Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen
det fikk, og ta deres tro til forbilde! (Hebr 13,7)
Alle foreldre vet vel at barn lærer av det de ser? Hvor mange har ikke vært bekymret
over å se sine barn ta etter deres dårlige trekk i stedet for de gode? Uansett alder er
det lettere å gjøre feil enn å gjøre rett. Det hører med til det å ha del i syndefallet.
«For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr,
det gjør jeg.» (Rom 7,15) Hvem kjenner seg ikke igjen?
Fra fødselen av formes vi av eksemplets makt. Vi lærer å gjøre det mest grunnleggende
i livet, som å gå, snakke og uttrykke følelsene våre, ved å etterligne våre
nærmeste. Som voksne har vi fortsatt bruk for forbilder, og selv om de ikke er
fullkomne, kan vi beundre og etterligne de åndelige trekkene som gjorde dem til
troskjemper.
Denne uken skal vi se nærmere på to troskjemper i Josvas bok: Kaleb og Josva.
Hva gjorde at de skilte seg ut i sin samtid og spilte en nøkkelrolle i Guds folks liv
under en av de mest avgjørende periodene i Israels historie?
Navnet Kaleb kommer av det hebraiske ordet keleb, «hund», som i GT alltid forekommer
i en negativ sammenheng. Men i utenombibelske brev og salmer brukes
keleb for å uttrykke en tjeners mot, utholdenhet og trofasthet mot sin herre. Slik sett
var Kaleb tro mot sitt navn, og gjennom hele livet var han urokkelig i sin tro mot sin
Gud.
Hva sier det om Kaleb at han sa sin mening selv om de fleste var av en annen oppfatning, og Israels
folk truet ham med døden? Se 4 Mos 14,6–10, 4 Mos 21–25; 4 Mos 26,65; 4 Mos 32,12.
Tenk på disse israelittiske lederne, som var Josvas og Kalebs samtidige: Sjammua,
Sjafat, Jigal, Palti, Gaddiel, Gaddi, Ammiel, Setur, Nahbi og Ge’uel. Virker de kjent?
Neppe.
Hvorfor ikke? Fordi de var de andre speiderne Moses sendte ut for å utforske
Kanaan. De gikk i glemmeboken fordi navnene deres ikke var verd å huske. Deres
rapport fremstilte det lovede landet som uinntagelig. De så på seg selv som gresshopper
mot kjempene som bodde i deler av landet, og de smeltet av frykt når de så
de «uinntakelige» murene i Kanaans befestede byer.
Kaleb, en av de to som kom med en positiv rapport, tar ledelsen når det gjelder å
legge frem en annen mulighet: troens grunnholdning. Han var villig til å stå opp for
det han visste var rett, uansett motstand, også i møte med en mulig død: «Men hele
menigheten ropte at de skulle steines» (4 Mos 14,10).
Hva gjør du når de fleste rundt deg har en annen oppfatning, en som bryter med din dypeste
overbevisning?
Kaleb glemte aldri løftet Herren hadde gitt ham ved Moses: at han skulle komme inn
i landet der han hadde tråkket (4 Mos 14,24). Førti år senere omtaler han sin egen
rapport om landet som en «rapport etter beste skjønn» (Jos 14,7). Rapporten bygde
på hans overbevisning om at Israel kunne innta landet med Guds veiledning og hjelp.
I motsetning til de ti andre spionene, som skapte frykt blant israelittene, viste
Kaleb en ufravikelig tillit til og forpliktelse mot Guds løfte. Det hebraiske uttrykket,
som bokstavelig talt betyr «Jeg fulgte Herren helt og fullt» (Jos 14,8), er trolig en
kortform av et lengre uttrykk: «Mitt hjerte fulgte helt og fullt etter Herren», eller
«Jeg fylte mitt hjerte med å vandre bak/etter Herren». I motsetning til andre som
fulgte fremmede guder og ikke fulgte Herren fullt og helt, var Kalebs hjerte helt og
holdent viet til Herren.
Det samme uttrykket gjentas senere to ganger for å understreke Kalebs trofasthet
(Jos 14,9; Jos 14,14). Hans egen fremstilling er i tråd med det Herren selv kalte en «annen
ånd» (4 Mos 14,24) som skilte Kaleb fra de ti andre speiderne. Selv i en alder av 85
år fortsatte han å være et eksempel på hva Gud kan utrette med mennesker som har
et hjerte som er helt og fullt på hans og hans saks side.
Kaleb forsto at det territoriet hver stamme til slutt ville komme i besittelse av,
sto i direkte forhold til i hvilken grad de våget å gjøre krav på Guds løfter, og hvor
mye land de var villige til å tråkke på i tro. Guds løfter oppfyller seg ikke selv i den
forstand at de går i oppfyllelse uavhengig av vår vilje. De forutsetter tro ledsaget
av besluttsom handling. Det hebraiske uttrykket ’ulay, «kanskje» (Jos 14,12), kan
uttrykke frykt og tvil, men som regel betegner det håp og forventning om at noe
positivt vil skje (1 Mos 16,2; 4 Mos 22,6; 4 Mos 22,11; 4 Mos 23,3).
Hvilke «små» kompromisser kan gjøre at vi ikke følger Gud fullt ut?
LesJos 15,16–19, Dom 1,13 og Dom 3,7–11. Hva sier denne historien om eksemplets makt?
Hvordan blir Kalebs holdning videreført i neste generasjon?
I dette avsnittet tilbyr Kaleb sin datter Aksa til den som inntar Debir. Otniel tar byen
og vinner Aksas hånd. Denne historien er viktig fordi den nok en gang viser Kalebs
mot, tro og vilje til å ta utfordringer.
Den viser også at neste generasjon israelitter fulgte eksemplet til troskjempene
Kaleb og Josva. Når den eldre generasjonen legger ned sin tjeneste, står en ny generasjon
klar til å ta utfordringene og fortsette å oppfylle Guds plan for Israel.
På en måte som ikke er ulik Kalebs bønn til Josva: «La meg få dette fjellandet»,
viser Aksa, oppmuntret av sin mann, den samme troen og besluttsomheten som
hennes far hadde vist. Med besluttsomhet og frimodighet viderefører Aksa Kalebs
eksempel på oppfyllelse av løftet om å ta landet i besittelse.
Landet er Guds gave til Israel, men Israel må ta det i eie ved å gjøre krav på Guds
løfter i tro og mot. Aksas besluttsomhet foregriper utholdenheten til de kvinnene i
evangeliene som ikke lot seg avvise av folkemengden eller disiplene og som ikke ga
seg før de fikk Jesu velsignelse over seg selv og sine familier.
Skal vi kunne fullføre det oppdraget Gud har betrodd oss, må vi gi troens fakkel videre til neste
generasjon. Tenk på utfordringene med å gi troen videre til neste generasjon og de mulighetene
de unge får til å ta ansvar i Guds verk. Hvordan kan vi legge til rette for at de tar på seg et
gudfryktig lederskap? Hvor viktig er vårt eksempel?
De lange listene med stedsnavn som ble landemerkene langs grensene for områdene
som Israels stammer ble tildelt, er samlet mellom rapporten om landtildelingen til de
to heltene Kaleb og Josva fra den første rekognoseringen. Kaleb fikk sin arv først, og
Josva fikk sin sist. Fram til dette punktet har Josva fordelt landet til Israels stammer;
nå er turen kommet til at Israels folk skal gi Josva hans arv.
LesJos 19,49–51. Israels store leder, som fordelte landet, får sin arv sist. Hvorfor?
Josva får byen Timnat-Serah, et navn sammensatt av to ord. Det første, Timnat,
stammer fra et verb (manah) som betyr å telle eller å tildele, og det betyr del eller
territorium. Det andre ordet kan avledes fra et hebraisk verb (serach) og betyr overskudd
eller rest (jf. 2 Mos 26,12). Navnet på Josvas by kan oversettes med den delen
som er til overs, eller det territoriet som er igjen.
Navnet på byen som Josva valgte av det som var igjen, vitner om Israels andre
leders edle sinnelag. Han hadde ventet til hele folket hadde fått sin del. Deretter
valgte Josva ikke et av de tett befolkede områdene i landet eller de mest imponerende
byene som sin arv, men en beskjeden by, eller kanskje ruinene av den, så han
kunne bygge den opp igjen med hardt arbeid (se Jos 19,50).
Timnat-Serah lå også i nærheten av Sjilo, ikke langt fra helligdommen. Det viser
hva Josva prioriterte, og hva som lå hans hjerte nær. Etter at det nye Israel var ført
inn i det lovede landet og hadde sikret seg arven til hver stamme og familie med
Guds hjelp, ville folket helt sikkert ikke ha mukket om Josva hadde krevd en mer
imponerende arv. Men Josva var tilfreds med et enkelt liv med fokus på det viktigste,
og dermed legemliggjorde han den bønnen som David senere uttrykte: «Én
ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg
kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel.» (Sal 27,4)
Hva kan du lære av Josvas holdning? Hvordan kan du anvende det i ditt liv?
Det er viktig for vår åndelige vekst at vi betrakter de store trosheltenes eksempler. Men vårt største
forbilde er Jesus Kristus – hans liv og lære. Hvordan forandres vi av å fokusere på Jesus? Se Hebr
12,1–2; 2 Kor 3,18.
Hjerneforskeren Marco Iacoboni ved University of California i Los Angeles har
forsket på speilnevroner. Disse små cellekretsene aktiveres både når vi utfører en
bestemt handling – som å le eller omfavne noen – og når vi iakttar andre som utfører
den samme handlingen. Aktiviteten i disse nevronene reduserer skillet mellom å se
og å gjøre.
Ellen White taler om hvor viktig det er å betrakte Jesu sinn: «Idet vi ser på Jesus,
får vi herligere og mer konsise begreper om Gud, og ved beskuelse blir vi selv forvandlet.
Godhet og kjærlighet til menneskene blir vårt naturlige instinkt. Vi danner en
karakter som blir et motstykke til den guddommelige karakter. Idet vi vokser opp til å
bli ham lik, øker vi vår evne til å kjenne Gud. I stigende grad trer vi inn i fellesskapet
med den himmelske verden. Derved får vi også en stadig økende kraft til å ta imot
rikdommen i visdom og kunnskap om det evige.» – Ord som lever, side 255, 256.
LesRom 12,1–2. Hvilke to prosesser arbeider for motstridende formål i livene våre? Hvordan kan vi sikre
oss at vi gir plass til den riktige?
I sin oppsummering i Romerbrevet taler Paulus om to motsatte krefter som prøver å
forme vårt liv. Omverdenen med dens påvirkninger forsøker stadig å tvinge oss inn i
sin egen form og virker utenfra og inn.
For å motvirke denne påvirkningen forvandler Den hellige ånd oss innenfra og
ut slik en larve blir til en vakker sommerfugl. Men skal det skje, må vi overgi oss til
Gud og be ham fullføre den gode gjerning han har begynt i oss (Fil 1,6). Vi må hele
tiden velge å vandre i Ånden.
«Kalebs tro var akkurat like sterk nå som da han tok til motmæle mot den dårlige
rapporten fra de andre speiderne. Han hadde trodd Guds løfte om at han ville gi
sitt folk Kanaan til odel og eie, og hadde dermed stått helt og fullt på Guds side.
Sammen med folket hadde han utholdt den lange ørkenvandringen og hadde delt
skuffelser og byrder med de skyldige. Likevel klaget han ikke, men takket Gud som
hadde bevart hans liv i ørkenen da hans frender måtte dø. Herren hadde bevart Kaleb
i alle prøvelser, farer og plager under ørkenvandringen og gjennom krigsårene etter
at de var kommet inn i Kanaan. Og nå i en alder av over åtti år var hans kraft usvekket.
Han bad ikke om et landområde som alt var erobret, men om det som speiderne
hadde ment var umulig å innta. Med Guds hjelp ville han nå ta festningsverkene fra
kjempene som hadde fått israelittene til å miste troen. Kalebs bønn var ikke diktert
ut fra ønsket om personlig ære eller selvopphøyelse. Den tapre gamle krigeren ville
gjerne vise folket et eksempel som kunne ære Gud og inspirere stammene til fullt
ut å underlegge seg det landet deres fedre hadde ansett som uinntagelig.» – Ellen
White: Alfa og Omega, bd. 2, s. 104.
«Det var Kalebs tro på Gud som ga ham mot, som beskyttet ham mot menneskefrykt
og satte ham i stand til å være modig og urokkelig i forsvaret av det som var
rett. Enhver sann korsets soldat kan få kraft og mot til å overvinne hindringer som
virker uoverstigelige når han setter sin lit til den samme kraften som er den mektige
generalen for himmelens hærer.» – Ellen White i Advent Review and Sabbath
Herald, 30. mai 1912.
Forslag til samtale
Snakk om gruppepress og det mot som skal til for å si ifra når andre ikke gjør det. Hva har mot å
gjøre med utøvelsen av tro? Hvordan kan vi stå for det vi mener er rett uten å være ufine?
Del noen eksempler på troende i din menighet eller ditt lokalsamfunn som har vært med og
formet deg. Hva er det ved dem som er verdt å ta etter?
Snakk om medias innflytelse på vårt liv. Hvordan kan vi unngå de negative virkningene og likevel
utnytte deres potensial til gode formål?
Tenk over Josvas ydmykhet som leder og hans ønske om å leve nær helligdommen. Hvordan taler
hans eksempel til deg?
Kim Sun kunne ikke tro at mannen hadde smelt igjen døren i ansiktet på ham.
Den 19 år gamle studenten fra Sør-Korea gikk fra dør til dør for å invitere folk til
offentlige møter på Filippinene. Mange reagerte vennlig da han og vennene hans banket på. Men i
dette huset reagerte den 25 år gamle mannen frekt på de besøkende. Han svarte ikke da en av dem
spurte om de kunne komme inn på besøk. Han bare smelte igjen døren.
Sun følte seg flau og opprørt. De andre studentene lot seg imidlertid ikke affisere. Sun kunne
ikke forstå hvorfor. Han foreslo at de skulle komme tilbake neste dag. Det var mandag, og møtene
varte til og med sabbaten.
På tirsdag banket studentene på døren igjen. Den samme mannen kom til døren og gjenkjente
straks de besøkende. Han så skamfull ut og inviterte dem inn. «Jeg er lei for at jeg stengte døren i
går», sa han.
Studentene fortalte om Jesu kjærlighet og inviterte ham til møtene. De møtte ham igjen på
onsdag, torsdag og fredag. På lørdag bestemte mannen seg for å gi sitt hjerte til Jesus i dåpen.
«Jeg elsker Jesus Kristus», sa han. «Jeg ønsker å leve et nytt liv».
Sun ble forbløffet. Mens han så på dåpen, tenkte han: «Denne mannen har forandret seg så
mye. Han er en helt annen person enn i mandags. Er det mulig for noen å forandre seg så mye?»
Sun var blitt misjonær ved en «tilfeldighet». Han kom ikke til Filippinene for å søke dåp. Han
hadde levd sitt eget liv i Sør-Korea da foreldrene grep inn. De sendte ham til Filippinene for å
lære engelsk og utdanne seg til sykepleier, og så ville de at han skulle jobbe i USA.
Da Sun kom til skolen foreldrene hadde valgt, Adventistuniversitetet på Filippinene, ble han
overrasket over å se at klassekameratene gikk i kirken på lørdager. Han hadde trodd at alle kristne
holdt gudstjeneste på søndager. Men han var pålagt å gå i kirken, så han gikk i en koreansktalende
menighet på campus. Ungdommer fra menigheten organiserte evangeliseringsmøter med 1000
Missionary Movement, en organisasjon som er en del av Den sørasiatiske Stillehavsdivisjonen.
Sun snakket ikke mye engelsk, og han visste ikke mye om Bibelen. Men sammen med studentene
gikk han fra dør til dør for å invitere folk til møtene. Ved å oppsøke mannen som hadde smalt
igjen døren, ble han en misjonær ved et uhell.
Kim Sun er assisterende leder for 1000 Missionary Movement, hvis hovedkvarter i Silang på
Filippinene ble bygget ved hjelp av et trettende sabbatsoffer i 1996. Les mer neste uke.