La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal
svare hver enkelt (Kol 4,6).
Det byr på utfordringer å bo og arbeide tett sammen. Uoverensstemmelser kan gi
gnisninger og krangel. Jo tettere forholdet er, desto viktigere er det at alle kommer
godt overens.
De nærmeste relasjonene har vi i familien. Hjemmet blir iblant kalt «familiebedriften».
Det er flere likheter mellom det å drive en bedrift og det å styre et hjem.
Det bør være bred enighet om verdier og målsettinger. Alle bør komme overens og
gjøre sitt for at det skal gå bra. Det samme gjelder menigheten, som jo er en stor
familie.
I ukens tekst gir Paulus noen prinsipper for hvordan en kristen familie best kan
fungere. Siden et kristent hjem styres av bibelske prinsipper, fungerer det nok annerledes
enn en vanlig romersk husholdning. Paulus trekker også frem andre verdifulle
prinsipper som er nyttige i ulike sosiale relasjoner, både i og utenfor hjemmet.
I NT er det flere sett med retningslinjer for kristne hjem (se Ef 5,21–6,9; Kol
3,18–4,1; Tit 2,1–10; 1 Pet 2,18–3,7). Disse «hustavlene», som de kalles, er ikke
helt hierarkiske, men inneholder elementer som gjør relasjonene mer gjensidig
berikende.
Noen menn siterer «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres» (Kol 3,18)
og stopper der og glemmer tillegget: «som det sømmer seg i Herren». Ingen steder i
NT står det at kvinner skal underordne seg alle menn, eller at koner er underdanige
eller undertrykte, eller at de blindt skal føye seg etter alle mannens innfall og ønsker.
Paulus’ poeng er at konen først og fremst skal være tro mot Herren, og deretter mot
sin mann. Hennes individualitet må ikke oppslukes av mannen, og han skal ikke
være hennes samvittighet.
Kristi kjærlighet til kirken da han ga seg selv for den, viser hvordan menn skal
elske sine koner (Ef 5,25). De vil være trofaste uansett hva det koster. De vil ta
beslutninger som er i hennes beste interesse, selv om deres interesser normalt sett
bør være sammenfallende. En slik kjærlighet gjør det lettere for kvinnen å følge
Guds bud om å respektere sin mann (Ef 5,33).
Et sunt kristent ekteskap preges av gjensidighet – de rådfører seg med hverandre,
tenker gjennom ting sammen og tar beslutninger som et par. Når det skal tas beslutninger
som har stor betydning for hele familien, kan det være på sin plass å ta barna
med på råd, men foreldrene må ikke krangle i barnas nærvær. Hvis ektefellene ikke
kan bli enige etter en slik prosess, er den bibelske veien til fred at konen føyer seg
etter mannen hvis det ikke er mot Guds ord. Og de fleste, om ikke alle menn husker
nok ganger da de var glade for at de lyttet til konen og fulgte hennes råd. Jo mer
mann og kone samarbeider, desto bedre blir ekteskapet.
Hvordan kan vi unngå det som har skjedd gjennom hele historien: at de fine prinsippene i disse
tekstene blir til noe ondt?
Barna har en viktig rolle i familiebedriften. De må få vite at de er elsket og verdsatt
som medlemmer av familien og borgere i Guds rike. Familieandakten morgen og
kveld er enkel, men viktig. Fra tidlig alder kan barn hjelpe til med rengjøring og
andre oppgaver. Det viktigste er at de følger Paulus’ bud: «Vær lydige mot foreldrene
deres i alt, det er til glede i Herren» (Kol 3,20).
Les tekstene nedenfor. Hvilke prinsipper for barneoppdragelse finner du?
Når barn blir riktig opplært for Herren, med gode råd og eksempler, blir de til
velsignelse for familien, kirken og andre. Paulus’ råd til foreldre er balanserte:
«Dere foreldre, vær ikke så strenge mot barna deres at de mister motet» (Kol 3,21).
Foreldrenes, og særlig farens, omgang med og oppdragelse av barna får mye å si for
deres åndelige utvikling.
Studier viser også at når begge foreldrene går i kirken, fortsetter flere gå i kirken
enn når bare én av foreldrene gjør det. Enda mer overraskende er det at når faren går
regelmessig i kirken (i enda større grad enn moren), er det flere som fortsetter å gå
i kirken som voksne. Fars rolle i barnas åndelige dannelse kan derfor ikke undervurderes.
Så det er viktig at fedrene tar sin rolle på alvor.
Men ikke alle fedre har vært gode forbilder for sine barn. Hvordan kan kunnskapen om Gud som
vår Far være til hjelp når jordiske fedre har gjort stor skade?
LesKol 3,22–25 og Kol 4,1. Hvilke råd får slavene? Hvilke prinsipper for arbeidsforhold finner vi her?
I dag er det noen som bruker slaveri som et argument for å avvise bibelske råd
eller helt å avvise Skriften. Ironisk nok tar man da lite eller ingen hensyn til den
historiske konteksten i GT og NT. Mennesker er skapt i Guds bilde, og de er skapt
for frihet. Moselovene forbød israelittene å være evigvarende slaver (5 Mos 15,12)
og satte seks år som den lengste tjenestetiden for å betale gjeld (2 Mos 21,2–6; 3
Mos 25,39–43). Enda så avskyelig slaveri er for oss i dag, kunne Israels form for
slaveri på ingen måte sammenlignes med de forferdelige forholdene som har vært
i bruk i den vestlige verden, hvor det var en plage og en grusom forbrytelse mot
menneskeheten.
I nytestamentlig tid måtte kirken arbeide innenfor rammen av romersk lov, som
tillot slavehold. «Men i motsetning til moderne former for slaveri ga romerretten
slavene betydelige rettigheter og muligheter, og forsøk på å avskaffe denne praksisen
kunne ha svekket evangeliets fremgang.» – Clinton Wahlen, «Culture, Hermeneutics,
and Scripture: Discerning What Is Universal», i Frank M. Hasel, red.: Biblical
Hermeneutics: An Adventist Approach (Silver Spring, MD: Biblical Research Institute/
Review and Herald Academic, 2020), s. 166.
I kirken, i motsetning til i Romerriket generelt, var slavens første plikt overfor
Herren. Og deres herrer fikk beskjed om å behandle dem rettferdig, «for dere vet at
også dere har en herre i himmelen» (Kol 4,1). Dessuten sa Paulus til Filemon at han
ikke lenger skulle behandle Onesimos som sin slave, men som sin bror (Filem 1,16).
Både i GT og NT blir de troende kalt Guds slaver (eller tjenere) (se bl.a. Sal 34,23;
Luk 17,10; 1 Pet 2,16).
Om man ikke liker de kulturelle omstendighetene som noen bibeltekster ble
skrevet under, må man likevel godta tekstens autoritet. Ellers setter vi oss selv og vår
kultur over Skriften. Det er bedre å se på alt Bibelen sier om et emne før vi trekker
en konklusjon om hva Bibelen sier om det.
Hvordan kan denne teksten brukes i din arbeidssituasjon? Hvordan kan du ha nytte av prinsippene
som beskrives her, enten du er sjef eller ansatt?
LesKol 4,2–4. Hvilke prinsipper for bønn ser du her? Hvilke bønneønsker kommer Paulus med?
Noe av det viktigste vi kan si til en som sliter med noe, enten det er familie, helse,
penger eller noe annet, er «Jeg ber for deg». Dette er himmelens utvalgte middel for
å knytte bånd og samspill. «Gud vil gjerne gi oss det vi i tro ber om, og som vi ellers
ikke ville få» – Ellen White: Alfa og Omega, bd. 8, s. 38.
Se hva Paulus sier om bønn: «Vær utholdende», «våk» og «be med takk» – dette
er en bønn i tro (Kol 4,2). Han ber oss be «alltid» (Ef 6,18) og «uavbrutt» (1 Tess
5,17). Og husk at selv om «vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett», så går «Ånden
selv … i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom 8,26).
LesKol 4,3 igjen. Hvilken «dør for Ordet» kan Gud åpne for deg til å formidle din tro?
Paulus ba også om at han måtte finne de riktige ordene. Når vi leser brevene hans og
talene i Apostlenes gjerninger, kan vi lett tenke oss at apostelen alltid var veltalende
og aldri var i tvil om hva han skulle si. Men her ber han dem be om at han
må forkynne «slik jeg skal» (Kol 4,4). Han bruker et viktig gresk ord (dei) som kan
oversettes med «som jeg må tale» og peker på den guddommelige nødvendigheten av
å forkynne evangeliet. Han innså hvor viktig det var å legge frem budskapet for folk
i de høyeste kretser i Roma, deriblant keiserens hus.
«Det er ikke nødvendig at vi til enhver tid skal bøye kne under bønn. Venn deg
til å snakke med Frelseren når du er alene, når du er ute og går, og når du er opptatt
i ditt daglige arbeid. La hjertet hele tiden være oppløftet i en stille bønn om hjelp,
om lys, om kraft, om kunnskap. La ethvert åndedrett være en bønn.» – Ellen White:
Helse og livsglede, s. 393.
Hva er det viktigste vi kristne vet? Jo, at Jesus Kristus døde for vår synd og at vi kan
få evig liv ved å tro på ham. Det kunne vi ikke ha funnet ut på egen hånd. Vi måtte
få det fortalt eller åpenbart. Og det har blitt åpenbart – i Guds ord.
Det er mye sannhet, kunnskap og visdom vi aldri ville ha kjent til om det ikke
hadde vært for det Gud har åpenbart for oss i Ordet. Men denne kunnskapen og
visdommen er ikke gitt oss bare for at vi skal vite det. Vi skal leve sannheten og
visdommen.
LesKol 4,5–6. Når trenger vi spesielt å «gå fram med visdom»? Hvorfor det?
Dessverre hender det at vi kristne er alt annet enn kristne! Og som Paulus påpekte
(med sitat fra Jes 52,5), var også Israel en snublestein for de vantro: «Guds navn
blir spottet blant hedningene på grunn av dere» (Rom 2,24). Det er viktig hvordan
vi er mot andre, spesielt dem som ikke deler vår tro (se Tit 2,5; 2 Pet 2,2). Et kristent
hjem, en gruppe unge som samles for å be i stedet for å drive med rampestreker,
enkel vennlighet og en rolig, tålmodig ånd taler sterkt til dem som følger med for å
se om vår tro er ekte eller ikke.
I Kol 4,6 er Paulus opptatt av våre ord: «La alt dere sier, være vennlig».
Våre ord skal ikke bare være vennlige og høflige, men også preget av Guds nåde ved
Den hellige ånds innflytelse.
«Ha salt og kraft». I motsetning til hva verden kan kalle «salt» tale, skal våre ord
være passende og tiltalende for dem vi snakker til.
«Så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt». Bare Den hellige ånd kan gi oss
de riktige ordene til rett tid og rett formål, samt forberede tilhørerne på det vi «må»
dele (også her brukes dei – se gårsdagens kommentar til Kol 4,4).
Tenk på dine ord, dine handlinger og hvordan du er mot andre. Hva sier det om din tro og hva
det er å være kristen?
«Alle må hjelpe hverandre. Familien er et hellig fellesskap der hvert enkelt medlem
skal støtte og hjelpe de andre. De skal samarbeide på samme måte som delene i en
maskin. Alle familiemedlemmer burde innse at det hviler et stort ansvar på dem
når det gjelder å skape orden og samhold i hjemmet. Ingen må motarbeide de andre,
men heller være til trøst og oppmuntring i hverdagens vanskeligheter. De bør vise
mildhet, overbærenhet og tålmodighet, snakke med et vennlig tonefall og unngå all
forvirring og oppstyr. Ingen lever for seg selv, vi skal bære hverandres byrder. Det
hviler et ansvar på alle medlemmer i familien. Alle fra seks år og oppover må være
med på å bære livets byrder.» – Ellen White: Det kristne hjem, s. 133–134.
«Vi må slippe Kristus inn i hjertet og hjemmet om vi skal vandre i lyset. Hjemmet
bør være alt det ordet innebærer. Det bør være et lite paradis på jorden, et sted
hvor kjærligheten dyrkes i stedet for å bli undertrykt. Vår lykke avhenger av at vi
kultiverer kjærlighet, medfølelse og sann velvilje mot hverandre. … Vi bør glemme
oss selv og alltid være på utkikk etter muligheter, også i små ting, til å vise takknemlighet
for det gode vi har mottatt fra andre, og være på utkikk etter muligheter
til å muntre opp andre og lette og lindre deres sorger og byrder ved ømhet og små
velgjerninger. Slik vennlig omtanke, som begynner i familien og strekker seg utover
familiekretsen, bidrar til lykken i livet, og forsømmelse av slike småting gir bitterhet
og sorg i livet.» – Ellen White: Testimonies for the Church, bd. 3, s. 539, 540.
Forslag til samtale
Til par: Hvilke prinsipper har hjulpet dere i forholdet? Hvilket råd vil dere gi de ugifte, og hvordan
bør de forberede seg på de utfordringene som ekteskapet fører med seg?
Mange gode og omsorgsfulle foreldre har oppdratt barna sine i gode kristne hjem, men må
forholde seg til voksne barn som avviser troen. Hva kan du gi dem av råd og trøst? Hva er det
kanskje best å ikke si?
Snakk om oppfordringen om å «gå frem med visdom». Hva betyr det å «gå frem med dårskap» i
stedet for visdom? Hva har du lært av de gangene du har gått frem med det ene eller det andre?
Kort tid etter at René kom tilbake til Filippinene, fikk han tilbud om å jobbe som regnskapsfører
i Adventistsamfunnets utviklings- og nødhjelpsorganisasjon. Etter halvannet år i ADRA
jobbet han i åtte år som regnskapsfører for Adventistkirkens Cavite Mission. René likte å jobbe
for Adventistkirken. Livet var enkelt og komfortabelt. Som gutt hadde han trodd at det å bli adventist
var en vei til rikdom. Men nå hadde han ikke noe ønske om å bli rik. Han ville bare tjene
andre frem til Jesu gjenkomst.
En dag fikk René uventet en invitasjon til å erstatte den avtroppende økonomisjefen i 1000
Missionary Movement, som er en del av Adventistkirkens sørasiatiske Stillehavsdivisjon, og som
hvert år utdanner hundrevis av misjonærer ved hovedkvarteret i Silang, en by i Cavite Mission.
René lurte på om han drømte. Han hadde ønsket å være en del av Misjonærbevegelsen 1000
helt siden han hadde gitt sitt hjerte til Kristus gjennom vennskapet med en av misjonærene.
Denne misjonæren, Rodel, arbeidet nå som ordinert pastor på Filippinene, og han ville bli både
overrasket og glad hvis René ble kasserer. Men René lurte på: «Kan jeg klare jobben som økonomisjef?
Jeg er bare en enkel regnskapsfører.»
Den natten drømte René at han jobbet i 1000 Missionary Movement. Da ba presidenten for
Den sørasiatiske Stillehavsdivisjon ham om å sende inn CV-en sin for å bli vurdert til jobben.
Kort tid senere godkjente en divisjonskomité kandidaturet hans, og han ble ansatt.
René har ikke sett seg tilbake. Etter hvert som han har vært trofast mot Gud, har han sett slektninger
som en gang foraktet hans tro, slutte seg til Adventistkirken. To måneder etter at han flyttet
tilbake til Filippinene, ble foreldrene hans døpt. «Det var Guds gave til meg», sier han. «Det var
som om Gud sa: ‘Fordi du har vært lojal mot meg, har jeg en gave til deg’». Hans to søstre ble
også døpt.
I mellomtiden kollapset selskapet der han hadde jobbet i utlandet under Covid-pandemien.
Hvis han hadde akseptert lønnsøkningen, ville han ha mistet alt. I dag, sier han, skylder han alt
til Herren, som sier: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke
ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jer 29,11) «Ingenting er tilfeldig», sier René
Tucaldo. «Gud hadde en plan for meg».
Hovedkvarteret til 1000 Missionary Movement i Silang på Filippinene ble bygget ved hjelp av et
sabbatsoffer fra 1996. På samme måte som det offeret fortsatt kan merkes i hele Den sørasiatiske
Stillehavsdivisjon og videre utover gjennom arbeidet til 1000 Missionary Movement, kan også
dette kvartalets offer ha en langvarig virkning. Takk for ditt sjenerøse offer neste sabbat.