
beskyttelse hvis de er lojale mot ham. Israel behøver ikke en menneskelig konge.
Som et teokratisk folk må de alltid huske at Gud er deres konge.
«Josva samlet alle Israels stammer i Sikem. Han kalte til seg Israels eldste,
overhoder, dommere og tilsynsmenn. De trådte fram for Guds ansikt» ().
Sikem var stedet der Abraham hadde bygget et alter da han kom til landet og der
Gud ga ham det første løftet om landet (). Nå som løftene til Abraham
er oppfylt, fornyer Israel pakten med Gud på det stedet der det første løftet ble gitt.
Josvas oppfordring minner om Jakobs ord: «Skill dere av med de fremmede gudene
som finnes hos dere» (; jf. ). Selve geografien rundt hendelsen
formidler en oppfordring til å vise Gud ubetinget troskap og forkaste alle andre
«guder».
Les . Hva er hovedtanken i Guds budskap til Israel?
Gud står i sentrum for gjennomgangen av historien: «Jeg hentet», «jeg ga», «jeg
sendte», «jeg plaget», «jeg gjorde», «jeg førte dere ut», «jeg berget dere» osv. Israel
er ikke hovedpersonen i fortellingen, men snarere dens objekt. Det var Gud som
skapte Israel. Hadde ikke Gud grepet inn i Abrahams liv, ville de ha tjent de samme
avgudene. Israels eksistens som folk er ikke noen av forfedrenes fortjeneste, men
skyldes ene og alene Guds nåde. Det at israelittene er bosatt i landet, er ikke noe å
skryte av. Det er selve grunnen til at de bør tjene Gud.
Herrens tale inneholder et skifte som forekommer fem ganger mellom «dere» og
«de» (fedrene). Fedrene og denne generasjonen i Sikem blir behandlet som ett. Josva
vil vise det Moses allerede fastslo i , nemlig at Gud ikke bare inngikk
pakten med fedrene, men med alle som var der da Josva talte. De aller fleste der
hadde ikke opplevd utvandringen. Ikke «alle» av dem var ved Horeb. Likevel sier
Josva at alle var der. Kort sagt må hver ny generasjon ta til seg fortidens lærdommer.
Den Gud som virket for forfedrene i fortiden, er klar til å handle på vegne av dagens
generasjon.
Hvordan kan vi som kirke bli mer bevisste på vårt felles ansvar og forstå at det vi gjør, har
betydning for alle i kirken?
Hva ba Josva israelittene om? (). Hva betyr det å tjene Herren helhjertet og trofast?
Josva appellerer til Israel om å velge – mellom å være tro mot sin skaper, bevare sin
egenart og bo i landet, eller gå tilbake til å være et av mange avgudsdyrkende folk
uten klar identitet, plan eller oppgave. Valget er deres.
Appellen er todelt: Israel må frykte Gud og tjene ham «helhjertet og trofast». Å
frykte Gud betyr ikke et liv i evig redsel. Nei, det handler om den ærbødighet og
ærefrykt som kommer av å innse hvor ufattelig stor, hellig og uendelig Gud er, og
hvor små, syndige og elendige vi selv er. Å frykte Gud er å innse hans store krav, at
han ikke bare er vår himmelske Far, men også vår konge og Gud. En slik erkjennelse
vil føre til et liv i lydighet mot Gud (; ; ; ).
«Frykt» beskriver den indre holdningen som må kjennetegne en israelitt, og det
praktiske resultatet av ærbødighet for Gud er tjeneste.
Den tjenesten som kreves av Israel, kjennetegnes av begrepene «helhjertet»
og «trofast». Det første begrepet (tamim) brukes mest som adjektiv for å beskrive
offerdyrets fullkommenhet. Det andre begrepet som beskriver Israels tjeneste, er
«trofasthet» eller «sannhet» (’emet). Begrepet har vanligvis betydningen uforanderlighet
og stabilitet. Det henviser vanligvis til Gud, hvis karakter er preget av en
trofasthet som kommer til uttrykk overfor Israel.
En trofast person er pålitelig. I grunnen ber Josva Israel om å vise samme lojalitet
mot Gud som Gud har vist mot dem gjennom historien. Det handler ikke så mye
om ytre etterlevelse av hans bud som om det som springer ut av en helhjertet indre
samstemmighet. Deres liv burde speile takknemlighet til Gud for det han har gjort
for dem. Dette burde i grunnen også være vårt forhold til Jesus i dag.
Hva betyr det for deg å tjene Herren «helhjertet» og «trofast»? Hva er noe av det som distraherer
deg og hindrer deg i å gi deg fullt og helt til Gud?
Josva var en helhjertet og trofast leder, og han respekterer folkets frie vilje og vil
at de skal tjene Gud av fri vilje og ikke av tvang. Det var derfor han brukte verbet
«valgt» (se ). Andre steder beskriver bakhar, «å velge», Guds utvelgelse av
Israel (; ; ). Der står Israel fritt å si «nei» til Gud etter at de har
blitt utvalgt, men det ville være meningsløst og absurd å gjøre det. Israel kan si «ja»
til Gud og fortsette å leve, eller de kan vende ham ryggen og opphøre å eksistere.
Hva svarte Israel på Josvas appell? (). Hvorfor tror du Josva reagerte slik han gjorde på
svaret deres? ().
Med sitt entydig positive svar erkjenner israelittene at patriarkenes og deres fedres
Gud nå også er «vår Gud» (), som de er villige til å tjene med ubetinget
troskap. Etter en så klar erklæring om lojalitet, ville vi forvente ros og oppmuntring
fra Josva. Men nei. Dialogen mellom Josva og folket tar en brå vending, der Josva
nærmest spiller rollen som djevelens advokat. Han går fra å snakke om Guds nådige
forsyn i fortiden til å true israelittene med et bilde av en Gud som ikke er lett å tjene.
Josva vet hvor vinglete den første generasjonen var, som også sa de ville adlyde
Gud (; ; ), men som glemte sine løfter så snart de hadde
gitt dem (). Derfor bruker Josva retorikk for å gjøre israelittene oppmerksomme
på flere ting. For det første er det en alvorlig beslutning å ville tjene Gud.
Valget vil forme hele folket etter Guds åpenbaring. Velsignelsene ved å etterstrebe
dette målet er åpenbare, men de må ha klart for seg følgene om de er ulydige.
Syndenes tilgivelse er ingen ufravikelig menneskerett, men et mirakel av Guds nåde.
For det andre må israelittenes valg om å tjene Gud være deres egen beslutning,
ikke noe en leder pålegger dem, heller ikke Josva.
For det tredje må Israel innse at man ikke kan tjene Gud i egen kraft. Man tjener
ikke Gud ved mekanisk å følge paktens bestemmelser, men i et personlig forhold til
vår frelsende Herre (jf. ; ).
Les . Hvorfor må Josva igjen oppfordre folket til å kvitte seg med avgudene sine?
Avgudsdyrkelse er ikke bare en teoretisk trussel. Tidligere og i en lignende situasjon
på slettene i Moab ba Moses om det samme (). Det er ikke gudene
i Egypt eller gudene på den andre siden av elven det er snakk om her, men gudene
«blant dem». Derfor ber Josva folket om å vende sitt hjerte til Herren. Her brukes
det hebraiske ordet natah, «å strekke», «å bøye». Det beskriver en Gud som forventes
å bøye seg ned og lytte til bønner (; ; ), og det er
også den holdningen profetene krever av Israel (; ). Det brukes om
Salomos frafall da han vendte seg til fremmede guder (; ; ). Det syndige
menneskehjerte har ingen naturlig tilbøyelighet til å bøye seg og lytte til Guds røst.
Det krever et bevisst valg fra vår side å vende om og gjøre Guds vilje.
Israelittenes svar lyder bokstavelig talt: «Vi vil lytte til hans røst». Uttrykket
understreker lydighetens relasjonelle side. Israel blir ikke bedt om å ha en livløs
rutine med regler. Pakten handler om et levende forhold til Gud som ikke bare er
regler. Det var ikke meningen at Israels religion skulle være lovisk, men en stadig
samtale i tro og kjærlighet med en hellig og barmhjertig frelser.
Folket lovet tre ganger at de ville tjene Gud, og dette innebar at de skulle fjerne
fremmede guder fra sitt midte. Likevel står det ikke noe om at dette faktisk skjedde.
Gjennom hele boken ble det vanlig å fortelle om hvordan Josvas (eller Moses’) befalinger
ble adlydt, som eksempler på lydighet. Når det ikke nevnes til slutt, blir Josvas
oppfordring hengende i luften. Bokens sentrale oppfordring om å tjene Herren er
ikke bare rettet til Josvas generasjon, men til hver nye generasjon av Guds folk som
leser eller hører budskapet.
Hvor ofte har du lovet Gud å gjøre noe uten å gjøre det? Hvorfor gjorde du det ikke? Hva sier
svaret ditt om nåden?
Les de siste linjene i Josvas bok, skrevet av en redaktør (). Hvordan ser disse ordene
ikke bare tilbake på Josvas liv, men også inn i fremtiden?
I etterordet om Josvas og Elasars død lar øverstepresten Josvas bok få en nøktern
slutt. Ved å fortelle om begravelsen av Josva, begravelsen av Elasar og begravelsen
av Josefs ben, skaper forfatteren en kontrast mellom livet utenfor landet og begynnelsen
på livet i landet. Vandringene er slutt. De behøver ikke lenger bære med seg
ledernes jordiske levninger. Patriarkene hadde begravd sine kjære i en hule (; ; ; ) på en tomt kjøpt i Sikem (). Nå begraver nasjonen sine
ledere på deres eget arveland og opplever en fornemmelse av noe varig. Løftene til
patriarkene er oppfylt. Jahves trofasthet er den historiske tråden som knytter Israels
etterkommere til nåtiden og fremtiden.
De siste avsnittene i boken knytter hele fortellingen til en større historie i fortiden,
men åpner også veien for fremtiden. Tidligere erkebiskop av Canterbury, Lord
George Cary, sa i en tale i Holy Trinity Church i Shrewsbury at den anglikanske
kirke var «én generasjon unna utryddelse».
Ja, kirken er alltid én generasjon unna utryddelse, slik var det også med Guds
folk i GT. Et stort kapittel i Israels historie er slutt. Dens fremtid avhenger av de
svarene folket vil gi på spørsmålene som angår fremtiden. Vil Israel være lojale
mot Herren? Vil de være i stand til å fortsette den uferdige oppgaven med å ta hele
landet i besittelse? Vil de være i stand til å holde fast ved Jahve og ikke bli viklet inn
i avgudsdyrkelse? En generasjon under Josva har vært trofast mot Herren, men vil
neste generasjon fortsette i det åndelige sporet som deres store leder har staket ut?
Hver ny generasjon av Guds folk som leser Josvas bok, må stille seg disse spørsmålene.
Deres suksess avhenger av de svarene de gir i sitt daglige liv og hvordan de
forholder seg til de sannhetene de har arvet.
Som Paulus hadde Josva «stridd den gode strid» (). Hva skyldtes Josvas suksess? Hvilke
valg må du ta i dag for å kunne fullføre med samme frelsesvisshet?
Ellen G. White: «På valgets skillevei» i Alfa og Omega, bd. 2, s. 113–116.
«Blant de mange som dro ut av Egypt, var det mange som hadde tilbedt avguder,
og vanens makt var så sterk at dette fortsatte i hemmelighet, i hvert fall til en viss
grad, også etter at de hadde bosatt seg i Kanaan. Josva var klar over dette ondet blant
israelittene, og han så farene det ville føre til. Han ønsket inderlig å se en grundig
reformasjon blant dem. Han visste at hvis ikke folket tok et klart standpunkt om å
tjene Gud av hele sitt hjerte, ville de fortsette å gli stadig lenger bort fra ham. ... En
del av folket var åndelige tilbedere, men hos mange var troen kun en formsak: det
var verken iver eller alvor over deres tjeneste. Noen var avgudsdyrkere innerst inne,
men skammet seg over å innrømme det.» – White: Signs of the Times, 19. mai 1881.
«Denne høytidelige pakten ble nedtegnet i lovboken for å bli bevart hellig.
Deretter reiste Josva en stor stein under en eik ved Herrens helligdom. ‘Se, denne
steinen skal være et vitne mot oss, for den har hørt hvert ord som Herren har sagt
til oss. Den skal vitne mot dere, så dere ikke fornekter deres Gud.’ Her sier Josva
klart og tydelig at hans instrukser og advarsler til folket ikke var hans egne ord, men
Guds ord. I kommende generasjoner skulle den store steinen stå som vitne om den
hendelsen den var reist for å minnes, og den skulle være et vitne mot folket hvis de
noen gang igjen skulle falle tilbake i avgudsdyrkelse.» – Samme, 26. mai 1881.
Forslag til samtale
Snakk om betydningen av ordene «han er en hellig Gud. Han er en nidkjær Gud» ().
I hvilken forstand er Gud en nidkjær Gud?
Hvordan henger vår kjærlighet til Gud sammen med den valgfriheten han har gitt oss? Hadde vi
virkelig kunnet elske hvis vi ikke hadde hatt frihet? Kan ekte kjærlighet noen gang påtvinges? Hvis
ikke, hvorfor ikke?
Hvordan kan dagens menighetsledere gi fakkelen videre til neste generasjon rent praktisk?
Tenk på Josvas liv og konklusjonen om at israelittene tjente Herren hele hans liv. Hva vil du skal bli
ditt ettermæle?
Kim Sun, en misjonær fra Sør-Korea, delte 15 historier om Guds kjærlighet med innbyggerne
i en avsidesliggende by på Filippinene i tre måneder.
Innbyggerne ble forbløffet over å høre at Gud har skapt alt i verden for deres skyld. De undret
seg over Guds kjærlighet i lignelsene om den barmhjertige samaritan og den fortapte sønn. De ble
rørt da de innså at Jesus døde på korset for deres skyld. Etter tre måneder sa mange: «Vi forstår at
Gud elsker oss. Men hvordan kan vi svare på det? Hvordan kan vi elske Gud?»
«Det er så sant», tenkte Sun forundret. «Når vi vet at noen elsker oss, ønsker vi å vise kjærlighet
tilbake». Det var på tide å grave dypere i Bibelen.
I løpet av de neste tre månedene underviste han om sabbaten, ren og uren mat, tiende og offergaver
og andre av syvendedagsadventistenes overbevisninger. Mange av byens innbyggere tok
til seg det de lærte. De ville vite hvordan de skulle elske Gud, og læresetningene viste dem veien.
Sun tjenestegjorde som misjonær i ti måneder: tre måneder med gratis fotmassasje, tre måneder
med fortellinger om Guds kjærlighet og tre måneder med dypdykk i Bibelen. Da gjensto det
én måned til å ta farvel. Den siste måneden brukte Sun på å gå fra dør til dør og invitere folk til å
følge Jesus. «Jeg drar snart», sa han. «Jeg vil gjerne at du skal bli med i menigheten min. Jeg har
blitt så velsignet, og jeg vil gjerne at du også skal bli velsignet.» Mange av byens innbyggere tok
imot hans invitasjon.
Ellen White sier: «Kristi metode alene vil gi sann suksess når det gjelder å nå ut til folket.
Frelseren blandet seg med mennesker som en som ønsket deres beste. Han viste sympati for dem,
sørget for deres behov og vant deres tillit. Så inviterte han dem: ‘Følg meg’.» (The Ministry of
Healing, s. 73). I ti måneder praktiserte Sun Kristi metode: Han minglet med mennesker, ønsket
deres beste, viste sympati, tok seg av deres behov og vant deres tillit, og så inviterte han dem til å
følge Jesus.
I dag er Sun misjonær på heltid. Han arbeider som assisterende leder for 1000 Missionary
Movement, en organisasjon som er en del av Den sørasiatiske Stillehavsdivisjon. Hvert år trener
han hundrevis av misjonærer ved hovedkvarteret i Silang på Filippinene, som ble bygget ved
hjelp av et sabbatsoffer i 1996. «Å være misjonær er det høyeste kallet», sier han. «Misjonærer
holder ikke bare bibelstudier. Vi må spesielt vise Jesus i livene våre.»
På samme måte som det trettende sabbatsofferet i 1996 fortsatt gjør seg gjeldende i Den
sørasiatiske Stillehavsdivisjon og utenfor gjennom arbeidet til 1000 Missionary Movement, kan
dette kvartalets trettende sabbatsoffer, med Guds velsignelse, også ha en langvarig virkning. Takk
for ditt sjenerøse offer denne sabbaten.