I ett og samme felttog slo han alle kongene der og tok deres land. For Herren, Israels
Gud, kjempet for Israel. (Jos 10,42)
Det er noen foruroligende scener i Josvas bok. Det stilles alvorlige spørsmål ved
tanken om en guddommelig eller hellig krig der en gruppe mennesker har et gudgitt
mandat til å tilintetgjøre en annen gruppe.
Spørsmålet om guddommelig krig i GT er vanskelig. I GT fremstår Gud som universets
suverene Herre. Derfor må alt som skjer, på en eller annen måte være relatert
til hans direkte eller indirekte vilje. Vi kan ikke unngå spørsmålet «Hvordan kan
Gud tillate slikt?» Sist uke så vi at Gud selv er involvert i en konflikt som er langt
større enn noen krig eller kamp som er utkjempet i menneskets historie, en kamp
som gjennomsyrer alle sider av vårt liv. Vi så også at det som skjer i både bibelsk og
verdslig historie bare kan forstås fullt ut i lys av denne konflikten.
Denne uken fortsetter vi å se nærmere på kompleksiteten i kriger som Gud har
godkjent, begrensningene og betingelsene for guddommelig krig, profetenes endelige
visjon om fred og de åndelige følgene av slike kriger.
Vi må se lenger enn til Josvas bok for å forstå fullt ut hva som menes med ugjerningene
til de folkene som bodde i Kanaan. Deres barneofringer, spådomskunst,
trolldom, hekseri, åndemaning og spiritisme gir oss et hint (5 Mos 18,9–12).
Oppdagelsen av de gamle ugarittiske tekstene (fra Ras Shamra) gir ytterligere
innsikt i kanaaneernes religion og samfunn, og de viser at fordømmelsen av denne
kulturen ikke bare var forståelig, men også berettiget ut fra GTs moralske normer.
Kanaaneernes religion bygget på troen på at naturfenomener som sikret fruktbarhet,
ble styrt av seksuelle forhold mellom guder og gudinner. Derfor så de
gudenes seksuelle aktivitet i lys av sin egen seksuelle atferd, og de utførte rituelle
seksuelle handlinger for å oppmuntre gudene og gudinnene til det samme. Slik ble
det etablert en «hellig» prostitusjon der både menn og kvinner deltok i orgiastiske
ritualer som en del av det religiøse liv!
En nasjon kan ikke heve seg opp på et moralsk plan som er høyere enn de gudene
folket dyrker. Med en slik forståelse av gudene er det ikke rart at kanaaneernes religiøse
praksis omfattet barneofringer, noe Bibelen advarer spesielt mot.
Arkeologiske funn bekrefter at innbyggerne i Kanaan regelmessig ofret sine
førstefødte til de gudene eller demonene som de tilba. Små skjeletter er funnet knust
i store krukker med votivinskripsjoner og vitner om deres nedverdigende religion og
hva den betydde for mange av barna deres.
Utryddelsen av kanaaneerne var altså ikke en ettertanke, men noe som dukket
opp i kjølvannet av Guds beslutning om å gi Kanaan til israelittene. Innbyggerne i
Kanaan fikk en prøvetid, en tid med ekstra nåde da de fikk mulighet til å oppdage
Gud og hans karakter i møte med patriarkene som levde blant dem. De fikk sjansen,
men forspilte den og fortsatte med sine forferdelige skikker helt til Gud til slutt
måtte sette en stopper for dem.
Gud er hellig og tåler ikke synd. Han er tålmodig. Men synden må til slutt få sin
konsekvens, døden (Rom 6,23). Jahve erklærte krig mot synden, uansett hvor den
fantes, enten i Israel eller blant kanaaneerne. Israel ble ikke hellig av å delta i hellige
kriger, like lite som andre folk ble det (5 Mos 9,4–5; 5 Mos 12,29–30) når de ble et redskap
for Jahves dom over hans utvalgte nasjon. Til forskjell fra andre folk i Midtøsten
opplevde israelittene en reversering av hellig krig når Gud ikke kjempet for dem,
men mot dem og lot fiendene deres undertrykke dem (jf. Jos 7).
Begrepet hellig krig kan bare forstås i lys av at Gud er dommer. Da får Israels
erobringskriger en annen karakter. Selvforherligende imperialistiske kriger var
utbredt i den antikke verden (og i vår tid), men Israels kriger skulle ikke bringe
dem selv ære, men skape Guds rettferdighet og fred i landet. Derfor står Guds herredømme
og suverenitet sentralt for å forstå hellig krig, og det er dette som står på
spill i bildet av Gud som kriger, akkurat som det gjør i bildet av Gud som konge eller
dommer.
Som kriger er Gud den som i egenskap av dommer er forpliktet til å iverksette,
befeste og opprettholde lovens herredømme, som er en gjenspeiling av hans
karakter. Bildet av Gud som kriger, eller som dommer og konge, viser at han ikke
tolererer opprør mot sin etablerte orden i all evighet. Derfor kan man si at målet for
Guds virksomhet ikke er krig som sådan, eller for den saks skyld seieren, men gjenopprettelse
av rettferdighet og fred. I siste instans er det å dømme og det å føre krig
eller det å utøve rettferdighet det samme når Gud er den som handler.
Tenk på Gud som en rettferdig dommer som verken er partisk eller kan bestikkes. Han vil ikke
tolerere synd, undertrykkelse, de uskyldiges lidelse og utnyttelse av de undertrykte i det
uendelige. Hvordan kan dette være en side av evangeliet?
Guds opprinnelige mål med kanaaneerne var ikke utslettelse, men fordrivelse. En
gjennomgang av tekstene om Israels deltakelse i erobringskampene, viser at det er
brukt uttrykk som handler om fortrengning, fordrivelse og spredning av innbyggerne
i det lovede landet. Den andre gruppen av begreper som uttrykker ødeleggelse
og har Israel som subjekt for handlingen, handler for det meste om livløse gjenstander,
som ting fra hedensk gudsdyrkelse og gjenstander viet til ødeleggelse. Det er
tydelig at de hedenske kultstedene og altrene var de viktigste sentrene for kanaaneernes
religion.
Den hellige krigen er i hovedsak rettet mot Kanaans korrupte kultur og samfunn.
For å unngå å bli smittet, måtte Israel tilintetgjøre alle de elementene som spredte
fordervelsen. Men alle innbyggerne i Kanaan, og de som på individuell basis anerkjente
Guds suverenitet før erobringen, eller til og med under erobringen, kunne
flykte ved å utvandre (Jos 2,9–14; jf. Dom 1,24–26). Den eneste delen av den kanaaneiske
befolkningen som var dømt til undergang, var de som trakk seg tilbake til de
befestede byene, som hardnakket fortsatte å gjøre opprør mot Guds plan for Israel og
som forherdet sitt hjerte (Jos 11,19–20).
Men hvorfor måtte israelittene drepe så mange hvis den opprinnelige hensikten
med erobringen av Kanaan var å fordrive innbyggerne og ikke å utslette dem?
En analyse av bibeltekstene om erobringen av Kanaan viste at den opprinnelige
hensikten med erobringen var å fordrive den kanaaneiske befolkningen. Men
flertallet av kanaaneerne forherdet sitt hjerte slik som farao i Egypt og gjorde seg
dermed til ett med kulturen i en slik grad at ødeleggelsen av deres kultur innebar at
de også måtte tilintetgjøres.
Hva er det i din væremåte og dine vaner som må rykkes opp med rot og tilintetgjøres?
Les5 Mos 20,10; 5 Mos 20,15–18; 5 Mos 13,12–18 og Jos 10,40. Hvordan kan loven om krigføring og fremgangsmåten
mot en avgudsdyrkende by i Israel i 5. Mosebok hjelpe oss til å forstå grensene for total ødeleggelse
i den krigen som israelittene var involvert i?
Den hebraiske teksten har et eget begrep for å beskrive ødeleggelsen av mennesker i
krig: cherem. Dette begrepet brukes om det som er «bannlyst», «fordømt» eller «viet
til utslettelse». Som oftest betegner det at mennesker, dyr eller livløse gjenstander
helt og holdent og ugjenkallelig plasseres i Guds eksklusive domene, og i krig innebar
det som regel tilintetgjørelse. Tanken om og praktiseringen av cherem som total
utslettelse av et folk i krig må ses i lys av Jahves konflikt med ondskapens kosmiske
krefter der hans karakter og omdømme står på spill.
Etter at synden kom inn i verden, er ingen nøytrale: En er enten for eller imot
Gud. Det ene fører til liv, evig liv, og det andre til død, evig død.
Praksisen med fullstendig ødeleggelse beskriver Guds rettferdige dom over synd
og ondskap. Gud delegerte en del av sin dom til sitt utvalgte folk, det gamle Israel.
Denne ødeleggelsen var underlagt hans kontroll, begrenset til en bestemt periode i
historien (erobringen) og til et avgrenset geografisk område, det gamle Kanaan. Som
vi så i går, gjorde de som var underlagt ødeleggelse konsekvent opprør mot Guds
vilje og trosset den, og de angret aldri. Derfor var Guds beslutning om å ødelegge
dem verken vilkårlig eller nasjonalistisk.
Dessuten kunne Israel forvente å bli behandlet på samme måte om de valgte å
leve slik som kanaaneerne (jf. 5 Mos 13). Det kan virke som om gruppene på hver
side av den guddommelige krigen er forhåndsbestemt (israelittene skal arve landet,
og kanaaneerne skal utryddes), men det er mulig å gå fra den ene siden til den andre,
slik vi skal se med Rahab, Akan og gibeonittene.
Folk ble ikke helt vilkårlig gitt beskyttelse eller bannlyst. De som hadde et forhold
til Jahve, kunne miste sin privilegerte status ved å gjøre opprør, og de som var utestengt,
kunne underkaste seg Gud og leve.
Hvilken åndelig betydning har kanaaneernes opprør mot Gud for oss i dag? Hvilke følger har
vårt frie valg for oss?
Hovedtyngden i denne ukens studium har vært de krigene Gud befalte og bisto med
i GT, men GTs profetiske skrifter rommer et annet like viktig tema: visjonen om
fremtidens messianske fredstid. Messias er beskrevet som «Fredsfyrsten» (Jes 9,6).
Han skal skape et rike preget av fred, der løven og lammet skal beite sammen (Jes
11,1–8), et rike uten ødeleggelse eller skade (Jes 11,9), et der freden skal herske (Jes
60,17) og strømme som en elv (Jes 66,12).
Les2 Kong 6,16–23. Hva sier dette om Guds dypere hensikt med sitt folk og menneskeheten?
Tenk bare på historien om da Elisa tok initiativet til å bespise arameerhæren. Han
massakrerte dem ikke (2 Kong 6,22), men viste dem det høyeste idealet, fred, som
alltid har vært Guds ønske for sitt folk. Det er interessant at Elisa er fullt klar over
hvor overlegen den er, den usynlige hæren som omgir fienden (2 Kong 6,17). Selv om
Gud står i en kosmisk konflikt som også har rammet vår planet, er frelsens endemål
ikke en evig konflikt eller en evig underkastelse av fienden i slaveri, men en evig
fred. Vold avler vold (Matt 26,52), men fred avler fred. Fortellingen slutter med at
«Siden kom det ikke flere flokker av arameere og herjet i Israel» (2 Kong 6,23).
Tenk på hvordan vi kan skape fred ved å prøve å etterligne Jesus. Hva med deg her og nå?
Hvordan kan du bidra til fred heller enn ufred i de konfliktene du står overfor?
Ellen White: «Da Jerikos murer falt» i Alfa og Omega, bd. 2, s. 83–92.
Som med alt annet i Bibelen er det viktig å kjenne sammenhengen og bakgrunnen.
Vi har sett at den kosmiske konflikten og bildet av Gud som dommer er viktig for å
forstå disse krigene mot kanaaneerne.
«Gud er sen til vrede. Han ga ugudelige folkeslag en prøvetid så de kunne bli
kjent med ham og hans natur. De ble dømt etter det lyset de fikk, for de ville ikke ta
imot lyset og gikk sin egen vei i stedet for Guds vei. Gud fortalte hvorfor han ikke
fordrev kanaaneerne med en gang. Amorittenes misgjerning var ikke fullbyrdet.
Med sine misgjerninger var de gradvis i ferd med å komme dit hvor Gud ikke
lenger kunne vise overbærenhet, og de ville bli utryddet. Guds hevn ville bli utsatt
inntil dette punktet var nådd og deres misgjerning var fullbyrdet. Alle folk fikk en
prøvetid. De som ikke fulgte Guds lov, ville gå fra ondskap til ondskap. Barna ville
arve foreldrenes opprørske sinnelag og gjøre verre ting enn sine fedre, helt til Guds
vrede ville komme over dem. Straffen ble ikke mindre fordi den ble utsatt.» – Ellen
G. White i SDA Bible Commentary, bd. 2, s. 1005.
Forslag til samtale
Snakk om hva det vil si at Gud er både vår og universets øverste dommer. Hvorfor tror du det at
Gud er dommer er grunnleggende for evangeliet og for vår frelse?
Hvilket innblikk gir historien om kanaaneerne i Guds tålmod og rettferd? Hvordan kan vi gjenspeile
Guds vesen i vår håndtering av andre?
Tenk på den frie vilje. Hvorfor respekterer Gud vår frihet til å velge? Hva har kjærlighet og det frie
valg å gjøre med hverandre?
GT har mange fortellinger om krig og konflikt, men har også en visjon om fred. Hvilken rolle bør
kristne spille i arbeidet for fred der de er?
Maria kastet et nervøst blikk på David da mannen kom bort til dem i hjemmet sitt i en storby
i det sørlige Asia. Mannens mobiltelefon tok opp lyd mens han ventet på at de skulle svare
på konas spørsmål om deres religiøse overbevisning.
«Som jeg allerede har sagt, er vi syvendedagsadventister», sa David.
«Betyr det at dere er kristne?», spurte mannen.
David ba en stille bønn. Han visste at mange mennesker i landet ikke var åpne for kristendommen
fordi de var plaget av at mange kristne drakk alkohol og spiste uren mat, noe religionen
deres forbød.
«La meg forklare», sa David. «Vi tror på det som står i Torahen, inkludert avsnitt som
5 Mos 6,4, der det står: ‘Herren vår Gud, Herren er én!’ Vi tror at det finnes én Gud. Dette
verset forteller oss det.»
«Interessant,» sa mannen.
«Vi tror også på påbudet i Torahen som sier at vi skal tilbe Herren på sabbaten, som begynner
fredag ved solnedgang og varer til lørdag ved solnedgang», sa David.
Så snakket han om Herrens fordømmelse av svinekjøtt i Jes 66,17.
Mannen fortsatte å ta opp samtalen, men den dystre mine ble langsomt forvandlet til et smil.
David fortsatte: «Vi tror at kroppene våre er Guds tempel, og at de er utlånt til oss. Mens vi er her
på jorden, skal vi ta vare på dem».
Mannen smilte bredt.
«Vi tror ikke på å skade kroppene våre ved å røyke eller drikke alkohol».
Mannen sa: «Jeg tror vårt møte var guddommelig bestemt». Han reiste seg og gikk. Da han
kom tilbake med mat, satte han den på bordet og insisterte på at de besøkende skulle spise. «Dette
var ikke en tilfeldig avtale», sa han gjentatte ganger. «Det var fastsatt ovenfra».
Så ba han en takknemlig bønn for det uventede møtet og velsignet maten. Deretter hentet han
inn sin voksne sønn fra et bakrom og sa: «Jeg vil at du skal møte disse menneskene». Han snudde
seg mot David og Maria og sa: «Jeg vil dele familien min med dere». Han ba om unnskyldning
for at han og familien ikke kunne spise fordi de holdt faste.
Mens de besøkende spiste, plaget han dem med spørsmål om Den store striden. Han virket
takknemlig for svarene deres. Så sa han: «Vi er glade for at dere kom i dag, og vi vet at dere ble
sendt hit. Dette var ikke et uhell. Vi vil være tolerante mot dere, og fred være med dere.»
Da de besøkende gjorde seg klare til å dra, velsignet han dem og sa: «Måtte dere få fred og
velsignelse, spesielt når dere går gjennom nabolagene våre».
Be for misjonærene når de forsøker å forkynne evangeliet rundt om i verden. Takk for
sabbatsskolens misjonsoffer som støtter misjonærene.