Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matt
6,33)
Denne uken skal vi se på viktige øyeblikk under Israels opphold i det lovede landet,
da Israel viet seg til Herren på nytt, iblant til tross for stor fare. Josva tok den tilsynelatende
ulogiske beslutningen å omskjære israelittene i fiendeland (Jos 5,1–9); feire
påsken i møte med overhengende fare (Jos 5,10–12); bygge et alter og tilbe Herren mens
erobringen var i full gang (Jos 8,30–35) samt reise Guds telthelligdom mens syv stammer
i Israel ennå ikke hadde fått sin arv (Jos 18,1–2).
I vårt travle liv er det lett å prioritere det som haster mest. Ofte glemmer vi å
sette av kvalitetstid til å fornye vårt gudsforhold og uttrykke vår takknemlighet for
det Gud har gjort og stadig gjør for oss. Morgen- og kveldsandakt, både sammen og
alene, ser ut til å være ut i vårt moderne liv. Men innerst inne vet vi alle at det å være
sammen med Gud og våre kjære, er den beste bruken av vår begrensede tid.
LesJos 5,1–7. Hvorfor befalte Herren Josva å omskjære den andre generasjonen israelitter akkurat
på dette tidspunktet i erobringen?
Etter sonderingen av landet, speidernes oppmuntrende rapport og kryssingen av
Jordan, skulle vi forvente en umiddelbar kamp mot fienden. Men det finnes noe
viktigere enn militære erobringer: Israels pakt med Gud.
Før den nye generasjonen kunne innta landet, måtte de være fullt på det rene med
sitt forhold til landets eier. Fornyelsen av paktstegnet kommer som svar på Guds
nåde da han førte Israel trygt over Jordan.
Vår pakt med Gud må alltid være et takknemlig svar på det han alt har gjort for
oss, og ikke et forsøk på å få en eller annen fordel fordi vi prøver å oppfylle hans
krav ved å følge hans lover og regler. (Det samme gjaldt utvilsomt Paulus’ kamp
mot dem som insisterte på at hedningene skulle omskjæres slik vi ser det tydeligst i
brevet til galaterne).
Israel sto på randen til sitt største felttog, og man skulle tro hele leiren var opptatt
med forberedelser til krig. Det var den også, men ikke i ordets vanlige forstand. I
stedet for å klargjøre hester og slipe sverd, deltok de i et ritual som gjorde mesteparten
av krigsstyrken sårbar i minst tre dager.
Dette gjorde de for å feire forholdet til Gud som hadde utfridd dem fra Egypt.
Hvorfor? Fordi de innså at det er Herrens sak. Det er han som gir seier og fremgang.
Jesus sa det med litt andre ord: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal
dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,33). Det meste av tiden føler vi at mange
viktige ting haster slik at vi glemmer å prioritere det viktigste – daglig fornyelse av
forholdet til Jesus Kristus.
Tenk på når du har forsømt å ta tid til Gud på grunn av «viktigere» ting. Hvorfor er det så lett å
gjøre dette, og hvordan kan det unngås?
En annen viktig ting som går forut for erobringen, er feiringen av påsken. Det skjer
om kvelden den fjortende dagen i måneden i samsvar med Guds forskrifter. Påskens
symbolske betydning understrekes: Begivenhetene i Josva er et speilbilde av utvandringen.
Påsken minner om natten for den tiende plagen (2 Mos 12) da Guds engel
drepte alle de førstefødte i Egypt, men skånet israelittene. Deretter fulgte utvandringen
fra Egypt, kryssingen av Rødehavet og vandringen gjennom ørkenen.
Historien om den andre generasjonen starter derimot i ørkenen, fortsetter med
kryssingen av Jordan, omfatter omskjærelsen og påskefeiringen og fører frem til det
avgjørende øyeblikket da man kan vente at Gud igjen vil gripe inn på mirakuløst vis
mot Israels fiender, innbyggerne i Kanaan. Sammen med alt det foregående markerer
påskefeiringen begynnelsen på en ny tid i Israels historie.
Med offerlammet som symbol pekte påskefesten tilbake på israelittenes utfrielse
fra fangenskapet i Egypt. Men det pekte også fremover mot oppfyllelsen i Guds lam
(Joh 1,29; Joh 1,36; 1 Kor 5,7; 1 Pet 1,18–19) som kjøpte oss fri fra syndens trelldom. Under
nattverden og før Jesus ga seg selv som det fullkomne offer, forvandlet han påsken
til et minnesmerke om sin død (Matt 26,26–29; 1 Kor 11,23–26).
Men påsken og nattverden varsler også en annen virkelighet: den forløste skare
som trer inn i det himmelske Kanaan. Johannes skildrer denne «kryssingen» som
de 144 000 som går på glasshavet, det antitypiske Rødehavet og elven Jordan foran
Guds trone (Åp 4,6; Åp 7,9–10) og feirer den antitypiske påsken og Herrens nattverd
under Lammets bryllupsmåltid (Matt 26,29; Åp 19,9).
Hvordan kan vi alltid ha korsets realitet for øye, også når vi ikke feirer nattverd?
På patriarkenes tid markerte altere deres pilegrimsferd og ble konkrete uttrykk for
deres krav på det landet Gud hadde lovet dem. Ved å reise et alter vitnet israelittene
nå om oppfyllelsen av de løftene forfedrene hadde fått. I dette tilfellet er oppføringen
av alteret en oppfyllelse av Moses’ anvisninger (5 Mos 11,26–30; 5 Mos 27,2–10).
Jos 8,30–35 er viktig i utformingen av bokens teologiske budskap. Ved å knytte
en av de grusomste og voldsomste historiene (krig) til noe helt annet – en scene der
pakten stadfestes (tilbedelse) – fører Josva oss tilbake til et av de viktigste teologiske
temaene i begynnelsen av boken: Josva har mandat til å føre Israel til et liv i paktslydighet
(Jos 1,7). Dette er også bildet av Josva i slutten av boken (Jos 24).
Krigen og erobringen er viktig, men noe er viktigere: troskap mot Guds lovs krav.
Erobringen er bare ett skritt på veien mot oppfyllelsen av Guds plan for Israel og
hele menneskehetens gjenopprettelse. Trofasthet mot Toraens forskrifter er det som
er viktigst for menneskehetens skjebne. Josva skriver lovteksten på store, hvitkalkede
steiner som er forskjellige fra steinene på alteret (jf. 5 Mos 27,2–8). Steinene,
som trolig inneholdt de ti bud, ble dermed et eget monument i nærheten av alteret og
minnet israelittene om paktens privilegier og plikter.
Josva foregriper NTs Josva (Jesus), som bl.a. skulle føre menneskene tilbake til
lydighet mot Gud. For å gjøre det måtte han gå inn i en konflikt med ondskapens
makter. Hans endemål var å oppfylle paktens krav for oss: «For i ham har alle Guds
løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære.» (2 Kor 1,20)
Hva kan vi gjøre i dag som kan ha samme funksjon som det å bygge et alter hadde i gammel tid?
LesJos 8,32–35. Hva betyr den handlingen som skildres, og hva har den å si oss i dag?
Ebal-fjellet nevnes kun i 5. Mosebok (11,29; 27,4; 27,13) og i Josvas bok (8,30; 8,33).
Sammen med Garisim var det stedet der paktens velsignelser og forbannelser skulle
fremsies. Ja, ifølge 5 Mos 11,29; 5 Mos 27,4 og 5 Mos 27,13 skulle det være stedet for forbannelsene.
Her skulle israelittene stå på hver sin side av arken overfor prestene (Jos 8,33).
Den ene gruppen sto foran Ebal-fjellet, den andre foran Garisim-fjellet. Her iscenesatte
de symbolsk de to mulige måtene å forholde seg til pakten på. Ofrene som ble
brakt der, pekte frem mot Jesus, som bar alle paktens forbannelser slik at alle som
tror på ham, kan få del i dens velsignelser (Gal 3,13; 2 Kor 5,21).
Vi mennesker har lett for å glemme. Vi presser hverdagens stadig mer uoverskuelige
krav inn på stadig kortere tid. Det er ikke til å unngå at vi glemmer ting som ikke
gjentar seg like ofte eller intenst. Ved hver nattverdsgudstjeneste får vi en anledning
til å overgi oss til Gud på nytt og fornye vår pakt. Det ville være godt om vi så på
disse anledningene ikke bare som sjanser til individuell fornyelse, men også til en
felles fornyelse av vår tilhørighet til Gud. I et stadig mer individualistisk samfunn
må vi gjenoppdage kraften i det å tilhøre et fellesskap som har samme verdensbilde,
samme verdier og tro, og det samme oppdraget.
Hvor lett er det ikke å glemme Gud midt i livets kjas og mas og forsøke å gjøre ting i egen kraft?
Hvorfor er dette så lett å gjøre, spesielt når du har det godt?
LesJos 18,1–2. Hva fikk Josva til å avbryte fordelingen av landet?
Etter beskrivelsen av områdene som ble gitt til de to største stammene på vestsiden
av Jordan og Manasses halve stamme, skildrer avsnittet menigheten samlet i Sjilo,
der de siste sju små stammene får land.
Etableringen av helligdommen, «min helligdom», er oppfyllelsen av Guds løfte
om å bo hos sitt folk (2 Mos 25,8; 3 Mos 26,11–12) og viser oss bokens sentrale tema:
Guds nærvær midt i Israel har gjort det mulig å ta landet i eie og vil være en stadig
kilde til velsignelse for Israel og, gjennom dem, for hele jorden (1 Mos 12,3). Tilbedelsen
av Gud står i sentrum og er viktigere enn erobringen og tildelingen av landet!
Det at telthelligdommen, og senere tempelet, var hos dem, skulle alltid ha hjulpet
folket til å innse Guds nærvær blant dem og deres plikt til å holde pakten.
Det burde ikke overraske noen at helligdommen dukker opp, for temaet helligdommen
har vært til stede i Josva-fortellingen i og med paktens ark. Den var det
viktigste møbelet i Det aller helligste og markerte de to første delene av boken:
overgangen og erobringen. Når Josva nå plasserer oppføringen av tabernaklet i sentrum
for fordelingen av landet, viser han at hele Israels liv kretset om helligdommen,
Jahves hovedkvarter på jorden.
For oss som lever i korsets tidsalder, er det enda viktigere å rette blikket mot helligdommen
i himmelen mens vi fortsetter kampen mot moderne (eller postmoderne)
kjemper som utfordrer vår tro, vårt håp og vår åndelige arv. Når vi hele tiden setter
vår lit til Kristi verk på korset og i helligdommen i himmelen, kan vi i tro se frem til
den tiden da Gud igjen skal bo blant sitt folk, men denne gangen for alltid (Åp 21,3).
Ellen White: «To fjell» i Alfa og Omega, bd. 2, s. 93–96.
«I samsvar med de instruksene Moses hadde gitt, ble det reist et monument av store
steiner på Ebal-fjellet. Disse steinene ble først dekket av et lag med kalk, og så ble
loven risset inn. Det gjaldt både de ti bud som var blitt forkynt fra Sinai og siden
skrevet på steintavler, og de lovene som Moses formidlet, og som han senere skrev
ned i en bok. Ved siden av dette monumentet ble det bygd et alter av uhogne stein der
det ble ofret til Herren. Det hadde stor betydning at alteret ble bygd nettopp på Ebalfjellet
der forbannelsen var blitt uttalt. Det var for å vise at Israel selv var årsak til at
Guds vrede hadde rammet dem fordi de hadde overtrådt hans lov, og at han straks
ville ha straffet dem, om det ikke hadde vært for Kristi forsoning som ble fremstilt
ved offeret på alteret.» – Samme, s. 94.
«Nattverden skulle ikke være en sorgens stund. Det var ikke hensikten med den.
Når Guds folk samles omkring hans bord, skal de ikke tenke på de gangene de kom
til kort og klage over det. De skal ikke være opptatt av sine tidligere erfaringer i
kristenlivet, enten de har vært oppløftende eller nedslående. De skal ikke tenke på
uoverensstemmelser mellom dem og deres trossøsken. Den forberedende handlingen
har løst slike motsetninger. Selvransakelse, syndsbekjennelse og forlikelse er viktig
der det har vært uenighet. Nå kommer de for å møte Kristus. De skal ikke stå i
korsets skygge, men i dets frelsende lys. De skal åpne sinnet for de klare stråler fra
‘rettferds sol’.» – White: Slektenes håp, s. 565.
Forslag til samtale
Hvordan søker du først Guds rike? Hvordan former det din hverdag?
Se på det dere svarte på onsdagens siste spørsmål, om hvor lett det er å glemme Gud midt i en
hektisk hverdag. Snakk om hvorfor det er så lett å gjøre det. Noen løsninger?
Vi adventister tror at Jesus gjør tjeneste for oss i helligdommen i himmelen. Hvordan kan dette
være en kilde til håp og kraft? Hvorfor bør vissheten om at Jesus «går i forbønn» (Hebr 7,25) for oss,
få oss til å innse at hans tjeneste i den himmelen er godt nytt?
Butikken sendte en varebil for å hente husholdningsartiklene som Frank Mukube hadde kjøpt
på kreditt og ønsket å returnere, selv om han hadde betalt for dem. Frank, som hadde skrevet
under på at han ikke ville kreve erstatning, kjørte i lastebilen til huset han leide i Namibia.
Da lastebilen rygget opp til huset, kom Franks utleier, som bodde i nærheten, løpende bort.
«Hvorfor flytter du uten å si fra til meg?» spurte hun.
«Jeg flytter ikke», sa Frank. «Jeg leverer tilbake disse tingene som ikke fullt ut er mine, selv
om de er fullt ut betalt. Jeg vil gi tiende og offergaver igjen».
«Hva er det du sier om tiende og offergaver?» spurte hun.
Frank forklarte at Bibelen lærer at folk skal gi tiende og offergaver, og at han ikke hadde gitt
noen av delene på to år for å kunne betale månedlige avdrag på alt han hadde kjøpt på kreditt.
Huseieren lo av Frank.
Da varebilen og Frank kom tilbake til butikken, så butikksjefen på mens seng, sofa, komfyr,
radio, TV, teppe og til og med kjøkkengryter ble losset ut. «Hva er det egentlig du prøver å gjøre
her?» spurte han.
«Disse tingene har stått mellom meg og Gud fordi de ble kjøpt med tienden og ofringene
mine», sa Frank. «Nå føler jeg meg lettet».
Frank følte seg virkelig lettet. Han visste at uten en seng måtte han sove på gulvet. Uten komfyr
måtte han lete etter ved og gryter for å lage kveldsmat på åpen ild. Men han var lykkelig. Han
hadde følt seg «forbannet med en forbannelse» fordi han hadde ranet Gud (Mal 3,8–9). Men nå
som alt var tilbake i butikken, følte han fred og rettferdighet med Gud.
Den natten trengte ikke Frank å sove på gulvet eller lete etter ved og gryter til kveldsmat. En
venn ble rørt da han hørte om Franks beslutning, og han kom med en seng og en gammel komfyr
med to gryter.
«Gud sørget for en seng. Gud sørget for en komfyr», sa Frank. «Det fikk meg til å tro at det
Gud har lovet, virkelig er sannheten».
Gud lover dem som gir tiende og offergaver: «Og prøv meg nå i dette, sier Herren, hærskarenes
Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens vinduer for dere og øse ut så mye velsignelse over dere
at det ikke er plass nok til å ta imot den» (Mal 3,10)
Siden den dagen har Frank vært trofast med tienden og ofringene sine. I dag er han leder for
administrasjonen i Adventistkirken i det sørlige Namibia. Han sier at Gud alltid er trofast: «Gud
sier: ‘Hvis du tar deg av mine saker, skal jeg ta meg av dine. Når du gir tienden tilbake, skal jeg
ta meg av livet ditt’.»