Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.
(1 Tess 5,18)
I den siste delen av Kolosserne ser vi at Paulus hadde et stort nettverk av medarbeidere.
I Apostlenes gjerninger ser vi at han først samarbeider med Barnabas, så med
Silas, og deretter følger vi ham på de tre misjonsreisene.
Denne uken ser vi på Paulus’ misjonsstrategi med svært effektiv bruk av tid og
ressurser for å nå Romerrikets viktigste byer, samt opplæring av lovende lekfolk for
å nå byer og tettsteder han ikke hadde besøkt, som Kolossæ, Laodikea og Hierapolis.
Med personlige besøk under sine reiser og, spesielt som fange, med sine brev,
knyttet Paulus sammen mennesker og menigheter. Han visste at evangeliets fremgang
avhang av at alle samarbeidet – jødiske og ikke-jødiske kristne, menn og
kvinner, mennesker som Tykikos, Aristarkos, Justus, Epafras, Lukas og Nymfa. Vi
hører også om et brev han skrev til Laodikea, som ikke er bevart. Paulus presser mye
inn i de siste versene, blant annet en personlig formaning til en viss Arkippos. Han
gjorde alt han kunne for å styrke menighetene mens han ennå kunne.
Paulus lærer oss mye om å spre evangeliet. Reisene hans dekket ca. 21 600 kilometer.
Dette er utrolig, for mye av det var til fots, og noen ganger var han også i
fangenskap.
Han brukte mye tid i handelsbyer som Korint og Efesos, og derfra kunne budskapet
gå videre til byer i innlandet. Paulus vendte også tilbake til menigheter han
hadde grunnlagt for å styrke og oppmuntre de nye kristne der. Når han ikke kunne
besøke menighetene personlig, sendte han brev. Dermed visste de kristne at han
tenkte på dem og hadde omsorg for dem.
LesKol 4,7–9; jf. Ef 6,21. Hvordan beskrives Tykikos, og hvorfor sender Paulus ham og Onesimos
til Kolossæ?
Noen ting er det bedre å formidle muntlig enn skriftlig. Det ville være interessant å
vite hvilke nyheter de to mennene hadde med til kolosserne. Ut fra Paulus’ ord om at
dette skulle gi dem «trøst» og oppmuntring (Kol 4,7–9) kan vi anta at det bl.a. gjaldt
opplysninger om Paulus’ livssituasjon i fengselet. Slik kommunikasjon var uansett
viktig for å bevare de personlige båndene som knytter kristne sammen.
Tykikos (navnet betyr «heldig») var tydeligvis et betrodd sendebud. Han
beskrives som en «trofast tjener» og «medslave» og var en av to menn fra Asia som
Paulus valgte (Apg 20,4) til å bli med på reisen med kollekten til nødlidende kristne
i Jerusalem. Han var også sammen med Paulus under hans andre fengselsopphold i
Roma, og derfra ble han sendt til Efesos for å styrke arbeidet der (2 Tim 4,12). Paulus
tenkte også på å sende ham til Titus på Kreta (Tit 3,12). Med seg hadde han Onesimos,
som Paulus hadde omvendt i Roma (se studium 1) og beskriver som «trofast».
Det ser ut til at Paulus også ville vite hvordan det sto til med de kristne i Kolossæ.
Det ville ikke være vanskelig å sende beskjed tilbake til ham, kanskje via Tykikos
selv. Dette var en annen måte Paulus viste sin kjærlighet og omsorg for de kristne
der på, selv om han ikke hadde besøkt dem personlig, og slik styrket han dem i troen
så de kunne nå andre.
Hvordan viser disse personlige tingene i Paulus’ brev hans menneskelighet og bekrefter gyldigheten
av hans tjeneste?
I en verden som er knyttet sammen av internett, sosiale medier og utallige apparater,
er det vanskelig å forestille seg utfordringen Paulus sto overfor da han skulle hjelpe
de kristne å føle at de var en del av noe større enn sin lokale menighet.
LesKol 4,10–11. De sendte nyheter frem og tilbake med sendebud (Kol 4,7–9), men hvordan
oppmuntret Paulus ellers til samhørighet? Hvilket budskap kan hilsenene ha hatt, i lys av noen av
problemene Paulus tar opp i dette brevet?
Med disse hilsenene fremmer Paulus fellesskap mellom de kristne. Her får vi vite
at Markus var Barnabas’ fetter. Paulus baner dermed vei for Markus’ sannsynlige
besøk i Kolossæ. Aristarkos beskrives bokstavelig talt som «medfange», han satt
altså fengslet sammen med Paulus. Begge var soldater med «Guds rustning» (Ef
6,10–11) og kjempet for å sette Satans fanger fri til tjeneste i Guds rike (se 2 Tim
2,1–4). Jesus/Justus (jødiske og romerske navn som lyder svært likt på gresk, som
Saul/Paulus) roses også som en pålitelig medarbeider i evangeliet.
Paulus gjør et poeng av å si at Aristarkos, Markus og Justus er jødekristne («av
omskjærelsen»). Deretter nevner han tre ikke-jøder: Epafras, Lukas og Demas (Kol
4,12–14). Det er betegnende at disse medarbeiderne, til tross for spenninger mellom
jøder og ikke-jøder i menigheten, klarer å arbeide godt sammen, i enhet og harmoni.
Men ved å bruke «bare», er det som om Paulus uttrykker skuffelse over at ikke
flere jødekristne har støttet ham i hans prøvelser. Likevel er det viktig at Johannes
Markus, som tidligere hadde forlatt Paulus og Barnabas på den første misjonsreisen
(Apg 13,13), nå ikke bare er lojal, men er også til «trøst» for Paulus (Apg 15,36–40).
Trusler mot enheten er ikke noe nytt. I senere år har adventistkirken opplevd store
endringer i takt med at den har fått global utbredelse, og noen har hamret løs på
enheten. Vektleggingen av enhet oppleves på alle plan i kirken.
Hvordan kan du arbeide for å redusere det som truer vår enhet? Hva er disse spenningene
lokalt, og hva kan gjøres med dem?
Det er skrevet bøker om det målrettede liv og den målrettede menighet. Selv om
«målrettet» kanskje ikke er helt riktig, er et klart «målfokus» viktig for å få til noe
meningsfullt. Paulus’ liv og tjeneste, så vel som hans medarbeidere og de andre
apostlene, er eksempler på dette (se Fil 3,13–14). Resultatene taler for seg – evangeliet
spredte seg raskt over hele Romerriket og videre (Kol 1,23). Det samme behovet er
til stede i dag.
LesKol 4,12–13. Hvilket formål beskrives og hvordan skal det realiseres?
Som nevnt i et tidligere studium spilte Epafras trolig en viktig rolle i spredningen av
evangeliet til Kolossæ og de omliggende byene Laodikea og Hierapolis (se studium
1). Hans hilsener og bønner for disse menighetene var sikkert til oppmuntring for de
troende der. Epafras’ bønner hadde et klart fokus – at kolosserne måtte «bli stående
fullkomne og fullt overbevist om hele Guds vilje» (Kol 4,12). La oss se nærmere på
de ulike delene av bønnen.
Stå. Ordet betyr å stå fast, og det er bare mulig når man er «grunnfestet og
stødig» i troen og trygg på evangeliets sannhet (Kol 1,23). Paulus bruker det samme
ordet flere ganger i forbindelse med kampen mot «djevelens listige knep» (Ef 6,11)
og det å motstå mørkemaktene med guddommelig kraft og iført «Guds fulle rustning»
(Ef 6,10–18; jf. 2 Tim 2,19).
Fullkomne. Ordet viser til den innstilling som finner sitt høyeste uttrykk i oppofrende
kjærlighet (Matt 5,44; Matt 5,48) hos dem som aldri vil si de har «nådd målet» (Fil
3,12–15).
Fullt overbevist. Dette uttrykket betyr å tilfredsstille fullt ut eller gjøre noe fullt
og helt. Det brukes om Abraham som var «overbevist» om at Gud ville gjøre det han
lovet enda det var menneskelig umulig (Rom 4,21), og om Paulus som ble styrket av
Herren til å «fullføre forkynnelsen» (2 Tim 4,17).
Hele Guds vilje. Ordet «hele» er meget omfattende. Paulus ba om at kolosserne
måtte bli fylt av kunnskap om Guds vilje, «leve et liv som er Herren verdig, og som
helt og fullt er til glede for ham» (Kol 1,9–10) ved «kraften fra hans herlighet» (Kol
1,11).
Johannes sier: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker
verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.» (1 Joh 2,15) Lukas’ kjærlighet til Jesus
og hans rike fikk ham til å stå ved Paulus’ side til det siste, men Demas satte denne
verden høyere enn den kommende.
Les tekstene. Hvilket råd får de som venter på Jesu gjenkomst?
Jesus og apostlene ber oss ofte «våke», være årvåkne og alltid rede til Mesterens
komme så vi ikke blir tatt på sengen. Men mange er som disiplene som ikke fulgte
Jesu ord om å «våke og be» (Mark 14,38) og vil ikke gjøre de nødvendige forberedelsene.
Alt kommer an på hvem eller hva som eier vårt hjerte, for vi kan ikke tjene
to herrer.
I budskapet til Laodikea gir Jesus oss en oppskrift. Vi må ta avstand fra synden
idet vi åpner hjertet for Jesus og lar ham ta kontrollen slik at vi kan få det «gullet»
som er tro og kjærlighet, blir prøvet i motgang og vinner seier over fristelsene.
Hva vil Jesus du skal omvende deg fra? Hvilken del av hans resept trenger du mest?
LesKol 4,16–18; jf. Kol 2,1–3. Tenk på Jesu budskap til Laodikea (se gårsdagens studium). Hvilken
sammenheng er det med budskapet i Kolosserne, som også skulle leses i Laodikea?
De samme problemene har vært gjengangere hos Guds folk. Profetene refset Israel
for at de tilba som verden og ba dem vende om før det var for sent. Jesaja klaget: «Å,
at den trofaste byen skulle bli en hore!» (Jes 1,21) og ba folket vende tilbake til Gud
og få tilgivelse og renselse (Jes 1,16–20). Både døperen Johannes (Matt 3,2; Matt 3,8–10)
og Jesus (Matt 4,17; Matt 12,33–37) oppfordret israelittene til å vende om og bære frukt
som kunne stå sin prøve i dommen. Apostlene hadde et lignende budskap (Apg 2,38;
Apg 3,19; Apg 17,30; 2 Kor 7,9–10).
Gud vil forene himmel og jord. Men pga. den store konflikten må det skje gradvis:
På Golgata ble det slutt på all sympati for Satan blant de himmelske vesener
(Joh 12,31).
Kristi domsverk i den himmelske helligdommen vil «utruste dere med alt godt,
så dere gjør hans vilje» (Hebr 13,21) og blir skikket for himmelen.
Med tusenårsdommen og den endelige dom etter de tusen år blir alle gjenstående
spørsmål avklart, og synden og syndere som ikke har vendt om blir borte i
ildsjøen, som også renser jorden (Åp 21,8).
Når synden er tilintetgjort, kan himmel og jord endelig forenes (Åp 21,3).
Hva kan du gjøre (uten å se på andre) for å stå trofast mot Gud og hans sannhet? Det vil si, hva
gjør du som viser hvem som eier ditt hjerte?
«Den som har overgitt seg til Kristus, blir Guds egen festning som han forsvarer
midt i en opprørsk verden. Han vil ikke at noen annen myndighet skal godtas der
enn hans egen. Den som er i de himmelske makters varetekt, kan Satans angrep ikke
overvinne. Men hvis vi ikke lar Kristus styre oss, får den onde styringen med oss.
Vi kan ikke unngå å komme inn under den ene eller den andre av de to store maktene
som kjemper om herredømmet i verden. Det er ikke nødvendig å ta noe bevisst
valg om å tjene mørkets rike for å komme inn under dets herredømme. Det er nok at
vi lar være å alliere oss med lysets rike. Hvis vi ikke samarbeider med de himmelske
krefter, vil Satan ta hjertet i eie og gjøre det til sin bolig.
Det finnes bare ett vern mot det onde: at Kristus får bo i hjertet ved troen på
hans rettferdighet. Har vi ikke en levende forbindelse med Gud, kan vi ikke motstå
selviskhet, nytelsessyke og fristelser til synd og det onde som alt dette fører med seg.
Vi kan nok legge bort mange dårlige vaner og for en tid også skille lag med Satan.
Men får vi ikke en levende forbindelse med Gud der vi overgir oss til ham hele tiden,
lider vi nederlag. Uten et personlig kjennskap til Jesus og et stadig samfunn med
ham, er vi i fiendens makt, og til slutt blir det til at vi gjør hans vilje.» – Ellen White:
Slektenes håp, s. 270.
Forslag til samtale
Se på sitatet ovenfor. Det er bare to sider i den store konflikten, og vi er på Satans side om vi ikke
bevisst velger Kristus (Luk 11,23). Denne tanken kan virke frastøtende, men Gud har ikke plikt
til å sørge for at hans sannhet ikke støter oss. Hva sier dette om hvor viktig det er å overgi seg til
Kristus?
Les Åp 14,14–16. Tidligregnet på pinsefestens dag gjorde at evangeliets frø fikk spire og vokse, og
senregnet forbereder jorden for den siste innhøstingen. Hva har Åp 14,12 å si om dette?
Hvordan blir vi (som kirke og som enkeltpersoner) påvirket av kulturen og verden som omgir oss?
Hvordan kan vi bli beskyttet mot verdens negative innflytelse, som alltid har vært et problem for
Guds folk?
I 2021 brøt det ut stammekamper mellom fem landsbyer i Papua Ny-Guinea. Mange hus ble
brent ned, og eiendom ble plyndret i en av landsbyene, Kemefa. Minst 16 mennesker ble drept.
Midt under konflikten tok en soldat seg inn i Kemefa syvendedags adventistkirke og stjal en
bibel. Krigeren, Abuni Ane, tok med seg boken til hjemlandsbyen sin, Orege.
Etter at sammenstøtene var over, begynte Abuni å lese i den stjålne bibelen. Mens han leste,
ble han rørt i hjertet.
Det gikk flere måneder, og en adventistpastor besøkte Abunis landsby. Abuni tok frem den
stjålne bibelen og forklarte pastoren, Dicks Neheza, hva som hadde skjedd. Han uttrykte anger og
sa at han ønsket å omvende seg og overgi livet sitt til Gud.
Pastoren og Abuni etablerte en husmenighet i Orege, og det tok ikke lang tid før Abuni bestemte
seg for å la seg døpe.
Under dåpen fortalte Abuni sin historie til de fremmøtte medlemmene fra Kemefa-kirken, der
han hadde stjålet bibelen. Han ba om tilgivelse, og overleverte bibelen til menighetens eldste.
Forstanderen, som talte på vegne av menigheten, tilga Abuni og ba ham beholde bibelen. Han
ga også Abuni en salmebok fra kirken i gave. Forstanderen oppmuntret ham til å fortsette å lese i
bibelen, til å lovprise Gud og til å plante en menighet i Orege.
Abuni gikk rett i gang med arbeidet. Neste dag dro han og to venner ut i bushen for å samle
tømmer til en halvpermanent kirkebygning. Pastor Neheza hadde med seg snekkerverktøy.
Samme dag åpnet et menighetsselskap med tre grunnleggere i Orege.
Siden den gang har menigheten vokst til 18 medlemmer, inkludert åtte personer som ble døpt
under «PNG for Christ»-evangeliseringsmøtene i 2024.
Pastor Neheza er overrasket over at stammekamper og en stjålet bibel resulterte i en kirke.
Han forteller at den første bygningen nå er for liten, og at det er planer om å reise en større,
permanent bygning.
Dette kvartalets trettende sabbatsoffer går til Den sørlige Stillehavsdivisjon, som blant annet har
Papua Ny-Guinea som sitt territorium. Takk for ditt sjenerøse offer denne sabbaten.