Herren Gud har gitt meg disiplers tunge så jeg kan styrke den trette med et ord.
Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis. (Jes 50,4)
Det var en travel sabbatsmorgen for pastor G. Han hadde våknet tidlig for å forberede
seg til både bibelstudiet og prekenen, og om ettermiddagen hadde han også en
møteserie. Han tok bilnøklene, løp ut og kjørte av sted.
Han kjørte gjennom byen og irriterte seg over at så mange var ute en lørdag
morgen og forsinket ham. Hvor skulle alle sammen? Plutselig smatt en bil inn foran
ham. Han bremset hardt og viste knyttneven idet han ropte til sjåføren.
Endelig var pastor G på plass i kirken. Da han reiste seg for å undervise, så han at
sjåføren han hadde vært sint på for 20 minutter siden, var der.
Senere presenterte et medlem av menigheten denne personen som en ikkeadventist
som var på besøk hos slektninger, og pastor G innså at alle møter, både
med kjente og fremmede, bør bære preg av den kjærlighet som kommer fra et varig
forhold til Gud. Man vet aldri hvordan det en gjør kan påvirke andre.
Les misjonsbefalingen i Matt 28,18–20. Skriv ned de budskapene Jesus gir når han sier «alt» eller
«alltid» (som på gresk er det samme ordet, pas).
Jesus ga oss i oppdrag å dele hans budskap med verden: «Gå derfor og gjør alle
folkeslag til disipler». Kirkens oppgave er å gjøre folk til disipler som så kan gjøre
andre til disipler. Slik forkynner vi det evige evangelium og de tre englebudskapene
(Åp 14,6–12) og forbereder verden på Jesu gjenkomst.
Alle som har fått et nytt liv i Kristus, er kalt til å vitne. Men ofte tenker folk på
vitnetjeneste som noe de verken kan eller vil gjøre. Du ser kanskje for deg at du står
og forkynner på et gatehjørne eller holder et innviklet bibelstudium, og så rister du
på hodet. «Ikke jeg! Aldri! Jeg er introvert; vitnetjeneste er ikke tingen for meg.»
Men å være et sant vitne er bare resultatet av å vitne om hva Gud gjør i ditt liv,
å legge merke til det han lærer deg mens du vokser i ham, og så bare fortelle det til
andre. Gud er god, og det han har gjort for oss, er den beste nyheten verden kan få.
Vi kan og bør ikke tie! Han har frelst deg; han har kalt deg ved navn – du er hans.
Finnes det noen bedre nyhet folk kan få?
Disiplene i den første menighet var verken lærde eller veltalende, men vi kan
likevel lære av dem.
LesApg 1,8 og Apg 4,13. Hvordan var det for de første kristne å vitne? Hva slags virkning hadde
det at Peter og Johannes vitnet?
Peter og Johannes sa: «Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt»
(Apg 4,20). «De hadde vært sammen med Jesus» (Apg 4,13) og følte de måtte fortelle
om ham. Den hellige ånd ga dem mot og overbevisningskraft.
Be om mot til å vitne frimodig når Gud leder deg til noen å vitne for, og be om visdom til å vite
når du skal snakke og hva du skal si. Les 1 Joh 4,7–11 og be om slik kjærlighet.
Har du lurt på hvordan Jesus fant krefter til å arbeide, helbrede, trøste, forkynne
og undervise så mange hver dag? Vi får vite at «da han så folkemengdene, fikk han
inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten
gjeter» (Matt 9,36). Jesu kjærlighet og medfølelse drev ham. Guds kjærlighet må
også få oss til å føle at vi må føre andre til ham (2 Kor 5,14).
Har du noen gang sett fremmede ansikter i folkemengden, tenkt på evigheten og
lurt på om de kjenner Jesus? Har du følt det som bare kan være Guds kjærlighet i deg
til en fremmed i nød? Guds kjærlighet i oss driver oss til å føle en byrde for å lede
sjeler til ham. Jeremia sa det slik: «Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.
Den var innestengt i knoklene mine. Jeg strevde for å stå imot, men jeg greide det
ikke.» (Jer 20,9)
Men når vi deler Gud med andre, må vi ikke prøve å tvinge dem til å ta imot Gud
eller Bibelens sannheter. Tvang er ikke noe for Gud. Gud tvang ikke Adam og Eva
bort fra treet til kunnskap om godt og ondt (1 Mos 2,16–17). Han tvang ikke folk
inn i arken for å redde dem fra syndfloden (1 Mos 7,1). Han tvang ikke israelittene
til å holde pakten med ham (5 Mos 4,29–31). I stedet dekket han deres behov (Matt
4,23–25) og ba dem så om å følge ham. Jesus tvang ingen til å følge ham eller hans
sannhet, men han gir aldri opp håpet om oss (Matt 23,37).
Når vi vitner, bør vi alltid speile Jesus. White sier: «Det er ikke Kristi oppgave å
tvinge mennesker til å ta imot ham. Det er Satan og mennesker som drives av hans
ånd, som vil tvinge samvittigheten … Det finnes ikke noe bedre bevis på at vi har
Satans ånd enn en tilbøyelighet til å såre og ødelegge dem som ikke liker det vi gjør,
eller som handler i strid med våre ideer.» – Ellen G. White: The Desire of Ages,
s. 487
Vi må la Gud bruke oss i sin tjeneste. Vi lever i en verden som misliker sannheten,
men det må ikke hindre oss i å dele den på en gjennomtenkt og varm måte.
Husk at det ofte er vårt personlig vitnesbyrd som veier tyngst, spesielt i en tidlig fase
av vitnetjenesten (Åp 12,11).
Les 2 Pet 3,18. Hvordan vokser du i nåde og kunnskap? Hvordan viser det seg i din omgang med
andre?
Spørsmålet er: Hvem deler du Jesus med – postbudet, en på butikken, en du treffer
hver dag når du er ute og går tur? Gud kaller alle til å hjelpe ham med dette arbeidet,
og han lover å gi deg «disiplers tunge så … [du] … kan styrke den trette med et
ord» (Jes 50,4). Det er også en kristens plikt å alltid være forberedt på å gi et forsvar
(apologia) for den tro og håp som bor i oss (1 Pet 3,15).
Her er noen enkle tips du kan ha i bakhodet når du tenker på hvordan du kan bli mer
bevisst på å fortelle andre om Jesus:
Bli kjent med noen og bygg opp et vennskap over tid. Din varme, godhet og
interesse for dem (å være «kjærlig») vil hjelpe dem å komme Gud nærmere.
(Noen kaller dette «vennskapsevangelisering».)
Be om at Den hellige ånd må virke i personens hjerte. Be om de rette mulighetene
til å snakke med dem.
Finn naturlige måter å snakke om dine egne trosopplevelser på, eller be for dem.
Be Gud om å gi deg mot, men også mildhet i din tilnærming.
Finn måter å koble din nye venn med andre fra din menighet slik at de kan
oppleve fellesskapets varme. En sosial sammenkomst eller en bibelgruppe er et
godt neste skritt.
Be for de konkrete behovene eller de spørsmålene din nye venn måtte ha, og se
etter en mulighet til å vise dem at Bibelen gir trøst, råd og veiledning i hverdagen.
Du kan begynne med å dele ett bibelløfte eller svare på et spørsmål. Det
vil åpne for dypere samtaler. Be også for dem.
Det vil komme en tid da du ønsker å spørre om vennen din vil ta neste skritt
(bibelstudium og til slutt dåp). Ikke forhast deg med dette, men vent ikke for
lenge. Be om dette.
Våre handlinger bør vise hvem vi tilhører. Måten vi behandler andre på, sier mye
om oss. Når vi formes etter Guds bilde (helliggjørelse), lever vi for å dra alle til
ham.
Mange kjenner smerten og sorgen ved å ha et barn som – til tross for at de er oppvokst
i et kristent hjem – ikke vil ha noe gudsforhold.
Efraim var Guds utvalgte folk, men vendte seg bort fra ham. Hva sier Hos 4,17 og Hos 7 om Efraims
synder?
Vi leser også at Efraims bestemor Rakel gråter billedlig fordi Efraim har vendt seg
bort fra forholdet til Herren (Jer 31,15). Herren svarer hennes store sorg med disse
ordene i Jeremia 31,16–17: «Gråt ikke så høyt, fell ikke tårer! Du skal få lønn for
strevet, sier Herren, de skal vende hjem fra fiendens land. Det er håp for etterkommerne
dine, sier Herren, barna skal vende hjem til sitt eget land.»
I stedet for å gråte over sitt villfarne barn, må Rakel ha håp. Hva annet sier dette kapitlet oss? Les
Jer 31,18–19.
I disse historiene lærer vi at det alltid er håp (som det var for Efraim og Gomer), for
Gud gir ikke opp. Selv om Gud gang på gang irettesetter sitt villfarne folk, svikter
ikke hans barmhjertighet, og hans budskap i dette kapitlet består (se Jer 31,20).
Vi kan ha det vondt, bli frustrerte og motløse, og kanskje også snakke negativt
om dem som står oss nær og har forlatt Gud. Men her sier Gud at han ikke har glemt
det villfarne barnet – slett ikke! Guds tanker om en slik en er ikke flyktige, men
oppriktige og inderlige. Ja, Gud sier han lengter etter dem, og hans barmhjertighet er
stor.
Hvordan føles det å vite at dette er Guds svar på Rakels smerte over Efraims villfarelse når du
tenker på dem du kjenner som har gått bort fra et forhold til Herren? Hvordan utfordrer eller
oppmuntrer det deg?
Vi har alle hatt svake eller vinglete stunder på vår vandring med Gud – dalene der vi
ikke har vært trofaste eller der vi bare har vært lunkne altfor lenge. Hva var det som
førte deg tilbake til et varig forhold til ham?
Sak 10 har noen vakre budskap om hvordan Gud fører sitt folk tilbake til seg. Les kapitlet langsomt
og merk deg hovedbudskapene.
Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til og omgås en man er
glad i, som har gått bort fra Gud. Man lurer på hvordan ting kunne ha vært annerledes
og gitt et annet utfall, man lurer på hvordan man skal omgås dem nå som de har
et annet syn på livet, og man kan bli frustrert og føle seg hjelpeløs overfor dårlige
valg de tar. Disse tankene vil alltid påvirke din omgang med din kjære, og derfor
er det så viktig at du lever og snakker ut fra det du opplever under dine personlige
stunder sammen med frelseren.
Det vitnesbyrdet du gir med ditt liv, dine handlinger, dine ord og dine bønner for
din ektefelle eller ditt barn som har gått bort fra Gud, kan endre deres liv og fremtid.
(Les i Luk 22,31–32 og Joh 21,15–17 hvordan Jesu bønner for Peter forandret hans
fremtid.) Gi slipp på all tristhet, fordømmelse eller kritikk du måtte føle overfor
dem, og be i stedet Gud om å erstatte disse følelsene med kjærlighet som bare han
kan gi. Be Gud omslutte deg med sitt sinnelag, så du kan vise en kjærlig og uselvisk
innstilling. Husk at «et uselvisk liv har større innflytelse på menneskesjelen enn noe
annet. Det sterkeste argumentet for evangeliet er en kjærlig og vennlig kristen.» –
Ellen G. White: The Ministry of Healing, s. 470
Gjennom vårt eksempel på et trofast liv som viser andre veien til Kristus, vil de
som har forkastet ham se noe i oss som bare kan komme fra Gud. De får se en fred
som overgår all forstand, en kjærlighet som ikke gir slipp og et håp som tror mot alle
odds. Guds kjærlighet til oss og våre kjære er urokkelig. Denne kjærligheten, som vi
mottar hver dag, kan vi gi videre til våre omgivelser.
«Bekjennelsen kan være høy, men ingen kan ha en ren kjærlighet til Gud uten å
elske sin bror med uselvisk kjærlighet. Men vi kan ikke skaffe oss denne ånden ved å
prøve å elske andre. Det som skal til, er Kristi kjærlighet i hjertet. Når selvet smelter
sammen med Kristus, springer kjærligheten frem spontant.» – Ellen G. White:
Christ’s Object Lessons, s. 384
«De som mest aktivt er trofast opptatt av å vinne sjeler for Jesus Kristus, er de
som har kommet lengst i åndelighet og hengivenhet.» – Ellen G. White: Evangelism,
s. 356
«Kraften til å motstå det onde oppnås best gjennom aktiv tjeneste.» – Ellen G.
White: Acts of the Apostles, s. 105
«For å få del i hans glede – gleden ved å se sjeler frelst ved hans offer – må vi
samarbeide med ham om deres frelse.» – Ellen G. White: The Desire of Ages, s. 142
«De som avviser det privilegium det er å samarbeide med Kristus i tjenesten,
avviser det eneste som kan gjøre dem skikket til å få del i hans herlighet.» – Ellen G.
White: Education, s. 264
Forslag til samtale
Hvorfor er kjærlighet avgjørende for ethvert effektivt vitnesbyrd?
Når har du opplevd at dette stemmer: at det å vinne sjeler er knyttet til et nært og levende forhold
til Gud?
Er det en grunnleggende forståelse som trengs for å kunne fortelle andre om Gud? Hvis ja, hva er
det i så fall?
Hva ville du begynne med hvis du skulle gi en ikke-troende et bibelstudium? Hva ville du ta for deg
først: å bevise visse trospunkter eller å invitere dem til å bli kjent med Jesus?
Sammendrag
Når Guds kjærlighet og kraften i hans levende Ord fyller hverdagen, vil vi føle oss
drevet til å elske ham og fortelle dem rundt oss om ham. Våre bønner, tanker og
planer bør prege vår vitnetjeneste idet vi tror at hans Ord, som går ut fra hans munn,
ikke kommer tomt tilbake til ham, men at det gjør det han vil og fullfører det han
sender det til (Jes 55,11).
Folk spør Zeth Louis Lekatompessy hvordan han klarer å forsørge kona og tre barn uten fast
inntekt i Indonesia. Han svarer:
«Det er Guds forsyn».
Etter pandemien følte Zeth at han måtte stole mer på Gud og mindre på seg selv. Han valgte å
bli frivillig bibelarbeider – og tok i bruk planen som tidligere hadde ført mange av søsknene hans
til tro.
Han og kona lagde en liste over alle de kjente på Ambon-øya. De ba for navnene hver dag, og
besøkte dem med motorsykkelen. Besøkene førte til bibelstudier – og bibelstudiene førte til dåp.
De besøkte rundt tre familier om dagen, og samtalene kunne vare til langt på kveld.
Mange forsto ikke hvordan familien fikk endene til å møtes.
«Hvordan overlever dere uten jobb, sparepenger eller eiendom?» spurte noen.
«Det er umulig å leve uten lønn», sa andre. «Jeg tror det ikke. Bevis det!»
Zeth innrømmer at det har vært utfordrende. En fredag var pengene helt slutt. Han og kona ba
til Gud – og fortsatte å be gjennom sabbaten.
«Vi har ingenting, bare deg», ba de. «Vi stoler på deg».
Den sabbaten kom en fremmed bort til Zeth på kirkens parkeringsplass og ga ham en konvolutt.
«Dette er til deg, så du kan fortsette tjenesten med glede», sa han.
Hjemme takket Zeth og kona Gud og åpnet konvolutten. Inni lå det nok penger til å dekke
utgiftene i flere måneder.
«Av hundrevis av opplevelser med Guds forsyn, er dette bare én», sier Zeth.
I dag studerer han teologi ved Klabat University for å lære å gi enda bedre bibelstudier. Han
sier Gud fortsatt dekker familiens behov. Når han er ferdig, er han klar til å tjene – som pastor,
bibelarbeider eller i en annen rolle Gud kaller ham til.
«Be for meg og familien min», sier han. «Be om at jeg kan føre flere mennesker til Guds
rike».
Takk for deres trettende sabbatoffer, også kjent som kvartalsvis misjonsprosjektoffer, som hjelper
mennesker som Zeth med å forberede seg til evangelietjeneste. Klabat University, som ligger i
nærheten av Manado i Indonesia, er en tidligere mottaker av offergaven. Dette kvartalets offergave
vil hjelpe lignende skoler i Den østsentralafrikanske divisjon.