Omvendelse og tilgivelse 6. juni · Lekse 10

Introduksjon

Bakgrunnsstoff

Jes 61,10, Hos 6, Apg 3,18–19, 2 Mos 34,1–10, Rom 6,23, Matt 22,1–14

Minnevers

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett (1 Joh 1,9).

Det lovede land virket langt unna for israelittene der de slo leir under skystøtten på sletten. Moses hadde gått opp i det tette mørket som hadde dekket toppen av fjellet for flere dager siden. De tenkte at lederen deres måtte være død nå, om ikke av sult, så kanskje av den fortærende ilden på toppen. Den brokete skaren blant dem ble rastløse og utålmodige, klare til å dra videre til landet som fløt med melk og honning. Bare noen dager før hadde de samme menneskene inngått en pakt med Gud om å følge ham, men nå ville de ha et bilde å se på. De samlet seg ved Arons telt og forlangte at han skulle lage en avgud for dem. Aron ble redd og gikk med på det. I 2. Mosebok 32–34 ser vi hvordan denne triste historien utspiller seg.

Dette er bare én av Skriftens mange historier om omvendelse og tilgivelse, som er temaet denne uken. Ha minneverset i bakhodet når du gjennomgår avsnittene. Jo visst, vi synder, men takket være korset og frelsesplanen er tilgivelse alltid der for den som bekjenner sin synd og vender om.


Livets jag Søndag 31. mai

Det hadde vært en travel uke. Hun visste det var mye å gjøre før sabbaten, men det som hastet tok overhånd over det viktige, og før hun visste ordet av det, var det mørkt. Familien spiste kveldsmaten og holdt fredagskveldsandakt.

Men da hun våknet tidlig sabbats morgen, så hun at badet var skittent, så hun tørket det av. Minstemann hadde tisset i sengen, så hun kastet lakenene hans i vaskemaskinen sammen med noen andre klær. Mens hun laget frokost, kom hun på at de ikke hadde dessert til lunsj, så hun bakte litt bananbrød. Og hennes mann trengte en nystrøket skjorte til gudstjenesten, så hun ordnet den, la sammen noen klær og bar ut søpla.

Men så slo det henne. Det er sabbat – den dagen jeg elsker mer enn alle andre! Og likevel gjør jeg alt dette og lar tankene vandre bort fra sabbatens egentlig formål – å komme Gud nærmere.

Hun fant på unnskyldninger – alt dette måtte jo gjøres. Virkelig? Hun skjønte at hun oppførte seg som Marta, «travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand» (Luk 10,40), men så kom Jesu ord til henne: «Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Luk 10,41–42) Den gode del. Å sitte ved Jesu føtter av kjærlighet til ham – ikke bare på sabbaten, men hver dag. Det hadde hun ikke gjort denne dagen.

Hun elsket Gud, men det var lett å glemme at sabbaten var hans gave til henne så forholdet deres kunne bli bedre. Tårene rant der hun sto alene på kjøkkenet.

Dette eksemplet er ikke tatt med for å vise hva vi bør eller ikke bør gjøre på sabbaten, men for å minne oss om hvorfor det er viktig å legge merke til hva som kan svekke eller ødelegge vårt gudsforhold. Jesus er nær når vi føler syndens smerte og adskillelse og roper på ham (Sal 53,3). Han holder en hvit kappe i sine blodflekkete hender. Han ser angerens tårer og tar bort våre skitne klær. Så svøper han oss i sin rene rettferdighets kappe. Hans renhet dekker vår synd – helt og fullt. Vi kan vaske vår kappe i hans blod (Åp 7,14).

Hvordan åpenbarer Jes 64,5; Sak 3,4 og Jes 61,10 denne viktige sannheten om Kristi rettferdighet? Hvorfor må vi alltid holde fast ved det som er lovet her?