Gjør alt uten murring og misnøye, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn
uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på
nattehimmelen.
(Fil 2,14–15)
Gud sa at israelittene skulle følge hans pålegg. «For da vil de andre folkene se deres
klokskap og forstand. Når de hører om alle disse forskriftene, vil de si: ‘Så klokt og
forstandig det er, dette store folket!’» (5 Mos 4,6)
Jesus sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men
ha livets lys.» (Joh 8,12) Han sa også: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et
fjell, kan ikke skjules» (Matt 5,14). Hvordan kan vi være lys? Bare ved å være forbundet
med Jesus, «det sanne lyset som lyser for hvert menneske» (Joh 1,9). Som det
står i Filipperne 2, har Gud «opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over
alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg … og hver tunge skal bekjenne
at Jesus Kristus er Herre.» (Fil 2,9–11)
Alle som har overgitt seg til Jesus, har tilgang til Guds lys og kraft. Men altfor
ofte forventer vi enten at Gud skal gjøre alt, eller så står våre egne ideer og planer i
veien. Det er derfor Paulus’ ord til filipperne er så relevante.
Paulus har vist dem Jesus som det fullkomne eksempel på ydmykhet og lydighet mot
Guds vilje, og nå henvender han seg til filipperne selv. Han sier at de var lydige mot
Gud etter at de fikk budskapet om evangeliet (se Apg 16,13–15; Apg 16,32–33) og ber dem
fortsette å være lydige.
Paulus har gitt dem Kristi liv og korset som eksempel på frelsens vei og tar nå
opp hvordan dette fungerer i praksis.
LesFil 2,12–13. Hva mener Paulus med «arbeid på deres egen frelse»? Hva har tro med gjerninger å
gjøre?
Her gir ikke Paulus noe annet evangelium enn det han skisserer i Romerbrevet og i
sine andre brev. Vi kan være trygge på at budskapet her stemmer med evangeliet om
rettferdiggjørelse ved tro, som han også hadde forkynt i Filippi. Men vi må ta med alt
Bibelen sier om en sak, spesielt når det er snakk om frelse, som lett kan misforstås.
Frelsen er Guds verk, og vi kan ikke ta noe av æren. Ja, selv troen er en gave. Vi får
den gjennom Den hellige ånds virke. Våre egne gjerninger kan ikke frelse oss, men
i den nye fødselen gjenskaper Gud oss åndelig slik at vi kan gjøre godt. Guds Ånd
virker i oss slik at vi kan velge det som er rett og motstå fristelser.
Det Gud virker i oss, utøver vi altså «med respekt og ærefrykt». Betyr det at vi
skal være redde for Guds dom siden vi ofte gjør så lite for å gjøre det som er rett?
Nei. Uttrykket viser til at vi fornemmer Guds nærvær (se Sal 2,11) og har behov for å
gjøre som han sier.
Hvordan har Kristus virket i deg? Og hvordan kjemper din falne natur mot det Gud gjør i deg.
Hvordan kan du motstå dette?
I Fil 2,14 ber Paulus filipperne om å gjøre alt uten «murring og misnøye».
Menighetens enhet utfordres så sterkt at det skal store anstrengelser til fra vår side
for å bevare den. Samhold i menigheten er et resultat av vår forening med Kristus og
lydighet mot hans ord. Og det er viktig for vårt vitnesbyrd, slik Paulus sier når han
ber oss stråle «som stjerner på nattehimmelen» (Fil 2,15).
På en måneløs natt langt borte fra gatelysene ser vi flere stjerner, og de ser klarere
ut. Kontrasten er hele forskjellen. Jo mørkere himmelen er, desto tydeligere trer
stjernene frem. Slik er det med vårt vitnesbyrd. Jo større det moralske mørket er,
desto sterkere blir kontrasten mellom det livet Guds følgesvenner lever og det livet
de verdslige lever. Derfor må vi ikke la det kunstige lyset fra verdslige ideer, påtrykk
og vaner gjøre at vårt vitnesbyrd trer i bakgrunnen eller forsvinner helt.
LesFil 2,15–16. Hvordan beskriver Paulus det Guds barn skal være og gjøre?
«Uklanderlig» betyr «feilfri, uangripelig». Det brukes spesielt om Job og hans ulastelige
karakter (se Job 1,1; Job 1,8; Job 2,3; også Job 11,4; Job 33,9). Det greske ordet som er oversatt
med «uklanderlig», betyr bokstavelig talt «ublandet, ren». Med tanke på de grove
angrepene som hans vitner må regne med å møte, ber Jesus oss være «troskyldige
som duer» (Matt 10,16). Paulus ba oss være «enfoldige i det onde» (Rom 16,19).
Moderne media preges ikke av rent, oppløftende og inspirerende innhold. I slike
tider kan vi gjøre som David: «Ondskap vil jeg ikke ha for øye» (Sal 101,3).
Vi må ikke være redde for å stikke oss ut – troen burde i stadig større grad skille
oss ut. Målet er å stråle «som stjerner på nattehimmelen» (Fil 2,15). Det kan vi bare
gjøre når vi ikke innretter oss etter denne verden (Rom 12,2), men «holder fast på
livets ord» (Fil 2,16). Våre valg avgjør om vi har levd med «Kristi dag» for øye eller
om vårt løp «har vært forgjeves» (Fil 2,16; jf. 1 Kor 9,24–27).
Hvordan kan du bli renset fra områder i livet du ser som «verdslige» (og det er vel noen)?
Paulus har allerede uttrykt en ambivalent holdning til om han skal leve eller dø i
tjenesten for Kristus (Fil 1,20–23). Nå antyder han muligheten for å skulle «ofres»
(Fil 2,17). Bildet er hentet fra antikkens praksis med libasjoner, dvs. å helle ut en
væske (olje, vin eller vann) som et offer til Gud (se f.eks. 1 Mos 35,14; 2 Mos 29,40;
2 Sam 23,15–17). Slik «sløsing» med verdifull væske i en andaktsgave minner om
det Maria gjorde da hun salvet Jesu hode og føtter med «kostbar nardussalve» (Mark
14,3–9; Joh 12,3). Selv om det ikke var et drikkoffer som sådan, var det et enormt
offer og illustrerte Kristi uendelige offer for vår frelse.
Dersom Paulus skulle bli henrettet for å ha spredt evangeliet, ville han glede seg
over at hans liv ble «utgytt» som et offer til Gud. Bibelens libasjoner står som regel
ikke alene, men ledsager et offer (se 4 Mos 15,1–10; 4 Mos 28,1–15), og Paulus ville derfor
betrakte det å gi sitt liv som et passende supplement til «offeret og tjenesten» fra de
troende i Filippi, som i tro har valgt å vie sitt liv til Gud som et «levende … offer»
(Rom 12,1).
De første kristne, deriblant de i Filippi (Fil 1,27–29), delte sin tro. De gikk fra hus
til hus og spredte evangeliet (Apg 5,42). De åpnet sine hjem for studier av Skriften
(Apg 12,12; 1 Kor 16,19; Kol 4,15; Filem 1,1–2) og kunne begrunne sin tro ut fra
Skriften (Apg 17,11; Apg 18,26; 1 Pet 3,15). Det samme gjorde adventistpionerene. De
satte ikke sin lit til at pastorer skulle spre budskapet til naboene deres, men delte sin
tro, holdt bibelstudier og forberedte folk til dåp.
Kort sagt arbeidet de for å spre evangeliet med stor personlig oppofrelse, det vil si
som et «levende offer». Burde vi ikke gjøre det samme?
Hva vil det si å være et «levende offer». Hva ofrer du for Guds rike?
Vi har alt nevnt Timoteus’ rolle som medavsender av brevet (Fil 1,1). Nå begynner
Paulus å fortelle hvor verdifull Timoteus er som medarbeider. Han beskrives som
en evangelist (2 Tim 4,5) Paulus hadde sendt til Makedonia (1 Tess 3,2; jf. Apg 18,5;
Apg 19,22) og flere ganger til Korint (1 Kor 4,17; 1 Kor 16,10). Tidligere hadde han arbeidet
sammen med Paulus og Silas i Korint (1 Tess 1,1; 2 Tess 1,1) og senere i Efesos (1
Tim 1,2–3; jf. Apg 19,22). Paulus beskriver Timoteus som «likesinnet» (Fil 2,20, eng.
overs.). Det greske ordet («lik i sjel») antyder at han var lik Paulus på mange måter,
inkludert hans engasjement for Kristus, hans energiske innsats for å spre evangeliet
og hans omsorg for filipperne.
Hvorfor snakker Paulus så positivt og utførlig om Timoteus (se Fil 2,19–23)? Hva annet sier han om
ham (se 1 Kor 4,17; 2 Tim 1,5)?
Paulus nevner også en annen egenskap ved Timoteus: han har «bestått sin prøve»
(Fil 2,22). Det greske ordet beskriver en person som har bestått prøvelser (Rom 5,4)
og hvis karakter og tjeneste har vist seg å være ekte (2 Kor 2,9; 2 Kor 9,13). Paulus vet
dette er sant om Timoteus, for han har sett det de mange gangene de har arbeidet
sammen for å spre evangeliet.
Det er de tunge stundene i livet som viser hva vi duger til og hvem vi er på
innsiden. Ellen White sier det slik: «Livet er disiplinært. … Provokasjoner setter
temperamentet på prøve, og det er når vi møter dem i den rette ånd at vi utvikler de
kristne nådegaver. Hvis man ydmykt bærer krenkelser og fornærmelser, hvis sårende
ord får milde svar og ydmykende handlinger møtes med vennlighet, viser det at
Kristi Ånd bor i hjertet.» – Ellen White: Testimonies for the Church, bd. 5, s. 344.
Videre sier hun at hvis «de prøvelser og ergrelser vi blir kalt til å bære … tas på en
god måte, utvikler de en kristelig holdning og skiller den kristne fra den verdslige».
– Testimonies for the Church, bd. 5, s. 344.
Hva med de provokasjoner, vanskeligheter og ergrelser du har opplevd i det siste? Har du båret
dem ydmykt og tatt dem «på en god måte»? Hva kan du gjøre for at disse erfaringene skal gjøre
deg mer disiplinert?
LesFil 2,25–30. Hvordan beskrives Epafroditus? Hvilke holdninger og handlinger viser hva han var for
slags menneske?
Epafroditus er bare nevnt i dette brevet, men vi får vite en god del om ham. Ut fra
navnet (som viser til Afrodite-kulten) å dømme, hadde han vært hedning. Når han
kalles «medarbeider», tyder det på at han var aktiv i menigheten, kanskje sammen
med Paulus i Filippi. Det at han var en «stridskamerat» (jf. Fil 1,25) viser sannsynligvis
til konflikter Epafroditus sto overfor i arbeidet med å spre evangeliet og at han
sågar var villig til å risikere livet (Fil 2,30).
Som «utsending» (apostolos) fra menigheten i Filippi, skal Epafroditus hjelpe
Paulus i fengselet og ta seg av andre behov han måtte ha (Fil 2,25). Det var ham
filipperne betrodde sine pengegaver til Paulus (Fil 4,18). Disse gavene var viktige,
for mat, klær, sengetøy og andre nødvendigheter som romerske fanger trengte, måtte
de enten kjøpe for egen regning eller få bragt til seg av familie og venner (jf. Apg
24,23). Mot slutten av sitt andre fangenskap i Roma ba Paulus Timoteus om å skynde
seg «å komme før vinteren» og «ta med deg kappen» som han etterlot i Troas (2 Tim
4,21; 2 Tim 4,13). Paulus hadde nok bruk for den tykke ullfrakken i den kalde steincellen. Det
var også Epafroditus som fikk i oppdrag å frakte dette brevet tilbake til Filippi (se
Ellen White: Alfa og Omega, bd. 6, s. 326).
Kanskje på grunn av problemene i Filippi (se studium 4) har Paulus «funnet det
nødvendig» å sende Epafroditus tilbake tidligere enn forventet, og derfor ber han
filipperne «ta imot ham i Herrens navn med inderlig glede» (Fil 2,29). Paulus vil
forsikre seg om at de ikke bekymrer seg for hans situasjon i fengselet. Han understreker
også at Epafroditus er den typen person som kristne bør sette høyt, ikke på
grunn av rikdom eller sosial status, men for deres offervilje når det gjelder å følge
Jesu eksempel (Fil 2,6–11; jf. Luk 22,25–27). Det greske ordet for respekt eller ære
forekommer bare noen få ganger i NT: om tjeneren som offiseren «satte stor pris
på» (Luk 7,2), om dem som får en ærefull plassering ved en fest (Luk 14,8), og om
Jesus som den «dyrebare» hjørnesteinen (1 Pet 2,4; 1 Pet 2,6). For å bli regnet med i denne
gruppen må Epafroditus virkelig ha vært en trofast mann.
«Den som står Kristus nærmest, er den som på jorden har fått mest del i hans
selvoppofrende kjærlighet. Denne kjærligheten ‘skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke
på det onde’. (1 Kor 13,4–5). En slik kjærlighet får oss, slik som den fikk Kristus, til å
gi alt, til å leve, virke og ofre seg for menneskenes frelse.
Paulus la denne holdningen for dagen: ‘Å leve er for meg Kristus’. Hans liv
åpenbarte Kristus for menneskene. Og døden er ‘en vinning’, en vinning for Kristus.
Døden ville åpenbare hans nådes kraft og vinne mennesker for ham. ‘Kristus skal
bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø’, (Fil 1,20–21)
skriver Paulus.» – Ellen White: Slektenes håp, s. 464.
«Tiden er ikke langt unna da alle vil bli satt på prøve. Vi vil føle oss presset til å
ta dyrets merke. De som skritt for skritt har gitt etter for verdslige krav og skikker,
vil ikke ha vanskelig for å gi etter for makthaverne fremfor å bli utsatt for hån,
fornærmelser, trusler om fangenskap og død. …
Når mengden av falske søsken kan skjelnes fra de sanne, vil de skjulte komme til
syne, og de vil gå under Kristi fane og rope hosianna. De som har vært forsagte og
usikre, vil stå åpent frem for Kristus og hans sannhet. De svakeste og mest nølende
i menigheten vil bli som David – villige til å våge og virke. Jo mørkere natten blir
for Guds folk, desto klarere vil stjernene stråle. Satan vil hjemsøke de trofaste hardt,
men i Jesu navn vil de mer enn seire.» – Ellen White: Testimonies for the Church,
bd. 5, s. 81–82.
Forslag til samtale
Tenk over advarselen ovenfor om dem som «skritt for skritt har gitt etter for verdslige krav og
tilpasset seg verdslige skikker». Hva kan ligge i dette? Snakk om hvordan dette kan gjelde ikke bare
den enkelte, men menigheten som helhet.
Gud sier: «De som ærer meg, vil jeg ære» (1 Sam 2,30). Hvordan ærer vi Gud? Er det det samme som
å «gi ham ære» (Åp 14,7)? Hvorfor eller hvorfor ikke?
Hvordan kan vi forstå dette med å arbeide på vår frelse uten å bli loviske?
Marovo Lagoon-stammene ble ansett som de mest krigerske og kannibalistiske av stammene
på Salomonøyene. De dyrket åndene til sine forfedre, hvis hodeskaller ble oppbevart etter
døden. De levde i frykt for djevelen.
Men rundt 1902 begynte en Marovohøvding ved navn Tatagu å lure på om han virkelig trengte
å frykte djevelen. Han bestemte seg for å finne ut av det og ikke feste en vinranke til baugen på
kanoen sin under en fisketur. Vinranker skulle liksom blidgjøre djevelen og sikre god fangst. Uten
vinranken ble fisketuren en stor suksess. Da høvding Tatagu kom hjem, fant han en nyfødt sønn.
Han ga gutten navnet Kata Ragoso, som betyr «ingen djevelstrenger».
Kata Ragosos liv skulle vise seg å åpenbare Guds kraft til å forvandle et samfunn og fjerne de
bånd som djevelen hadde lagt over mennesker.
Kata Ragoso vokste opp i en tid da uærlige europeiske handelsmenn lokket salomonøyboere
om bord i skipene sine med utenlandske varer for å kidnappe dem som slaver. Men i 1914, da
Kata Ragoso var rundt 12 år gammel, seilte en liten hvit båt kalt Advent Herald inn i Marovolagunen.
Mannskapet forsøkte ikke å lokke eller kidnappe. I stedet ba kaptein Griffiths F. Jones
høvding Tatagu om land til en skole. Året etter ble det bygget en skole i Sasaghana, og Kata
Ragoso ble en av de 23 første elevene. På skolen tok han imot Jesus og var blant de 10 første
salomonerne som ble døpt i 1918. Han fortsatte å arbeide som misjonslærer, oversetter og trykkerioperatør.
I 1935 ble han ordinert som adventistpastor.
Under andre verdenskrig fikk Kata Ragoso ansvaret for adventistenes arbeid på Salomonøyene.
Da den japanske hæren invaderte Salomonøyene, beordret de ham til å drepe folk med hvit
hud og fra de allierte styrkene. Fordi han erklærte at han heller ville adlyde Gud enn mennesker,
ble han forhørt, pisket og beordret skutt. Forhørslederen, som hadde en sterk motvilje mot adventistkirken,
instruerte eksekusjonspelotongen om å skyte når de hadde talt til tre. Han telte: «En,
to …», men han klarte ikke å si «tre». Han prøvde mange ganger før han ga opp. Etter ti dager
i fengsel rømte Kata Ragoso. Resten av krigen ledet han en redningsaksjon for allierte soldater
hvis fly eller skip ble angrepet. Han reddet 27 amerikanske piloter og 187 australske og newzealandske
soldater.
Kata Ragoso døde i 1964, 62 år gammel, etter å ha tjent kirken i 37 år. I løpet av denne tiden
fikk han se marovoene forvandle seg fra et krigersk samfunn til et barmhjertig folk som tjente
Gud.