Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss
syndene og renser oss for all urett ().
Det lovede land virket langt unna for israelittene der de slo leir under skystøtten på
sletten. Moses hadde gått opp i det tette mørket som hadde dekket toppen av fjellet
for flere dager siden. De tenkte at lederen deres måtte være død nå, om ikke av sult,
så kanskje av den fortærende ilden på toppen. Den brokete skaren blant dem ble
rastløse og utålmodige, klare til å dra videre til landet som fløt med melk og honning.
Bare noen dager før hadde de samme menneskene inngått en pakt med Gud
om å følge ham, men nå ville de ha et bilde å se på. De samlet seg ved Arons telt og
forlangte at han skulle lage en avgud for dem. Aron ble redd og gikk med på det. I 2.
Mosebok 32–34 ser vi hvordan denne triste historien utspiller seg.
Dette er bare én av Skriftens mange historier om omvendelse og tilgivelse, som
er temaet denne uken. Ha minneverset i bakhodet når du gjennomgår avsnittene. Jo
visst, vi synder, men takket være korset og frelsesplanen er tilgivelse alltid der for
den som bekjenner sin synd og vender om.
Det hadde vært en travel uke. Hun visste det var mye å gjøre før sabbaten, men
det som hastet tok overhånd over det viktige, og før hun visste ordet av det, var det
mørkt. Familien spiste kveldsmaten og holdt fredagskveldsandakt.
Men da hun våknet tidlig sabbats morgen, så hun at badet var skittent, så hun
tørket det av. Minstemann hadde tisset i sengen, så hun kastet lakenene hans i vaskemaskinen
sammen med noen andre klær. Mens hun laget frokost, kom hun på at de
ikke hadde dessert til lunsj, så hun bakte litt bananbrød. Og hennes mann trengte en
nystrøket skjorte til gudstjenesten, så hun ordnet den, la sammen noen klær og bar ut
søpla.
Men så slo det henne. Det er sabbat – den dagen jeg elsker mer enn alle andre! Og
likevel gjør jeg alt dette og lar tankene vandre bort fra sabbatens egentlig formål – å
komme Gud nærmere.
Hun fant på unnskyldninger – alt dette måtte jo gjøres. Virkelig? Hun skjønte at
hun oppførte seg som Marta, «travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand» (), men så kom Jesu ord til henne: «Du gjør deg strev og uro med mange ting.
Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
() Den gode del. Å sitte ved Jesu føtter av kjærlighet til ham – ikke
bare på sabbaten, men hver dag. Det hadde hun ikke gjort denne dagen.
Hun elsket Gud, men det var lett å glemme at sabbaten var hans gave til henne så
forholdet deres kunne bli bedre. Tårene rant der hun sto alene på kjøkkenet.
Dette eksemplet er ikke tatt med for å vise hva vi bør eller ikke bør gjøre på sabbaten,
men for å minne oss om hvorfor det er viktig å legge merke til hva som kan
svekke eller ødelegge vårt gudsforhold. Jesus er nær når vi føler syndens smerte og
adskillelse og roper på ham (). Han holder en hvit kappe i sine blodflekkete
hender. Han ser angerens tårer og tar bort våre skitne klær. Så svøper han oss i sin
rene rettferdighets kappe. Hans renhet dekker vår synd – helt og fullt. Vi kan vaske
vår kappe i hans blod ().
Hvordan åpenbarer ; og denne viktige sannheten om Kristi rettferdighet?
Hvorfor må vi alltid holde fast ved det som er lovet her?
Da han tenkte på avstanden mellom seg og sin kone, skjønte han at det var galt, det
han hadde gjort. Han hadde vært ufin og hard og sagt ting han angret på. Men så
tenkte han: Hadde hun ikke fortjent det, iallfall litt?
Kjenner du deg igjen? Det er lett å gå fra anger til å forsvare det en tenker og gjør.
Det er ikke så lett å si «Jeg er lei meg …» når vi har gjort noe galt, men det er viktig
for å gjenreise eller styrke forholdet.
Det samme gjelder oss og Gud. Den hellige ånd minner oss ofte om at vi har
syndet. Vi blir berørt av disse påminnelsene, men det er lett å skyve bort den stille,
svake stemmen og forsvare det vi har gjort. En av Den hellige ånds oppgaver er å
«‘gå i rette med verden og vise den hva synd er’» (). For en utrolig gave
Gud har gitt oss ()! Vi trenger virkelig slik overbevisning for å fjerne
avstanden som kan oppstå i vårt forhold til ham.
Les . Hvordan beskriver Gud seg selv når han oppfordrer til omvendelse?
Tenk på Den hellige ånds rolle når vi skal podes på vintreet (). «Vi føler
ofte sorg fordi våre onde gjerninger får ubehagelige følger for oss selv, men dette er
ikke omvendelse. Sann sorg over synd er en følge av Den hellige ånds arbeid. Ånden
avslører utakknemligheten i vårt hjerte når vi har fornærmet og såret Frelseren, og
fører oss angrende til korsets fot. For hver synd blir Jesus såret på ny; … vi sørger
over de syndene som har påført ham lidelse. En slik sorg vil føre til at vi tar avstand
fra synd.» – Ellen G. White: The Desire of Ages, s. 300
Vi kan ikke vokse i vårt gudsforhold når våre favorittsynder får stå mellom oss
og Gud. Vi kan jo ikke bli fullkomne, men vi kan og bør vende oss bort fra syndene
våre når Den hellige ånd gjør oss oppmerksom på dem ().
Når fikk du sist en irettesettelse eller en oppfordring til omvendelse? Hvordan tok du det? Ta tid
til å be Gud om å gjøre ditt hjerte mildere og åpne ørene dine for ham i hans ord denne uken.
Verden bombarderer oss med budskap om uavhengighet, nytelse og selvhevdelse
– det motsatte av Guds oppfordring til tjenersinn og ydmykhet (). Det er
interessant at de første ordene som døperen Johannes og Jesus sa, var svært like.
Johannes sa:
«‘Vend om, for himmelriket er kommet nær’» (). Jesus sa: «‘Tiden er
inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!’» (; se
også ). Begge to kalte tilhørerne til omvendelse fordi himmelriket var
nær. Kan det tenkes at budskapet er like relevant i dag?
Les . Hvorfor er omvendelse så viktig for åndelig vekst? Hva er «tider med lindring»?
Guds godhet driver oss til omvendelse (). Omvendelsen har to trinn: (1) sorg
over synd og (2) en beslutning om å vende synden ryggen. I Bibelen er omvendelse
nesten alltid knyttet til tilgivelse. Vi omvender oss, og Gud tilgir oss. Så enkelt er det
(; ). «Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener.
Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle
skal nå fram til omvendelse.» () Mens vi forbereder oss på Kristi gjenkomst,
gir Gud oss tid til å gjøre opp med ham.
Jesus led, døde og sto opp fra de døde for at hans nåde skal kunne gjøre underverker
med oss når vi vender om. I motsetning til verden, som sier at vi er bra nok
som vi er, ber Gud oss komme til ham i omvendelse og tro () og la ham
beskjære og forme vår karakter etter sitt bilde slik at vi kan vitne om ham (; ). Da vokser vi og bærer frukt som svarer til omvendelsen ().
«Ingen omvendelse er ekte som ikke fører til reformasjon. Kristi rettferdighet er
ikke en kappe som dekker over synder vi ikke har bekjent og gitt avkall på; den er
et livsprinsipp som forvandler karakteren og styrer oppførselen.» – Ellen G. White:
The Desire of Ages, s. 555, 556
Omvendelse fører til liv () og er viktig for vekst i forholdet til Gud. Hva er det vanskeligste
i prosessen med å overgi deg, omvende deg og la Gud beskjære deg?
Når vi føler at synden tynger og lar Den hellige ånd lede oss til korsets fot, bør vi
be om Guds tilgivelse i visshet om at «Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede
og rik på miskunn» (). Det samme sa Gud også () etter at hans
utvalgte folk hadde gjort ham sorg.
Les . Hvilken viktig sannhet finner vi her?
Det at Gud er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn, er også grunnen
til at Jesus døde på korset – for at vi skulle få et rett forhold til Gud.
Det er når vi er villige til å erkjenne og bekjenne vår synd, når vi sier: «Gud, vær
meg synder nådig» (), at Jesus – som allerede har virket i oss og for oss
med Den hellige ånd før vi engang roper til ham – ser byrden og tar den fra oss. Våre
byrder løftes av på Golgata, og Jesus er nær når vi kommer til ham, og allerede før
det leter han etter oss som den gode gjeteren og står ved døren og banker ().
Vi må ikke holde oss borte fra korset og betrakte Gud på avstand. La oss løpe til
Jesus og få hans rettferdighet i bytte for vår synd og våre byrder ().
Les disse versene langsomt. Skriv med egne ord hva de sier deg om Guds nåde
mot deg:
«Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår
Herre» ().
«Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden
hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi
evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» ()
«Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere»
().
De rike bruker ofte fine klær for å vise hvem de er. Noen sier: «Jeg kler meg slik
for å vise hvem jeg er». Men i himmelen blekner alt annet enn våre relasjoner (). Vår identitet bør være knyttet til Jesus og hans fullkomne rettferdighet.
Les Jesu lignelse om dette i . Hva er budskapet?
Jesus kalte mannen uten bryllupsklær «min venn», og selv om han ikke svarte, må
de ha hatt et forhold til hverandre. Mannen må ha kjent til bryllupsklærne, men valgt
å ikke ta dem på. Jesu karakter er helt plettfri, og han tilbyr oss den som «en drakt
av skinnende rent lin» (), «uten den minste flekk eller rynke» ().
Det hvite linet «er Kristi rettferdighet, hans egen plettfrie karakter, som gis til alle
som i tro tar imot ham som sin personlige frelser.» – Ellen G. White: Christ’s Object
Lessons, s. 310
Adam og Eva hadde på seg en hvit kappe av svakt lys før de syndet. Etter at de
syndet, gikk det opp for dem at de var nakne (). Da erstattet Gud kappen av
fikenblader som Adam og Eva hadde laget, med et plagg av dyreskinn. Et offer hadde
frembrakt klærne deres. På samme måte tar vi imot Jesu offer ved å ta imot hans
rettferdighets kappe. «Nakne og skamfulle prøvde de å fylle tomrommet etter de
himmelske klærne ved å sy sammen fikenblader å dekke seg med … Mennesket kan
ikke finne noe som kan erstatte den tapte uskyldens kappe.
De som sitter sammen med Kristus og englene ved Lammets bryllupsmåltid,
kan ikke ha på klær av fikenblader eller andre jordiske klær. Det er bare de klærne
Kristus selv har gitt oss, som kan gjøre oss verdige til å stå frem for Gud. Dette er
Kristi egen rettferdighets kappe, og han vil gi den til alle som omvender seg og tror.»
– Ellen G. White: Christ’s Object Lessons, s. 311
Tenk på dette: Vi bør hver dag kle oss i Jesu rettferdighets kappe. Hva vil det egentlig si, og
hvordan gjør vi det?
Bibelen bruker ofte bilder fra landbruket om vår åndelige tilstand. er et
eksempel på det vi har snakket om denne uken:
«Så med rettferd,
høst med kjærlighet,
bryt dere nybrott!
For nå er det tid for å søke Herren,
inntil han kommer og lar rettferd regne over dere.»
Vi sår, høster, bryter nytt land og søker Gud for å komme ham nær. Hjertets jordsmonn
må klargjøres og bli klar til at regnet (Den hellige ånd) kan falle. Gud kan gi
oss lyst til å klargjøre jorden, men gudsforholdet er et partnerskap (se ).
Vi må vende oss mot ham, rekke ham hånden og holde fast i ham. Da gjør han resten
i oss.
Et eksempel på hva det vil si å klamre seg til Gud, finner vi i disse versene: «Med
egne øyne har dere sett hva Herren gjorde ved Baal-Peor. Herren din Gud utryddet
enhver som fulgte Baal-Peor hos deg. Men dere som holdt fast ved Herren deres
Gud, er alle i live i dag.» ()
Forslag til samtale
«Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde» (). Jesus lærte disiplene sine
å be slik, men gjør vi det når vi ber til daglig? Hvor ofte ber du om beskyttelse mot fristelser og
synd?
Hvordan vil du forklare en ikke-kristen eller en nyomvendt at Kristi rettferdighets kappe er en
dyrebar gave?
Hvordan henger Kristi rettferdighets kappe sammen med budskapet om helligdommen, som
handler om at Gud tilgir og renser angrende syndere? Hvor godt forstår du hvor vakkert og rikt
dette budskapet er?
Sammendrag
Det er viktig for å ha et godt forhold til Gud at vi oppdager våre synder som svar på
Den hellige ånds tilskyndelser, overgir selvet og vender om. Ingenting kan forvandle
et menneske mer enn vissheten om at det er tilgitt og dekket av Jesu rettferdighets
kappe. Vi føler at syndebyrden løftes av våre skuldre og at Guds kjærlighet omgir
oss når vi kommer ham nærmere. Dette knytter oss til Gud, styrker oss åndelig og
driver oss til å elske ham av hele vårt hjerte.
Miriam, en 41 år gammel mor i Zambia, følte seg dårlig. Hun hadde vondt i hodet og kroppen,
og mørke tanker fylte sinnet.
Med tungt hjerte gikk hun til åpningsmøtet i en evangelisk uke i byen Livingstone. Der ble
hun kjent med Majorie, en adventistkvinne. Miriam delte smerten hun bar på og ba om forbønn.
Majorie ba for henne.
Neste dag, klokken elleve, sto Miriam ute og rørte i en gryte med maisgrøt over åpen ild. Som
mange zambiere lagde hun mat ute – strømbrudd hadde gjort elektriske komfyrer ubrukelige.
Mens hun rørte, hørte hun en indre stemme:
«Gå og les Bibelen nå. La gryta stå og les.»
Miriam visste ikke hva hun skulle lese. Hun gikk inn, åpnet bibelen og begynte å lese det
første hun så. Hun ble overrasket – det føltes som Gud snakket direkte til henne.
Etter å ha fullført matlagingen, gikk hun inn igjen og leste et nytt kapittel. Det var som om
Gud sa:
«Vet du at jeg fortsatt elsker deg? Lev slik jeg vil du skal leve.»
Glede fylte hjertet hennes. Kroppssmertene forsvant, og hodepinen ble borte. Hun knelte og
ba:
«Tilgi meg, Gud».
Senere samme kveld dro hun tilbake til møtet og løp bort til Majorie for å fortelle hva som
hadde skjedd.
Majorie fikk tårer i øynene da hun hørte at Miriam hadde fått kallet til å lese Bibelen klokken
elleve.
«Akkurat da følte jeg at jeg måtte be for deg hjemme», sa hun. «Finn tid til å lese Bibelen hver
dag, og ikke glem å be. Bibelen og bønn er nøkkelen til alt.»
Siden den dagen har Miriam lest Bibelen og bedt regelmessig. Hodepinen er borte. Kroppen
verker ikke lenger. Den mørke tristheten er erstattet med lys glede og et sterkt ønske om å leve
for Gud.
«Bibelen har oppmuntret meg», sier hun. «Gud virker gjennom Bibelen. Når djevelen prøver å
skape forvirring, holder jeg fast ved Bibelens løfter og ber.»
Denne misjonshistorien illustrerer målet «Misjon for alle» i Syvendedags Adventistkirkens strategiske
plan «I Will Go», som blant annet sier: «Kristus blandet seg med folk, viste sympati, tok seg
av deres behov, vant deres tillit og inviterte dem til å følge ham. Målet er å vise genuin interesse
for mennesker, lede dem til Kristus og invitere dem til å slutte seg til Syvendedags Adventistkirken
som Kristi disipler som gjør disipler.»