Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning (Fil 1,21).
Mange sier at døden bare er en del av livet. Nei, døden er det motsatte av livet. Den
er livets fiende. Døden er like lite en del av livet som et bilvrak er en del av en bil.
NT understreker at Kristus døde for å «gjøre ende på ham som har dødens makt, det
er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet»
(Hebr 2,14–15).
Paulus var villig til å dø for Kristus, for han var trygg på sin endelige skjebne. Her
og nå var det viktigste for ham å ære Kristus med sitt liv eller sin død og forkynne
evangeliet for flest mulig. Kanskje er det noe av grunnen til at han skrev så mange
brev. Slik kunne han nå ut til mange mennesker og steder, også der han ikke hadde
vært.
Livet er kort, og det er viktig å gjøre mest mulig for Guds rike i den tiden Gud
gir oss. Ikke så lite av dette består i å oppmuntre til «enhet i troen». Som vi skal se
denne uken, var dette en viktig grunn til at Paulus skrev til filipperne.
LesFil 1,19–20. Hva tror Paulus blir utfallet av rettssaken mot ham? Hva er viktigere enn å bli frikjent?
Paulus var ingen forbryter, men han var ikke fremmed for fengsel og forfølgelse.
Til korinterne skrev han at han hadde «vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange
ganger vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær.
Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og
jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i
fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger,
i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit
og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden.» (2 Kor
11,23–27)
Men Paulus vil ikke vi skal tro lidelsene var det som fylte hans sinn, for han
tilføyer: «I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for
alle menighetene» (2 Kor 11,28).
Les1 Kor 4,14–16; 1 Tess 2,10–11; Gal 4,19 og Filem 1,10. Hvilket forhold har Paulus til menighetene
han grunnla, og dem han vant for Kristus?
Jesus hadde gitt alt for å frelse oss, og Paulus «vil med glede bruke alt, ja, selv bli
oppbrukt» for sine trosfellers skyld (2 Kor 12,15). Men jo mer ens handlinger minner
om Jesu liv, desto mindre blir man elsket og verdsatt av enkelte. «Alle som vil leve
et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3,12). Men å være trofaste
kristne er kanskje den beste måten å ære Gud og åpenbare evangeliets sannhet på (jf.
Fil 1,7). «Paulus viste tålmod og glede under det lange og ufortjente fangenskapet.
Sammen med troen og motet var de som en eneste lang preken.» – Ellen White: Alfa
og Omega, bd. 6, s. 316.
Se på ditt liv og den måten du er på overfor andre, spesielt dem som ikke behandler deg pent.
Vitner ditt liv om Jesus?
Alle kristne står i den store striden som raser rundt oss og i oss. Vi opplever denne
kampen frem til den dagen vi dør.
Les2 Kor 10,3–6. Hva er grunnlaget for vår åndskamp, og hva er våpnene?
De farligste åndelige våpen er ideer, gode som dårlige. Satan bruker kritikk, svik,
skam, frykt, gruppepress og mye annet som kristne ikke kan benytte. Vi skal heller
bruke kjærlighet, barmhjertighet, fred, mildhet, tålmodighet, godhet og selvbeherskelse.
Vårt mektigste våpen er «Guds ord», som er Åndens sverd når det blir brukt
med omtanke (Ef 6,17), for bare Gud kan overbevise noen om sannheten. Vi er bare
redskaper som Gud kan bruke for å nå sine mål.
LesFil 1,21–22. Hva mener Paulus med dette, spesielt i lys av den store konflikten?
Siden kampen er åndelig, handler den om tanker og verdier. Men Kristus har vunnet
seieren for oss på korset, og når vi er forbundet med ham, kan vi ikke tape, selv om
vi skulle bli drept. Paulus underkastet seg det livet måtte bringe, om det var aldri så
urettferdig, og overlot sitt liv og sin fremtid til en høyere domstol.
Som kristne bør vi ikke kjempe så mye for vår rett som for det som er rett. Det er
en ære å underkaste seg Guds vilje; det er eneste vei til seier i den krigen vi står i.
Jesus er det beste eksempelet på underkastelse under Guds vilje. Det kommer Paulus
tilbake til i Filipperne 2.
Hvordan opplever du den store konflikten her og nå? Hvordan kan du hente trøst og hjelp i
vissheten om at Kristus allerede har seiret for oss?
LesFil 1,23–24. Hva mener Paulus med at det er «mye bedre» å «bryte opp og være sammen med
Kristus»?
Denne teksten har ofte blitt misforstått. I ukens avsnitt tar Paulus opp kontrasten
mellom å leve og å dø. Den kristne lever for Kristus og kan også dø for ham. Slik er
det en «vinning», for vårt vitnesbyrd blir så mye sterkere og mer overbevisende (Fil
1,21). Ingen tviler på at man tror når man er villig til å dø for troen.
Men vi må også være klar over at de døde faktisk er døde. De «vet ingenting».
De hviler i graven til oppstandelsen (se Fork 9,5; Joh 5,28–29). Derfor sa Jesus om
Lasarus, som var død: «Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham»
(Joh 11,11).
Tenk deg hvordan det ville vært for Lasarus hvis han kom til himmelen med en
gang han døde. Etter at han har boltret seg i paradis i fire dager, kommer en engel
med «dårlig» nytt: «Beklager, Lasarus, men Jesus kaller deg til jorden igjen. Du kan
ikke bli her».
Når vi følger tanken til dens logiske konklusjon, ser vi hvor feil den er. Døden er
som en drømmeløs søvn som Jesus vil vekke sine trofaste følgesvenner fra når han
kommer igjen, og da blir de vekket opp sammen med de levende hellige og tatt med
til himmelen for å være sammen med Jesus for alltid (se 1 Tess. 4,16–17).
Paulus’ «bortgang» fra livet her og nå for å være med Kristus betyr å være
sammen med ham i lidelse og død (2 Tim 4,6) for å «nå fram til oppstandelsen fra
de døde» (Fil 3,11). Han var nok også klar over at han ville lukke øynene i døden og
at det neste han ville oppleve, ville være å se Jesus, som ville føre ham og hele Guds
folk til det stedet Jesus har beredt for alle som elsker ham (Joh 14,3; 1 Kor 2,9).
Paulus var villig til å dø for Kristus, men han visste at det ville være bedre for
filipperne at han «fortsatt får leve» (Fil 1,24).
For den kristne er det ikke alltid lett å si om det er bedre å leve for Kristus eller å
dø for ham. Paulus følte seg «trukket til begge sider» (Fil 1,23), mellom å bli i live
eller å hvile i graven.
Ingen ønsker å dø, men har du tenkt over at det neste du vil oppleve etter at du dør, er Kristi
gjenkomst? Hvordan gjør denne tanken det lettere å forstå Paulus’ tankegang her?
Jesu siste bønn for disiplene kretset om ett tema: enhet. Jesus så ut over korset, mot
det å være med Faderen og med oss: «Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal
være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg» (Joh 17,24). Jesus ba
om at Faderen måtte bevare dem «så de kan være ett, slik som vi er ett» (Joh 17,11).
Han understreket også at mange bruker uenighet som en grunn til ikke å tro. To
ganger i den korte bønnen understreker Jesus at vår enhet med ham og Faderen er for
at «verden skal tro» og «skjønne at du har sendt meg» (Joh 17,21; Joh 17,23).
Det greske ordet i Filipperne 1,27 som er oversatt med «fører et liv som er …
verdig», er politeuomai og betyr «lev som en borger» – ikke i et jordisk rike, men
som borger av det himmelske riket. Bergprekenen tegner et fint bilde av hva det vil
si å være barn av Far i himmelen og borgere av hans rike: fattige i ånden, saktmodige,
sulte og tørste etter rettferdighet, barmhjertige, rene av hjertet, fredsstiftere,
vende det andre kinnet til, elske sine fiender, velsigne dem som forbanner oss, gjøre
godt mot dem som hater oss. Kort sagt, «gjøre rett, vise trofast kjærlighet og vandre
ydmykt med din Gud» (Mi 6,8).
Slike mennesker er det ikke så lett å bli sint på, eller? Iblant misliker vi folk som
er for gode. Vi kan bli fristet til å rakke ned på dem eller finne et svakt punkt som
viser at de ikke er så gode likevel, bare for å få det bedre med oss selv. Hvorfor ikke
heller se om vi kan være mer kjærlige, rause, barmhjertige og ydmyke?
Ellen White talte om dem som «elsker verden og dens fortjeneste mer enn de
elsker Gud eller sannheten». – Testimonies for the Church, bd. 5, s. 277.
Splid i menigheten bunner ofte i stolthet. «Når vi har dyrket stolthet og verdslige
ambisjoner, har Kristi ånd forsvunnet, og rivalisering, uenighet og strid har trengt
inn og distrahert og svekket menigheten.» – Testimonies for the Church, bd. 5, s.
240, 241.
Tenk så viktig det er å lære av Jesu ydmykhet og saktmodighet! Tenk så annerledes
en menighet vi ville ha fått!
LesFil 1,27–30. Hva har det at vi «kjemper med ett sinn for troen på evangeliet» med fryktløshet å
gjøre?
Satans strategi er splitt og hersk. Splid er livsfarlig. Jesus sa: «Om et hus kommer i
strid med seg selv, kan det huset ikke bli stående» (Mark 3,25). Det er enkel logikk
og Satan liker at vi glemmer det. Vårt samhold gjør det mulig å fylle vår profetiske
rolle som Bibelens profetiske rest (Åp 12,17) og forkynne «det evige evangelium» til
«alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6). Siden samhold er viktig for
å utføre oppdraget med å spre Guds budskap, og Jesu bønn i Johannes 17 fremhever
«sannheten» i Guds ord som viktig for samhold (Joh 17,17; Joh 17,19), kan vårt budskap ikke
skilles fra vårt oppdrag eller vårt samhold. De tre står og faller sammen. Hvis én av
disse tre nøklene mangler, kan vi ikke lykkes. Men har vi alle tre, har vi ingenting
å frykte. Vi behøver ikke være redd for motstand (Fil 1,28). Satan er en beseiret
fiende. Om vi så skulle bli drept for vår tros skyld, er det ingenting som kan skade
oss hvis vi «brenner for det gode» (1 Pet 3,13). Djevelen kan ikke stanse Guds sannhets
fremmarsj.
Livet her i verden er hardt, selv for de «beste». Job var rettskaffen; selv Gud sa at han
«var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt» (Job 1,1).
Likevel ble han og familien hans plutselig forfulgt av ulykker. Hvem har vel ikke
lært, av egen eller andres erfaring, at livet her leves på kanten av et stup og at man
aldri vet når man faller utfor? Alle lider i en eller annen grad. Men det er bedre å lide
for Kristi skyld enn for noe annet.
Hvilket håp eller trøst bør vi som kristne ha midt i lidelsen?
«Fra pinebenken, bålet og fengslet, fra jordens huler og grotter, møter martyrenes
seiersrop hans ører. Han hører vitnesbyrdene fra trofaste mennesker som til tross for
at de er fattige, plaget og pint, vitner om sin tro og sier: ‘Vi vet hvem vi tror på.’ Da
de gav livet for troens skyld, beviste de for verden at de stolte på ham som kan frelse
fullt og helt.» – Ellen White: Alfa og Omega, bd. 6, s. 351.
«Kristenheten har aldri hatt så mange trosretninger som i dag. Hvis gavene
[apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere (Ef. 4, 11–13)] var nødvendige for
å bevare urkirkens enhet, hvor mye mer nødvendige er de ikke for å gjenopprette
enheten nå! Og det fremgår med all tydelighet av profetiene at Gud ønsker å gjenopprette
kirkens enhet i de siste dager. Vi forsikres om at vaktmennene skal se med
egne øyne at Herren vender tilbake til Sion. Og at i endens tid skal de vise forstå.
Når dette er oppfylt, vil det være enhet i troen hos alle som Gud regner som vise; for
de som virkelig forstår rett, må nødvendigvis forstå likt. … Ut fra slike betraktninger
er det åpenbart at menighetens fullkomne tilstand som er forutsagt her, fremdeles
ligger i fremtiden; følgelig har disse gavene ennå ikke oppfylt sin hensikt.» – R. F.
Cottrell: «Introduction», i Ellen White: Early Writings, s. 140.
Forslag til samtale
Se på sitatet ovenfor fra R.F. Cottrell. Hva må til for at Den hellige ånd skal kunne skape enhet i
Guds kirke i dag? Hvor viktig er det for menighetens enhet at råd som er gitt gjennom profetiens
gave, blir omsatt i praksis?
Hvordan vil du forklare Bibelens lære om døden for en som tror at Paulus og andre kristne som er
døde, allerede er «med Kristus» i himmelen?
Hvordan skal vi forstå all lidelsen her i verden? Hvorfor er temaet om den store konflikten så nyttig
for å gi oss litt innsikt i det hele? Og hvorfor må vi se Jesus på korset som det fremste uttrykket for
Faderens kjærlighet og stole på ham også i de mørkeste stundene?
Et utbrudd av babykobraer (slanger), skremte Beulah Fernandez, direktør for «Sunshine
Children’s Home and School» på en syvendedags adventistskole i Bangalore i India. Hun
hadde god grunn til å være bekymret. Fem år tidligere hadde en gutt blitt bitt av en kobra mens
han jaget en kalv gjennom en mangolund. Selv om han hadde blitt fraktet til sykehuset i all hast,
måtte han gjennom flere operasjoner og et år med kompliserte behandlinger før han ble frisk
igjen.
Nå så det ut til å være kobraunger overalt på det 10 mål store området: på veien, i hagen,
under bilen og til og med utenfor døren til Beulahs hus.
«Herre!» ba hun. «Dette skal være et trygt sted for barn. Vær så snill og hjelp!»
Slangefangere ble tilkalt, men de var vant til å fange slanger i bybebyggelse og lukkede
rom. Det var en vanskelig oppgave å finne babykobraene på det store området med trær som
bar mango, bananer, jackfrukt, sapota, papaya, vaniljeepler, avokado, kokosnøtter, guava, fiken,
pasjonsfrukt og soursop.
Ansatte og barn ba inderlig.
Så oppdaget en av de ansatte en påfugl på campus. Kunne det være sant? En påfugl på campus
midt i en storby? Påfugler er kjent for å spise giftige slanger.
Kort tid etter så en annen ansatt en påfugl til.
Noen kvelder senere fikk ansatte og barn se en påfugl og en påfuglhøne spankulere majestetisk
rundt i hagen. Alle så forundret på den skinnende blå påfuglen som foldet ut sine lange, strålende
halefjær med øyelignende mønstre.
Etter den kvelden forsvant babykobraene.
Selv om slangene var borte, ble påfuglen og påfuglhønen værende på campus som staselige
voktere for barna og de ansatte. Selv i dag er det nesten daglig noen som roper «Påfugl!» – og
barna løper ut for å se på en vakker fugl.
Beulah mener at påfuglene var svaret på deres inderlige bønner. I løpet av skolens og barnehjemmets
45-årige historie hadde det aldri tidligere vært påfugler på campus.
«Vi tror at Gud sendte påfuglene», sier hun. «Gud elsker og bryr seg virkelig om sine barn, og
han kan fortsatt forbløffe oss med vakre løsninger på alle våre problemer».
Dine sabbatsskolegaver til misjonen støtter syvendedagsadventistenes utdanningsinstitusjoner
rundt om i verden. Takk for at du gir til misjonen.