Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir
ham lik når jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!
(Fil 3,10–11)
Noe ved oss gjør at vi ikke helt får oss til å tro på frelse ved tro alene og uten lovgjerninger.
Det er så lett å støtte seg til gjerninger, som om de kan bidra til frelsen.
Paulus tar opp dette og retter en kraftig polemikk mot dem som tviholder på at
omskjærelsen er nødvendig for å bli frelst.
For å sikre seg at ingen skal tro at deres gjerninger, som f.eks. omskjærelse, bidrar
til frelsen, slår Paulus fast at rettferdigheten kommer fra Kristus og fås som en gave
ved tro, ikke ved loven. I vår tid er nok ikke omskjærelse noe tema, men det er det
prinsippet han tar opp.
Reformasjonen handlet jo om dette: hvilken rolle troen og gjerningene spiller i
Kristi følgesvenners liv. Når det kommer til stykket, er Kristus alt for oss, for han er
«troens opphavsmann og fullender» (Hebr 12,2). Prioriterer vi riktig, vil vi kunne
leve i visshet om Guds kjærlighet og nyte løftet om frelsen her og nå, fordi vi «ikke
setter vår lit til det ytre» (Fil 3,3).
LesFil 3,1–3. Hvilke positive og negative toner slår Paulus an her, og hvordan henger de sammen?
Hvordan beskriver han de troende?
Paulus begynner positivt, det høres nesten ut som om han skal til å avrunde brevet.
Men han er ikke ferdig. Han kommer tilbake til en av hovedsakene i brevet: å glede
seg i Herren. Her gir han flere grunner til det. Den viktigste er at vi skal ha tillit til
Kristus, ikke oss selv: «Vi har vår stolthet i Kristus Jesus og setter ikke vår lit til det
ytre» (Fil 3,3). Hvem har vel ikke måttet lære på den tunge måten at vi ikke kan stole
på oss selv?
I Skriften forekommer den sterke advarselen «Hold øye med» (tre ganger)
kun her. Filipperne viste nok godt hvilken trussel Paulus siktet til. I stedet for tre
forskjellige problemer, ser advarselen ut til å gjelde en gruppe falske lærere som
beskrives på tre ulike måter.
Onde mennesker i Israel ble noen ganger omtalt som «hunder» (Fil 3,2; jf. Sal
22,17; Jes 56,10; Matt 7,6; 2 Pet 2,21–22). Falske lærere kunne også beskrives som
«onde arbeidere». Når de omtales som «dem som skamskjærer seg» (Fil 3,2), viser
det at de (som i Galatia og andre steder) prøvde å tvinge omskjærelsen på ikkejødiske
kristne, stikk i strid med vedtaket fra det apostelmøtet (se Apg 15).
Det ser ut til at en løsning på åndelige utfordringer, blant annet spredning av falsk
lære, er å «glede seg i Herren» (Fil 3,1; jf. Fil 4,4).
Alt vi fryder oss over, gir oss glede. Gud vil at vi skal være glade, og hans ord er
en slags veiledning til sann lykke og varig glede. Blant disse er å ta imot Guds nåde
(Sal 31,8), sette vår lit til ham (Sal 5,12), ta imot frelsens velsignelser (Sal 9,15), la
Guds lov bli vår livsstil (Sal 19,15), også sabbaten (Jes 58,13–14), tro på hans ord (Sal
119,162) og oppdra gudfryktige barn (Ordsp 23,24–25).
Livet kan bli vanskelig, selv om det går bra nå. Men hva kan og bør du fryde deg over hvis det
ikke går bra nå? Hva hindrer deg i det?
Konvertitter tenker gjerne på livet som to deler, før og etter at de tok imot Jesus, slik
Paulus gjør det i Filipperne 3. Likevel snakker vi iblant om dem som ikke er kristne
som «gode mennesker», og dem er det mange av, iallfall etter vår vanlige målestokk.
Men sett med Guds målestokk er ingen det, ikke engang kristne.
I Fil 3,4–6 peker Paulus på mangt i sitt liv som han en gang var stolt av. Hva var det?
Hvordan vil du beskrive det «gode» i ditt liv (i fortid og nåtid)?
Paulus stiller opp en underforstått kontrast mellom kristne jøder som sprer falsk
lære, og uomskårne kristne som stoler fullt og helt på Kristus for sin frelse og ikke
fester lit til menneskelige gjerninger som omskjærelse (se Hebr 6,1; Hebr 9,14; Rom 2,25–
29). Paulus’ tidligere liv og stamtavle ville nok ha imponert hans jødiske landsmenn,
men ingenting av dette hadde bidratt til hans frelse. Ja, de hadde snarere stått i veien
for frelsen, for de hadde gjort at han ikke så sitt behov for Kristus.
Paulus var ikke bare omskåret – han var født israelitt (tilhørte paktsfolket), og
han var blitt omskåret åtte dager gammel. Dessuten var han av Benjamins stamme,
hvis territorium omfattet noen av de viktigste byene i Israel. Paulus kunne ikke bare
hebraisk, men som elev av Gamaliel den eldre (Apg 22,3; Apg 26,4–5) og som fariseer
har han hatt inngående kjennskap til loven og hvordan den ifølge tradisjonen skulle
holdes.
Paulus var så nidkjær for loven at han forfulgte kirken. Han mente den var en
trussel mot jødenes livsstil, som han mente loven påbød. Paulus mente han var
«uklanderlig» etter denne menneskeskapte «rettferdigheten», men han oppdaget at
loven i virkeligheten var langt dypere og mer krevende enn han hadde forestilt seg,
og at han uten Kristus sto fordømt foran den.
Sammenlign Rom 7,7–12 med Matt 5,21–22 og Matt 5,27–28. Hvilket avgjørende poeng trekker både Jesus
og Paulus frem når det gjelder loven, og hvorfor er «troen på Kristus» (Fil 3,9), og ikke loven, den
eneste veien til rettferdighet? Se slik på det: Hvor godt holder du loven slik Jesus forklarte den?
I går så vi at det Paulus før var stolt av, det sto i veien for troen, for det gjorde ham
blind for at han trengte Kristus. Paulus bruker forretningsspråket, gevinst og tap,
om sitt åndelige regnskap før han kom til tro. Vi liker ikke å tenke så mye på det,
men alle har jo en «åndelig regnskapsbok». Tidligere ble Paulus’ regnskap målt etter
datidens jødiske verdier og ikke etter de verdiene Jesus lærte oss.
Etter omvendelsen var hans åndelige regnskapsbok en annen, for dens verdier ble
forandret fra jødedommens «valuta» til «himmelens valuta».
«Han som kom ned fra himmelen, kan tale om himmelen og gi en riktig
fremstilling av hva som er himmelens valuta, og som han har satt sitt bilde og sitt
stempel på. Han vet hvilken fare de er utsatt for som han kom for å løfte opp fra
fornedrelsen og gi en plass på tronen sammen med seg selv. Han peker på faren ved
å ødsle sin hengivenhet på unyttige og farlige ting. Han søker å lede tankene bort fra
det jordiske til det himmelske, slik at vi ikke kaster bort tid, talent og muligheter på
rent forfengelige ting.» – Ellen White i The Advent Review and Sabbath Herald, 1.
juli 1890.
I det første århundrets jødiske verden hadde Paulus vært en stigende stjerne til
han ble blindet av synet av den herliggjorte Jesus på veien til Damaskus (Apg 9) og
fikk sitt åndelige syn rettet opp slik at han kunne se klart.
Johannes 9 forteller om en annen mann som var blind og fikk se Jesus klart. Jesus sa at han hadde
kommet til verden «så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde» (Joh 9,39).
Hvordan kan du bruke dette prinsippet i ditt liv?
Hva er vel mer verdifullt enn evig liv i himmelen og på den nye jord? Verdslige verdier
gjør mange blinde for dette. Vi lever med en indre konflikt mellom det som er
stort her (se Matt 13,22; Luk 4,5–6; 1 Joh 2,16) og det som er viktig i himmelen.
Verden kan gjøre oss blinde for åndelige sannheter og det som virkelig er viktig. Hvordan kan vi
holde blikket festet på det som virkelig betyr noe?
Gå ikke glipp av Paulus’ hovedpoeng. På Damaskusveien byttet han ut sitt gamle,
lovbaserte liv med Kristi nærvær for at «jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham»
(Fil 3,8–9).
Å bli funnet «i ham», det vil si i Kristus, er et interessant uttrykk. Se Ef 1,4; 2 Kor 5,21; Kol 2,9 og Gal
2,20. Hva tror du Paulus mener med uttrykket?
Det er sagt mye om Paulus’ ord om å være i Kristus. Kanskje kommer den beste
forklaringen fra Paulus selv: «Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å
sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham» (Ef 1,10). Det har vært
Guds hensikt helt fra starten. Og Paulus sier hvordan det skjer: «Dere er hans verk i
Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse
og forløsning» (1 Kor 1,30).
Å være «i Kristus» favner alt det frelsesplanen omfatter, fra vår åndelige intelligens
(visdom) demret, til rettferdiggjørelse ved tro (rettferdighet), til forberedelse
for himmelen (helliggjørelse) og herliggjørelsen ved Jesu gjenkomst (forløsning).
Frelsen er Kristi verk fra start til slutt – for oss og i oss. Når vi har Kristus, har vi alt
vi trenger.
LesFil 3,9. Hvilke to ting settes opp mot hverandre, og hvorfor er det viktig alltid å huske på denne
kontrasten?
Paulus skjønte at det å ha sin «egen rettferdighet» ikke er noen virkelig rettferdighet
siden loven ikke kan gi liv (se Gal 3,21–22). Det kan bare Kristus, gjennom troen.
Og ikke hvilken som helst tro. Djevlene tror jo og skjelver (Jak 2,19). Den eneste
frelsende tro er «troen på Kristus». (Det greske ordet for tro, pistis, betyr også trofasthet).
Er vi i Kristus og han lever i oss (Gal 2,20), så lever vi ved hans trofasthet i
vår tro på ham.
LesFil 3,10–16. Hva er noen av hovedtankene i dette avsnittet?
Ingenting er viktigere enn å kjenne Kristus, for det er garantien for at han vil kjennes
ved oss og anerkjenne oss hos Faderen (se Matt 7,21–23; Matt 10,32–33). Hvordan
kjenner vi ham? Gjennom hans ord – ved å lese det og leve etter det. Vi kan ikke
kjenne ham ansikt til ansikt slik som disiplene. Men de forsto likevel ikke hans ord.
Man trenger Den hellige ånd til å veilede (se Joh 16,13). Jo bedre vi kjenner ham,
desto nærmere kommer vi ham, for vi opplever «kraften av hans oppstandelse» (Fil
3,10), som reiser oss opp til «et nytt liv» (Rom 6,4).
Vi kommer også nærmere Jesus når vi får «del i hans lidelser» (Fil 3,10). Alle
prøvelser og smertefulle erfaringer gjør at vi forstår og setter mer pris på det Jesus
gjennomgikk for oss, og vi forstår ham og hans vilje bedre.
Dessuten kommer vi ham nærmere ved å jage frem «mot målet» (Fil 3,14). Hva
er «målet»? Ordet brukes bare her i NT (skopos). Det henspiller på mållinjen i et
kappløp og premien som seierherren får. Paulus kaller det «seiersprisen som Gud fra
det høye har kalt oss til i Kristus Jesus» (Fil 3,14). Ved sin død og oppstandelse steg
Kristus opp til himmelen, og slik vil Gud også innby oss til å motta den himmelske
belønningen – det evige liv.
Så langt har vi ikke kommet ennå. Vi blir ikke fullt ut fullkomne før «vår skrøpelige
kropp» blir «lik den kroppen han selv har i herligheten» (Fil 3,21). Men ved
å kjenne ham og be ham være i vårt liv hele tiden, jager vi mot målet om å bli lik
Jesus. Dette er den «ene tingen» Paulus er opptatt av. Når vi deltar i et løp (se 1
Kor 9,24–27), tenker vi ikke på hvor vi har vært eller hvem som ligger bak oss. Vi
har kun det som ligger foran for øye – premien som venter på oss. Det er et levende
bilde: en løper som er helt fokusert på målet og spenner alle muskler og lener seg
fremover for å nå mållinjen.
Når vi vandrer med Herren, er det viktig at vi ikke ser oss tilbake og i hvert fall ikke ser på synder
og feil, men ser fremover mot det vi har fått løfte om i Kristus. Hvorfor?
«Alle som ønsker å utvikle en sterk, rettvis karakter og bli harmoniske kristne, må
gi alt til Kristus og gjøre alt for ham. Han godtar ingen delt tjeneste. De må daglig
lære hva det betyr å gi seg selv. De må studere Guds ord, lære å forstå hva det betyr,
og leve etter dets retningslinjer. Slik kan de nå den standard som er satt for de
kristne dyder. Dag etter dag arbeider Gud med dem og utvikler deres karakter til å
bestå den siste prøven. Daglig forsøker de troende å vise både mennesker og engler
hva evangeliet kan utrette for syndige mennesker.» – Ellen White: Alfa og Omega,
bd 6, s. 328.
«De som venter på at Brudgommen skal komme, skal si til folket: ‘Se, der er deres
Gud!’ De siste strålene av barmhjertig lys, det siste budskapet om nåde til verden,
blir en åpenbaring av hans ømme og kjærlige karakter. Det er Guds barn som skal
åpenbare hans herlighet. Gjennom sitt eget liv og sin egen karakter skal de vitne om
hva Gud har gjort for dem. Lyset fra Rettferdighetens Sol skal skinne fram gjennom
gode gjerninger – gjennom sannhets ord og hellig handling.» – Ellen White: Ord
som lever (2006), s. 303.
Forslag til samtale
Tenk på det å glede seg i Herren. Det står ikke at du skal glede deg i dine prøvelser (enda det også
er bibelsk), men i Herren. Hvorfor er det viktig alltid å ha Herren for øye, hans godhet, kraft, kjærlighet
og frelse? Hvilken nytte vil vi ha av å gjøre dette midt i livets prøvelser?
Se hvordan sitatene ovenfor beskriver nådens rolle i å frembringe de «gode gjerningene» vi gjør.
Hvorfor er denne nådens funksjon viktig når vi ser frem til Kristi gjenkomst? Gode gjerninger frelser
ikke, men er vi frelst om vi ikke har dem?
Tenk mer på det å ikke ha tillit til det ytre. Hva betyr det? Hvorfor skal vi ikke ha tillit til det? Er ikke
vårt ytre en gave fra Gud?
Gilbert Fimaka våknet opp en søndag med et sterkt ønske om å gå i kirken.
Den 22 år gamle medisinske misjonæren delte sin lengsel med sin romkamerat, en annen
medisinsk misjonær. De to unge mennene hadde nettopp avsluttet en tre uker lang misjonstur på
landsbygda i Zambia.
«Jeg tenker på å besøke en menighet her», sa Gilbert. «Jeg vil gjerne dele Guds ord med dem
og også fortelle dem om den syvende dags sabbat».
Så lo han. Romkameraten lo også. Ideen virket absurd. Men innerst inne ville Gilbert dra. Så
han dro.
Da han gikk inn i den nærmeste kirken, følte han seg nervøs. Han visste at han ikke bare
kunne si: «Dette er ikke dagen for tilbedelse».
Til hans overraskelse fikk menighetens medlemmer ham raskt til å føle seg hjemme. Mange
kjente ham igjen fra det medisinske arbeidet hans, og de ønsket ham hjertelig velkommen. De ga
ham til og med en hedersplass sammen med menighetens ledere.
Så var det tid for prekenen. Til Gilberts overraskelse ble han invitert til å preke. Han følte seg
ydmyk da han nærmet seg prekestolen, men han var redd for å snakke om sabbaten. Så han slo
opp i bibelen og slo opp til Jobs bok.
Mens Gilbert talte, hørte han en stemme si: «Snakk om sabbaten». Han ignorerte det og
fortsatte å forkynne. Stemmen talte for andre gang. Da stemmen talte en tredje gang, slo Gilbert
opp i bibelen og leste i 3 Mos 23,3: «I seks dager skal det arbeides, men den sjuende dagen
skal være sabbat, en hviledag med hellig samling. Da må dere ikke gjøre noe arbeid. Det skal
være sabbat for Herren alle steder hvor dere bor.» Deretter leste han Matt 28,1 og 1 Mos
2,1–3.
«Den syvende dagen faller ikke på en søndag, men på en lørdag, så den sanne dagen for tilbedelse
er ikke søndag, men lørdag», sa han.
Da han var ferdig med prekenen, reiste en menighetsleder seg og sa: «Jeg vil slutte å holde
gudstjeneste på søndager og bare holde gudstjeneste på lørdager».
Da folk forlot kirken, var det mange som snakket høyt. Noen gråt. «Vi visste ikke at vi holdt
gudstjeneste på feil dag», sa en av dem. «Fra nå av skal vi holde gudstjeneste på lørdag», sa en
annen.
Kort tid senere ble menighetslederen døpt i en syvendedags adventistmenighet, og mange
andre menighetsmedlemmer begynte å studere Bibelen for å forberede seg til dåpen.