Motgang 13. juni · Lekse 11

Introduksjon

Bakgrunnsstoff

Mark 4,35–41, Mark 5,21–34, Rom 5,3–5, Job 19,23–27, Job 23,8–12, Luk 24,13–27, Rom 8,18, Rom 8,28

Minnevers

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom 5,3–5)

En kveld da solen gikk ned i horisonten, var en ung jente på vei hjem. Det blåste opp til storm, så hun økte tempoet, for hun visste at det fortsatt var et stykke igjen. En enkelt regndråpe falt på kinnet hennes, så en til, og før hun visste ordet av det, var hun gjennomvåt. Hun løp til hun slengte opp døren hjemme og faren kom løpende mot henne fra stuevinduet. Han la et teppe om skuldrene på henne og spurte: «Jeg så deg i regnet nå nettopp. Hvorfor stoppet du opp og så opp og smilte hver gang det lynte?»

«Å, jeg stoppet for å se opp», sa hun, «for Gud tok bilde av meg!»

Hvordan tar vi det når livet stormer eller når vi opplever motbakker i vårt gudsforhold? Bøyer vi hodet når regnet pisker mot ryggen, eller ser vi opp i tillit til at Gud er der når vi vender ansiktet mot ham?

Denne uken skal vi se på hvordan vi ofte reagerer når livet går oss imot. Vi skal se på hvordan vi kan bruke livets tilbakeslag til å styrke, ikke svekke, vårt viktigste forhold.


Livets stormer Søndag 7. juni

Jesus hadde talt til store folkemengder ved Galileasjøen hele dagen. Hans ord kom til å gi gjenklang i folks sinn i lang tid og gjennom evigheten.

Da kvelden falt på, ba Jesus disiplene med på en reise: «La oss sette over til den andre siden av sjøen» (Mark 4,35). Jesus visste det ville blåse opp til storm, men ville likevel at de skulle dra. Han hadde noe å lære sine nærmeste tilhengere. Du kjenner nok fortsettelsen.

Les om stormen i Mark 4,35–41. Hva kan dette lære oss om tro?