Gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i
sjel og sinn (Fil 2,2).
Samhold er styrke. Men kunnskap om hva som er sant, er ikke det samme som å
gjøre det. Alle mislykkes iblant, enda vi gjør vårt beste for å skape samhold. Men
det er ikke å undergrave enheten. Derfor er det ikke så rart at Paulus vil at filipperne
skal «ha samme sinnelag».
Paulus baserer behovet for enhet på Jesu lære og eksempel. Det er et tema vi
finner i hele NT, spesielt i brevene. Det oppsto splid i universet på grunn av én
engels stolthet og maktbegjær, en følelse som bredte seg fort, selv i et fullkomment
miljø (se Jes 14,12–14). Deretter fikk den fotfeste i Eden med en lignende misnøye
med Guds regler og et ønske om å nå et høyere plan enn det Gud hadde tiltenkt dem
(1 Mos 3,1–6).
Denne uken skal vi se på det bibelske grunnlaget for enhet i kirken, med særlig
fokus på Jesu ydmykhet, det vi kan lære av å se på ham og hvordan vi kan bli mer lik
ham.
LesFil 2,1–3. Hva har skapt splid i menigheten? Hva er løsningen?
Det må ha vært en skuffelse for Paulus å se strid og rivalisering i den menigheten
han hadde grunnlagt og var så glad i. Han bruker skarpe ord når han beskriver problemene.
«Selvhevdelse» er en oversettelse av ordet (eritheia) som allerede er brukt i
Fil 1,16 om Paulus’ selviske rivaler i Roma, som var mer opptatt av å fremheve
seg selv enn å fremme Kristi sak.
«Selvhevdelse» er en av kjødets gjerninger (Gal 5,20), og som Jakob sier: «Hvor
misunnelse og selvhevdelse rår, der er det uorden og alt som er ondt» (Jak 3,16). Det
greske ordet for «tom ærgjerrighet» finnes bare her i NT, men dukker opp i annen
litteratur i betydningen hovmod, hul stolthet og oppblåst selvfølelse. Paulus bruker
et nært beslektet ord når han formaner galaterne: «La oss ikke være drevet av tom
ærgjerrighet så vi utfordrer og misunner hverandre» (Gal 5,26).
Legg merke til botemidlene for disse problemene:
Trøst i Kristus. Paulus bruker Kristi eksempel som motivasjon.
Oppmuntring i kjærligheten. Jesus viser oss Guds kjærlighet og sier vi skal
«elske hverandre som jeg har elsket dere» (Joh 15,12).
Fellesskap i Ånden. Den hellige ånds nærvær skaper nærhet kristne imellom, som
i den første menighet (Apg 2,42; jf. 2 Kor 13,14).
Medfølelse. Denne guddommelige egenskapen ser vi ofte i Kristi liv (Matt 9,36;
Matt 20,34; Mark 1,41), og vi ser den i lignelsene om den barmhjertige samaritan
(Luk 10,33) og den fortapte sønn (Luk 15,20).
Barmhjertighet. Jesus viste denne egenskapen, og man må kunne se den hos hans
følgesvenner (Luk 6,36).
Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, være ett i sjel og sinn. For et bilde! Det
er vanskelig å forestille seg hvordan Paulus kunne ha understreket betydningen
av samhold sterkere. Og som Paulus vil påpeke: det sinnelaget vi skal ha, «var i
Kristus Jesus» (Fil 2,5).
Tenk mer på Paulus’ vektlegging av samhold i Filipperne 2,2, der han sier stort sett
det samme på fire forskjellige måter. Han la vekt på sinnet, tankene og følelsene.
Tidens religiøse ledere la mest vekt på ytre atferd, men Jesus var opptatt av våre
tanker og følelser. Den rike unge mannen mente f.eks. at han hadde holdt loven. Men
da Jesus ba ham selge alt han eide, gi til de fattige og følge ham, utfordret det han
hans hang til verdslige ting. Han sa også at det er det som kommer fra hjertet (eller
sinnet) som gjør et menneske urent: «For fra hjertet kommer onde tanker, mord,
ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott» (Matt 15,19), og «det hjertet er
fullt av, det sier munnen» (Matt 12,34).
LesFil 2,3–4. Hvilke tiltak anbefaler Paulus for å fremme samhold i menigheten?
Paulus ber oss vise ydmykhet, sette andre høyere enn oss selv, og tenke på andre,
ikke bare oss selv. Det er da lettere sagt enn gjort? Men det er viktige prinsipper
for all vår omgang med andre. I våre samtaler tenker vi ofte mer på hva vi skal si til
det som blir sagt enn på å forstå hva den andre sier og prøve å se saken fra en annen
synsvinkel enn vår egen. Ofte skyldes konflikter små misforståelser som kunne ha
vært unngått om vi hadde lyttet aktivt. Kanskje vi ikke er enige, men det å lytte og
prøve å forstå den andres poeng er første skritt mot tillit og god kommunikasjon.
Paulus taler om «fellesskap i Ånden» (den enhet som Ånden skaper, Ef 4,3), som
skaper «den fred som binder [oss] sammen» (Ef. 4,3). Er det ufred i menigheten, kan
Den hellige ånd roe gemyttene og skape samhold og harmoni. I samme kapittel taler
Paulus om «enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham» (Ef 4,13). De to
henger sammen. For at vi skal kunne stå sammen, er det viktig å ha den samme tro,
den samme forståelse av Skriften som springer ut av kjennskapet til Kristus og hans
lære.
Hvilken død fra selvet vil føre til at vi setter andre høyere enn oss selv? Hvordan kan dette
læres? Hvordan ville forholdet mellom oss bli hvis vi levde slik?
Stadig flere firmaer arbeider med teknologi som kombinerer datamaskinens prosessorkraft
med menneskehjernen. Ved å koble hjernen til datamaskiner håper
forskerne å kunne påvirke tankene våre via datamaskiner. Bruk av implantater i
hjernen kan gi positive resultater, f.eks. i behandlingen av epilepsi, depresjon og
Parkinsons sykdom, men man kan tenke seg mer uhyggelige bruksområder. Kanskje
er ikke tankekontroll langt unna.
På noen måter er det her allerede. Hjernen er som en datamaskin, bare mye
bedre. Den daglige informasjonsstrømmen vi utsettes for, «programmerer» sinnet
og påvirker våre tanker og handlinger. Når vi omgir oss med media, påvirkes vi av
verdslige menneskers tenkemåte, og vi kan komme til å tenke på samme måte. Det
er som om andre menneskers sinn implanteres i vårt.
Vi må la Ånden styre tankene (Rom 8,6), og Guds Ånd står i kontrast til «verdens
ånd». Paulus sier vi har fått «den Ånd som er fra Gud» og som vet «hva som bor i
Gud» (1. Kor. 2,11–12). Hvem er vår lærer? Og hva lærer vi?
LesFil 2,5. Hva vil det si å ha Kristi «sinnelag»?
Vi kan forandre mening, men vi kan ikke forandre vårt hjerte; det kan bare Gud.
Den hellige ånd må utføre hjertekirurgi på oss med «Åndens sverd» (Ef 6,17), Guds
«levende og virkekraftige» ord som «trenger igjennom til det kløver sjel og ånd,
marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer» (Hebr 4,12). Bare Den hellige
ånd kan lære oss å kjenne oss selv, for hjertet bedrar oss (Jer 17,9). Det hebraiske
ordet for «bedragersk» (‘aqov) brukes om et ujevnt underlag som får oss til å snuble;
det henspiller på tanker som er kronglete og fordreide. Vi må forvandles ved at
sinnet «fornyes» så vi kan «dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er
til glede for Gud, det fullkomne» (Rom 12,2).
Hvorfor er det viktig å gjøre det Paulus sier her: «Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett
og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn
på det!» (Fil 4,8)?
USAs store bokser Muhammad Ali sa en gang: «Jeg er den største». I nyere tid har
minst en av USAs presidenter ofte sagt han var bedre enn alle andre til både det ene
og andre. Begge har erfart «suksess», men ikke som eksempel på Kristi sinnelag.
I motsetning til dem var Jesus helt syndfri. Han ble prøvet «i alt på samme måte som
vi» (Hebr 4,15), men syndet aldri. Men som Hebreerne 5,8 sier, «Enda han var Sønn,
lærte han lydighet ved å lide». Jesus underkastet seg helt og holdent Faderens vilje
enda det ikke var lett.
LesFil 2,5–8. Noen mener dette er Bibelens sterkeste og vakreste tekst. Hva sier Paulus egentlig? Hva
innebærer det? Og hvordan kan det prinsippet vi ser her, anvendes i vårt liv?
Jesus, som er likestilt med Gud, og som er Gud, tok ikke bare på seg menneskeskikkelse.
Han ble også en «slave» (doulos) og ga seg selv for vår synd! Et annet sted sier
Paulus at han «kom under forbannelse for vår skyld» (Gal 3,13). Vår Gud og Skaper
døde for oss på korset for å være vår Frelser, og da måtte han bli en forbannelse for
oss.
Hvordan kan vi forstå dette? Og hvordan kan vi gjøre det teksten ber oss om:
være like ydmyke og ofre oss for andre?
Et annet sted sa Jesus «Den største blant dere skal være tjeneren deres. Den som
setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes
høyt.» (Matt 23,11–12) Dette gjenspeiler det Paulus ber oss om i Fil 2,5–8.
Her understreker Paulus det han sa tidligere, nemlig at vi ikke skal gjøre noe «av
selvhevdelse og tom ærgjerrighet» (Fil 2,3).
Hva bør vår respons være på det Kristus har gjort for oss, og som fremstilles i Fil 2,5–8? Hvilken
respons kan være «bra nok» mot det Kristus har gjort for oss? Hvorfor er det galt å tro at våre
gjerninger kan legge noe til det Kristus har gjort for oss?
1 Kor 8,2 er et populært vers: «Om noen mener å ha forstått noe, da har han
ennå ikke forstått det slik han burde». Det er ingenting vi vet alt om. Vi kan alltid
lære mer om alt, ikke minst de evige realiteter i forbindelse med Guddommen og
inkarnasjonen.
Paulus henviser ofte til Kristi fornedrelse da han ble menneske. Det er et emne vi
aldri vil kunne forstå fullt ut, ikke engang i evigheten.
Hvordan kunne Den hellige ånds virke gjøre det mulig for Guds evige Sønn å bli
Gud-menneske i Marias livmor (se Luk 1,35)? Det er ufattelig at den uendelige og
evige plutselig kunne bli et dødelig menneske. Dette er kjernen i det Paulus kaller
«gudsfryktens mysterium» (1 Tim 3,16).
I den vakre salmen i Filipperne 2 utdyper Paulus noen sider ved denne fornedrelsen
mer utførlig enn det gjøres noe annet sted i Skriften.
«I Guds skikkelse» (Fil 2,6). Ordet morphē (skikkelse) viser til hans guddommelige
natur, at Jesus var Faderens like (jf. Joh 1,1).
«Ga avkall på sitt eget» (Fil 2,7). Den mystiske måten Jesus «tømte seg selv»
(eng. overs.) for guddommelige privilegier (slik at han kunne bli helt menneske og
fristes som oss) er forbløffende.
«[Han] fornedret … seg selv» (Fil 2,8). Da Jesus ble menneske, gikk han fra å
være universets hersker til å bli en simpel tjener, det motsatte av Lucifers ambisjon.
«Døden, ja, døden på korset» (Fil 2,8). Det fantes ingen mer vanærende måte å
dø på enn den Jesus fikk og som ble symbolisert da Moses løftet opp slangen (4 Mos
21,9; Joh 3,14). Slik gikk det til at «han som ikke visste av synd, har han gjort til
synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).
Hvordan kan det å tenke på det Jesus gjorde for oss på korset – slik at korset blir et uttrykk for
overgivelse og ydmykhet – gjøre oss mer ydmyke og mer overgitt til Gud?
«All den faderlige kjærlighet som har gått fra generasjon til generasjon gjennom
menneskehjerter, hele det forråd av ømhet som har åpnet seg i menneskenes sjeler, er
bare som en liten bekk i forhold til det grenseløse havet når det sammenlignes med
Guds uendelige og uuttømmelige kjærlighet. Tungen kan ikke uttrykke den; pennen
kan ikke skildre den. Du kan meditere over den hver dag av ditt liv og ransake
Skriften for å forstå den; du kan bruke alle de krefter og evner Gud har gitt deg i
forsøket på å forstå din himmelske Fars kjærlighet og medlidenhet, og likevel finnes
det en uendelighet mer. Du kan studere denne kjærligheten i evigheter, men du kan
aldri fullt ut fatte lengden og bredden, dybden og høyden av Guds kjærlighet da
han gav sin Sønn til å dø for verden. Selv evigheten vil ikke kunne vise den fullt ut.
Men når vi leser Bibelen og mediterer over Kristi liv og frelsesplanen, vil disse store
temaene åpne seg stadig mer for oss.» – Ellen White: Testimonies for the Church, bd.
5, s. 740.
«Når vi mottar opplæring, slik Moses gjorde det i Kristi skole, hva er det vi
da skal lære? Å bli oppblåste og selvgode? Nei, slett ikke. Jo mer vi lærer i denne
skolen, desto mer ydmyke blir vi. Vi må ikke tro vi har lært alt som er verdt å vite.
Vi bør gjøre best mulig bruk av de talentene Gud har gitt oss, for når vi blir forvandlet
fra dødelighet til udødelighet, skal vi ikke etterlate oss det vi har oppnådd,
men ta det med til den andre siden. Gjennom evighetens tidsaldre vil Kristus og
hans frelsesverk være gjenstand for vårt studium.» – Ellen White: Manuscript 36,
1885.
Forslag til samtale
Hvordan har du opplevd Guds kjærlighet? Snakk sammen om hvordan dere har lært hans kjærlighet
å kjenne.
Hva betyr det egentlig at Jesus «sto fram som menneske» (Fil 2,7)? Se også Rom 8,3.
Hvordan utfordres samholdet i menigheten der du bor? Hvorfor vil en vilje til å være ydmyk, til ikke
å gjøre noe «av selvhevdelse og tom ærgjerrighet» (Fil 2,3), være en god start på arbeidet med å
løse problemene?
Elleve år gamle Alvan Harold likte å høre myntene klirre i lommen når han gikk hjem fra
skolen i Kisumu i Kenya. Da kunne han gå innom en butikk og kjøpe noen knasende nøtter
eller en kald is.
En dag sjokkerte bibellæreren i femte klasse Alvan ved å snakke om hans kjære lommepenger.
«Du skal ikke bruke alle lommepengene dine på nøtter og iskrem», sa hun. «Spar litt som du kan
gi til Gud på sabbaten».
Alvan la penger i kollekten på sabbaten. Det var penger som faren hadde gitt ham på sabbatsmorgenen.
Læreren snakket også om de pengene.
«Når du gir penger fra foreldrene dine i kirken, gir du bare for foreldrene dine», sa hun. «Du
gir ikke dine egne penger». Hun leste Malakias 3,8: «Kan et menneske stjele fra Gud? Dere stjeler
fra meg, men sier: ‘Hva er det vi har stjålet fra deg?’ Tienden og offergaven!»
Alvan trodde at læreren kritiserte ham, og det likte han ikke. Men så tenkte han: «Kanskje har
hun bare litt rett».
Det var torsdag, og Alvan hadde allerede brukt opp alle lommepengene sine for den uken. Han
bestemte seg for å spare penger til Gud neste uke. Men uken etter brukte han igjen alle pengene
sine. To måneder gikk, og Alvan var fryktelig skuffet over seg selv. Han klarte ikke å spare penger
til kollekten.
En dag gikk han og den 17 år gamle broren Allan forbi en iskrembutikk på veien hjem. Alvan
hadde en 20-skilling i lommen, og han bestemte seg for å bruke den på iskrem. Men storebroren
hans stoppet ham. «Det er barnslig å gå rundt og spise iskrem», sa han. «Jeg vil ikke gå rundt
med noen som spiser iskrem». Alvan ble irritert. Han ville ha iskrem, men han kunne ikke argumentere.
Så han kjøpte den ikke.
Da sabbaten kom, hadde han fortsatt de 20 skillingene i lommen. Han la mynten i kollektfatet
sammen med de 20 skillingene som foreldrene hadde gitt ham den morgenen. Det føltes godt å
gi sine egne penger til Gud. Han hadde gitt avkall på noe han virkelig ønsket seg for kollektpengene,
og plutselig innså han at det ikke var noe stort tap.
Uken etter klarte Alvan å spare ytterligere 20 shilling, og han ga også dem som offergave.
Han likte følelsen! Han bestemte seg for å gi 20 shilling hver sabbat – og det har han gjort siden
den gang. Til hans overraskelse har han aldri gått tom for penger igjen. Før hadde han aldri nok
penger til å klare seg gjennom uken. Men nå har han alltid nok penger. Faktisk har han ofte mer
enn 20 skilling til overs, og de ekstra pengene gir han til far så han kan spare dem.
Noen ganger blir Alvan fristet til å kjøpe nøtter eller iskrem, men han minner seg selv på at
han må ha 20 shilling til Gud på sabbaten.
«Jeg minner meg selv på at Guds verk er bedre enn det jeg ønsker», sier han.