Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall
på ham med takk. (Fil 4,6)
Denne ukens studium avslutter studiet av Filipperbrevet, og det er fullt av verdifulle
lærdommer og leveregler for hverdagen. De siste versene av brevet inneholder
mange av de verdiene som styrte apostelen Paulus’ liv. I likhet med Jesu lære, som
legger vekt på vårt indre menneske, er det Paulus deler med oss, hemmeligheten bak
et liv i glede.
Selv når ting ikke går som vi vil, behøver vi ikke å bli bekymret, engstelige eller
motløse. For det er prinsipper som kan hjelpe oss å finne indre styrke til utfordringene
som livet bringer, og slik kan vi nyte en fast og varig fred som bare Gud kan gi.
Nåtiden og fremtiden er i hans hånd, og han vil gi oss det vi behøver.
Fremfor alt behøver vi ikke å sette vårt håp til verdslige styresmakter, som ofte
skuffer oss. Som kristne er vi borgere av Guds rike. Og med det følger det privilegier,
og også ansvar.
Alle har vi noen vi beundrer og vil etterligne. For barn er det viktig å ha gode
forbilder. Ideelt sett er det far og mor. Etter som de vokser til, finner de andre forbilder,
kanskje i det yrket de har valgt, eller i biografier de har lest. De kan også lære
hvordan bibelske skikkelser håndterte utfordringer og sammenligne med sine egne
opplevelser.
Dessverre finnes det mange dårlige forbilder. Vi bombarderes med «clickbait» –
historier om kjendisers problemer og ødelagte liv. Paulus’ lesere i Filippi hadde ikke
internett, men også de hadde slike utfordringer.
Faktum er at Paulus’ verden var korrupt, umoralsk og ond, slik vår verden er det.
Det har alltid vært – og vil alltid være – mer enn nok ondskap. Det vi må spørre oss
om, er hvordan vi skal forholde oss til den.
LesFil 3,17–19. Hvem er gode og dårlige forbilder? Hvordan kan man skille mellom dem?
Merk deg Paulus’ kjærlighet til dem han er uenig med – han gråter over dem! Og han
kaller dem ikke sine fiender, men «fiender av Kristi kors» (Fil 3,18). Paulus visste at
det handlet om mye større ting: at korset bryter ned barrierer og stiller alle likt, som
syndere som trenger frelse (se Ef 2,11–14).
Paulus ber filipperne fokusere på de gode eksemplene, ikke de dårlige; de skal
merke seg dem som lever slik han gjør. Han bruker et lignende språk når han advarer
romerne om å «holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å
gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!» (Rom 16,17) Bedragerne
i Roma beskrives slik: De «tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage»
(Rom 16,18).
Jesus er det eneste fullkomne mønsteret, men det finnes andre som på visse områder kan være
gode forbilder. Hvordan er du et forbilde for andre?
LesFil 3,20–21. Hvordan beskriver Paulus den kristnes «borgerskap»?
Mens korsets fiender «søker bare det jordiske» og har magen som gud (Fil 3,19), har
de kristne sin borgerrett i himmelen, og vår hersker er Jesus Kristus selv. Paulus
understreker dette ved å si at «vår skrøpelige kropp» (Fil 3,21), som er utsatt for
sykdom, forfall og død, skal bli lik den kroppen Kristus har i herligheten.
Hvordan beskrives den herliggjorte tilstanden i disse tekstene?
På grunn av Jesus vil døden, «den siste fienden», bli tilintetgjort (1 Kor 15,26). Og
det er vårt håp, det store løftet vi har fått i Jesus, at han skal gi oss en helt ny kropp,
«lik den kroppen han selv har i herligheten» (Fil 3,21).
I en bok om hvordan man kan finne «frelse» uten Gud, der det sies at det å
overvinne frykten for døden er «frelse», vedgår forfatteren Luc Ferry at kristendommen
«ikke bare setter oss i stand til å overvinne frykten for døden, men også til
å overvinne selve døden. Og det å gjøre det i form av individuell identitet, snarere
enn anonymitet eller abstraksjon, ser det ut til å være den eneste versjonen som
tilbyr personlig udødelighet som seier over vår tilstand som dødelige.» – Luc Ferry:
A Brief History of Thought (New York, 2011, Kindle-utgave), s. 90. Litt av en innrømmelse
til en ateist å være!
For Paulus omfatter vår borgerrett altså løftet om oppstandelse og evig liv i en ny
eksistens som vi knapt kan forestille oss.
Hvorfor er løftet om evig liv viktig? Hva kan verden tilby som kan erstatte Jesu tilbud?
Paulus har igjen berørt behovet for samhold (Fil 4,1–3) og tar opp temaet: gleden i
Herren (Fil 4,4–7).
Hvor ofte har du ikke blitt stresset av ting som til slutt har glidd bort like fort som
de dukket opp? Jesus understreket gjentatte ganger at vi ikke skal bekymre oss (se
Matt 6,25–34; Matt 10,19), og Peter sier at vi kan kaste all vår uro på Herren, «for han har
omsorg for dere» (1 Pet 5,7). De voksende problemene i verden burde gi oss håp om
at Herrens komme er nær (jf. Matt 24,33; Luk 21,28; Jak 5,8).
Kuren for all angst er å be i tro (Fil 4,6–7). Vi skal tro og handle i tro på at vår
bønn er blitt besvart allerede før vi ser at den er blitt virkeliggjort, for vi skal be
«med takk». Ordet «bønn» (deēsis) er også tilføyd og signaliserer svært presserende
situasjoner (se f.eks. Luk 1,13; Fil 1,19; 1 Tim 5,5; Jak 5,16). Våre bønner er «anmodninger
», men vi kan vite at våre bønner er mottatt bare vi ber «etter hans vilje» (1
Joh 5,14). Da kan vi ha fred i vissheten om at alle våre anmodninger er i Guds hånd.
Guds fred er noe verden ikke kan gi, for Guds fred kommer av å vite at vi har det
evige livs gave i Jesus (Rom 5,1; Rom 6,23). Denne freden griper inn i alle sider av livet
og «overgår all forstand» (Fil 4,7). Den kan ikke fattes bare av forstanden (nous).
Guds fred overgår all forstand og vil «bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus»
(Fil 4,7). Vårt indre liv trenger å bli bevart. Fil 4,7 bruker et militært bilde i forbindelse
med Guds fred. Det greske verbet (phroureō) beskriver en garnison av soldater
som skal beskytte en by mot invasjon (2 Kor 11,32; se Apg 9,24).
Et liv i harmoni med Guds vilje er en viktig side ved å ha indre fred. «Stor fred
har de som elsker din lov, ingen ting får dem til å snuble» (Sal 119,165).
LesFil 4,8–9. Hva går oppfordringen ut på rent konkret?
Paulus innleder Fil 4,8–9 med «til slutt» og en liste på seks dyder fulgt av
en kort oppsummering og en oppfordring til å etterligne Paulus. Denne siste tverrkulturelle
formaningen passer godt inn i den gresk-romerske rammen i Filippi med
dens todelte vektlegging av dyd og eksempel. Men fokuset ligger på bibelske dyder,
noe som er tydelig ettersom Paulus ikke nevner de fire greske hoveddydene (klokskap,
rettferdighet, måtehold og mot).
Edelt – det greske ordet sikter til en personlig dyd (se Tit 2,2; 1 Tim 3,8; 1 Tim 3,11 der det
er oversatt med «hederlig»).
Rett – dyden gjenspeiler Guds rettferdige karakter (jf. Fil 1,7).
Rent – tanke og handling som springer ut av Guds rettferdighet, mottatt ved tro
(se 1 Joh 3,3).
Verdt å elske – estetisk skjønt, som så ofte i Guds skaperverk.
Verdt å akte – god og rosverdig livsførsel.
Paulus tar to forbehold slik at ingen av disse dydene skal bli tillagt en hedensk
betydning: «alt som er til glede og alt som fortjener ros» (Fil 4,8) rommes i disse
himmelske dydene. For å fjerne all tvil oppfordrer Paulus oss så til å praktisere det
vi har lært, mottatt, hørt og sett av hans eget eksempel (Fil 4,9).
Når vi opplever fæle ting (sult, sykdom, skade, tap), begynner vi å tenke på det som
virkelig teller og de velsignelsene vi ellers tar for gitt. Når vi har det «trangt» (Fil
4,12), lider nød eller sulter, blir troen viktig.
Når vi derimot «har overflod», må vi være klar over at overfloden kan bli borte på
et øyeblikk (se Ordsp 23,5). Både Job og Paulus minner oss om at vi ikke hadde noe
med oss inn i verden og at vi ikke tar noe med oss ut av den (Job 1,21; 1 Tim 6,7).
Legg merke til løftene:
Sal 23,1 – «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe».
Matt 6,32 – «den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette».
1 Pet 5,7 – «Kast all deres bekymring på ham (Gud), for han har omsorg for
dere».
Fil 4,19 – «Så skal min Gud, som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt
dere trenger».
Og dette fantastiske: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk» (Fil 4,13). Vi
forstår ikke fullt ut hva «alt» vil si. Som med all bønn om Guds hjelp og styrke, må
vi be etter hans vilje. Men ofte gjør vi ikke det engang. Derfor står det i Jakob 4,2:
«Dere har ikke, fordi dere ikke ber».
Her er noe av det vi trygt kan be om, for vi vet at det er etter Guds vilje:
Frelse for en vi er glade i, eller en venn (1 Tim 2,3–4)
«Bare de som stadig mottar ny nåde, vil ha kraft i forhold til sitt daglige behov og
evnen til å bruke kraften. I stedet for å se frem til en tid i fremtiden da de vil motta
en mirakuløs utrustning til å vinne sjeler ved hjelp av en spesiell åndelig kraft,
overgir de seg daglig til Gud slik at han kan gjøre dem til redskaper han kan bruke.
De benytter daglig de mulighetene til tjeneste som er innenfor rekkevidde. Hver
dag vitner de for Mesteren der de måtte være, enten det er i et beskjedent arbeid i
hjemmet eller i et offentlig tjenestefelt.
Det er en stor trøst for den overgitte arbeider å vite at selv Kristus søkte sin
Far daglig etter ny forsyning av den nåde han trengte mens han levde på jorden,
og at han etter dette fellesskap med Gud gikk ut for å styrke og velsigne andre. …
Enhver arbeider som følger Kristi eksempel, vil være villig til å motta og bruke den
kraft som Gud har lovet sin kirke for å modne jordens høst.» – Ellen White: God’s
Amazing Grace, s. 117.
«Gud kjenner våre behov og har sørget for dem. Han har et skattekammer av
forsyninger til sine barn og kan gi dem det de trenger under alle omstendigheter. Så
hvorfor stoler vi ikke på ham? Han har gitt sine barn dyrebare løfter på betingelse av
trofast lydighet mot sine bud. Det finnes ingen byrde han ikke kan bære, intet mørke
han ikke kan fordrive, ingen svakhet han ikke kan forvandle til kraft, ingen frykt
han ikke kan stille, ingen verdig ambisjon han ikke kan veilede og rettferdiggjøre.
Vi må ikke se på oss selv. Jo mer vi tenker på det vi ikke er gode nok til, desto
mindre kraft vil vi ha til å overvinne det.» – Ellen White: That I May Know Him,
s. 224.
Forslag til samtale
Tenk på noen av dine beste eksempler på bønnesvar. Hvordan har de gitt deg fred som overgår all
forstand? Hva med de bønnene du ikke har fått svar på? Hvordan kan du likevel oppleve den fred
som er lovet?
Se på Fil 4,8: Hva bruker du tiden din til å tenke på? I hvilken grad styrker det din tro og vandring
med Gud?
Snakk om det siste sitatet ovenfor. Hva ligger det i utsagnet «Jo mer vi tenker på det vi ikke er gode
nok til, desto mindre kraft vil vi ha til å overvinne det»? Så hva er nøkkelen til seier?
Lille René likte alt ved syvendedagsadventistene. I hjemprovinsen hans på Filippinene så det
ut til at alle rike mennesker var adventister. De hadde store risfarmer og en god levestandard.
René ønsket seg en lignende livsstil.
En dag inviterte flere adventistbarn ham til å lese i Bibelen sammen med dem. Så inviterte
sønnen til farens arbeidsgiver, en adventistisk risbonde, ham med på sabbatsskole og i kirken. For
første gang hørte René om sabbaten. Det hørtes logisk ut. Han la også merke til at adventistbarna
kledde seg fint. Han likte at de ikke bannet. Han ville være som dem.
Da han var 12 år gammel, ble han døpt og ble medlem av Adventistkirken.
Han ble ikke rik, og livet hans så ut til å bli verre og verre. Familien hans foraktet ham for
hans tro og sluttet å støtte skolegangen hans. Han ble tvunget til å slutte på skolen. Etter fire år
hadde han fått nok. Som 16-åring forlot han menigheten og ble med faren sin ut på rismarkene til
adventistbonden. Snart begynte han å drikke, røyke, spille og spise all slags uren mat.
To år gikk, og en 17-åring ved navn Rodel banket på døren.
«Jeg er misjonær», sa han til Renés mor. «Kan jeg få komme inn?»
«Hva slags misjonær?» spurte hun.
«1000 misjonsbevegelsen», sa han.
«Hva er det?» spurte hun.
«Jeg er en syvendedags adventistmisjonær», svarte han.
«Ah», sa mor. «Min sønn er adventist, men han har falt fra».
«Hvor er han?»
«Han sover».
Som hardtarbeidende bonde var René utslitt. Mor førte Rodel til ham.
«Min venn, hvorfor har du sluttet å være adventist?» spurte Rodel.
René ble overrasket, men gjorde det klart at han ikke ville vende tilbake til kirken.
«Familien min hatet meg som adventist».
«Kan jeg invitere deg med i kirken?»
«Jeg tror ikke det. Jeg kan ikke gå.»
Rodel dro sin vei. Men halvannet år senere, da René var 20 år, kom han tilbake.
«Min venn, bli med meg på fisketur», sa han.
Rodel prøvde ikke å overtale René til å gå i kirken. Han ble bare venn med ham. De dro på
fisketur sammen. Etter en stund var René tilbake i kirken på sabbatene.