Herren deres Gud tørket ut vannet i Jordan for dere til dere hadde gått over, slik
Herren deres Gud gjorde med Sivsjøen, som han tørket ut for oss til vi hadde gått over.
Dette gjorde han for at alle jordens folk skal skjønne at Herrens hånd er sterk, og for
at dere alle dager skal frykte Herren deres Gud. ()
Politibetjenten ga tegn. John måtte stoppe. Betjenten spurte etter førerkortet, og da
gikk det opp for John at han hadde glemt lommeboken med førerkortet på kontoret.
Han forklarte hva som hadde skjedd, og betjenten spurte hva han jobbet med. John
svarte at han var lærer. Da betjenten ga John en bot, ba han ham om ikke å se på det
som en bot.
«Det er skolepenger», sa han. «Når folk vil lære noe, betaler de skolepenger. Dette
er skolepengene dine så du kan lære å ikke glemme førerkortet når du kjører bil. Ha
en god dag, lærer!»
Vi mennesker har lett for å glemme ting vi ikke hele tiden har for øye. Vi
glemmer å ringe tilbake, svare på e-post, vanne plantene og sende bursdagsønsker.
Listen er lang. Men glemmer vi våre åndelige behov, kan det få mer alvorlige følger
enn bare en bot, for her dreier det seg om vår evige skjebne.
La oss se på da hebreerne krysset Jordan og hva vi kan lære av det de opplevde.
Les og . Hvorfor ba Gud israelittene forberede seg spesielt på det som skulle
skje?
Dette er første gang paktens ark nevnes i Josvas bok. Hittil har arken dukket opp
i forbindelse med helligdommen (), på Israels reise fra Sinai () og i det mislykkede forsøket på å erobre Kanaan (). Arken var
den helligste gjenstanden i helligdommen og inneholdt tre gjenstander som hver for
seg uttrykte Israels forhold til Gud:
tavlene med de ti bud,
Arons stav og
en krukke med manna (; ).
Arken og forberedelsene til å krysse Jordan minnet folket om at de ikke kunne
gå inn i Kanaan etter eget forgodtbefinnende. Erobringen ville bare lykkes hvis de
gjorde det på Guds måte og til Guds tid. Gud – som beskrives som tronende over
kjerubene som dekket paktens ark (; ), og hvis bevegelser
identifiseres med arkens bevegelser – går inn i Kanaan foran israelittene som den
som leder inntakelsen av landet.
Uttrykket som er oversatt med «gjøre hellig» () eller «innvie», viser til en
renselse som minner om den prestene gjennomgikk før de begynte tjenesten i helligdommen
(; ) og som Israels folk gjennomførte før Guds åpenbaring
på Sinai (; ). Innvielsen innebar at synden ble lagt til side og at alle
rituelle urenheter ble fjernet. Den samme befalingen finner vi i , før et
mirakel fra Gud. En slik forberedelse var også nødvendig før man gikk i krig (). Før Gud kan kjempe for Israel i strid, må de vise sin troskap mot ham og sette
sin lit til ham som hærfører.
Mirakelet med kryssingen av Jordan skulle vise israelittene at de kunne stole på
Guds løfte om å drive ut disse folkene. Han som kunne få dem tørrskodd gjennom
Jordan, kunne også gi dem landet i gave.
Gud tørrlegger ikke alltid Jordan. Hans inngripen er ikke alltid så opplagt. Hvordan kan vi
utvikle åndelig beredskap så vi kan se og oppleve at Gud griper inn?
Les . Hva forteller den mirakuløse kryssingen av Jordan om vår Gud?
I beskrives kryssingen av elven Jordan med det hebraiske ordet niphla’ot,
«mirakler, under», som vanligvis viser til Guds mektige, overnaturlige handlinger
og vitner om at han er unik (; ). Senere mediterte israelittene over
disse handlingene. De lovpriste Gud () og forkynte ham blant folkeslagene
(). Plagene i Egypt (; ), kryssingen av Rødehavet og Guds
veiledning i ørkenen () ble beskrevet som slike under.
Bibelens forfattere visste og vitnet om at Gud som skapte verden, aldri lot seg
begrense av det skapte. Ingenting er umulig (hebr. «for underfullt») for ham (). Hans navn og hans vesen er underfullt (), og han er utenfor vår
fatteevne.
De andre folkeslagenes guder kan ikke frelse (; ), men Bibelens
Gud er en «levende Gud», aktiv og levende, og hans folk kan stole på at han vil gripe
inn og hjelpe dem.
Profeten Sakarja brukte det samme uttrykket (av samme rot som niphla’ot) da han
så for seg en fremtid for Israel etter eksilet i Babylon. Han så at Jerusalem ville bli
fullstendig gjenoppbygd med gamle mennesker som satt i byens gater og barn som
lekte der. Til de tilsynelatende vantro innbyggerne i hovedstaden, der det fortsatt
var spor etter ødeleggelsen, erklærte Sakarja: «Så sier Herren over hærskarene:
Om dette ser umulig ut for dem som er igjen av folket på den tiden, skulle det være
umulig for meg? sier Herren over hærskarene. Så sier Herren over hærskarene: Se,
jeg frelser mitt folk fra landet der sol går opp, og fra landet der sol går ned. Jeg fører
dem inn, de skal bo i Jerusalem.» ()
. Hvordan oppmuntrer Jesu svar til disiplene deg til å stole på Gud med det som
virker umulig?
Les . Hvorfor ba Gud israelittene bygge et minnesmerke?
Hensikten med steinene er at de skal bli et «tegn». Det hebraiske uttrykket ’ot
forbindes ofte med ordet «under» og kan henspille på Guds mirakuløse gjerninger
(se gårsdagens avsnitt), som f.eks. plagene i Egypt (; ). Det kan
også bety «symbol» eller «tegn», som et ytre tegn på en dypere eller høyere virkelighet.
F.eks. er regnbuen et «tegn» på pakten (); blodet på dørstolpene
og bjelken over døren i israelittenes hus kalles også et «tegn» (); og
sabbaten er et «tegn» på skapelsen og Guds helliggjørende nærvær (; ;
).
Her fungerer tegnet som et minnesmerke og skal minne alle etterfølgende
generasjoner om mirakelet da de krysset Jordan. Uttrykket minnesmerke (zikkaron)
kommer av ordet zakar, «å huske», som er mer enn passivt å huske noe. Det
innebærer en erindring etterfulgt av en egnet handling (; ). I GT var
det vanlig med minnesmerker av stein () og ritualer som utløste
spørsmål (; ). I stedet for å gjenta miraklene gang på
gang setter Gud opp monumenter som vekker minnet om hans store gjerninger og
utløser meningsfylte svar. Derfor skal tegnet stå der «til evig tid», så Guds mirakel
kan bo i hans folks kollektive minne til evig tid.
Fremtidige generasjoners spørsmål er viktig fordi det er formulert så personlig:
«Hva betyr disse steinene for deg?» Hver ny generasjon må tilegne seg og forstå
betydningen av disse steinene for seg selv. Troen på en Gud som kan gjøre mirakler,
kan bare holdes i live hvis hver generasjon gjenoppdager betydningen av Jahves
mektige handlinger for seg selv. En slik tro vil vise seg som forskjellen mellom en
trofast etterlevelse av bibelbaserte tradisjoner og en død religion som har mistet sin
verdi og glød. Vi må gjøre vår bibelbaserte tro til vår egen. Ingen kan tro for oss.
Hvilke personlige minnesmerker fra din egen vandring med Herren hjelper deg å huske hva han
har gjort for deg?
Les i lys av følgende vers: ; ; ; ; ; . Hvorfor var det så
viktig å huske Guds store gjerninger?
Merk deg personskiftet i . Det sies at vannet i Jordan er uttørket foran
«dere», det vil si foran israelittene som nettopp har krysset elven. Derimot sies
Rødehavet å ha tørket ut foran «oss», det vil si de gjenlevende fra den første generasjonen
som opplevde utvandringen. De to hendelsene ble opplevd av to forskjellige
generasjoner, men hadde en lignende betydning, og det gjorde det mulig for den
andre generasjonen å gjenoppdage den samme betydningen av Jordan-kryssingen for
seg selv ved hjelp av foreldrenes vitnesbyrd.
Vi ser gjerne på glemskhet som et normalt trekk hos oss mennesker. Men glemsomhet
i åndelig forstand kan få alvorlige følger.
Hvis vi i dag vil bevare vår identitet som et folk med et særlig kall og oppdrag,
må vi skape anledninger der vi kan friske opp både vår individuelle og kollektive
åndelige hukommelse slik at vi kan fokusere på hvor vi kommer fra, hvem vi er, og
hvorfor vi er her.
Les og . Hvorfor må vi alltid huske hva Kristus har gjort for oss? Hva annet betyr
noe uten det?
Ellen G. White forsto at hvis vi ikke hele tiden lar oss lede i lys av Guds handlinger
og åpenbaringer i fortiden, vil vi utvilsomt miste motivasjonen til å utføre
vårt oppdrag i fremtiden: «Vi har ingenting å frykte for fremtiden med mindre vi
glemmer den veien Herren har ledet oss og hans undervisning i fortiden.» – Life
Sketches, s. 196.
Det er viktig å minnes fortiden og det Gud har gjort i ditt liv, men hvorfor må du ha en opplevelse
med ham og hans kjærlighet og nærvær her og nå?
«Han gjorde sjø til tørt land,
gjennom elven gikk de til fots.
Derfor gleder vi oss over ham.» ()
Kryssingen av både Rødehavet og av Jordan markerer en ny epoke i bibelhistorien,
og begge har symbolsk betydning (se ; og ). Allerede
GT har tekster som forbinder de to overfartene og ser en betydning som peker ut
over de opprinnelige rammene. I Salme 66 feirer salmisten Guds frelseshandling
i sitt liv (vers ) ved å henvise til de historiske eksemplene da Israel krysset
Rødehavet og Jordan.
Salme 114 knytter også de to hendelsene sammen, ikke fordi forfatteren ikke så
at de ikke tilhørte samme tid, men på grunn av den teologiske betydningen av de to
krysningene. Begge hendelsene bidrar til en endring i Israels status, først fra slaveri
til frihet, deretter fra nomadisk landløshet til nasjon. I disse salmene brukes de to
overgangene som eksempel på forfatterens endrede status fra undertrykkelse, fattigdom,
hjelpeløshet og ydmykelse til trygghet, velvære, frelse og verdighet.
Det er også ved Jordan at Elia tas opp til himmelen i forbindelse med et lignende
mirakel som det som er beskrevet i Josva. For Elia medførte det hans livs største
statusendring: Han ble tatt opp til himmelen. For Elisja er endringen også viktig:
profetens assistent () blir folkets profet ().
Les og . Hvordan antyder forfatterne av NT en symbolsk, åndelig betydning av
elven Jordan?
Jesu tjeneste på jorden som Israels representant følger mønsteret i det gamle Israels
historie. Jesus gjennomgår opplevelsene ved «Rødehavet» og «Jordan». Han blir
kalt ut av Egypt etter en dødsdom (), er 40 dager i ørkenen (),
der det gamle Israel var i 40 år, og som overgang fra sitt private liv til sin offentlige
tjeneste blir han døpt i elven Jordan (; ).
Senere viser Hebreerbrevet 3–4 den symbolske betydningen av å krysse Jordan
og viser at inngangen i Kanaan foregriper de kristnes inngang «til nådens hvile» ved
troen.
Ellen G. White: «Gjennom elven på bar bunn» i Alfa og Omega, bd. 2, s. 77–82.
Legg merke til Israels opplevelser under reisen til Kanaan. Les tredje og fjerde kapittel
i Josvas bok, som beskriver deres forberedelser til og vandring over Jordan og inn
i det lovede landet. Vi må holde hjerte og sinn i form ved å oppfriske minnet med det
Gud lærte sitt folk i gammel tid. Da vil vi alltid finne at hans ords lære er interessant
og gjør inntrykk på oss, slik han ville det skulle være det for dem.» – White i The
SDA Bible Commentary, bd. 2, s. 994.
«Det moderne Israel står i større fare for å glemme Gud og bli forledet til avgudsdyrkelse
enn hans gamle folk gjorde. Mange avguder dyrkes, også av dem som
holder sabbaten. Gud påla spesielt sitt folk i oldtiden å vokte seg for avgudsdyrkelse,
for hvis de ble ledet bort fra å tjene den levende Gud, ville hans forbannelse hvile
over dem, men hvis de elsket ham av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av all sin
kraft, ville han velsigne dem rikelig i kurv og i forråd, og han ville fjerne sykdom
fra deres midte.» – White: Testimonies for the Church, bd. 1, s. 609.
Forslag til samtale
Snakk sammen om miraklet som skjedde da de krysset Jordan. Hva er mirakler? Hvorfor ser vi ikke
at Gud gjør slike mirakler i dag?
Finn praktiske forslag til hvordan åndelig glemsel kan forebygges, både hos enkeltpersoner og i
menigheten. Det er viktig at vi har et levende forhold til Gud og ikke bygger hele vår kristne erfaring
på sterke opplevelser fra fortiden, men hvordan kan vi likevel bruke våre gamle erfaringer til å
minne oss om hvordan Gud har virket i vårt liv?
Hvordan tror du sabbaten både kan hjelpe oss å huske Guds inngripen i vårt liv og gi oss en
forsmak på hvilen som er lovet i hans rike? Hvordan peker sabbaten, ikke bare på det vi skal huske,
men også på det vi kan ha håp om i fremtiden?
Tsitsi Zondo trodde ikke sine egne øyne. Det var en mørk natt i Zimbabwe, men hun kunne se
sin dyrebare last av gensere som lå strødd utover motorveien, og de dunkle skikkelsene av
mennesker som skyndte seg for å ta dem med seg.
Tårene fylte øynene hennes. Hun hadde lånt penger til å kjøpe genserne i Sør-Afrika, og nå
ville hun ikke være i stand til å betale tilbake lånet. Hun hadde ingenting. Hvordan skulle hun
kunne forsørge barna sine?
Hun ba: «Herre, du vet at jeg har kjempet for å gjøre forretningen min vellykket, og nå har
dette skjedd. Av alle veskene er det bare min som har åpnet seg.»
Tsitsi hadde pakket 60 gensere i en stor veske og stuet den på taket av en minibuss på vei fra
Zimbabwes grense mot Sør-Afrika til hjembyen Bulawayo. Men halvveis ut på reisen hadde en
passasjer gått av minibussen, og da sjåføren lette etter vesken hennes, åpnet og lukket han flere
vesker på taket. På en eller annen måte hadde ikke Tsitsis bag blitt lukket.
Minibussen hadde gjenopptatt kjøreturen, og etter å ha kjørt et stykke stoppet den da billyktene
blinket. Sjåføren sa at minibussen hadde mistet gensere helt siden passasjeren hadde gått av.
Tsitsi så til sin forskrekkelse at det bare var ti gensere igjen i vesken hennes.
Minibussjåføren visste at han var ansvarlig, men løftet hjelpeløst hendene. «Jeg er lei for det»,
sa han til Tsitsi. «Jeg har bare ikke penger».
Etter å ha bedt tørket Tsitsi bort tårene. Hun hadde alltid vært trofast når det gjaldt å betale
tiende og gi ofringer på varene hun importerte fra Sør-Afrika, og hun var sikker på at Gud ville ta
vare på henne.
I Bulawayo fikk venner høre om Tsitsis situasjon og kom for å be for henne. En av dem tilbød
henne et lån slik at hun kunne reise tilbake til Sør-Afrika og kjøpe flere gensere.
Tsitsi tok imot pengene som et bønnesvar og reiste tilbake til Sør-Afrika. Med de nye genserne
kunne hun levere på alle de opprinnelige bestillingene. Det tok til sammen fire turer til Sør-Afrika
for å betale tilbake de to lånene. Men i løpet av den tiden hadde Tsitsi alltid nok penger til mat og
familieutgifter. Hun fortsatte også å gi tiende og offergaver.
Tsitsi forstår ikke hvordan Gud fungerer, men hun er ikke i tvil om at han alltid sørger for
henne.
«Selv da jeg mistet alt, gikk familien min og jeg aldri sultne. Vi hadde alltid mat på bordet»,
sier hun. «Hvis du er trofast og gir til Herren i form av tiende og offergaver, kommer Herren alltid
til å hjelpe deg».