I tro ble Rahab, hun som var prostituert, reddet fra å omkomme sammen med de
ulydige; for med fred hadde hun tatt imot dem som kom for å speide ut landet. (Hebr
11,31)
«Hvorfor gjorde jeg det igjen?» Vi har vel alle sagt disse ordene. Historien gjentar
seg, og det gjør også vi. Vi gjør ofte de samme feilene om igjen!
Israel får en ny sjanse til å komme inn i det lovede landet, og Josva tar oppdraget
på alvor. Først må de få et klart bilde av hva de står overfor. Han sender ut to
speidere som skal gi ham opplysninger om landet: forsvarssystemet, den militære
beredskapen, vannforsyningene og folks innstilling i møte med en invasjonsstyrke.
Man skulle tro at israelittene ikke behøvde anstrenge seg etter at Gud hadde lovet
å gi dem landet. Men løftet om Guds støtte gjør ikke menneskets ansvar overflødig.
Israel er for andre gang ved grensen til Kanaan. Det er store forventninger, men
forrige gang de sto her og hadde den samme oppgaven, gikk det galt.
Denne uken skal vi ta for oss to av de mest fascinerende fortellingene i Josvas bok
og se hva de har å si til oss i dag. Guds nåde kan overraske oss på mange måter.
Stedsnavnet Sjittim minner om to negative episoder i Israels historie. Den første er
en annen spionhistorie (se 4 Mos 13) med de samme hovedelementene: utsendelsen
av spionene, deres hemmelige ferd inn i fiendeland, hjemkomsten, rapportene om
hva de har sett, og beslutningen som tas ut fra rapporten.
Den andre hendelsen ved Sjittim var et av de grelleste bruddene på pakten, da
Bileam fikk dem til å drive utukt med moabittiske kvinner og dyrke deres guder
(4 Mos 25,1–3; 4 Mos 31,16). Derfor skaper navnet Sjittim stor spenning omkring utfallet av
hele historien. Blir det nok en fiasko på grensen til det lovede landet? Eller skal det
gamle løftet endelig bli oppfylt?
Gud er en Gud som gir oss en ny sjanse (og mer til!). Bibelen kaller det «nåde». Nåde
er å få det vi ikke fortjener. Bibelens lære er full av begrepet nåde (se Rom 5,2; Ef
2,8; Rom 11,6). Guds nåde gir alle muligheten til en ny start (Tit 2,11–14). Peter fikk
oppleve nåden selv og oppfordret menigheten til å vokse i nåde (2 Pet 3,18). Og det
blir enda bedre: Vi får jo mye mer enn én ny sjanse, ikke sant?
Tenk på hva israelittene opplevde da de fikk en ny sjanse til å komme inn i Kanaan, og på den
nåden som ble Peter til del etter at han fornektet Jesus. Hva kan vi lære om å vise nåde mot
dem som trenger det?
Det sentrale i Rahabs historie er løgnen som beskyttet spionene. Når vi ser løgnen,
må vi huske at hun tilhørte et syndig samfunn som Gud til slutt valgte å dømme
(1 Mos 15,16; 5 Mos 9,5; 3 Mos 18,25–28). Det er sant at NT berømmer hennes tro,
men en analyse av de NT-tekstene som omtaler Rahabs handling, viser at de ikke
støtter alt hun gjorde, og ingen av dem forsvarer løgnen.
Hebreerne 11,31 bekrefter hennes tro da hun valgte å stå last og brast med spionene
i stedet for å holde fast ved en fordervet kultur. Jakob 2,25 berømmer henne
for å ha gitt de to spionene husly og for å ha vist dem en trygg vei tilbake. Midt i en
dekadent, korrupt kultur og Rahabs egen syndige livsstil, så Guds nåde en gnist av
tro og frelste henne. Gud brukte det som var godt i Rahab – troen på ham og valget
om å tilhøre hans folk – men han bifalt ikke alt hun gjorde. Gud satte pris på Rahabs
store mot, hennes tapperhet og tro, at hun bidro til frelse og valgte Israels Gud.
Etter å ha sett hva som skjedde, erklærte hun: «For Herren deres Gud er Gud både
i himmelen der oppe og på jorden her nede» (Jos 2,11). Det er stort å høre en kanaaneisk
kvinne anerkjenne Jahve som den eneste Gud, spesielt på et tak hvor det i
hennes hedenske religion var vanlig å be til det de trodde var himmelens guder.
Det Rahab sa, har vi tidligere bare sett i forbindelse med Guds eksklusive rett til
tilbedelse (2 Mos 20,4; 5 Mos 4,39; 5 Mos 5,8). Hennes ord vitner om et overlagt, bevisst
valg om å anerkjenne at israelittenes Gud er den eneste sanne Gud. Hennes bekjennelse
vitner om hun forstår sammenhengen mellom Guds suverenitet og dommen
over Jeriko.
Hennes moralske valg erkjenner at det i lys av Jahves dom bare var to muligheter:
å bli ved i opprør mot ham og bli utslettet, eller å overgi seg i tro. Da Rahab valgte
israelittenes Gud, ble hun et eksempel på hva som kunne ha blitt skjebnen til alle i
Jeriko hvis de hadde vendt seg til Israels Gud for å få nåde.
Hva lærer denne historien oss om at Gud må ha vår høyeste troskap?
Rahabs avtale er klar og tydelig: liv for liv og godhet for godhet. Ordet chesed (Jos
2,12), «kjærlig godhet», har et rikt innhold, men er vanskelig å oversette. Det viser til
lojalitet mot pakten, men rommer også trofasthet, barmhjertighet, velvilje og godhet.
Rahabs ord minner også om 5 Mos 7,12, der Jahve lovte å holde sin chesed
overfor Israel. «Dersom dere hører disse lovene, holder dem og gjør etter dem, skal
Herren din Gud holde fast ved sin pakt og sin kjærlighet som han med ed lovet dine
fedre.» (5 Mos 7,12)
Interessant nok foreskriver det samme kapittelet (5 Mos 7) bannlysningen
(cherem) av kanaaneerne. Men her er Rahab, en kanaaneer som er bannlyst, men i
kraft av sin gryende tro gjør hun krav på løftene som ble gitt til israelittene. Derfor
blir hun reddet.
Det første bildet som melder seg når vi hører om samtalen mellom spionene og
Rahab, er påsken ved utgangen av Egypt. For at israelittene skulle være beskyttet,
måtte de holde seg inne hjemme og merke dørstolpene og bjelken over dørene med
blodet fra offerlammet.
«Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser
blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår
Egypt.» (2 Mos 12,13; se også 2 Mos 12,22–23)
«Folket skulle vise sin tro ved lydighet. På samme måte må alle som vil bli frelst
ved Kristi blods fortjeneste, innse at de selv må gjøre noe for å sikre seg frelsen.
Selv om det utelukkende er Kristus som kan fri oss fra straffen for overtredelse,
må vi vende om fra synd til et liv i lydighet. Mennesket blir frelst ved tro, ikke ved
gjerninger. Men troen må gi seg utslag i gjerninger.» – Ellen White: Alfa og Omega,
bd. 1, s. 257–258.
Blodet var tegnet som reddet dem fra Guds ødeleggende engel. Slik Gud skånet
israelittenes liv under den siste plagen i Egypt, slik skulle israelittene redde Rahab
og hennes familie da ødeleggelsen nådde Jeriko.
Hvilket budskap finner vi i disse to fortellingene? Hva kan vi lære av dem?
LesJos 9,1–20. Hvilke likheter og forskjeller finnes mellom historien om Rahab og historien om
gibeonittene? Hvorfor er de viktige?
Kapitlet begynner med at de kanaaneiske kongene, som vanligvis styrte små bystater,
slo seg sammen mot israelittene. Men innbyggerne i Gibeon bestemte seg for å
inngå en pakt med Israel.
For å få israelittene til å gå med på en pakt, gir gibeonittene seg ut for å være
sendebud fra et land langt borte. Ifølge 5 Mos 20,10–18 skilte Gud mellom
kanaaneerne og folk som bodde utenfor det lovede landet.
Ordet som er oversatt med «list» kan brukes både positivt i betydningen klokskap
og visdom (Ordsp 1,4; Ordsp 8,5; Ordsp 8,12) og negativt i betydningen kriminelle hensikter
(2 Mos 21,14; 1 Sam 23,22; Sal 83,4). I gibeonittenes tilfelle ligger det en mindre
destruktiv selvoppholdelsesdrift bak deres svikefulle handling.
Gibeonittenes tale er påfallende lik Rahabs. Begge anerkjenner Israels Guds
makt, og begge erkjenner at Israels suksess ikke bare er menneskers verk. I motsetning
til andre kanaaneere setter de seg ikke opp mot Jahves plan om å gi landet til
israelittene, og de erkjenner at det er Gud som driver disse folkeslagene ut foran
Israel. Nyheten om utfrielsen fra Egypt og seirene over Sihon og Og får både Rahab
og gibeonittene til å søke allianse med israelittene. Men gibeonittene tyr til et knep i
stedet for å si at de vil overgi seg til Israels Gud slik Rahab gjorde.
Moseloven hadde bestemmelser om hvordan man kunne søke Guds vilje i slike
tilfeller (4 Mos 27,16–21). Josva burde ha gjort det og unngått å bli ført bak lyset.
En teokratisk leders, og enhver kristen leders, viktigste oppgave er å søke Guds
vilje (1 Krøn 28,9; 2 Krøn 15,2; 2 Krøn 18,4; 2 Krøn 20,4). Da israelittene forsømte dette, ble de
nødt til enten å bryte med plikten til å erobre landet eller bryte en like bindende ed
de hadde avlagt i Guds navn.
Har du måttet velge mellom to tilsynelatende motstridende bibelske verdier?
LesJos 9,21–27. Hvordan forente Josva rettferd og nåde?
Selv om israelittene hadde ønsket å angripe gibeonittene, ville de ikke ha fått lov
til det fordi lederne i menigheten hadde sverget en ed. Israels ledere handlet ut fra
prinsippet om at en ed er bindende så lenge den ikke medfører urett eller kriminelle
hensikter (Dom 11,29–40), også om den skader en selv.
I GT er det en from dyd både å være forsiktig med å avlegge ed og å holde eden
(Sal 15,4; Sal 24,4; Fork 5,1; Fork 5,5). Siden eden ble avlagt i Guds navn, kunne ikke lederne
endre den.
I og med den eden de avla, ble Israels skjebne uløselig knyttet til gibeonittenes
skjebne. Gibeonittene ble satt til å hugge ved og bære vann til Guds hus (Jos 9,23).
Slik ble de en del av Israels gudstjenestefellesskap. Josvas svar, i motsetning til
dommen fra Israels ledere, som påla dem tjeneste for «hele menigheten» (Jos 9,21),
forvandlet forbannelsen til en potensiell velsignelse for gibeonittene (se 2 Sam 6,11).
Gibeons senere historie vitner både om de religiøse privilegiene byen nøt godt av
og om deres troskap mot Guds folk. Det løftet Israel ga, sto ved makt i generasjoner,
og da israelittene kom tilbake fra fangenskapet i Babylon, var gibeonittene blant dem
som hjalp til med å gjenoppbygge Jerusalem (Neh 7,25). Takket være Guds nåde vil
deres handlinger få positive følger for evigheten.
Hva kunne ha skjedd om gibeonittene hadde sagt hvem de var og bedt om nåde,
slik Rahab gjorde? Vi vet ikke, men det er ikke umulig at en forespørsel om Guds
vilje ville ha ført til at gibeonittene hadde sluppet unna ødeleggelsen. Guds høyeste
ønske er ikke å straffe syndere, men å se dem omvendt og vise dem sin nåde (jf. Esek
18,23; Esek 33,11). Gibeonittenes knep må ses som en appell til Guds barmhjertighet,
godhet og rettferdighet. Det var fordi kanaaneerne nektet å omvende seg og trosset
Guds planer, at de ble utslettet (1 Mos 15,16). Gud respekterte Gibeonittenes aksept
av hans overherredømme, deres ønske om fred i stedet for opprør og deres vilje til å
oppgi avgudsdyrkelsen og tilbe den eneste sanne Gud.
Ellen G. White: «Gjennom elven på bar bunn» i Alfa og Omega, bd. 2, s. 77–82.
Etter historien om Rahab og spionene hører vi ikke mer om henne i GT før hun
dukker opp igjen i Jesu stamtavle. Her fortelles det at hun ble gift med Salmon fra
Juda stamme, stamfar til Boas, og svigermor til en annen bemerkelsesverdig kvinne
som er nevnt i samme slektstavle: Rut (Matt 1,5; se også Rut 4,13 og Rut 4,21). Med sin tro på
Gud blir den prostituerte fra Jeriko, som var dømt til full ødeleggelse, et viktig ledd
i Davids slekt og en av Messias’ stammødre. Slikt kan Gud utrette når troen er stor
som et sennepsfrø (Matt 17,20; Luk 17,6).
«Men hun [Rahab] var ikke den eneste som vendte om som følge av Guds nåde
mot avgudsdyrkere som anerkjente hans myndighet. Gibeonittene, et tallrikt folk
som bodde i Kanaan, oppgav hedenskapet, sluttet seg sammen med Israel og fikk del
i paktens velsignelser.
Gud gjør ikke forskjell på mennesker på grunn av deres nasjonalitet, rase eller
status. Han er hele menneskehetens skaper. Alle er én stor familie i kraft av skapelsen,
og alle er ett i kraft av gjenløsningen. Kristus kom for å bryte ned alle
skillemurer og åpne adgangen til alle tempelforgårdene for at hvert eneste menneske
kunne få direkte adgang til Gud. Hans kjærlighet er så vidtfavnende at den når inn
overalt. Den gjør at mennesker som er villedet av Satan, kommer utenfor rekkevidden
av hans innflytelse, og bringer dem i nærheten av Guds trone som er omgitt
av løftets regnbue. I Kristus er det hverken jøde eller greker, trell eller fri.» – Alfa og
Omega, bd. 3, s. 179.
Forslag til samtale
Diskuter spørsmålet om «en ny sjanse» (og flere) og hvordan vi skal gi andre en ny sjanse. Hvordan
kan vi unngå å misbruke begrepet? Tenk f.eks. på en kvinne som er utsatt for mishandling og blir
rådet til å gå tilbake (vise «nåde»), for så å bli utsatt for nye overgrep? Hvordan finner vi den rette
balansen?
Snakk om Rahab som eksempel på tro. Hvordan kan vi anerkjenne andres åpenhet for Gud selv om
de lever langt fra Bibelens ideal? Hvordan kan vi verdsette deres tro uten å se mellom fingrene på
det de gjør?
Josva klarte å kombinere rettferd og nåde i praksis da han løste den vanskelige situasjonen med
gibeonittenes list og det at han ikke rådførte seg med Gud. Tenk på en situasjon i ditt liv som
krever både rettferd og nåde. Hvordan kan de to forenes på en god måte?
En kvinne spydde ut hat da Inácio Manoel banket på døren hennes for å tilby bøker fra
Syvendedags Adventistsamfunnet i Brasil. «Jeg hater kristne!» ropte hun.
Inácio ble overrasket. Det var hans første hus på hans første arbeidsdag som litteraturevangelist
som tilbød bøker og bibelstudier.
Han og en venn gikk til neste hus. En stor hund bjeffet voldsomt fra hagen. Vennen mumlet
noe om at det første huset hadde en sint kvinne og det andre huset en sint hund.
«Ikke vær redd», sa Inácio. «Gud er med oss».
En kvinne kom ut av huset og førte hunden bort. Så inviterte hun Inácio og vennen hans til å
komme inn. De tre hadde en åpenhjertig samtale, og kvinnen fortalte om hvordan hun hadde slitt
etter at mannen hennes var blitt sendt i fengsel. Neste sabbat kom kvinnen til kirken med sine tre
små barn. Inácio ble forbløffet. Han sa til Gud at han ønsket å lede mennesker til ham resten av
livet.
Inácios største overraskelse kom imidlertid i det tredje huset som han og vennen besøkte den
første arbeidsdagen. Kvinnen som bodde der, Edileuza, gikk med på bibelstudier på lørdagsettermiddagene.
Etter hvert som de leste uke etter uke, kom de frem til Bibelens sannhet om den
syvende dags sabbat. Edileuza jobbet som manikyrist og husholderske, og hun så ingen mulighet
til å hvile på lørdager.
«Jeg tjener mest penger den dagen i uken», sa hun. «Hva kan jeg gjøre?»
«Ikke vær redd», sa Inácio. «Gud vil hjelpe deg. Han har noe bedre».
På neste bibeltime fortalte Edileuza at hun hadde møtt en fremmed på gaten som hadde spurt
om hun kjente en god husholderske. Jobben krevde ikke noe arbeid under sabbaten, fra solnedgang
fredag til solnedgang lørdag.
Edileuza strålte da hun fortalte historien til Inácio. «Nå tjener jeg tre ganger mer enn jeg
gjorde som manikyrist og husholderske», sier hun.
Edileuza ble døpt. Senere fulgte resten av familien etter.
Inácio, som nå er 68 år gammel, har ledet fire til 11 personer til dåp hvert år de siste 36 årene.
Overalt hvor han går, har han med seg bibelstudier. Hans daglige kveldsbønn er: «Herre, sett noen
på min vei, slik at jeg kan dele din kjærlighet».
«Jeg kan leve uten alt i verden, men ikke uten bibelstudier», sier han.
Et av Trettende sabbats misjonsprosjekter for dette kvartalet er en kirke ved Pernambucano
Adventist Academy i delstaten Pernambuco i Brasil, der Inácio Manoel bor. Takk for at du
planlegger et sjenerøst offer. Se en kort YouTube-video av Inácio på: bit.ly/Inacio-Brazil.