Aldri har det, verken før eller siden, vært en dag som denne, da Herren bønnhørte en
mann slik. ()
I Josvas bok blir vi konfrontert med brutale felttog som ble gjennomført på Guds
befaling, i Guds navn og med Guds hjelp. Tanken om at Gud sto bak erobringen av
Kanaan gjennomsyrer Josvas bok, og den kommer til uttrykk i fortellerens utsagn
(), i Guds egne ord (; ), i Josvas taler (; ), av
Rahab (), av speiderne () og av folket (). Gud sier han står
bak disse konfliktene.
Dette reiser flere spørsmål. Hvordan kan vi forstå at Guds utvalgte folk utførte
slike handlinger? Hvordan kan vi forene bildet av en «krigersk» Gud med hans kjærlighet
(f.eks. ; ; ; ) uten å svekke GTs troverdighet,
autoritet og historisitet?
Denne og neste uke skal vi se nærmere på det vanskelige spørsmålet om Guds
påbud om krig i Josvas bok og andre steder.
Les . Hva sier teksten om bakgrunnen for erobringen av Kanaan?
Israel har nettopp krysset Jordan og trådt inn i fiendeland. Foran dem ligger festningen
Jeriko med portene godt lukket (). Akkurat nå er folket uvitende om noen
kampstrategi. Enda verre er det at Israel bare har slynger, spyd og piler mot en by
som er i stand til å motstå en lang beleiring.
Josva spør hvem den fremmede gjesten er, men får et diffust svar: «Nei». Gjesten
vil ikke settes i bås. Det viktige er ikke om han er på Josvas side, men om Josva er
på hans side.
Les og , og . Hvem er hærføreren for Herrens hær?
Uttrykket «fører for Herrens hær» er unikt i den hebraiske Bibelen, men kombinasjonen
av ordene «fører» og «hær» betyr alltid en militær leder. Ordet «hær» i
Skriften kan gjelde militære styrker, engler eller himmellegemer.
Den foruteksisterende Kristus viser seg for Josva, ikke bare som en alliert, og
heller ikke som den sanne føreren for Israels hær, men som føreren for den usynlige,
men virkelige englehæren som står i en langt større konflikt enn den Josva hadde
med kanaanittene. Josvas svar viser at han forstår hvem føreren er. Han er Gud lik,
og Josva faller på kne for ham som tegn på respekt og tilbedelse (; ; ; ). Josva er klar til å motta kampstrategien for et felttog
som er en del av en større konflikt der hærskarenes Gud selv er innblandet.
Hvilken trøst kan og bør det gi å vite at «føreren for Herrens hær» er i aksjon og forsvarer sitt
folk?
Josva forsto at slaget var en del av en større konflikt. Hva vet vi om den konflikten Gud var involvert
i? Les , , og .
Gud fylte universet med ansvarlige skapninger som fikk fri vilje som en forutsetning
for å kunne elske. De kan velge for eller imot Guds vilje. Den mektigste av englene,
Lucifer, gjorde opprør mot Gud og fikk mange andre med seg.
Jesaja og Esekiel omtaler konflikten, skjønt andre vil begrense betydningen av
Jesaja 14 og Esekiel 28 til kongen av Babylon og en hersker i Tyros. Det finnes
imidlertid tegn i teksten som peker mot en høyere virkelighet. Kongen av Babylon
fremstilles som å ha vært i himmelen ved Guds trone (), og kongen av
Tyros sies å ha vært i Eden som en beskyttende kjerub på Guds hellige fjell (). Det kan man ikke si om kongene av Babylon og Tyros.
Man kan heller ikke si om de jordiske kongene at de var ulastelige og «fullkommen
i skjønnhet». Derfor peker disse tegnene ut over de bokstavelige
kongedømmene Babylon og Tyros.
Jesaja bruker en «lignelse» (mashal), som formidler en mening utover den umiddelbare
historiske konteksten. I dette tilfellet blir kongen av Babylon et paradigme
for opprør, selvgodhet og stolthet. På samme måte skiller Esekiel mellom fyrsten av
Tyros () og kongen av Tyros (), der fyrsten, som er aktiv i det
jordiske riket, blir symbolet på en konge som handler i det himmelske.
Ifølge stiller disse opprørske himmelske vesenene seg i veien
for oppfyllelsen av Guds hensikter på jorden. Det er i lys av denne sammenhengen
mellom himmel og jord at vi må forstå Israels guddommelig godkjente kriger. Vi må
se dem som jordiske utslag av den store konflikten mellom Gud og Satan og mellom
det gode og det onde – alt sammen for å gjenopprette Guds rettferdighet og kjærlighet
i vår verden.
Hvor ser vi den kosmiske kampen mellom det gode og det onde i omverdenen og i vårt eget liv?
Under oppholdet i Egypt hadde israelittene glemt forfedrenes sanne Gud. Mange
episoder fra vandringen i ørkenen viste at kjennskapet til Abrahams, Isaks og Jakobs
Gud hadde svunnet hen, og hedenske elementer hadde krøpet inn i deres religiøse liv
(jf. ). Da egypterne undertrykte dem, ropte de til Gud (),
og Gud grep inn da tiden var inne.
Men konflikten i de første tolv kapitlene av 2. Mosebok var ikke bare en maktkamp
mellom Moses og farao. I tråd med det gamle Midtøstens krigsideologi ble
konflikter mellom folk oppfattet som konflikter mellom deres guder. I står det at Gud ikke bare dømte farao, men også Egypts guder, de store demonene
(; ) bak Egypts undertrykkende makt og urettferdige
samfunnssystem.
I siste instans fører Gud krig mot synden og vil ikke la konflikten vare evig (; ; ; ). Alle de falne englene, samt de menneskene som helt og
holdent har identifisert seg med synden, vil bli tilintetgjort. Derfor må kampene
mot landets innbyggere oppfattes som et tidlig stadium i den konflikten som vil
kulminere på korset og fullbyrdes i den endelige dom da alle skal se at Gud både er
rettferdig og kjærlighet.
Forestillingen om kanaaneernes totale tilintetgjørelse må forstås ut fra Bibelens
verdensbilde der Gud står i en kosmisk konflikt med ondskapens makter i universet.
Det er Guds omdømme og karakter som står på spill (; ).
Synden har kommet inn i menneskets verden, og ingen er nøytral. Vi må enten stå
på Guds side eller på det ondes side. Med dette i bakhodet kan utryddelsen av kanaaneerne
ses som et forvarsel om den endelige dom.
I den store konflikten er det bare to sider å velge mellom. Hvordan vet du hvilken side du står
på?
Les og . Hvilken rolle ville Gud at israelittene skulle spille i krigen?
I krisens stund da Israels folk ble tvunget inn i en fysisk klemme, «sa Moses til
folket: ‘Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For
slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for
dere, og dere skal være stille.’» ()
Ifølge Bibelen forsto også egypterne denne realiteten: «La oss flykte fra israelittene!
For Herren kjemper for dem mot egypterne.» () Gud grep inn og
hjalp de hjelpeløse israelittene, som ikke var trente krigere. Dette blir mønsteret.
Utvandringen ble modellen, mønsteret for Guds inngripen på Israels vegne. Ikke
nok med at Gud utkjemper slaget, Israel får ikke lov til å kjempe (). Gud
er krigeren, han tar initiativet. Han legger strategien, bestemmer midlene og leder
felttoget. Hvis Jahve ikke kjemper for Israel, kan de ikke lykkes.
Ellen G. White tolker dette som et uttrykk for at Gud «ikke ønsket at de skulle
vinne løftets land ved krigføring, men gjennom underkastelse og ubetinget lydighet
mot hans befalinger.» – Ellen White: The Signs of the Times, 2. september 1880. Gud
ville kjempe for dem slik som da de ble utfridd fra Egypt. De skulle bare stå stille og
være vitne til hans mektige inngripen.
Historien viser at når Israel hadde tillit nok til Gud, behøvde de ikke å krige (se , , ).
I Guds ideelle plan trengte Israel aldri å kjempe for seg selv. Da vantroen kom til
uttrykk etter utvandringen, lot Gud dem ta del i krigen mot kanaaneerne. Men slik
de ikke behøvde å løfte et eneste sverd mot egypterne under utvandringen, ville det
ikke ha vært nødvendig for dem å slåss for å innta Kanaan ().
«Hadde ikke israelittene murret mot Gud, ville han ikke ha latt fiendene deres føre krig mot
dem.» – Ellen G. White: The Story of Redemption, s. 134. Hvordan kan murring påvirke oss i dag
Les og . Hva er likhetene mellom de to krigsfortellingene? Hvordan er de
forskjellige?
Første gang Israel kjempet etter utvandringen, er nedtegnet i , der de
forsvarte seg mot amalekittene. Israel hadde vært vitne til Guds allmakt da han både
hjemsøkte egypterne og førte israelittene til frihet. Vi har sett at Guds opprinnelige
plan for Israel ikke innebar kamp mot andre folk (; ). Men kort tid
etter utfrielsen fra Egypt begynte israelittene å knurre (), og de tvilte på
Guds nærvær i deres midte. Det var da Amalek kom for å slåss mot Israel. Det var
ingen tilfeldighet. Gud lot amalekittene angripe Israel for at de skulle lære å stole på
ham igjen.
Uten å gå på akkord med sine prinsipper kommer Gud ned på det planet hans folk
er på og kaller dem tilbake til den beste planen: full og uforbeholden tillit til Guds
inngripen. Loven om krigføring (5 Mos 20) ble faktisk gitt først etter de 40 årene
i ørkenen, som også var en følge av Israels vantro. Nye omstendigheter krevde nye
strategier, og det var først da Gud krevde at Israel skulle utslette kanaaneerne fullstendig
().
Krig ble en nødvendighet, men det ble også en prøve på deres troskap mot Jahve.
Gud ga dem ikke opp, men lot dem erfare hans makt ved at de opplevde å bli helt
avhengige av ham.
Israelittenes deltakelse i erobringen går frem av den konklusjonen Josva
trekker mot slutten av boken. Her sies det at kanaaneerne kjempet mot israelittene
(). Det var altså et Guds mirakel som gjorde at Jerikos murer falt, men
israelittene måtte selv delta aktivt i kampen og møte hardnakket motstand fra byens
innbyggere.
Israels deltakelse i væpnet konflikt ble en måte å utvikle ubetinget tillit til Jahves
hjelp på. Men Israel ble alltid minnet på (; ) at utfallet av hvert slag lå
i Herrens hånd og at det eneste de kunne gjøre for å påvirke utfallet av en militær
konflikt, var å tro eller ikke tro på Herrens løfter. Valget var deres.
Ellen White: «Da Jerikos murer falt» i Alfa og Omega, bd. 2, s. 83–92.
Da det ble opprør mot Gud og hans styre, måtte Gud enten slutte å være den han i
bunn og grunn, uforanderlig og evig er, og overlate ledelsen av universet til en av
sine opprørske skapninger, eller han måtte være den hellige, rettferdige, kjærlige og
barmhjertige Far for alt som eksisterer. Bibelen legger frem dette siste alternativet,
og da er konflikten mellom de onde kreftene og hans makt ikke til å unngå.
Når politiske eller sosiohistoriske makter forbundet med kaotiske og opprørske
kosmiske krefter la for dagen samme trossige holdning mot Jahve, grep han inn.
Bildet av Jahve som kriger blir et forvarsel om den endelige seieren som til slutt
vil sette punktum for den kosmiske konflikten mellom godt og ondt ().
Israels guddommelige kriger er ikke bare et speilbilde av den kosmiske konflikten,
men en del av den samme striden og foregriper Guds dom i den siste tid i vår
samtids historie.
«Det var deres plikt og forrett å dra inn i landet på det tidspunktet Gud hadde
bestemt. Men på grunn av innbitt trass gikk denne anledningen fra dem. […] Det var
ikke hans hensikt at de skulle ta landet med våpenmakt, men ved streng lydighet mot
hans påbud.» – Alfa og Omega, bd. 1, s. 365–366.
Forslag til samtale
Gjør bakgrunnen med den kosmiske konflikten det lettere å forstå at Gud befalte Israel å dra ut i
krig?
Snakk sammen om det dere svarte på mandagens spørsmål om den store stridens realitet og
hvordan den utspiller seg i verden rundt oss. Hva er vår rolle i striden, og hvordan prøver vi å fylle
den?
Hvordan kan vi anvende prinsippet om å stå stille og vente på at Gud skal kjempe for oss i vårt
åndelige liv?
I våre diskusjoner og (iblant) uenigheter i menigheten vil vi ofte vite hvem som er på vår side. Hva
bør vår holdning være, i lys av ?
En misjonær og hans lokale partner solgte kristne bøker i et ikke-kristent nabolag i en storby
i Sør-Asia. De kunne se beboernes religiøse hengivenhet på klærne deres. Kvinnene gikk
med skjerf, mennene hadde langt skjegg. Noen hadde til og med mørke flekker i pannen etter å ha
bøyet ansiktet ned mot gulvet under lange bønner.
Ved et av husene kom en mann med et sint uttrykk i ansiktet bort til porten. «Hva vil dere?»
spurte han bryskt, uten å åpne porten.
«Vi jobber med et prosjekt i lokalsamfunnet deres og selger bøker», sa misjonæren David.
«Kunne du tenke deg å bruke noen minutter på å se på disse bøkene?»
«Jeg er straks tilbake», sa mannen barskt og gikk.
Misjonærens lokale partner, Maria, var redd. «La oss be», sa hun. «Han ser skummel ut. Jeg
tror han er en fanatiker, et radikalt medlem av sin tro».
«Kanskje han bare er sulten», sa David. Det var den tiden på året da fromme, religiøse menn
fastet i en måned på dagtid.
Så kom mannen tilbake. «Hvorfor kommer dere ikke inn?» sa han. Inne i huset tok han brått
ordet. «Hva er det dere vil?» spurte han. David fant frem flere helsebøker fra vesken sin. Mannen
så fascinert ut. «Kona mi vil være interessert i disse, for hun er ernæringsfysiolog», sa han og ba
henne komme for å se på bøkene. Mens han og kona bladde gjennom bøkene, kommenterte han
entusiastisk: «Du verden, dette er virkelig bra», og «Dette ser veldig nyttig ut».
Så spurte han rett ut: «Hvem jobber dere for?»
«Vi er syvendedagsadventister», svarte David.
Brått reiste mannen seg og gikk sin vei. Så kom han tilbake og satte seg ned. Han stirret på de
besøkende. Stillheten ble ubehagelig.
Hans kone brøt stillheten. «Dere vet, jeg har adventistiske klienter», sa hun. «De er veldig
gode mennesker. Men jeg vet egentlig ikke så mye om dem».
Mannen begynte å gå rundt omkring. Han virket opprørt. Så satte han seg ned igjen.
«Hva er de andre bøkene dere har?» spurte kona hans.
David åpnet vesken sin og tok frem Mot historiens klimaks. «Denne boken handler om sann
kjærlighet, sann tilgivelse og sann fred», sa han.
Hun kikket begeistret gjennom den. David viste henne også Veien til Kristus og Talen som
forandret verden (I naturens tempel). Mannen reiste seg, stirret på de besøkende og satte seg ned.
Hans kone spurte: «Hva tror dere på?»
Mannen reiste seg igjen og gikk bort til de to. Han virket fast bestemt på å høre hvert ord. Han
tok frem mobiltelefonen og begynte å ta opp samtalen.
Be for misjonærene i deres arbeid med å forkynne evangeliet rundt om i verden. Takk for sabbatsskolens
misjonsoffer som støtter misjonærer. Les resten av denne misjonshistorien neste uke.