Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få
Guds rettferdighet ().
Paulus fortsetter å tale om forsoning, et tema som ble understreket så levende i
(se studium 8, torsdag). Der beskrev han dens kosmiske omfang,
men det som følger blir personlig og individuelt. Med sin død på korset har Jesus
gjort forsoning for alt og alle, særlig menneskene, som var fremmede for Guds liv på
grunn av synden, men som ved troen har blitt forsonet med ham på grunn av Jesus.
Den enkeltes forsoning pakkes ut i ukens avsnitt. Som med den kosmiske delen,
skjer den i kraft av Kristi død. For den enkelte blir korset ikke et passivt symbol,
men en levende realitet der Guds kjærlighet forvandler mennesker som hører evangeliet
og tar imot Kristus, som er vårt håp om herlighet.
Paulus taler også om «det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og
for alle slekter» (). Hva er dette, og hva innebærer det for den enkelte og
for universet? Hva har dette «mysteriet» å gjøre med det evangeliet som Paulus har
forkynt med så stor begeistring?
Les . Hva sikter Paulus til når han nevner fremmedgjøring og fiendskap? Og hva er
det forventede resultatet av Kristi død (se også )?
Paulus har alltid tegnet et mørkt bilde av menneskeheten, i hvert fall mennesket uten
Kristi rettferdighet. Og hvem kan motsi ham? Noen har sagt at den eneste kristne
læresetningen man ikke behøver tro for å akseptere, er menneskets syndighet.
Men helt siden synden kom inn i verden, har Gud tatt initiativet til å forsone
oss med seg selv. Med andre ord har Gud helt fra første stund arbeidet med å løse
syndens problem, enda løsningen bare kunne bli hans egen død på korset.
I Eden ropte han på Adam, skaperverkets mesterverk: «Hvor er du?» ().
I dag leter han fortsatt etter den ene fortapte sauen – oss. Han oppsøker oss én for én.
Han har en plan for å nå oss, og han bruker det gryende løftet om evangeliet i til å sette fiendskap mellom oss og Satan.
Iblant gjøres evangeliet så innfløkt og teoretisk at det får liten praktisk betydning
for livet. Men det er egentlig ganske enkelt og liketil.
Evangeliet består av tre deler:
Vi kan ikke redde oss selv, men Jesus kom og døde for våre synder. (Se ).
Når vi ved tro tar imot hans død som vår egen, vender om og blir døpt, blir vi
frikjent og satt fri fra syndens fordømmelse. (Se ; ).
Det livet vi lever nå, er resultatet av at vi har blitt forenet med Kristus, får
oppleve hans livgivende kraft og at han lever sitt liv i oss. (Se ;
).
Dette trenger ikke være adskilte trinn eller hendelser. De kan skje samtidig, straks
vi er klare til å slippe Jesus inn i vårt liv. Og de kan fornyes dag for dag når vi overgir
oss til ham hver morgen. Uansett hvordan vi hver for oss har opplevd Kristi frelsende
verk, er grunnlaget alltid Jesu død. Det er det vi alltid må komme tilbake til.
Se på deg selv og ditt innerste vesen. Hva sier det om behovet for korset?
Les . Hva mener Paulus med å «bli stående i troen, grunnfestet og stødige»? (Se også
og ).
Gresk har fire slags «hvis»-uttrykk, og alle har sine nyanser. Det som innleder
forutsetter at betingelsen er oppfylt. Så Paulus oppmuntrer kolosserne
med tanken om at de faktisk vil bli i troen. Han har allerede sett at de står fast i
troen (). Likevel er håpet betinget av at de fortsetter på troens vei.
Tanken om å holde ut er betydningen av det greske ordet som er oversatt med
«bli» (). Det brukes om de skriftlærde og fariseerne som fortsatte å forlange
et svar fra Jesus om hva som skulle gjøres med kvinnen som ble tatt i hor ();
også om da Peter fortsatte å banke på døren etter at Rode hadde gjenkjent stemmen
hans, men unnlot å åpne og løp inn for å si det til de andre (). Paulus
bruker det også når han ber Timoteus å være tro mot læren og den praktiske veiledningen
han har fått av ham (). Betydningen er den samme her, bortsett fra
at det gjelder de troende generelt.
I studiet neste uke er Paulus bekymret for at kolosserne skal forlate evangeliets
håp og jage etter menneskelige frelsesveier (se f.eks. ; ). Ordet «grunnfestet»
viser til å ha et solid fundament av tro og kjærlighet bygget på Guds ord (se
; ; ).
Det greske ordet som er oversatt med «stødige», er i tråd med dette. Det brukes
om en urokkelig struktur og, i videre forstand, til en kristen som ikke kan rives
bort fra det håpet evangeliet gir (). Det samme ordet brukes i :
«Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren!
For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves.»
Hvordan opplever du betydningen av å fortsette å leve i tro? Altså, hvorfor man alltid må aktivt
velge å leve slik? Hva skjer om man ikke gjør det?
Les . Hva sier Paulus om sine lidelser for Kristus?
Paulus skrev til kolosserne mens han satt i husarrest i Roma, men hans største lidelse
var kanskje at han ikke kunne arbeide intensivt fra sted til sted og hus til hus, slik
han før hadde gjort (). Disse lidelsene (eller trengslene), som Jesus forutsa
(, ), kan ikke «regnes for noe mot den herligheten som en gang
skal åpenbares og bli vår» (). Dette er det store bildet. Som Paulus hadde
skrevet til de kristne i Filippi, gleder han seg nå over sine lidelser som kolosserne har
fordel av ().
Paulus kan nok være i fengsel, men «Guds ord er ikke bundet» (). Mens
Paulus var i fengsel, skrev han også brevene til filipperne, efeserne og Filemon. Etter
at han ble løslatt, inspirerte Gud ham til å skrive de viktige rådene i 1. Timoteus og
Titus. Og under sitt siste opphold i et romersk fengsel, skrev han 2. Timoteus. Kort
sagt ga de siste årene Paulus muligheten til å skrive en stor del av NT.
Guds evige plan forutså alt dette og mer til. Det greske ordet Paulus bruker i
, og som gjerne oversettes med «forvalteroppgave», er oikonomia.
Brukt i begrenset betydning (som i ), viser det f.eks. til «Guds måte å ordne
tingene på». – Luke Timothy Johnson: The First and Second Letters to Timothy
(New York: Doubleday, 2001), s. 164. Paulus’ apostelverv er en del av dette. Men
i en videre forstand omfatter det alt det Gud har sørget for i frelsesplanen. Paulus’
tjeneste, de andre apostlenes og sågar profetene i GT (; ), inkludert Moses,
skulle «fullføre tjenesten med Guds ord» (), alt sammen i forbindelse med
denne Guds plan.
Vi skal se nærmere på dette i morgen, men her skal vi merke oss at Paulus så på
sin tjeneste som bare en liten del av en mye større, langsiktig guddommelig plan som
begynte å bli satt ut i livet «fra verdens grunnvoll ble lagt» (; ).
Hvordan kan dine beslutninger (store og små) passe inn i Guds større plan? Vet vi om en
beslutning er «liten»? Hvordan kan den få større følger som vi først ser senere?
Les . Paulus nevner «mysteriet» to ganger. Hvilket mysterium?
Et annet sted nevner Paulus «Guds mysterium», som er Guds evige hensikt fra «før
tidenes begynnelse». Det «skulle føre oss fram til herligheten» () og er
åpenbart i frelsesplanen. Peter taler om dette som noe som «engler lengter etter å se
inn i» (). Den var uttenkt «før verdens grunnvoll ble lagt» ()
og «har vært skjult fra evige tider» (). Men dette mysteriet har blitt avdekket
gjennom Kristi liv, død og oppstandelse ().
Hvordan kaster disse versene lys over ulike sider ved frelsesplanen?
Til slutt blir «alt» i himmel og på jord sammenfattet i fullkommen enhet i Kristus.
Dette var temaet for Jesu bønn i Johannes 17. Hvordan det skulle skje, var et mysterium
som nå er åpenbart i evangeliet.
Gjennom evigheten vil vi lære om hvorfor Gud elsker oss så høyt at han ga Jesus,
himmelens mest dyrebare skatt, for vår frelse. Men dette vet vi: Jesus «døde for alle,
for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto
opp for dem» (). Så alle som tror på Jesus, jøder som hedninger, har lik del
i Guds løfter ved evangeliet og er ført sammen til én kropp, kirken.
«Kristus er blant dere» () viser til at Kristus bor i hjertet ved troen
(; jf. ). Den åndelige foreningen med Kristus gjør at vi allerede
nå sitter «i himmelen med ham» () og har smakt «den kommende verdens
krefter» (). Med Kristi nærvær i vårt liv har han alt begynt å forene oss
med himmelen. Evangeliet virker i vårt hjerte og har satt oss «i stand til å få del i de
helliges arv i lyset» ().
Les . Hva fokuserer Paulus på? Hvorfor blir «alle» (noen oversettelser) gjentatt tre
ganger?
Paulus fokuserte på Kristus og ham korsfestet i sin forkynnelse (). Ifølge
er formålet med Kristi offer å «føre kirken fram for seg i herlighet,
uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være.» Målet med
Paulus’ forkynnelse er derfor «å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus»
(). Dette gjør han ved å undervise og advare – undervise i den kristne lære
og praksis (; ; ; ) og advare om følgene av å forkaste
evangeliet og farene ved falske lærere (; ).
Slik vokser vi og blir modne kristne: ved å ta til oss Skriftens lære og advarsler.
Modenhet er viktig. Nybakte foreldre feirer alle milepæler – barnets første ord, dets
første skritt. Hvem ville ikke bli bekymret hvis barnet etter flere år ennå ikke kunne
gå eller snakke? Vekst og utvikling er normalt og forventes. Også i kristenlivet.
Det greske ordet oversatt med «moden» (teleios) betyr perfekt og uten feil.
Gjennom den kristne vekstprosessen blir vi klar over dybden i Guds lov og ser at
den «når uendelig vidt» (), helt til «hjertets tanker og planer» ().
Men vi må være forsiktige, og det er derfor Paulus brukte ordet «rettleder» i . Den «vei som synes å være den rette, kan likevel ende i døden» (). Åndelig skjønn kommer fra kunnskap om Ordet veiledet av Ånden. Falsk
lære rommer ofte noe sant, men den legger til eller tar bort noe av det Bibelen sier
(se ). Det siste lykkes ofte, om ikke ved å direkte så tvil om det Gud sier, så
iallfall ved å så tvil om det virkelig er mulig eller aktuelt i vår tid. Vi må være kloke
som slanger, men uskyldige som duer når det gjelder å skjelne sann lære fra villfarelse
().
Hva er «modenhet i Kristus» ()? Hvordan kan det å forstå hva Jesus utrettet for oss på
korset hjelpe oss å forstå hva det vil si å nå «modenhet i Kristus»?
«I oss selv har vi ingen rettferdighet som oppfyller de krav Guds lov stiller. Men
Kristus har vist oss en vei ut. … Hvis du overgir deg til ham og tar imot ham som
din frelser, blir du for hans skyld regnet som rettferdig uansett hvor syndig ditt liv
kan ha vært. Kristi karakter blir satt i stedet for din karakter. Gud tar imot deg som
om du aldri hadde syndet.
Kristus gjør noe mer enn det. Han forvandler hjertet. Han bor i deg ved troen.
Denne forening med ham må du opprettholde ved å tro og ved stadig å overgi din
vilje til ham. Så lenge du gjør dette, vil han virke i deg både å ville og å gjøre etter
hans gode vilje. …
Vi har altså ikke noe i oss selv som vi kan rose oss av. Vi har ingen grunn til å
opphøye oss selv. Det eneste grunnlag for vårt håp må vi søke i Kristi rettferdighet
som blir tilregnet oss, og som kommer til syne ved at hans Ånd virker i oss og
gjennom oss.» – Ellen White: Veien til Kristus, s. 72–73.
«Jeg har fått et sterkt lys om at mange ville gå bort fra oss og lytte til forførende
ånder og djevelens lære. Herren ønsker at enhver sjel som mener seg å tro på
sannheten, skal ha en klar forståelse av hva som er sannhet.» – Ellen White: Evangelism,
s. 363.
Forslag til samtale
Les Ukens vers igjen: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham
skulle få Guds rettferdighet» (). Hva vil det si? Hva betyr det at Kristus ble synd for oss,
og hvordan kan det hjelpe oss å forstå korset og Jesu død i vårt sted? Og hva vil det si å få Guds
rettferdighet?
Tenk på dette med «en gang frelst, alltid frelst». Hvorfor mener vi at dette er en falsk lære? Hvilke
farer innebærer den? Hvordan kan vi ha frelsesvisshet uten å tro dette?
Hvor «grunnfestet og stødig» () er du i din tro? Hvor godt vet du det du tror på, og hvorfor
tror du på det? Hvordan kan du bli bedre kjent med det du tror? Og hvorfor er det viktig å være
«grunnfestet og stødig» i troen?
Etter å ha mistet to jobber på grunn av sin adventisttro, ba René til Gud igjen på Filippinene.
«Herre», ba han, «det ser ut til at det å være adventist bare er for de rike. Jeg kan ikke finne
en jobb som ikke krever at jeg arbeider på lørdager. Hvordan kan vi overleve?»
Selv om han hadde en universitetsutdannelse, tok René småjobber på byggeplasser. Lønnen
var imidlertid ikke nok til å brødfø den voksende familien. Han var nå far til to små barn. Han ba
igjen: «Gud, kan du hjelpe meg med å finne en jobb som kan forsørge familien min?»
Så så han en annonse for en regnskapsjobb i Midtøsten. Han måtte forlate familien sin på
Filippinene. Han søkte på stillingen, og etter et intervju ble han ansatt. Det var en utfordrende tid.
Da René kom, fikk han vite at den nasjonale helgen var på torsdager og fredager. Det betydde at
folk måtte jobbe på lørdager og søndager.
Selv om René måtte gå på kontoret på lørdager, trengte han egentlig ikke å jobbe. Han leste
Bibelen og Ellen Whites skrifter. Sjefen hans kom bare på lørdagskveldene, så René jobbet ikke
på dagtid. Men han følte seg likevel dårlig. Han var på jobb på sabbaten. Han følte at han gikk
på akkord med sin tro, og han lengtet etter å gå i kirken på sabbaten. «Gud», ba han, «hvis du gir
meg muligheten til å gå i kirken på lørdag, vil jeg holde sabbaten hellig til jeg dør».
I to år ba han denne bønnen. Så snakket han med sjefen sin.
«Vær så snill å gi meg lørdagen til sabbatshvile», sa han.
«Nei, det kan jeg ikke tillate», svarte sjefen hans. Men han gjorde et unntak og sa: «Hvis kongen
min erklærer fredag og lørdag for å være helg, kan du hvile».
René ba: «Du hørte hva sjefen min sa. Kan du være så snill å hjelpe meg?»
Tre måneder senere var Renés sjef i Europa da kongen undertegnet et dekret om at landets
helg skulle flyttes til fredag og lørdag. René, som hadde bedt hele tiden, hørte ikke nyheten og
gikk til kontoret som vanlig klokken 9 lørdag morgen. Etter å ha satt seg ned sjekket han e-posten
sin for å se om det hadde kommet noen viktige meldinger. Det var da han så meldingen fra sjefen
sin. Han leste: «René, jeg har hørt nyhetene fra kongen min. Jeg husker mitt løfte til deg om at du
er fri til å hvile hvis kongen min erklærer fredag og lørdag for å være helg». René stengte kontoret
og gikk til kirken. Han var så glad at han gråt.