La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller
sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus.
(Kol 2,16–17)
Har noen spurt hvorfor du holder sabbaten? Kanskje ble ukens minnetekst brukt
som «bevis» mot sabbaten. Men teksten handler ikke om det fjerde bud. Den er svar
på villfarelser som falske lærere i menigheten hadde fremsatt. Hva gikk den falske
læren ut på?
For det første beskrives den falske læren som «visdomslære», «menneskelige
overleveringer», «grunnkreftene i verden» og «ikke fra Kristus» (Kol 2,8).
Det omfattet også omskjærelse og overholdelse av jødiske høytider (Kol 2,11; Kol 2,16),
samt jødiske renhetsritualer og regler om mat (Kol 2,16; Kol 2,21). Det innebar tilbedelse av
engler eller et forsøk på å etterligne englenes tilbedelse (Kol 2,18).
Og ikke minst bygget den på «menneskers bud og lærdommer», og muligens
innebar den asketisk praksis (Kol 2,22–23).
De falske lærerne var religiøse og oppriktige, men de hadde misforstått evangeliet.
Denne uken skal vi se hvorfor. Og vi skal se hvorfor minneverset ikke har noe å
gjøre med helligholdelse av den syvende dag.
Job spurte: «Men visdommen, hvor finnes den? Hvor har forstanden sitt bosted?»
(Job 28,12). Paulus svarer: i Kristus, «i ham er alle visdommens og kunnskapens
skatter skjult til stede» (Kol 2,3; jf. 1 Kor 1,30). Har vi Kristus, har vi alt, også «hele
rikdommen av overbevisning og innsikt» i livets mening (Kol 2,2). I ham åpenbares
Guds hemmelighet, som omfatter hele frelsesplanen.
LesKol 2,1–7. Hvorfor skriver Paulus dette brevet?
Det greske ordet paraklēthōsin betyr «oppmuntret» eller «styrket» (Kol 2,2). Paulus
ønsker ikke bare å hjelpe de kristne i Kolossæ til å gjennomskue falsk lære, men
også å forene dem i kristen kjærlighet. Begge verbene viser Paulus’ tillit til at brevet
vil oppnå sitt mål.
Han roste dem imidlertid for «den orden som rår hos dere, og den fasthet dere
viser i troen på Kristus» (Kol 2,5).
I NT brukes det greske ordet taxis (orden) om presteordenene under Aron (Luk
1,8; Hebr 7,11) og Melkisedek (Hebr 5,6; Hebr 5,10; Hebr 6,20; Hebr 7,11; Hebr 7,17), men Paulus bruker det
også om orden i menigheten (1 Kor 14,40), som her. Noen ganger blir menighetens
orden og organisasjon betraktet som en rent kirkelig institusjon uten teologisk verdi.
Men Paulus var opptatt av orden i menigheten og ville ha en passende oppførsel
under gudstjenesten (se f.eks. 1 Kor 11) og presiserte hvordan eldste og diakoner
skulle velges (1 Tim 3, Tit 1). Disse tiltakene bidrar til at Guds visdom og Bibelens
lære blir bevart og videreført.
Takket være den sunne læren som kolosserne hadde mottatt fra Paulus’ medarbeidere,
viste de en «fasthet» i troen. Den kan ikke rokkes, for den hviler på et solid
bibelsk fundament som vil kunne beskytte dem mot de falske lærernes villfarelser.
Hvordan opplever du behovet for «orden» i ditt åndelige liv?
Temaet i Kolosserbrevet er en av kristenlivets klareste leveregler: «Dere har tatt imot
Kristus Jesus som Herre. Lev da i ham.» (Kol 2,6) Vi blir frelst når vi tar imot en
person, ikke en gruppe læresetninger. Men å ta imot Jesus innebærer også å ta imot
det han har lært, slik Bibelens apostler og profeter har formidlet det (se Ef 2,20).
Mest av alt betyr det å ta imot Kristus at man dør fra selvet og en full overgivelse til
den levende Kristus.
Det levende Ordet (Jesus) og det skrevne Ordet (Bibelen) er to sider av samme
sak. Det er bare gjennom Skriften vi kan kjenne Jesus. Vi «vandrer» eller lever vårt
liv «i ham» når vi lar hans ord og hans Ånd lede oss i våre beslutninger og handlinger.
I Kol 2,7 bruker Paulus et vanlig bibelsk bilde og sammenligner kristne
med planter. Vi blir rotfestet i Kristus når vi tar imot ham som vår frelser og innretter
livet etter hans ord. Slik blir vi «rotfestet» i troen.
Paulus skisserer de to alternativene den kristne har. Det ene er å fortsette som dem
«Herren har plantet» (Jes 61,3) og være modne i Kristus ved å holde fast ved ham
og det han lærer. Det andre er å være en kunstig plante som kan se ekte ut, men er
livløs. Når vi tar til oss menneskelige filosofier og tradisjoner, blir vi «fanget» (Kol
2,8). Selv om Kristus har frigjort oss, er det mulig å komme inn under et slaveåk
igjen (Gal 5,1; jf. Apg 15,10).
Kort sagt, tar man imot ubibelsk lære, avviser man Kristus, for de som tror falsk
lære har tatt imot et annet evangelium og satt menneskers autoritet over Skriften (se
Gal 1,6–9). Dette var en fare i den første kristne menighet og er det fremdeles.
Hvordan har du dødd fra selvet for å kunne ta imot Kristus? Hvorfor må dette være en kontinuerlig
prosess?
LesKol 2,11–15. Hvilke problemer kjemper Paulus mot her?
Hvor ofte har vi ikke sett disse versene (spesielt vers 14) brukt mot sabbaten?
Syvendedagsadventister har foreslått to forklaringer:
«Gjeldsbrevet» som er
naglet til korset, er en liste med anklager rettet «mot oss», som den teksten Pilatus
hengte på Jesu kors (Matt 27,37; Joh 19,19–20). Eller
den seremoniloven Moses
skrev (se 5 Mos 31,24–26), ble naglet til korset.
Når vi ser på verset i sin sammenheng, ser vi at det handler om seremoniloven.
Paulus sier vi er «omskåret, men ikke av menneskehender» (Kol 2,11), det vil
si «omskåret på hjertet» (Rom 2,28–29; jf. 5 Mos 30,16), i kontrast til den fysiske
omskjærelsen, som var en av de viktigste bestemmelsene i seremoniloven (3 Mos
12,3; jf. 2 Mos 12,48).
Deretter knytter Paulus den indre forandringen til å kle av seg «den kroppen som
kjøttet har makten over» og til dåpen ved neddykking. I dåpen identifiserer vi oss
med Kristi død og oppstandelse (Kol 2,11–12).
Denne omvendelsen blir så sammenlignet med å ha vært «døde på grunn av
misgjerningene» og at Gud gjorde oss «levende sammen med Kristus da han tilga
oss alle våre misgjerninger» (Kol 2,13). Ordet «lovbud» (Kol 2,14) viser til juridiske
påbud, enten verdslige (Luk 2,1; Apg 17,7) eller kirkelige (Apg 16,4). Det greske
ordet brukes bare én gang til hos Paulus, og da i forbindelse med seremoniloven,
som var en skillemur mellom jøder og hedninger (Ef 2,14–15).
Siden Paulus allerede har snakket om syndenes forlatelse og den indre forandringen
som dåpen symboliserer, er det lite sannsynlig at han skulle komme tilbake
til temaet igjen med en annen metafor som ikke er brukt noe annet sted i Skriften.
Paulus ser snarere ut til å understreke et poeng som ligner det i Efeserbrevet: at de
hedningkristne i Kolossæ ikke behøver å holde seremoniloven, heller ikke omskjærelsen,
og heller ikke renhetslovene som fulgte med denne forpliktelsen (jf. Apg 10,28; Apg 10,34–35).
Og Paulus mente tydeligvis ikke at de ti bud var naglet til korset, ikke når han et
annet sted definerer synd som brudd på de ti bud (Rom 7,7).
LesKol 2,16–19. Hvilke jødisk-kristne praksiser trekker Paulus frem her?
Den dag i dag er de lærde uenige om akkurat hva Paulus tok opp her. Men det vi
vet, er at Paulus’ brev gir en god del opplysninger om det som ser ut til å ha vært en
splittende jødekristen påvirkning på den hovedsakelig ikke-jødiske menigheten (Kol
2,13). Det vil si at de jødekristne ville prakke på dem ting de ikke behøvde å forholde
seg til.
Kol 2,16 lister opp en rekke jødiske skikker som tydeligvis ble videreført
blant noen jødekristne. Men også trekkene i Kolosserne 2,18 passer i den samme
konteksten. Jesus kritiserte påtatt ydmykhet hos de religiøse lederne (f.eks. Matt 6,1; Matt 6,5; Matt 6,7;
Matt 6,16). Fra bokrullene i Qumran får vi vite at engler hadde en viktig plass i
enkelte jødiske oppfatninger av gudsdyrkelsen. Så de problemene Paulus sto overfor
i Kolossæ, var høyst sannsynlig de samme som han møtte andre steder.
Siden Kol 2,16 ofte blir misforstått, er det viktig å se nærmere på det.
Legg merke til disse punktene:
Paulus’ bruk av «da» viser at dette er en konklusjon som trekkes av det han alt har
sagt. Fysisk omskjærelse er allerede avvist fordi det er hjertets indre forandring som
betyr noe (Kol 2,11–15).
«Mat og drikke» er måltider og drikkeoffer som israelittene brakte til tempelet.
Presiseringen «høytider, nymånedag eller sabbat» (Kol 2,16) synes å henspille på
Hosea 2,11, der vi har samme rekkefølge av høytidsdager, som inkluderer seremonielle
sabbater (se f.eks. 3 Mos 23,11; 3 Mos 23,4; 3 Mos 23,32).
Paulus’ egen tolkning er avgjørende for vår forståelse av verset: at dette «er bare
skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus» (Kol 2,17). I
likhet med ofringene pekte disse seremonielle dagene frem til Kristi verk (se 1 Kor
5,7; 1 Kor 15,23). I motsetning til dem ble sabbaten innstiftet i Edens hage, før synden og
lenge før de seremonielle ofringene i helligdommen ble innført. Derfor var den ikke
en skygge som skulle avskaffes etter korset.
Den syvende dag er altså ikke tema her, men hvordan kan du likevel anvende Paulus’ råd om
ikke å dømme andre?
LesKol 2,20–23. Hvordan forstår du formaningene i lys av resten av kapittelet?
Som i brevet til galaterne, kaller Paulus fokuset på jødiske seremonier for «grunnkreftene
i verden» (Kol 2,8; Kol 2,20; jf. Gal 4,3; Gal 4,9). Disse tingene hører altså jorden til, men
vårt borgerskap er i himmelen. Vi trenger ikke å være belemret med seremoniloven,
for den var bare et forvarsel om den virkeligheten vi nå nyter i Kristus. Så selv om
forskriftene opprinnelig kom fra Gud, er de nå overflødige, for de har oppfylt sitt
formål.
Fordi alle disse forskriftene ble avskaffet på korset, som vi ser av at Guds hånd
revnet forhenget i tempelet i to (Matt 27,51; jf. Dan 9,27), er kristne (også jødekristne)
fritatt for disse forskriftene. Hvis vi underkaster oss dem, identifiserer vi oss
med denne verden som går til grunne, og ikke med den nye verden i Kristus.
Vi ser jo frem til «en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13),
og ikke bare en renovering av den gamle.
I tillegg til at fariseerne og de skriftlærde hadde føyd flere menneskelige krav til
Moselovene (se Mark 7,1–13), var videreføringen av seremoniene i GT, som Kristus
hadde oppfylt, ikke noe Gud krevde, men bare menneskelige påbud. De var i ferd
med å bli et hinder for troen i stedet for å styrke den. Det er fort gjort å tro at disse
tingene ikke bare gjør en bedre enn dem som ikke gjør dem, men kanskje også på en
underfundig måte gjør en fortjent til frelsen.
Gjennom hele kirkehistorien har bibeleksperter falt for fristelsen til å komme med
religiøse uttalelser og tilegnet seg Den hellige ånds rolle som veileder for de troende
når det gjelder tekstens betydning. Kristus er kilden til Skriftens sannhet, slik
Paulus og de andre bibelskribentene lærer oss.
Hvordan kan vi forsikre oss om at vi forstår at vårt eneste grunnlag for frelse er det Jesus har
gjort for oss, utenfor oss, i vårt sted – uavhengig av det han gjør i oss?
«På samme måte som i aposteltiden benytter all rettferds fiende seg av tradisjon og
filosofi for å ødelegge troen på Bibelen. Populære teorier, som ‘høyere’ bibelkritikk,
utviklingslære, spiritisme, teosofi og panteisme, brukes av fienden for å føre mennesker
på forbudte veier. Mange betrakter Bibelen som en lampe uten olje. De har begitt
seg inn på spekulasjoner som fører til feiltolkninger og forvirring. Høyere bibelkritikk
river ned, framsetter nye teorier og omtolker, men oppnår bare å ødelegge troen
på Bibelen som Guds åpenbaring. Den fratar Guds ord kraften til å rettlede, høyne
og inspirere. Spiritualismen får mange til å tro at driftene er menneskets høyeste lov,
at tøylesløshet er frihet, og at mennesket bare står til ansvar for seg selv.
Kristi tilhengere vil møte de samme overtalelseskunster som Paulus advarte de
troende i Kolossæ mot. De vil møte spiritualistiske tolkninger av Skriften, men de
må ikke la seg bedra. De må la sin røst høre i forsvar for Skriftens evige sannheter.
Med øynene festet på Kristus må de hele tiden gå framover på veien som er vist
dem, og forkaste alle meninger som ikke er i samsvar med hans lære. Guds sannhet
bør være emnet for deres betraktninger. De må se at i Bibelen taler Gud direkte
til dem, og at det er der de finner guddommelig visdom.» – Ellen White: Alfa og
Omega, bd. 6, s. 323.
Forslag til samtale
Hva betyr det at i Kristus «bor hele guddomsfylden», og at han «er hodet for alle makter og åndskrefter»
(Kol 2,9–10)? Se også Joh 1,1; Hebr 1,3 og 1 Pet 3,22.
Vi har jo hørt Kol 2,14–16 brukt mot sabbaten. Hvilke andre problemer, utover det som ble tatt
opp i ukens avsnitt, dukker opp når disse versene brukes til å si at vi ikke lenger trenger å holde det
fjerde budet?
Hva sier du til dem som sier vi må holde seremonilovene også? Hvilke problemer skaper det å si at
de må holdes, selv om man kanskje kan finne visse åndelige eller teologiske velsignelser i dem?
Ellen White skrev ovenfor «at i Bibelen taler Gud direkte» til oss. Hvorfor må vi vokte oss for alt og
alle som vil svekke vår tro på Skriftens autoritet og inspirasjon, også de ubehagelige delene?
Etter å ha gått i kirken på sabbaten i seks måneder, ble René innkalt av sjefen sin. «Den andre
regnskapsføreren jobber ikke like bra som deg», sa han. «Kan jeg be deg om en tjeneste?
Kan du jobbe minst én time på lørdag?»
René husket at han hadde bedt i to år: «Gud, hvis Du gir meg muligheten til å gå i kirken på
lørdag, vil jeg holde sabbaten hellig til jeg dør».
Han ristet på hodet. «Jeg kan ikke», sa han.
«Du må», sa sjefen hans. «Bare én time. Når er kirken din?»
«Åtte til tolv».
«Så om ettermiddagen. Du kan komme klokken ett».
«Men det er lørdag».
«Det går bra».
«Det er ikke greit for meg».
Renés sjef så lenge og intenst på ham.
«Det er opp til deg», sa han, og gikk.
Seks uker senere stilte sjefen et ultimatum med en dårlig skjult trussel. «Hva er din endelige
beslutning?» sa han. «Du må jobbe førstkommende lørdag. Hvis ikke, vet jeg ikke hva jeg skal
gjøre.»
René visste at han arbeidet i et land som var fiendtlig innstilt til kristendommen. Folk hadde
ikke rett til å utøve sin religion. Han hadde hørt om mennesker som ble fengslet og truet med
døden på grunn av sin tro.
Hjemme igjen ropte han: «Herre, det virker som om jeg har mange problemer. Vil du at jeg
skal dø her?»
Tre dager senere gikk René i kirken på sabbaten. Han bodde i en leilighet i samme bygning
som kontoret sitt. Da han forlot bygningen, spurte en kollega: «Skal du ikke komme inn i dag?»
«Jeg blir ikke med», svarte René.
René hadde en firmamobil, og han slo den av. Han ville ikke bli sporet når han gikk i kirken.
Samme ettermiddag kom sjefen på uventet besøk på kontoret. Han ringte René gjentatte ganger,
men fikk ikke tak i ham på telefonen. Senere fortalte medarbeideren René: «Sjefen var som
djevelen. Øynene hans var veldig røde, som om han ville spise deg. Han vil kanskje sende deg i
fengsel. Vær så snill, ikke få oss i trøbbel også.»