Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! ().
En adventistpastor tilbrakte nesten to år bak murene på grunn av falske anklager.
Først var han forvirret, men så skjønte han at Gud hadde gitt ham fengselet som misjonsfelt.
Da medfangene fikk høre at han var pastor, ba de ham om å forkynne. Han
forkynte og delte ut litteratur. Han døpte fanger og holdt nattverd. «Iblant var det
vanskelig å arbeide i fengselet, men det ga også glede, spesielt når bønner ble hørt og
liv ble forandret», fortalte han.
Paulus skrev Filipperne og Kolosserne fra fengselet (se ; ). Den gang
Paulus og Silas hadde blitt urettferdig anklaget i Filippi, hadde fangevokteren «låst
føttene deres fast i blokken» (). Ved midnatt holdt de «bønn og sang lovsanger
til Gud, og fangene lyttet til dem» (). De visste hvordan de skulle
«glede seg alltid».
Denne uken skal vi se på forholdene Paulus sto overfor. Han så et større formål
med det han opplevde, og kanskje kan vi følge hans eksempel når vi står overfor
prøvelser.
Filipperne og Kolosserne kalles fengselsbrev fordi de ble skrevet mens Paulus satt
i fengsel (de andre er Efeserne og Filemon). De fleste mener at de ble skrevet mens
Paulus var i Roma ca. år 60–62 e.Kr. (se ).
Les og . Hva ligger i Paulus’ omtale av fangenskapet?
Paulus har viet sitt liv til tjeneste for Jesus Kristus. Hvis det innebærer å være fange,
er han klar til det. Paulus kaller seg sendebud «i lenker» (). Han hadde vært
på misjonsreiser, startet menigheter og lært opp arbeidere for Herren. Han kunne ha
spurt: «Hvorfor er jeg her når jeg kunne gjort så mye mer uten disse lenkene?» Han
ble også fengslet senere, da han skrev 2. Timoteus. Så minst fem av bøkene i NT ble
skrevet mens han satt i fengsel.
Paulus nevner aldri nøyaktig hvor han var fange; derfor har noen foreslått Efesos
eller Cæsarea. Men vi har ingen bibelske bevis for at Paulus hadde vært fange i
Efesos. Cæsarea virker mer sannsynlig, men den gang var det ingen åpenbar trussel
mot hans liv. Men det var det da brevet til filipperne ble skrevet (se , ).
Dette brevet gir oss noen ledetråder om hvor Paulus befant seg. For det første var
det et pretorium. Dette kan være en provinsguvernørs offisielle residens, som den i
Jerusalem, hvor Jesus ble forhørt av Pilatus (; ), og i Cæsarea,
hvor Paulus satt fengslet (). Men Paulus bruker ikke begrepet om et sted,
men om mennesker. Han sier at «hele borgen» ble kjent med evangeliet (). I
Roma var dette elitesoldater, om lag 9000 mann, som beskyttet keiseren og voktet
fangene hans.
Paulus sender også hilsener fra de troende «i keiserens tjeneste» (). Dette
tyder på at Paulus var fange i Roma og hadde kontakt med folk i keiserens husholdning.
Hvordan kan vi få det beste ut av enhver vanskelig situasjon? Hvorfor er det ikke alltid så lett?
Mens han var i Makedonia, nevnte Paulus flere fangenskap (; ;
). Det første tilfellet var i Filippi (). Senere var han fange i
Jerusalem en kort periode før han ble overført til fengselet i Cæsarea.
Andre steder nevner Paulus at han «bærer lenker» (; ). Da han satt i
husarrest i Roma, var han også lenket til en romersk elitesoldat. Ignatius var en
kristen fra begynnelsen av det andre århundret som var lenket på denne måten,
og han beskrev soldatene som «ville dyr … som bare blir verre når de blir godt
behandlet». – Michael W. Holmes, red.: The Apostolic Fathers (Grand Rapids, MI:
Baker Academic, 2007), s. 231.
Les . Hvordan holdt Paulus ut i prøvelsene? Hva var hans fokus?
Paulus så det positive, om livet ble aldri så tøft, og det hjalp ham å klare motgangen.
Satan kastet alt han kunne mot ham, men Paulus visste at han ikke var alene.
Les . Hvilke åndelige ressurser hjalp Paulus i vanskelighetene?
Vi kan ofte bli fristet til å se på omstendighetene, våre svakheter eller feil og bli motløse.
Det er da vi må huske alt det Gud har gitt oss slik at vi kan seire over det onde.
Noe av det viktigste er Bibelen, «sannhetens ord», for der kan vi både lære av andres
feil og se hvordan de klarte seg. Og «Ånden iverksetter det som verdens gjenløser
har utrettet. Hjertet blir renset ved Ånden. Ved Ånden får den troende del i guddommelig
natur. Kristus har gitt sin Ånd som en guddommelig kraft til å overvinne alle
nedarvede og utviklede tilbøyeligheter til det onde, og til å prege sin menighet med
sin egen karakter.» – Ellen White: Slektenes håp, s. 510.
Hvordan kan vi vise oss «som Guds tjenere» ()? Hva vil det si?
Timoteus hadde nettopp sluttet seg til Paulus og følget hans på den andre misjonsreisen
da Den hellige ånd nektet dem å fortsette gjennom Lilleasia (). I et
nattlig syn fikk Paulus se en mann som ba ham: «Kom over til Makedonia og hjelp
oss!» (). Dermed drar de straks til den havnebyen som ligger nærmest
Makedonia og krysser Egeerhavet fra Troas til Neapolis på det europeiske kontinentet.
Men i stedet for å forkynne evangeliet der, drar Paulus, Silas, Timoteus og
Lukas, som har sluttet seg til dem i Troas (se bruken av «vi» i ), videre til
Filippi.
I sitt misjonsarbeid tenkte Paulus alltid strategisk. Filippi var den viktigste byen
i den delen av Makedonia (), og som en av de mest aktede byene i Romerriket
hadde den fått status som Ius Italicum – den høyeste status en by kunne få.
Innbyggerne hadde de samme privilegiene som om byen hadde ligget i Italia, blant
annet fritak for eiendomsskatt og koppskatt, og alle som ble født i byen, ble automatisk
romerske borgere. Byen var også et viktig stoppested langs Via Egnatia,
hovedveien mellom Roma og Østen. Ved å etablere et viktig kristent senter der,
kunne de bringe evangeliet til mange andre byer i nærheten, blant annet Amfipolis,
Apollonia, Tessalonika og Berøa (se ; ).
Det fremgår av de mange latinske inskripsjonene at det offisielle språket i Filippi
i det første århundret var latin. I henvender Paulus seg til dem med
et latinsk-klingende navn, Philippēsioi, trolig for å anerkjenne deres spesielle status
som romere. Gresk var likevel språket som ble brukt på torget og i byene rundt, og
det var også det språket evangeliet ble spredt på. Lukas beskriver hvordan Paulus og
følget hans sluttet seg til folk som ba ved elvebredden, der Lydia og hennes husstand
ble omvendt (). Som forretningskvinne (som «handlet med purpurtøy»)
var hun nok en av de viktigste økonomiske støttespillerne for Paulus’ virke i Filippi.
I den tiden Paulus og Silas satt fengslet der, ble enda en hel husstand omvendt –
fengselsvaktens.
Den hellige ånd visste at Filippi ville være det ideelle utgangspunktet for å spre
evangeliet til Europa, selv om det også ville bli forfølgelse. Forfølgelse er noe ondt,
men i visse tilfeller kan det gjøre at evangeliet når mennesker som ellers ikke ville
blitt nådd.
. Hvordan hjelper dette oss å forstå noen av Paulus’ prøvelser? Hvordan kan det hjelpe
oss å forstå noen av våre egne?
Vi kjenner ikke til at Paulus hadde besøkt Kolossæ, men dette sier igjen noe om hvor
effektiv hans evangeliseringsstrategi var. Det var Epafras fra Kolossæ () som
hadde brakt evangeliet til byen (). Men hvordan ble han omvendt? Trolig midt
i 50-årene, da Paulus var i Efesos ikke langt borte, da «alle som bodde i Asia, fikk
høre Herrens ord» (; jf. 20,31).
Åpenbaringen vitner om hvordan evangeliet spredte seg i dette området (). Den mest sannsynlige forklaringen på denne suksessen, også spredningen
til Kolossæ, er at det skyldtes arbeidet til dem Paulus hadde omvendt da de hørte
budskapet i Efesos, den viktigste byen i Lilleasia og en stor havneby. Epafras hørte
Paulus forkynne i Efesos, ble en av hans medarbeidere og brakte evangeliet tilbake
til hjembyen Kolossæ.
Byen ligger cirka 15 km sørøst for Laodikea, og det er først nå den blir utgravd,
så vi vet mindre om den enn andre mer kjente byer i regionen. Men vi vet den hadde
en ganske stor jødisk befolkning, med «så mange som ti tusen jøder som bodde i den
delen av Frygia». – Arthur G. Patzia: New International Biblical Commentary: Ephesians,
Colossians, Philemon (Peabody, MA: Hendrickson Publishers Inc., 1990), bd.
10, s. 3. Mynter preget i Kolossæ tyder på at innbyggerne der, som i mange romerske
byer, tilba flere guder. De hedenske skikkene og den sterke kulturelle påvirkningen
ga nok de kristne der store utfordringer, ikke bare når det gjaldt misjon, men også
når det gjaldt å holde fast i evangeliets rene tro. En annen viktig kristen i Kolossæ
var Filemon, som kan ha blitt omvendt omtrent samtidig som Epafras.
Les ; . Se også . Hva ba Paulus Filemon om når det gjaldt Onesimos?
Romersk lov påla Paulus å sende Onesimos tilbake til Filemon, men Paulus taler til
Filemons hjerte og samvittighet som trosfelle og ber ham behandle Onesimos som
bror, ikke som slave ().
Vi kan avsky slaveriet i alle dets former og skulle ønske at Paulus hadde fordømt det, men hvordan
kan vi forstå det Paulus sier her? (Det er fascinerende at Ellen White i slavetidens USA ba
adventistene trosse loven som påbød dem å sende tilbake rømte slaver.)
Les og . Hvordan beskrives menighetene i Filippi og Kolossæ, og hva betyr det?
I sine brev hilser Paulus vanligvis de kristne på disse stedene som «hellige»: ved
dåpen ble de utvalgt som Guds spesielle folk, slik Israels folk ble utvalgt som et
«hellig folk» da de ble omskåret (; jf. ).
Legg merke til parallellen mellom hilsenene i de to brevene. Paulus omtaler «tilsynsmenn
og diakoner» () i Filippi og «troende søsken i Kristus» () i
Kolossæ. Når NT snakker om «troende søsken», har de en bestemt oppgave i menigheten
(se ; ; ). Så det ser ut til at Paulus ikke bare henvender
seg til menighetsmedlemmer, men også til menighetens ledere i disse byene. Henvisningen
til embeter som er beskrevet mer konkret andre steder (f.eks. i
og ) vitner om betydningen av organisering helt fra kirkens første tid.
Det var en prioritert oppgave for Paulus å lære opp medarbeidere som Timoteus
og Epafras og sørge for lederskap i de lokale menighetene, og dette forsterket
misjonsarbeidet. Han hadde altså en strategisk tilnærming til både å nå ut og å holde
på folk. Våre adventistpionerer fulgte NTs modell for menighetsorganisering, noe
mange artikler i Review and Herald fra 1850-tallet viser. James White sa: «Den guddommelige
orden i NT er nok til å organisere Kristi kirke. Hadde det vært behov for
mer, ville det ha blitt gitt ved inspirasjon.» – «Gospel Order» i The Advent Review
and Sabbath Herald, 6. desember 1853, s. 173. Lenge før Paulus skrev til disse
menighetene hadde apostlene begynt å innsette ledere for menigheten i Jerusalem
(se ; ), og det ble «et mønster for hvordan menigheter skulle organiseres
andre steder hvor sannhetens sendebud vant mennesker for evangeliet.» – Ellen
White: Alfa og Omega, bd. 6, s. 65.
Vi vet at Paulus av og til brukte hjelpere til å skrive brevene sine. Timoteus er
også nevnt som medavsender andre steder (se f.eks. ; ). Når Paulus
bruker «jeg» i stedet for «vi», viser det at hans autoritet også står bak disse brevene.
«Gud har utvalgt deg til frelse ved åndens helliggjørelse og troen på sannheten. Stå
derfor fast … Er du trofast i Guds tjeneste, vil du møte fordommer og motstand, men
la deg ikke provosere når du møter urett. Ta ikke igjen. Hold fast ved din integritet
i Jesus Kristus. Ha blikket vendt mot himmelen. La andre si og gjøre som de vil; du
bør gå frem i Kristi saktmodighet og ydmykhet. Gjør ditt arbeid med besluttsomhet,
med et rent hjerte og av all din kraft og styrke mens du støtter deg til Guds arm. Du
vil kanskje aldri få vite hvor opphøyet ditt arbeid egentlig er. Verdien av det du er,
kan du bare måle ut fra det livet som ble gitt for å frelse deg …
Enhver som vokser i Kristus, vil oppleve tider med hard og langvarig kamp, for
mørkemaktene er fast bestemt på å motarbeide oss på vår vei fremover. Men når vi
ser på Kristi kors for å finne nåde, kan vi ikke mislykkes. Frelserens løfte er: ‘Jeg
svikter deg ikke og forlater deg ikke.’ ‘Jeg er med dere alle dager inntil verdens
ende.’» – Ellen White i The Youth’s Instructor, 9. november 1899.
Forslag til samtale
Paulus ble fengslet flere ganger, alltid uten saklig grunn. Hvordan tar du det når du behandles
urettferdig? Hvilke bibelløfter er gode i slike tider?
Kirkefaderen Tertullian sa om forfølgelsen av de kristne: «Jo oftere dere meier oss ned, desto flere
blir vi; de kristnes blod er såkorn.» – Alexander Roberts og James Donaldson, red., Ante-Nicene
Fathers (Peabody, MA: Hendrickson Publishers, Inc., 1999), bd. 3, s. 55. Men iblant har forfølgelse
noen steder vært en stor hindring for kirkens arbeid. Hvordan kan vi støtte dem som blir forfulgt
på grunn av sin tro?
Tenk over ukens tekst i lys av Paulus’ prøvelser. «Gled dere alltid»? Hva betyr det? Hvordan kan vi
gjøre det? En du er glad i er syk eller dør. Du mister jobben. Du lider store fysiske smerter. Kanskje
nøkkelen ligger i det videre spørsmålet: «Gled dere alltid over hva?» Altså, hva kan vi alltid glede
oss over, under alle forhold?
En australsk kvinne, Marilene Stevenson, begynte å se nærmere på misjonsprosjektene til
trettende sabbatsofferet, den kvartalsvise kollekten hvor medlemmene oppfordres til å gi en
ekstra god kollekt til ulike misjonsprosjekter.
Marilene husket en tid da menighetens medlemmer bakte kaker og dyrket grønnsaker og
solgte dem for å samle inn penger til sabbatsskolens investeringsprosjekter. Hun lurte på om hun
kunne gjøre noe lignende og gi pengene til den kollekten.
Marilene hadde verken tid eller lyst til å bake kaker og dyrke grønnsaker. Hun hadde imidlertid
begynt å bruke en halsspray som hun syntes var nyttig, og som hun anbefalte til andre. Da
andre viste interesse for sprayen, kom Marilene på ideen om å kjøpe den en gros og selge den
videre. Overskuddet skulle gå direkte til trettende sabbatsofferet.
Den første investeringen i halsspray fikk Marilene til å se seg om etter flere måter å samle inn
penger til misjonen på.
«Det begynte egentlig med at jeg kjøpte ting jeg ville ha», sier hun. «Men det viser seg at de
tingene jeg liker å kjøpe, er ting som andre også har lyst til å kjøpe, de har bare ikke tid til å gå og
kjøpe dem!»
Ved å samarbeide med lokale gårder og fabrikker kunne Marilene kjøpe sunne produkter til
engrospris og selge dem til familie og venner til en billigere pris enn i detaljhandelen. I årenes løp
har hun solgt eksotiske frukter, fersk tofu og veganske spesialiteter. Hun har også laget blomsteroppsatser
og solgt dem til spesielle anledninger som morsdagen.
«Det gir meg et skikkelig kick», sier hun. «Jeg hjelper dem jeg selger til, samtidig som jeg
samler inn penger til en god sak».
Siden hun begynte å investere, har Marilene samlet inn mellom 2500 og 4500 kroner hvert
kvartal til misjonsprosjektene til den trettende sabbat.
Hun oppfordrer alle menighetens medlemmer til å gi sjenerøst til disse kollektene og prosjektene
de går til, selv om det krever en investering og å gi litt mer.
«Jeg håper at det vil inspirere andre til å gi noe mer enn bare et symbolsk offer, slik jeg gjorde»,
sier hun. «Gud har virkelig velsignet meg med førstehåndserfaring med hans store trofasthet.
Hvorfor skulle jeg ikke ønske å dele det med andre?»
Dette kvartalets trettende sabbats misjonsprosjekter er i Den sørlige Stillehavsdivisjon, som blant
annet omfatter Marilenes hjemland, Australia. Takk for at du planlegger en sjenerøs kollekt den
28. mars.