Vend hjem til borgen, dere fanger som har håp! I dag forkynner jeg: Jeg gir deg dobbelt
igjen. ()
Josva 13–21 har lange lister med geografiske grensemerker som avgrenser landområder
som ble tildelt Israels stammer. For en moderne leser kan listene virke
uvesentlige, men de bunner i en teologisk forståelse av det lovede landet som er
viktig for oss i dag. Med de konkrete listene ville Gud lære israelittene at landet ikke
var en drøm. Det var lovet dem på en helt konkret og målbar måte. Men de måtte
gjøre løftet til virkelighet ved å handle ut fra det.
Ja, Gud ville gi dem land som arv; det skulle være en gave, en oppfyllelse av det
han hadde lovet fedrene deres. «Se, jeg har lagt landet åpent for dere. Gå og innta
landet som Herren med ed lovet å gi deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og etterkommerne
deres.» () Men ja, også de hadde en oppgave.
Denne uken skal vi se på teologiske begreper knyttet til det lovede land og deres
åndelige følger for dem som gjør krav på alle løftene i Jesus.
Les og . Hva fikk syndefallet å si for det første menneskeparets bosted?
Da Gud skapte verden, ga han Adam og Eva et fullkomment sted med overflod og
skjønnhet. Det første menneskeparet møtte sin skaper i et herlig miljø som dekket
alle fysiske behov. Ved siden av Guds talte ord var Edens hage et læringssenter der
Adam og Eva fikk innsikt i Guds vesen og livet han hadde tiltenkt dem. Så da de
brøt tillitsforholdet til ham, ble også forholdet til Edens hage et annet, og som et tegn
på det nye forholdet måtte de forlate hagen. De mistet det stedet Gud hadde gitt dem.
Dermed ble Edens hage symbolet på et rikt liv, og vi skal gjenoppdage dens temaer i
tematikken om det lovede land.
Hvordan oppfattet patriarkene løftet om landet? (Se ; ; ; .) Hva tror du det
vil si at vi skal leve som arvinger til løftene ()?
Da Abraham kom til det landet Gud hadde vist ham, ble dette landet i tro det lovede
landet for ham og hans etterkommere. Det var løftets land i 400 år. Patriarkene eide
ikke landet, de kunne ikke gi det til sine barn som arv. Det tilhørte Gud, slik Edens
hage hadde vært hans. Adam og Eva hadde ikke gjort noe som ga dem rett til Edens
hage, og Israel hadde heller ikke bidratt med noe slik at de hadde gjort seg fortjent til
landet. Det lovede landet var en gave fra Gud. Israel hadde ingen naturgitt rett eller
krav på landet (). Bare ved Guds nåde kunne de ta det i eie.
Patriarkene var arvinger til løftene til de ble oppfylt. Som Kristi følgesvenner har
vi arvet enda bedre løfter (). De vil bli oppfylt hvis vi har «dem til forbilde
som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet» ().
Les ; ; ; ; ; ; og . Hva besto det i, det
spesielle forholdet mellom Gud, Israel og det lovede land?
Landområder gir et folk en fysisk identitet. Et folks plassering påvirker også hva
slags yrker og livsstil det har. Slaver var rotløse og hørte ikke hjemme noe sted;
andre nøt godt av deres arbeid. Eiendom betydde frihet. Det utvalgte folkets identitet
var knyttet til at de bodde i landet.
Det var et helt spesielt forhold mellom Gud, Israel og landet. Israel fikk landet
som gave fra Gud, ikke som en umistelig rett. De kunne eie landet så lenge de sto
i et paktsforhold til Gud og respekterte paktens forskrifter. De kunne altså ikke eie
landet og dets velsignelser uten Guds velsignelse.
Samtidig er det slik at landet ga Israel et perspektiv som gjorde det lettere å forstå
Gud. Livet i landet ville alltid minne dem om en trofast og pålitelig Gud som holdt
det han lovte. Uten Gud ville verken landet eller Israel ha eksistert, for han var
opphavet til og grunnlaget for deres eksistens. Mens israelittene var i Egypt, sørget
Nilen og hardt arbeid for mat til livets opphold. Kanaan var noe annet. De var avhengige
av regn for å få store avlinger, og bare Gud kunne styre været. Så landet minnet
dem om at de hele tiden var avhengige av Gud.
Israel fikk landet som gave fra Gud, men i siste instans var det Gud som eide det.
Gud er jordens sanne eier (), og derfor kan han gi landet til Israel eller ta det
fra dem. Eier Gud landet, er israelittene og dermed alle mennesker fremmede og
gjester, vi er alle Guds langsiktige gjester på hans land/jord.
Tenk på og . Hva vil det si for deg at du lever som fremmed og innflytter
og ser frem til den byen som Gud selv har skapt og bygget?
Les . Kanaan var en gave fra Gud, men hvilke utfordringer fulgte med å ta det i eie?
Israelittene hadde vært slaver i århundrer og hadde ikke militær kapasitet til å innta
landet. Deres slavedrivere, egypterne, hadde en velutstyrt hær, men de klarte aldri
å innta landet permanent på grunn av de befestede bymurene. Nå blir et tidligere
slavefolk satt til å erobre et land som deres tidligere herrer ikke hadde klart å legge
under seg. Skulle de få landet i eie, måtte det skje ved Guds nåde, ikke ved egen
innsats.
Josva 13–21 handler om fordelingen av landet på Israels ulike stammer. Denne
tildelingen forteller ikke bare Israel hva de har fått tildelt, men også hva som står
igjen å innta. Israelittene kan trygt bo i det landet Gud har gitt dem som arv. De er
de rettmessige forpakterne av landet under Guds eierskap. Men Guds initiativ må
følges opp av deres respons. Første halvdel av boken viser hvordan Gud ga landet
ved å fordrive kanaaneerne, andre halvdel forteller hvordan Israel tok landet i eie ved
å bosette seg i det.
Erobringenes kompleksitet avspeiler frelsens dynamikk. Som Israel kan heller
ikke vi gjøre noe for å fortjene frelsen (). Den er en gave slik landet var Guds
gave til Israel i kraft av deres paktsforhold med ham. Det bygde absolutt ikke på
deres fortjeneste (se ).
Men for at Israel skulle kunne nyte godt av Guds gave, måtte de påta seg det
ansvaret som fulgte med å bo i landet, slik vi må leve ut vår helliggjørelse i kjærlighet
og troskap mot de krav som stilles til borgere i Guds rike. Selv om det ikke er
det samme, er parallellen mellom det at de fikk landet av nåde og det at vi får frelsen
av nåde, god nok. Vi har fått en storartet gave, men vi kan miste den hvis vi ikke tar
vare på den.
Hvilke utfordringer møter dagens kristne som minner om dem Israel møtte da de skulle ta
løftets land i eie? Se , .
Landet var så viktig for Israels eksistens som Guds folk at det ikke kunne deles ut
som et hele. Det måtte deles opp etter stammer, klaner og familier ()
for å unngå at noen få førende personer skulle få det hele.
Les og . Hva var meningen med sabbatsåret og jubelåret?
I motsetning til i Egypt, der folk mistet sin jord og ble Faraos livegne, ønsket ikke
Gud at israelittene skulle bli eiendomsløse på ubestemt tid. Ingen utenfor den klanen
og familien som opprinnelig hadde fått tildelt landet, kunne eie det. Jorden kunne
ikke selges; den kunne bare leies ut til en verdi som ble fastsatt ut fra antallet år som
sto igjen til neste jubelår. Derfor hadde slektningene til en som måtte «selge» sine
forfedres jord, plikt til å innløse den, også før jubelåret ().
Tildelingen av jord blir et vindu inn til Guds hjerte. Vår himmelske Far ønsker at
hans barn skal være rause med dem som ikke er like heldige og at de skal la deres
land gi dem mat hvert syvende år. Sabbatsåret anvendte prinsippet fra sabbatsbudet
i større målestokk. I tillegg til å verdsette og oppmuntre til hardt arbeid, fordrer
eiendomsretten til jorden også respekt og vennlighet mot dem som har økonomiske
problemer.
Loven om jordeiendom ga alle israelitter muligheten til å slippe fri fra nedarvede
eller selvpåførte tyngende omstendigheter og få en ny start i livet.
Dette er i bunn og grunn evangeliets hovedmål: å viske ut skillet mellom rik og
fattig, arbeidsgiver og arbeidstaker, privilegert og underprivilegert, og stille oss alle
likt ved å erkjenne vårt store behov for Guds nåde.
Men Israel gjorde ikke som Gud hadde sagt, og etter århundrer gikk advarslene
om fordrivelse i oppfyllelse ().
Hvordan kan prinsippene om jordfordeling og sabbat minne oss om at alle er like mye verdt i
Guds øyne? Hvordan kan sabbaten hjelpe oss å si «nei» til den utbyttingen av forbrukerne som
plager mange samfunn?
Les ; ; ; ; og . Hva lovet Gud om Israels hjemkomst til det lovede
land, og hvordan ble løftet oppfylt?
Under eksilet i Babylon opplevde israelittene både sorgen over å være rotløse og
løftet om at deres forhold til Gud, som ble konkretisert i løftet om landet, ikke var
betinget av, eller begrenset til, det å besitte landet. Da israelittene bekjente sin synd,
angret og søkte Gud av hele sitt hjerte, oppfylte Gud løftet sitt på nytt og førte dem
tilbake til landet som et tegn på at de var rehabilitert. Det vil si at han var deres Gud
enda de ikke var i landet.
Men slik løftet om at Israel skulle eie landet for alltid var gitt på betingelse (; ; ; ; ; ), var også løftet om å
få komme tilbake og få framgang i landet etter landflyktigheten betinget. Samtidig
pekte GTs profeter frem mot en gjenopprettelse som en fremtidig davidskonge skulle
stå for (; ; ). Dette løftet ble oppfylt i Jesu liv, død og oppstandelse,
og i ham skulle alle løftene til det gamle Israel få sin oppfyllelse.
I NT blir ikke det lovede landet nevnt direkte, men vi får vite at Guds løfter
er oppfylt i og gjennom Jesus Kristus (, ). Således blir landet
omtolket i lys av Kristus, og det blir symbolet på de åndelige velsignelsene som Gud
vil gi til sitt folk her og nå () og i det hinsidige.
Den endelige oppfyllelsen av Guds løfte om hvile, overflod og velvære i landet
finner sted på den nye jord, som er fri fra synden og dens følger. Slik sett bygger vårt
håp som kristne på Kristi løfte om at han skal komme tilbake og opprette sitt evige
rike på den nye jord etter 1000 år i himmelen. Dette blir den endelige oppfyllelsen av
alle løftene om landet.
, og . Hvilket håp inneholder versene, og hvorfor er Jesu død
garantien for at håpet blir oppfylt?
Ellen G. White: «Når alt blir nytt» i Alfa og Omega, bd. 8, s. 159–175.
«Vi skal bli evig frelst når vi går inn gjennom byens porter. Da kan vi glede oss over
at vi er frelst, evig frelst. Men inntil da må vi følge formaningen om å ‘være på vakt
så det ikke skal vise seg at noen av dere blir liggende etter, siden løftet om å komme
inn til Guds hvile fortsatt gjelder’ (). Kunnskap om Kanaan, det å synge
Kanaans sanger og glede seg over utsikten til å komme inn i Kanaan, førte ikke
israelittene inn i det lovede landets vingårder og olivenlunder. De kunne bare gjøre
det til sitt ved å ta det i eie, oppfylle betingelsene, utøve levende tro på Gud og gjøre
krav på hans løfter.» – White: The Youth’s Instructor, 17. februar, 1898.
«I Bibelen kalles de frelstes arv et fedreland (). Der leder den himmelske
hyrden sin hjord til levende vannkilder. Livets tre bærer frukt hver måned,
og bladene på treet er til legedom for folkene. Der finnes elver, klare som krystall, og
langs breddene vaier trærne og kaster svale skygger over stier som er for Guds folk.
Vidstrakte sletter går over i vakre høydedrag, og bakom ruver de mektige fjellene.
På disse fredfulle slettene og ved de levende vannstrømmer skal Guds folk, som så
lenge har vært pilegrimer og vandringsmenn, ha sitt hjem.» – White: Alfa og Omega,
bd. 8, s. 172.
Forslag til samtale
Tenk på det lovede land som et symbol på det rike livet Kristus lovte sine følgesvenner i .
Hvordan kan det å leve i et land med overflod være et bilde på frelsens velsignelser?
Hva er sammenhengen mellom det å være borger i et land og det å ha en bestemt livsstil? Hvordan
påvirker det ene det andre? Hva er noen av følgene av å være borgere av Guds rike?
Vi blir stadig skuffet over andres løfter, og iblant også over løfter vi gir oss selv. Hvorfor kan du
stole på Guds løfter?
Hvordan kan løftet om den nye jord være del av vår fremtid allerede nå?
Kim Sun, en sørkoreansk tenåring som studerte ved Adventistuniversitetet på Filippinene,
lurte på om han kunne gjøre en karriere ut av å gå fra dør til dør etter at en mann som han
hadde invitert til evangelistmøter, ble døpt. Han var ikke adventist, og det var første gang han
gikk fra dør til dør.
«Hva er dette vi holder på med?» spurte han en pastor som hadde fulgt med studentene som
gikk fra dør til dør. «Er det noe som heter samfunnstjeneste?»
Pastoren smilte. «Nei», sa han. «Det kalles misjon».
«Finnes det en heltidsjobb som dette?» sa Sun.
«Ja», sa pastoren. «Det kalles å være misjonær».
«Kan jeg også få denne jobben?»
«Ja. Inntekten er ikke så stor, men du kan gjøre det».
«Hvordan kan jeg gjøre det?»
«Du må endre studiene dine fra sykepleie til teologi».
«Å, jeg må spørre moren min».
Sun studerte på Filippinene fordi foreldrene hans ville at han skulle gjøre noe ut av livet sitt.
Tidligere hadde han levd for seg selv.
Da Sun snakket med moren sin, spurte han om han kunne bytte hovedfag.
Moren ble forvirret. «Hva er teologi?» sa hun.
«Teologi er å tjene kirken», sa han, og la til at lønnen kanskje var lav.
Mor sa at han kunne ta teologi hvis han også fullførte sykepleierstudiet.
«Men sykepleie er ikke meningsfylt for meg», sa Sun.
Da fikk mor en idé. Hennes mål var ikke at han skulle bli rik, men at han skulle bli et godt
menneske. «Hvis du tar teologi, kan du da drikke eller røyke?», sa hun.
Da han sa nei, utbrøt hun: «Så vær så snill og bytt studier!»
Sun elsket teologi. Han lærte seg det bibelske grunnlaget for den syvende dags sabbat. Han
leste profetiene i Daniel og Johannes’ åpenbaring. Han lot seg døpe.
Da han kom hjem på ferie, forsøkte han å overtale foreldrene sine til å akseptere hans nye tro.
«Mamma og pappa, sett dere ned og la meg snakke med dere», sa han. «Søndag er ikke sabbatsdagen.
Lørdag er sabbaten. Kjenner dere Daniels tolkning av Nebukadnesars drøm?»
Han kunne ikke forstå hvorfor foreldrene ikke var åpne. Han ble forferdet da mor til slutt ba
ham om å slutte, og sa: «Du tar din Gud, og jeg tar min Gud», sa hun.
«Men det er jo samme Gud!» sa han. «Vi må følge Guds ord».