Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt
til Jesu Kristi dag (Fil 1,6).
Paulus innleder helt bevisst brevene sine med hilsener – og takkeord. «Nåde være
med dere og fred fra Gud, vår Far! Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
når vi ber for dere.» (Kol 1,2–3)
Det er mye å være takknemlige for. Vi har erfart Guds nåde på måter som selv
engler ikke kan fatte. Det samme gjelder Guds gave i form av fred (som gir harmoni
med Gud) og det håpet som springer ut av Guds kjærlighet.
Vi kan gi og vise takknemlighet mot andre og håpe at folk setter pris på det vi
gjør for dem.
Foreldre ber om at barna deres skal elske Gud og en dag (om ikke nå) sette pris på
deres oppofrelser for å gi dem en så god oppvekst som mulig.
Men vi gjør mange feil, og vi lærer av dem (det burde vi i alle fall gjøre).
Denne uken skal vi ta for oss Paulus’ innledning om takk og bønn i Filipperbrevet
og Kolosserbrevet. De kan berike vårt bønneliv.
LesFil 1,3–8. Hva takker Paulus for? Hva forsikrer han filipperne om, og hvorfor er det viktig?
Det var Paulus som grunnla menigheten i Filippi, og vi kan se hvordan det kristne
fellesskapets varme gjennomsyrer brevet. De er langt borte, men fangen Paulus
bærer menigheten og dens medlemmer i sitt hjerte og lengter etter dem «med Kristi
Jesu hjertelag» (Fil 1,8) idet han takker Gud for dem. Paulus’ takkebønn gir oss også
et glimt av Jesu forbønn for oss i himmelen.
Øversteprestens bryststykke hadde tolv steiner som representerte Israels tolv
stammer. Han skulle bære folket «ved sitt hjerte» når han gikk i forbønn for dem (2
Mos 28,29). Og som vår øversteprest i himmelen, bærer Jesus navnene på sitt folk
med seg inn for Faderen.
Ordlyden i Fil 1,3 er tvetydig og understreker det nære forholdet mellom Paulus
og filipperne. Det blir gjerne oversatt med at Paulus minnes dem i bønn, men det
kan også lese som at de minnes ham. I alle fall understreker det gjensidigheten dem
imellom, noe også ordet «fellesskap» (koinonia) understreker. Slik Paulus hadde del
i Kristi lidelser (Fil 3,10), sto filipperne sammen med (sunkoinōneō) Paulus i hans
lidelser og bidro økonomisk til hans arbeid (Fil 4,14–15). Denne gjensidigheten «fra
første dag og fram til nå» (Fil 1,5) får ham til å takke Gud for dem og be for dem
«med glede» (Fil 1,4).
Paulus beskriver sin situasjon ganske positivt – som en mulighet til å «forsvare
og stadfeste evangeliet» (Fil 1,7). Bruken av disse to juridiske begrepene antyder at
han snart skal for retten, men også at Paulus aktivt deler evangeliet med soldater og
besøkende. Det er viktig både å forsvare det (apologia) mot angrep og å stadfeste
dets evige sannheter. Paulus er mindre opptatt av sin egen fremtid enn å forsvare
evangeliet. Enten han lever eller dør, er han viss på at Gud vil fullføre den «gode
gjerning» han har påbegynt i alle som stoler på ham (Fil 1,6).
Hvordan forstår du løftet om at Gud vil fullføre «sin gode gjerning i dere» (Fil 1,6)? Hva betyr
det? Når tar dette arbeidet slutt?
En pastor talte om bønner som dreier seg om meg, meg, meg og mine behov eller
ønsker og kalte dem «egoistiske små bønner», for Gud har større ting i tankene.
Les bønnen i Fil 1,9–11. Hva er han opptatt av, og hvilke store ønsker har han? Hva sier det om
bønn?
Bønnen består bare av 43 ord på gresk, men den rommer alt det Paulus er opptatt av
og utdyper i resten av brevet: kjærlighet, kunnskap, dømmekraft, oppriktighet, ikke
å forarge, og den rettferdighet vi har i Jesus Kristus. Både denne bønnen og Paulus’
tidligere uttrykk for takksigelse bunner i en vektlegging av menigheten som helhet.
Bønnen gjelder andre, hele menigheten og dens ve og vel. La oss se nærmere på
noen av bønnens enkeltheter:
Kjærligheten må vokse. Paulus ber ikke bare om mer kjærlighet, men at den må
styres i en bestemt retning: med «innsikt og dømmekraft» (Fil 1,9). Med innsikt
mener han ikke bare intellektuell kunnskap, men en kunnskap om åndelige ting som
bare oppnås gjennom fellesskap med Gud og studiet av hans ord (se Ef 1,17; Ef 4,13;
1 Tim 2,4).
Innsikt. Paulus forklarer dette med at vi skal kunne «forstå og avgjøre hva som er
viktig» (skille det fra det som er forkastelig), «og stå rene og uten feil» (Fil 1,10).
Være rene. Det greske ordet betyr «bedømt av sollyset» og viser til en ubesmittet
renhet i handling: «Alt det kristne gjør, bør være like klart som sollyset». – Ellen
White: Reflecting Christ, s. 71.
Uten feil. Det betyr å ikke være en snublestein, ikke si eller gjøre ting som kan
gjøre det vanskelig for en annen å tro.
Rettferds frukt. Paulus taler mye om dette i Romerbrevet og Galaterbrevet, og han
utdyper det også i Filipperne 3. Vi har ingen rettferdighet i oss selv, men bare den vi
får i Kristus.
Hvordan kan vår kjærlighet bli «mer og mer rik på innsikt og dømmekraft» (Fil 1,9)? Hvorfor er
det så viktig for den kristne? (Jf. 1 Kor 13,1–8)
Filipperne var fortvilet da de fikk høre at Paulus var fengslet. Nå var arbeidet hans
begrenset. Han kunne ikke reise. Han kunne ikke forkynne. Han kunne ikke besøke
synagogene og lære folk om Jesus som Messias. Han kunne ikke starte menigheter.
Filipperne sendte Epafroditus for å få vite hvordan apostelen hadde det, for å oppmuntre
ham og for å sørge for hans fysiske behov.
LesFil 1,12–18. Hvordan opplevde Paulus fangenskapet? Hva kan vi lære av hans holdning i den
situasjonen?
Budskapet Paulus sendte med ham tilbake, må ha overrasket filipperne. Paulus så
annerledes på omstendighetene. Hans åndelige dømmekraft lot ham se fangenskapet
som et gode. Det hindret ikke hans arbeid, men tjente «til fremgang for evangeliet»
(Fil 1,12). Der andre så lenker og gitter, så Paulus sine romerske vakter som mulige
sjeler i Guds rike. Han så også at fangenskapet oppmuntret andre til å bli mer aktive
og resolutte i å spre evangeliet og tale frimodig for Kristus uten frykt for følgene.
Det er vanskelig å forstå, men det var noen som mente at Paulus’ fangenskap var
til deres fordel. De trodde visst at hans fravær ville gjøre at de og deres forkynnelse
ville få større oppmerksomhet. Dette er et trist eksempel på egoisme i kirken. Som
Jeremia sa lenge før Paulus: «Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke
helbredes. Hvem kan forstå det?» (Jer 17,9)
Men det var også dem som ble mer ivrige etter å spre evangeliet. De satte Paulus
så høyt at de lidelsene han måtte utstå for sin tro, ga dem større tillit til Kristus og
mot til å være enda mer aktive for Gud. Det ga dem kraft til å gå dit de før hadde
vært redde for å gå; det fikk dem til å tale der de før hadde tiet, og det gjorde at
stadig flere tok imot Kristus og spredte evangeliet om frelse.
Hva har du lært av vonde opplevelser som også har ført noe godt med seg? Hvordan kan vi lære
å stole på Gud også når vi ikke ser åpenbare fordeler?
Paulus hadde et annet forhold til kolosserne enn til dem i Filippi. De var blant dem
som «ikke har møtt meg ansikt til ansikt» (Kol 2,1). Likevel forsikrer Paulus også
dem om at han takker Gud for dem og «alltid» ber for dem.
LesKol 1,3–8. Hvilke tre ting takker Paulus Gud for?
Paulus kombinerer de tre egenskapene han også nevner andre steder: tro, håp og
kjærlighet (se 1 Kor 13,13; 1 Tess 1,3; 1 Tess 5,8). Han gir ikke kolosserne æren for disse
egenskapene. Han takker Faderen, for de er blant «all god gave og all fullkommen
gave» vi har fått av ham (Jak 1,17). Når vi ser Guds kjærlighet til oss, fører det til tro
på Kristus (Ef 2,4–8), og vi får håpet om himmelen. Peter beskriver det som «en arv
som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere.»
(1 Pet 1,4)
Paulus understreker også at evangeliet er troverdig fordi det er «sannhetens ord».
Dette er et uttrykk Paulus bruker andre steder med henvisning til Guds ord (se 2 Kor
6,7; 2 Tim 2,15). I motsetning til «menneskeord» er det «virksomt» i dem som tror
(1 Tess 2,13) og fullfører Guds vilje (Jes 55,11). Når evangeliet forkynnes, åpenbares
Guds kraft gjennom Den hellige ånds gjerning i lytternes hjerte, og mennesker reagerer.
Evangeliet frembringer selv frukten fordi det er «livets ord» (Fil 2,16).
Det er forbløffende at evangeliet har fått så stor utbredelse på så kort tid. Allerede
tretti år etter Kristi død og oppstandelse kunne Paulus si at det var kjent «i hele
verden» (Kol 1,6). Litt senere i samme kapittel sier han at evangeliet «er blitt forkynt
for alle skapninger under himmelen» (Kol 1,23). Romerrikets veinett gjorde rask
kommunikasjon og reisevirksomhet mulig, og slik kunne Paulus’ brev spres raskt
og vidt omkring. Men det er Guds kraft som virker i ordet som føder åndelig liv i et
menneske (Jak 1,18; 1 Pet 1,23) og som gjør det til en ny skapning i Kristus (2 Kor
5,17).
I Kol 1,5 skriver Paulus om «håpet som venter dere i himmelen». Hvordan forstår du
dette håpet, og hvorfor gjelder det deg selv om du ikke fortjener det?
Paulus ber «om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje». Han sier det å kjenne
Guds vilje er «den visdom og innsikt som Ånden gir» (Kol 1,9). Visdom får vi ved å
stole på Gud og være villige til å gjøre hans vilje (Joh 7,17) og ikke stole på vår egen
innsikt (Ordsp 3,5). Men spørsmålet melder seg ofte: «Hva er Guds vilje for meg i
denne saken?» Det finnes tre viktige kilder til å kjenne Guds vilje når vi søker den i
bønn:
Bibelen er den viktigste kilden til visdom. «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys
for min sti» (Sal 119,105).
Vi kan også lære Guds vilje og ledelse å kjenne gjennom omstendighetene, ved å
be ham om å åpne eller lukke dører (se Kol 4,3).
Den hellige ånd leder oss når vi har lært å kjenne igjen hans stemme: «Dine ører
skal høre dette ordet bak deg: ‘Dette er veien, gå på den!’ når du vil til høyre eller til
venstre.» (Jes 30,21).
Paulus ber om at kolosserne må «leve et liv som er Herren verdig» (Kol 1,10).
Ingen er «verdig» i seg selv, men av nåde regner Gud oss som verdige og kaller oss
til å leve [el. vandre] i tråd med vårt høye kall (Ef 4,1; 1 Tess 2,12). Paulus bruker
verbet «vandre» eller «vandret» ytterligere tre ganger bare i dette brevet (Kol 2,6;
Kol 3,7; Kol 4,5). Det betyr å leve etter Guds lov (2 Mos 18,20) og ledet av Den hellige ånd
(Esek 36,27).
Paulus ber også om at de (og vi) må leve et liv som «helt og fullt er til glede»
for Gud, og lister så opp måter å gjøre det på: «bære frukt i all god gjerning» (Kol
1,9–10), «vokse i kjennskap til Gud» (Kol 1, 10), og «takke Far» (Kol 1,12).
Hva svarer du hvis noen spør: «Hvordan vet du at Gud leder deg i den ene eller andre
retningen?»
«Det er mange som ikke klarer å legge faste planer for framtiden. Deres liv er utrygt.
De klarer ikke å se hva som vil bli resultatet av det de gjør, og dette fyller dem
ofte med angst og uro. La oss huske at det liv Guds barn lever i denne verden, er et
pilegrimsliv. Vi har ikke nok visdom til å bestemme vår egen framtid, og det er ikke
vår oppgave å forme den. ‘Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog
ut til det sted han skulle få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle
komme.’ Hebr 11,8.
Da Kristus levde på denne jorden, la han ingen planer for sitt eget liv. Han godtok
de planene Gud hadde lagt for ham, og dag for dag viste Faderen sine planer for
ham. På samme måte burde vi stole på Gud, slik at våre liv rett og slett ble resultatet
av hans vilje. Når vi overgir vår framtid til ham, vil han lede våre føtter. Altfor
mange som legger planer for en strålende framtid, lider store nederlag. La Gud legge
planene for deg. Stol som et lite barn på at han som ‘verner sine frommes føtter’,
vil lede deg. Gud leder aldri sine barn annerledes enn hva de selv ville valgt, om de
hadde kunnet se enden fra begynnelsen og forstått den herlige hensikten de er med å
oppfylle som hans medarbeidere.» – Ellen White: Helse og livsglede, s. 365–366.
Forslag til samtale
Lag en liste over det du er takknemlig for fra uken som har gått. Har du mer å takke for enn du var
klar over?
Tenk på den siste linjen i sitatet ovenfor. Det er en sterk troserklæring. Hvordan kan du stole like
sterkt på Gud?
Snakk om følgende utsagn i lys av Kol 1,6 og Kol 1,23: «I førti år stengte vantro, murring og opprør
israelittene ute av Kanaan. De samme syndene har forsinket det moderne Israels inntreden i det
himmelske Kanaan. I begge tilfeller var det ikke noe galt med Guds løfter. Det er vantro, verdslighet,
manglende helligelse og ufred hos Guds bekjennende folk som har holdt oss her i en verden
av synd og sorg så lenge. Hadde Kristi kirke utført sin oppgave slik Herren har pålagt den, ville hele
verden allerede ha blitt advart, og Herren Jesus ville ha kommet til vår verden i kraft og stor herlighet.»
– Ellen White: Last Day Events, s. 38. Hvordan kan vi i dag være skyldige i det samme?
Oscar sto stille og ba da tre bjeffende og snerrende hunder omringet ham utenfor et hus
i Kenya. Eieren, som hadde sluppet hundene løs da Oscar nærmet seg huset, kom bort.
«Hvem er du?» spurte han.
«Jeg er Guds budbringer», sa Oscar.
«Hvilket budskap har Gud sendt deg til med?» spurte mannen.
«Det er Guds budskap», svarte Oscar. «Kan jeg få komme inn?»
Mannen kalte tilbake hundene og bandt dem fast.
Han så forventningsfullt på Oscar da de kom inn i huset. «La oss be», sa Oscar. Mannen
lukket ikke øynene. Oscar ba, og så begynte han å snakke om de fem første bøkene i Bibelen,
Mosebøkene. Mannen var ikke kristen. Han tilhørte en stor, ikke-kristen verdensreligion, men
han kjente lovbøkene. Han stilte mange spørsmål, og de to mennene ble venner. I dag er mannen
og hans kone syvendedagsadventister.
Ved en annen anledning viste en huseier interesse da Oscar tilbød bibeltimer. Han sendte av
gårde sine tre barn på 6, 8 og 13 år. Da de gikk, så Oscar at de haltet av smerte. «La barna komme
hit, så vi kan be», sa han. Da så han at barna hadde piggsopp, en liten midd med parasittlarver
som lever på eller under huden og forårsaker irritasjon.
Oscar ba for barna og dro for å kjøpe medisiner.
Familien trodde at helseproblemene var forårsaket av hekseri. Men da Oscar kom tilbake,
hjalp han familien med å rengjøre huset og sengetøyet. Han ba foreldrene bade barna, og så
sørget han for medisinering. Barna ble friske. Oscar ba igjen for barna, og han studerte Bibelen
sammen med foreldrene. Senere ble familien adventister og solgte tomt til byggingen av en ny
adventistkirke.
I arbeidet med å dele evangeliet går Oscar også fra kirke til kirke på søndager. I Kenya er det
tradisjon for at besøkende får hilse på kirkens medlemmer. Men en gang inviterte en kirkeleder
Oscar til en gudstjeneste, og da han fikk vite at han var adventist, nektet han å la ham tale. Oscar
ble igjen under gudstjenesten. Da han gikk, kjente han igjen flere av medlemmene som sine
naboer, og han gikk bort for å hilse på dem.
«Bibelen er som et stort hav, og dette er ikke tiden for å vente på at pastoren skal komme og
undervise dere», sa han. «Jeg har leksjoner som dere kan studere selv».
Sju personer tok imot «Voice of Prophecy Discovery»s bibeltimer på stedet. Andre var
skeptiske, men gikk senere med på å ta leksjonene. I dag er det 43 personer fra menigheten som
studerer Bibelen sammen med Oscar. «Ikke verst til å være på et møte der jeg ikke fikk lov til å
snakke», sier han med et smil.
Oscar har arbeidet som pioner i Global Mission i 10 år, ledet 120 mennesker til dåp og plantet
to menigheter. Han håper å åpne en tredje menighet snart.