Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør
fullkommen (Kol 3,14).
Det blir ofte sagt at vi ikke skal være så himmelvendt, for ellers vil vi ikke være til
noen nytte her på jorden. Det er noe i det, men i Kolosserne 3 er dette like viktig:
Hvis vi er for jordvendt, vil vi ikke være til noen himmelsk nytte for Gud.
Paulus peker på mange praktiske prinsipper fra det virkelige liv som er gitt av
Gud og som bare kan forstås av dem som er «reist opp med Kristus» (Kol 3,1).
Hans råd er veldig praktiske prinsipper som kan styrke alle våre relasjoner, også i
kirken.
Jesus sa: «Elsk deres fiender … og be for dem som … forfølger dere. Slik kan
dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode
og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» (Matt 5,44–45)
Er det umulig? Ja, menneskelig sett. Vi må dø før vi virkelig kan leve for Gud.
Det er derfor vi må ha himmelen for øye om vi skal være til nytte for vår himmelske
Far her på jorden.
Denne uken skal vi se hvordan vi kan leve med Kristus og gjøre en forskjell, nå
og i evigheten.
LesKol 3,1–4. Hva skal til for å være himmelvendt? Hva tror du det vil si?
Fra en fjelltopp kan man se ut over et vidstrakt landskap. Siden uminnelige tider
har fjellene vært et mål for dem som vil komme Gud nærmere (se Sal 121,1–2). Selv
menneskeskapte fjell, såkalte ziggurater (trinnpyramider), ble bygget med dette
formålet – å møte gudene. Byen Ur, som Abram forlot, hadde en ziggurat som var
synlig lang vei. Men å komme seg høyere opp vil ikke i seg selv bringe noen nærmere
himmelen i åndelig forstand. Menneskelige anstrengelser kan ikke det.
Nei, bare ved et nådens mirakel, hvor vi døde med Kristus og ble oppreist med
ham (billedlig fremstilt ved dåpen [Kol 2,12–13]), er det mulig å komme nærmere
himmelen.
Fra begynnelsen av Kolosserne 3 blir det gjentatte ganger lagt vekt på det som er
der oppe, altså i himmelen: «det som er der oppe», «hvor Kristus sitter», «det som er
der oppe», «med Kristus i Gud», «i herlighet sammen med ham» (Kol 3,1–4).
Det er mye i det kristne livet som ikke kan forklares. Hvordan kan man «dø» og
bli «reist opp» når man synes å være den samme og ikke har hatt noen slik liv og
død-opplevelse? Mye gir ingen mening uten Den hellige ånd. Men for dem som er
åndelig innstilt og har fått det nye hjertet som Gud har lovet, er døden fra synden og
oppstandelsen med Kristus en realitet. Som man synger: «You ask me how I know
He lives? He lives within my heart.»
Likevel gir Paulus disse befalingene fordi dette åndelige livet alltid trenger fornyelse
(se 2 Kor 4,16). Vi kan faktisk falle fra og gå fortapt! Og vi slipper aldri unna
fristelser her i livet.
Derfor må vi velge å søke «det som er der oppe» (Kol 3,1). Vårt evige liv er trygt
og «skjult med Kristus i Gud» (Kol 3,3), men dette livet vil gi seg uttrykk som er alt
annet enn skjult.
Hva fyller tankene: som regel det der oppe eller det andre? Hvordan endrer du tankegang hvis
den går i feil retning?
Det finnes mange slagord i dag: «Stopp krigen!» «Stopp avskogingen!» «Stopp atomvåpnene!»
Men et slagord vi nok aldri har hørt, er «Stopp det jordiske!» Det passer
ikke inn i vår verden. Ikke at de andre slagordene er gale. De er bare kortsiktige. Vi
må rette blikket mye høyere.
LesKol 3,5–6 (se også Rom 6,1–7). Hvordan opplever vi hva det vil si å være døde fra selvet og det
jordiske og levende for «det som er der oppe» (Kol 3,1)?
Selv om vi åndelig sett er døde med Kristus, må fristelsene som kroppen og sinnet
vårt utsettes for – dø. Men vi må være klar over to ting i forbindelse med dette budet.
For det første forutsetter den greske formen Paulus bruker i Kolosserne 3,1 at vi faktisk
er reist opp med Kristus. For det andre er befalingen i Kol 3,5 en følge av dette
(«La da»). Vi kan bare avlive jordiske ting (hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær,
og grådighet, osv.) fordi vi er reist opp med Kristus og har hans åndelige liv og kraft
til å fordrive disse tingene fra vårt liv.
Den eneste andre forekomsten på gresk av uttrykket «Guds vrede», som forekommer
i Kol 3,6, er i Rom 1,18. Gud «overgir» mennesker til deres ondskap, og
derfor ‘rammer’ også hans vrede (se Åp 6,16–17) «dem som er ulydige» (Kol 3,6).
I Rom 1,18 omtaler Paulus «ugudelighet og urett» og setter likhetstegn mellom
‘urenhet’ (det samme greske ordet som i Kol 3,5) og mennesker som henga seg til
«hjertets lyster» og «vanæret kroppen» (Rom 1,24).
Hvordan vanærer de kroppen? For det første ved å nekte å anerkjenne Skaperen,
men også ved «skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut den naturlige
samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv
med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn.» (Rom
1,26–27)
Hvordan følger vi oppfordringen om å «La da det jordiske i dere dø» (Kol 3,5)?
LesKol 3,6–11. Hvordan fortsetter Paulus denne tankerekken?
De første ordene i Kol 3,8 markerer overgangen fra død til liv: «Men nå».
Ordet «nå» på gresk er betont. Nå, det vil si fordi du er reist opp med Kristus og
søker de ting som er der oppe, må ditt nye liv stå i kontrast til ditt gamle liv. Etter å
ha avlivet «det jordiske i dere» (Kol 3,5), må dere nå legge av «alt dette: sinne, hissighet,
ondskap, spott og rått snakk» (Kol 3,8).
Både sinne og vrede kan beskrive Guds rettferdige reaksjon på synd (vi berørte
det i går), og det samme gjelder Jesus (Mark 3,5; Åp 6,16). Men vi oppfordres:
«Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint. For sinne hos
et menneske fører ikke til det som er rett for Gud.» (Jak 1,19–20) Ondskap ønsker
andre ulykke. Bakvaskelse sverter en annen. Paulus fordømmer også grovt og uanstendig
snakk. Og vi må ikke lyve for hverandre (jf. 3 Mos 19,11; 3 Mos 19,18), «for dere har
kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger» (Kol 3,9).
Hva mener Paulus med det «gamle mennesket» i motsetning til «det nye»? Se Rom 6,6 og Ef
4,22–24.
Verbene Paulus bruker om overgangen fra det gamle til det nye, henspiller på
klær, som å ta av seg gamle, skitne klær og ikle seg nye, hvite klær (jf. Sak 3,4). Et
lignende skille mellom gammelt og nytt er mellom den gamle og den nye pakt, som
kjennetegnes av den ytre lovens bokstav og den loven Ånden har skrevet i hjertet (2
Kor 3,4–18).
Disse bildene beskriver omvendelsen og dens følger, som Paulus kaller en «ny
skapning» (2 Kor 5,17). Den kristne blir «fornyet etter sin skapers bilde og lærer
ham å kjenne» (Kol 3,10), som er den usynlige Guds bilde (Kol 1,15). Å bli kjent med
Kristus gjennom hans ord forvandler oss «til dette bildet, fra herlighet til herlighet»
(2 Kor 3,18). Dette hever oss over alle etniske, geografiske og sosiale skiller (Kol
3,11), for vi er borgere av et høyere rike.
Paulus har beskrevet dårlige vaner og negative egenskaper som legges bort når vi
kommer til Kristus. Nå tar han fatt på det positive – som å gå fra mørket til lyset.
LesKol 3,12–14. Hvordan blir de kristne beskrevet, og hva har det å gjøre med egenskapene de
skal «kle seg i»?
En gang ble Israel kalt av Gud til å være hans eget folk og gjenspeile hans karakter,
men nå er de som tror på Jesus «Guds utvalgte» (Kol 3,12). Men ikke alle lever opp
til kallet.
Som Jesus sa: «mange er kalt, men få er utvalgt» (Matt 22,14; jf. Matt
24,22; Matt 24,24; Matt 24,31). Paulus’ omtale av de utvalgte har en lignende betydning (Rom 8,33; 2
Tim 2,10). I likhet med Israel er de troende også «elsket» av Gud og «hellige» (5 Mos
7,6–8). Det følger et ansvar med dette: «dere skal forkynne hans storverk, han som
kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Det gjør vi med vårt liv.
De åtte egenskapene Paulus nevner, er noe til liste! «Kle dere derfor i inderlig
medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige … Og over alt dette: Kle dere
i kjærlighet» (Kol 3,12–14). Dette kan bare komme fra et hjerte som er forent med
Kristus, for det beskriver hans sinn og hvordan han har behandlet oss. Vi skal tilgi
andre «som Herren har tilgitt dere» (Kol 3,13). Kjærligheten er «båndet … som gjør
fullkommen» (Kol 3,14), for det er hans kjærlighet til oss som binder oss til ham og
gjør at vi kan vise andre sann kjærlighet (1 Joh 4,11–12).
Disse egenskapene påvirker våre relasjoner på to måter. 1) Vi blir velsignet når
vi viser kjærlighet, barmhjertighet, vennlighet og tilgivelse mot andre. Det er godt
å elske og velsigne andre. Andre vil som regel gjengjelde oss dette, og vi får mer
av Guds barmhjertighet og tilgivelse (Matt 5,7; Matt 6,14). 2) Det ærer Gud og kan
oppmuntre andre til å tro på og følge Jesus når de ser kraften i Guds nåde. «Mennesket
kan ikke omgi seg med noen annen innflytelse med en slik kraft i seg som
den innflytelsen som stråler ut fra et uegennyttig liv. Det sterkeste argument til
forsvar for evangeliet er en kjærlig og elskverdig kristen.» – Ellen White: Helse og
livsglede, s. 358
Viser du Kristi sinnelag overfor andre? Også dem som ikke er vennlige mot deg?
De siste versene i Kolosserne 3 viser hvor opptatt Paulus var av fred og harmoni i
menigheten. Vi har allerede sett nærmere på Guds fred (se studium 7). I motsetning
til pax Romana, er pax Kristi ikke en fred som påtvinges utenfra, den skal «styre»
oss innenfra. Det kan bare skje hvis Kristus får ha kontrollen.
LesKol 3,16–17. Hva gjør at Kristus kan ha kontroll, og hva er musikkens rolle i dette?
Språket er veldig beskrivende. Det skildrer hvordan Kristi ord får bolig i oss. Det
skjer når vi leser Bibelen for å lytte til og lære av Guds visdom. Den greske teksten
er noe tvetydig, men musikk spiller tydeligvis en viktig rolle i å undervise og rettlede
hverandre (Kol 3,16).
Men ikke hvilken som helst musikk. Paulus bruker en presis terminologi både her
og i Ef 5,19: «salmer, hymner og åndelige sanger».
Det kan ikke sies med sikkerhet, men det ser ut til at det skilles mellom den eksisterende
salmesamlingen i GT og en voksende salmesamling i NT. «Åndelige sanger»
kan være en mer generell betegnelse for alle lovsanger som har med det åndelige
livet eller menighetslivet å gjøre. Sangtekstene er et middel til å lære sannheten og gi
veiledning om hvordan man skal leve det nye livet som kristen. Mange store salmer
fra de siste århundrene har mektige og oppløftende budskap om håp og trøst, noe vi
sårt trenger i en verden som så lett tynger oss ned.
Musikk har stor innflytelse. Davids harpespill virket beroligende på kong Saul
(1 Sam 16,23). Men da David ble hans rival, vokste Sauls sinne og bitterhet (1 Sam
18,10–11). Rolig klassisk musikk har vist seg å redusere angst, forbedre hjernefunksjonen,
øke avspenningen, lindre smerter og fremme sosialisering.
Hvem har vel ikke opplevd den sterke innflytelsen musikk kan ha på våre følelser
og tanker, både på godt og vondt? Riktig musikk kan være åndelig oppløftende.
Vi skal gjøre «alt … i Herren Jesu navn» (Kol 3,17). Er det noe du må holde opp med fordi du ikke
kan gjøre det i Herrens navn?
«Når Guds Ånd behersker sinn og hjerte, bryter den troende ut i en ny lovsang. Han
forstår at denne erfaringen er en oppfyllelse av Guds løfte, at hans overtredelse er
tilgitt, og at hans synd er skjult. Han har fortalt Gud at han angrer å ha brutt hans
lov, og vist sin tro på Kristus, som døde for å rettferdiggjøre menneskene. ‘Da vi
altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred ved vår Herre Jesus Kristus.’
Selv om den kristne har opplevd dette, må han ikke legge hendene i fanget og
være fornøyd med det som er gjort for ham. Den som har bestemt seg for å bli
borger av det åndelige rike, vil oppdage at alle de makter og lidenskaper som bor i
et ugjenfødt hjerte, vil bli støttet av maktene i mørkets rike og rettet mot ham. Han
må hver dag overgi seg på ny og kjempe mot det onde. Gamle vaner og nedarvede
tilbøyeligheter vil kjempe om makten. Hele tiden er det nødvendig å være på vakt og
søke Kristi styrke for å vinne seier. …
Vi trenger mer av den kraft som åpenbarer seg i et renere og edlere liv. Ennå
tenker vi mer på verden enn på himmelen. I anstrengelsene for å nå Guds ideal må
ingen ting få gjøre en kristen motløs. Alle er blitt lovet moralsk og åndelig fullkommenhet
ved Kristi nåde og kraft. Jesus er kraftens opphav og livets kilde. … Han
stiller til vår rådighet himmelens allmektige krefter, og hvert steg lar oss kjenne hans
levende kraft.» – Ellen White: Alfa og Omega, bd. 6, s. 324–325.
Forslag til samtale
Hva er din erfaring med løftet om at du er «rettferdiggjort ved tro»? Hvordan har dette løftet
forandret livet ditt? Hvordan henger løftet sammen med tanken om at du også «er reist opp med
Kristus»?
Hva betyr det å være himmelvendt? Er det viktigere enn å være til nytte på jorden? Hvor ligger
balansen?
Tenk på din innflytelse på andre. Vi har lett for å tenke på dette bare som vår individuelle innflytelse,
men hva med vår innflytelse som menighet? Hvordan påvirker dere lokalsamfunnet?
Les Kol 3,11. Hva burde dette si oss om den enhet vi skal ha i Kristus?
Den sabbaten René valgte å gå i kirken i stedet for å gå på kontoret, kom han tilbake til
bygningen der han bodde og arbeidet etter solnedgang. En kollega overrakte ham et brev fra
sjefen. Han hadde fått sparken.
René var sjokkert. Han visste ikke hva som ville skje videre. Som utlending i et land som var
fiendtlig innstilt til kristendommen, lurte han på om han kunne stå fast for Gud hvis han ble sendt
i fengsel eller risikerte å dø. Han ba: «Herre, er dette tiden for meg å reise hjem til Filippinene?
Hvis du vil at jeg skal dø her, så er det greit for meg. Mange vet at jeg kjemper for troen min.»
Tidlig neste morgen gikk han til kontoret og sendte en e-post til sjefen sin. «Jeg respekterer
deg», skrev han. «Du er min venn og storebror. Jeg vet at vi må diskutere problemene jeg har
forårsaket når du kommer til kontoret.»
Den kvelden kom sjefen hans på jobb. Han virket opprørt. René ba: «Vær så snill, hjelp. La
sjefen min roe seg ned. Men hvis det er din vilje at jeg skal dø, aksepterer jeg det.»
Så tilkalte sjefen René. René prøvde å reise seg, men klarte det ikke. Knærne ville ikke støtte
ham. Det føltes som om han skulle dø. Med alle sine krefter løftet han seg opp av stolen og gikk
foroverbøyd og klosset til sjefens kontor. Idet han løftet hånden for å banke på døren, hørte han
en stemme hviske: «Ikke vær redd. Jeg er den sanne Gud. Jeg er trofast mot mine løfter.»
Et øyeblikk senere åpnet han døren og så sjefens strenge ansikt. Idet han gikk inn, hvisket
stemmen to ganger: «Jeg er den sanne Gud. Jeg er trofast mot mine løfter.» Stemmen ble stadig
høyere for hver gang den gjentok det.
Sjefen ga René to papirer og sa: «Velg ett». Da René uttrykte forvirring, sa sjefen: «Det ene er
en arbeidskontrakt. Det andre er en flybillett.» Lettet ba René en stille bønn: «Takk, Herre, det er
ikke fengsel». Han valgte flybilletten.
Men sjefen sa: «Les kontrakten først».
René så at lønnen hans ville bli doblet hvis han jobbet én time på lørdager. Han valgte billetten
igjen. Mens han lurte på hvordan han skulle betale for den, hørte han igjen stemmen som sa: «Jeg
er den sanne Gud. Jeg er trofast mot mine løfter.»
René vendte hjem til Filippinene. På flyet ba han: «Du sier: ‘Jeg er den sanne Gud. Jeg er trofast
mot Mine løfter.’ Hva er ditt løfte til meg?» Stemmen hvisket: «Du kommer ikke til å bruke
opp alle pengene dine før du finner en ny jobb».