Jeg, Herren, er den som gransker hjerter og prøver nyrer. Jeg lønner hver mann etter
hans ferd, etter frukten av hans gjerninger. ()
Josva 7 er det første eksempelet på en tragisk opplevelse der Israels folk fikk erfare
paktens vidtrekkende følger og dens dype betydning. Lydighet mot paktens bestemmelser
sikret seier, men brudd på betingelsene førte til nederlag. Israels militære
suksess berodde ikke på deres antall, strategi eller smarte taktikk, men på at den
guddommelige krigeren var med dem.
Under inntagelsen av det lovede landet måtte Israel lære den vanskelige leksa
at deres verste fiende ikke befant seg utenfor leiren, men i deres egne rekker. Den
største utfordringen de sto overfor, var verken de kanaaneiske byenes befestede
murer eller deres avanserte militærteknologi, men enkeltpersoner i deres egen midte
som bevisst unnlot å gjøre som Gud sa.
Vi står overfor lignende utfordringer i påvente av vår himmelske arv (;
). Mens vi venter på grensen til det lovede land, settes vår trofasthet på
prøve, og vi kan bare seire når vi overgir oss til Jesus Kristus.
Les . Hva var de to viktigste årsakene til Israels nederlag mot innbyggerne i Ai?
Det er interessant å merke seg at leseren helt fra første stund får både årsaken til
Guds vrede og navnet på lovbryteren. Spenningen i historien om Akans overtredelse
skapes av spenningen mellom leserens perspektiv og Josvas og israelittenes perspektiv.
Som mange andre kapitler i GT har Josva 7 en kiastisk struktur. Det sentrale
segmentet i kapittelet (klimakset) svarer på hvorfor israelittene ikke klarte å innta Ai
på første forsøk.
Det var to årsaker til dette: Akans synd og israelittenes overdrevne tro på egen
kraft. Det siste skyldtes at de ikke hadde spurt Gud om hans vilje før angrepet mot
Ai og at de undervurderte fienden.
Ut fra og ser vi at selv om Akan var ansvarlig og hadde brutt forbudet,
blir hele folket stilt til ansvar og må lide for det han gjorde. Gud avslører
gradvis hvor alvorlig Akans synd var ved stadig å bruke adverbet «også» (hebr.
gam, erstattet med komma på norsk) i vers 11. Først brukes det vanligste begrepet
for synd: «khata’». Deretter beskrives overtredelsen ved hjelp av fem mer konkrete
synder som innledes med adverbet gam:
’abar, «bryte»,
ta (laqakh) fra det som er viet til ødeleggelse (kherem),
stjele (ganab),
bedra (kakhash), og
gjemme (sim) det stjålne kherem blant sine ting.
Pakten mellom Gud og Israel gjaldt folket både som enkeltpersoner og som folk.
I lys av pakten blir Israel behandlet som en udelelig enhet av Guds utvalgte folk.
Derfor fører en enkelt persons, eller noen av medlemmenes, synd til skyld for hele
paktsfellesskapet. Som Herren sa: «Israel har syndet! De har brutt den pakten jeg
påla dem å holde.» ()
På hvilke måter kan hele lokalsamfunn lide, og har lidd, under enkeltpersoners dårlige handlinger?
Hvilke eksempler kommer du på, og hvordan påvirket det samfunnet?
Gud avslører ikke overtrederens identitet, men setter opp en prosedyre som viser
både rettferd og nåde. Etter å ha forklart årsaken til Israels nederlag og bedt folket
om å gjøre seg hellig (), lar han det gå litt tid mellom at han kunngjør prosessen
og at den iverksettes. Dermed får Akan tid til å tenke seg om, angre og bekjenne
sin synd. Tilsvarende får familien hans (hvis de kjente til det som hadde skjedd)
mulighet til å velge om de vil dekke over det hele, eller om de vil nekte å være medskyldige,
slik som Korahs sønner som slapp å bli tilintetgjort da de ikke tok parti for
sin far (jf. ; ).
Løsningen på saken følger den motsatte retningen av hvordan den kom inn
og plaget Israel: Den kollektive skylden elimineres og avgrenses fra Israel til én
stamme, fra stamme til familie, fra familie til husstand, og fra husstand til enkeltpersoner.
Etterforskningen avslørte den skyldige, men den renvasket også de uskyldige.
Dette var en like viktig del av den grundige juridiske prosessen der Gud selv opptrer
som vitne til Akans usette handlinger.
Spenningen er til å ta og føle på når Gud sikter seg inn på Akan. Tenk at mannen
var så sta og håpet at han ikke skulle bli oppdaget! Ingenting er skjult for Guds øye
(, ), han som vet hva som skjuler seg i menneskehjertet (; ; ).
Se hvordan Josva tiltaler Akan: «Min sønn». Dette viser ikke bare Josvas alder
og lederrolle, men avslører også den ånd som den store krigeren viste i sin omgang
med rettferdigheten. Han hadde medfølelse med Akan, selv om han var nødt til å
håndheve dommen over den skyldige. Med sin holdning foregrep Josva også den
følsomhet, vennlighet og kjærlighet vi ser hos ham som «aldri var uhøflig, aldri
uttalte et strengt ord uten at det var nødvendig og aldri påførte et følsomt menneske
unødig smerte. Han klandret ingen for menneskelige svakheter. Fryktløst fordømte
han hykleri, vantro og urettferdighet, men det var sorg i stemmen når han kom med
skarpe irettesettelser.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 295.
Hva får det å si for deg at Gud vet alt du gjør, også det du skjuler for andre? Hva bør det ha å si
for det livet du lever?
Les . Hva ber Josva Akan om? Hva innebærer en slik anmodning? Hvordan skal vi forstå
bekjennelsen?
Josva ber Akan om to ting: Gi Gud ære og bekjenne det han har gjort, uten å legge
skjul på det. Akan skulle gi Gud ære ved å innrømme det han hadde gjort. Uttrykket
som er brukt her (todah) kan dekke takksigelse (; ; ), men
også syndsbekjennelse ().
Det er ikke noe som tyder på at Akan viste reell anger. Han håpet til det siste å
unngå å bli avslørt. Hans trass gjorde at handlingen ble regnet som gjort «med løftet
hånd», og for det var det ingen soning i Moseloven (jf. ).
Akans ord i minner om Adams og Evas syndefall. Eva så (ra’ah) at
treet var godt (khamad) og tok til slutt (laqakh) av frukten (). Akan tilstår
at han så (ra’ah) en vakker kappe fra Sinear, 200 sekel sølv og en gullbarre. Så fikk
han lyst på (khamad) det og tok (laqakh) det. Akkurat som med Adam og Eva, viser
Akans valg at begjærets synd er vantroens synd. Den tror at Gud ikke vil det beste
for sine skapninger og at han holder visse utsøkte gleder skjult for dem og vil være
alene om dem.
I tillegg til hentydningen til syndefallet, fremhever teksten en kontrast mellom
Rahab (jf. ) og Akan. Den ene tok spionene med opp på taket og gjemte
dem for soldatene; den andre tok forbudte ting og gjemte dem for Josva. Den ene
viste godhet mot israelittenes spioner og hjalp dem til seier, den andre skapte trøbbel
for Israel ved sin grådighet og sørget for nederlag. Den ene inngikk en pakt med
israelittene, den andre brøt pakten med Jahve. Rahab reddet seg selv og familien sin,
og de ble respekterte borgere i Israel mens Akan dømte seg selv og sin familie til
døden og ble et eksempel på vanære.
Tenk på begjærets synd. Hvordan kan vi unngå å gi etter for den, om vi har mye eller lite? (Se
.)
Les . Hvordan kan Gud forvandle våre største nederlag til muligheter?
Guds strategi forvandler Israels første nederlag til en taktisk fordel og forvandler
Akor-dalen (hebraisk ord for «trøbbel») til en håpets port (jf. ). Innbyggerne
i Ai er blitt selvsikre etter den første seieren over israelittene. De gjentar strategien
med å angripe israelittene, som later som om de trekker seg tilbake og ser seg slått.
Når innbyggerne i Ai er lokket ut av festningen sin, inntar de 30 000 israelittene,
som står ikke så langt bak byen (), den tomme byen og tenner på den. viser at det ikke er strategien som gir seier, det er Gud som vil gi dem seieren og
overgi Ai til dem. Selv i et kapittel der de militære sidene preger fortellingen mer
enn noe annet sted i boken, understreker teksten at seieren er en gave fra Jahve.
Slagets avgjørende øyeblikk inntreffer da mennene i Ai forlater byen og setter
etter israelittene. Dette er andre gang Gud taler i hele kapittelet, etter at han ga
strategien i , og signaliserer at han overvåker slaget. Frem til dette punktet
kjenner vi ikke utfallet. Men fra nå av blir det klart at israelittenes hær vinner slaget.
Våpenet i Josvas hånd var et sigd-sverd, eller krumsabel, ikke sverd eller spyd.
På Josvas tid ble det kanskje ikke brukt som våpen, men det var blitt et symbol på
suverenitet. Og i tillegg til å gi signalet til angrep, uttrykker det Guds suverenitet
i nedkjempelsen av Ai. Josva holder sigdsverdet utstrakt til seieren er vunnet. Slik
viser han at han har overtatt den lederrollen Moses utøvde da de krysset Rødehavet
() og i krigen mot amalekittene (), der Josva selv hadde
ført an i kampen.
Denne gangen er det ingen synlig, mirakuløs inngripen fra Guds side, men
seieren er ikke mindre Guds gave enn seieren over egypterne i den første generasjonen
eller i seieren over Jeriko for kort tid siden. Nøkkelen til suksessen ligger
i Josvas lydighet og tro på Guds ord. Prinsippet i denne historien gjelder også for
Guds folk i dag, uansett hvor de bor og hvilke utfordringer de står overfor.
Vi har lært (studium fem) at Gud hadde gitt hedningfolkene mulighet til å lære ham
å kjenne og vende om fra sin ondskap. Men de ville ikke og til slutt falt Guds dom.
Les om Josvas reaksjon da ulykken rammet dem. Se spesielt vers 9. Hvilket teologisk
prinsipp setter han ord på?
I første omgang høres Josva ut som israelittene etter at de hadde forlatt Egypt, som
f.eks.: «Om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt da vi satt omkring kjøttgrytene
og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i denne ørkenen for at alle vi
som er samlet her, skal dø av sult.» ()
Og nå sier Josva: «Å Gud, min Herre! Hvorfor førte du dette folket over Jordan?
Var det for å overgi oss i amorittenes hender og utslette oss? Om vi bare hadde blitt
på den andre siden av Jordan!» ()
Men kort etter viser han sin store bekymring for den skaden nederlaget vil påføre
Guds navn og rykte. «Når kanaaneerne og alle de andre som bor her i landet, får
høre om dette, kommer de til å omringe oss og utslette våre navn fra jorden. Hva vil
du da gjøre for ditt store navn?» ()
Dette er et tema og et prinsipp som var sentralt i Guds plan med Israel. Skjønt
han ønsket at folkeslagene rundt dem skulle se alt det store Gud kunne gjøre for sitt
folk som adlød ham, kunne de også, slik som Rahab, lære om Israels Gud gjennom
kraften i hans folks erobringer. Men gikk det dårlig, slik det gjorde her, ville folkeslagene
oppfatte Israels Gud som svak og udugelig (se ; ), og
det kunne oppmuntre kanaaneerne til å gjøre motstand.
Med andre ord: Selv da israelittene inntok landet, var det viktige ting på spill,
blant annet å bringe Gud ære, han som ikke bare var Israels eneste håp, men også
hedningenes.
. Hvilke paralleller er det mellom Israel og deres vitnesbyrd for verden og vårt
vitnesbyrd i dag?
Ellen White: «Da Jerikos murer falt» i Alfa og Omega, bd. 2, s. 83–92.
«Den fryktelige synden som beseglet Akans skjebne, hadde sin rot i begjær.
Det er en av de vanligste synder, og en av dem som blir betraktet med størst
likegyldighet …
Akan ventet med å innrømme sin skyld til det var for sent. Han hadde sett
hvordan den slagne og motløse hæren kom tilbake fra Ai. Likevel gikk han ikke
frem og bekjente sin synd. Han hadde sett at Josva og de eldste bøyde seg mot jorden
i ubeskrivelig sorg. Hvis han da hadde bekjent sin synd, ville det ha vært uttrykk for
sann anger. Men han tidde. Han hadde hørt kunngjøringen om at det hadde skjedd
en stor forbrytelse, og hadde til og med hørt hva den gikk ut på. Men han holdt tett.
Så kom den høytidelige undersøkelsen. Han skalv av redsel da han så at hans egen
stamme ble utpekt, deretter hans slekt og husstand. Men først da Guds finger var
rettet mot ham personlig, tilstod han. Først da synden ikke lenger kunne holdes
skjult, sa han sannheten. Ofte skjer det lignende bekjennelser i dag. Det er en uhyre
forskjell på å innrømme kjensgjerninger etter at de er påvist, og å bekjenne synder
som bare vi selv og Gud vet om. Akan ville ikke ha tilstått hvis han ikke hadde håpet
å unngå følgen av sin forbrytelse. Men tilståelsen viste bare at straffen var rettferdig.
Det var ingen sann anger over synd, ikke noe tegn til endret livsførsel, ingen avsky
for det onde.» – Alfa og Omega, bd. 2, s. 90–92.
Forslag til samtale
Snakk om det tiende bud () og dets plass i reklamens og forbrukersamfunnets verden.
Hvordan kan vi skille mellom det vi ønsker og det vi trenger, og hvorfor er skillet viktig?
Les bønnen i . Hvorfor sier han at «vi» gjorde alt dette negative enda det ikke er
grunn til å tro at Daniel hadde gjort noe spesielt ondt?
Se på spørsmålet sist i torsdagens avsnitt. Hvorfor var lydighet mot alle Guds «lover og forskrifter»
så viktig for israelittenes vitnesbyrd? I hvor stor grad gjelder det samme prinsippet kirken i dag?
Altså, hvor mye mer virkningsfullt ville ikke vårt vitnesbyrd være hvis vi faktisk fulgte alt det Gud
har gitt oss?
Frank Mukube hadde lite penger etter å ha flyttet til en ny by i Namibia og innredet sitt leide
hjem med mange ting kjøpt på kreditt: en seng, en sofa, en komfyr, en radio, en TV, et teppe
og til og med kjøkkengryter.
månedsbudsjettet nøye. Til å begynne med hadde han ingen problemer med å gi tiende og
offergaver og betale ned på lån. Men så dukket det opp uventede utgifter. Det så ikke ut til å være
nok penger til alt, og han sluttet å gi tiende og offergaver. Frank følte seg forferdelig dårlig. Han
ba: «Hva skal jeg gjøre?» Det ville ta to år å betale tilbake gjelden. Men sa: «Vil
et menneske rane Gud? Men du har ranet meg! Men dere sier: ‘På hvilken måte har vi ranet deg?’
Med tiende og offergaver. Dere er forbannet, for dere har ranet Meg.» (NKJV)
To år gikk. Frank følte en tung byrde helt til den dagen han betalte tilbake lånene. Men i stedet
for å glede seg, følte han seg mer ulykkelig. Han bestemte seg for å levere tilbake alt han hadde
kjøpt på kreditt. Den første som fikk høre om planen hans, var sjefen hans på den statlige institusjonen
der han underviste. Han ba om tillatelse til å forlate campus i noen timer. «Jeg må levere
tilbake tingene mine til butikken», sa han.
«Har du ikke betalt for dem?» spurte sjefen.
«Jeg har betalt fullt ut, men jeg vil levere dem tilbake», sa Frank.
«Hvorfor det?»
«De står mellom meg og min Gud, fordi jeg ikke har levert tilbake det som tilhører Gud».
Hånlig latter fylte rommet. «Du kan ikke gjøre noe slikt», sa sjefen hans. «Er du gal?» Men
han lot Frank forlate campus.
Frank dro hjem til leiligheten han hadde leid, og fortalte broren, som hadde flyttet inn, om sin
beslutning. Også broren stilte spørsmål ved Franks tilregnelighet.
«Det er godt å ikke ligge med ting som det hviler en forbannelse over», svarte Frank. «Jeg
brukte Guds penger til å betale for disse tingene».
Så gikk Frank til butikken og snakket med butikksjefen, som slo opp innkjøpene på datamaskinen
og så at alt var betalt.
«Er du gal?» spurte han.
Frank forsikret ham om at alt var i orden.
«Men vi kan ikke kjøpe dem tilbake fra deg», sa sjefen.
Frank hadde ikke noe imot det.
Manageren skrev ut et dokument. «Skriv under her», sa han. «Det står at du har betalt for alt,
men at du returnerer dem uten kompensasjon».