En natt sa Herren til Paulus i et syn: «Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale. Jeg er
med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe vondt, for i denne byen har jeg et
tallrikt folk.» (Apg 18,9–10)
Misjonæren William Carey pleide å si at han reparerte sko for å betale utgiftene sine,
men hans egentlige arbeid var å vinne sjeler. På samme måte arbeidet Paulus som
teltmaker for å tjene til livets opphold (Apg 18,1–3), men hans egentlige oppgave var
å vinne mennesker for Kristus.
Denne uken får vi et glimt av Paulus’ arbeid i menigheten i Korint. Der var det
masser av problemer, og mange av dem var ikke så ulike dem menighetene står
overfor i dag. Alle som har vært kristne en stund, eller som har vært aktive i menighetsarbeid,
kan stille spørsmålet: Har du opplevd en kristen gruppe uten problemer?
Svaret gir seg selv.
Paulus har utfordringer i Korint, men møter dem med et budskap om korset
(1 Kor 2,2). Vi må også møte vår tids utfordringer i troskap mot dette budskapet.
Budskapet i 1. og 2. Korinterbrev er også til oss.
Paulus åpner brevet til korinterne med å si at han er Jesu apostel, kalt «etter Guds
vilje» (1 Kor 1,1; jf. 2 Kor 1,1). Han er så sikker på hvem han er i sin tilknytning til
Jesus, at det er slik han innleder alle brevene sine, med få unntak.
Paulus ser sitt kall og sin apostelrolle som oppfyllelse av Guds vilje. Han er sikker
på at hans kall ikke er fra mennesker, men fra Gud (Gal 1,1). Som Jeremia ble Paulus
kalt av Gud fra mors liv (Jer 1,5) som en handling av Guds nåde (Gal 1,15) for at han
skulle forkynne evangeliet om Kristus blant hedningene.
I 1 Kor 15,8 regner Paulus seg blant dem Kristus viste seg for etter oppstandelsen
(1 Kor 15,5–7). Litt senere indikerer han at hans kall til å være apostel var
resultatet av dette møtet med Jesus (1 Kor 15,9–11).
Tittelen «Jesu apostel» rommer mye. Først og fremst betyr det en som Jesus
sender ut. Men Paulus bruker også uttrykket for å beskrive seg som Kristi tjener
(Rom 1,1; Tit 1,1; Gal 1,10) og som forkynner og lærer (1 Tim 2,7; 2 Tim 1,11). Enten
han forkynner eller underviser, er Kristus med. Kort sagt, Paulus er en Jesu apostel.
Jesus er ikke bare sentrum for Paulus’ virke som apostel. Han er sentrum i hans
liv. Paulus’ tanker og følelser var fylt av Jesu nærvær. Et tegn på dette er at han
stadig viser til Jesus i åpningen og takksigelsesdelen av brevet (ni ganger på ni vers).
Paulus elsket Jesus så høyt at han ikke kunne la være å tenke på og snakke om ham.
Han ville dele Jesus med dem han hadde ansvar for slik at også deres liv skulle bli
Kristus-sentrert. Han var kalt til å være apostel, og de var kalt til å være trofaste
følgesvenner av Jesus i den rollen som Gud kalte dem til.
Paulus ble kalt til apostel. Hva er ditt kall, og hvordan vet du at det er ditt kall? Hvis du ikke tror
du har et kall, hva med å gå til Gud, nå med det samme, og be ham vise deg det arbeidet han
ønsker at du skal gjøre?
LesApg 17,16–34. Hvor var Paulus før han dro til Korint, og hva gjorde han der?
Apg 17,16–34 skildrer Paulus’ forkynnelse for athenerne før han dro til Korint.
Det var ikke planen å dra til Athen den gangen, men han dro dit med hjelp av noen
venner etter motstanden han hadde møtt i Berøa (Apg 17,13–15).
De som var med Paulus til Athen, dro tilbake til Berøa med beskjed om at
Timoteus og Silas skulle slutte seg til ham snarest mulig (Apg 17,15). Apg 17,16–34 forteller hva Paulus gjør mens han venter. Han taler om Jesus i
synagogen, på torget og på Areopagos. Han kunne ikke la være å snakke om Jesus
og grep enhver anledning til å gjøre det.
LesApg 18,1–11. Hva gjør Paulus når han kommer til Korint og under oppholdet der?
Paulus dro til Korint på sin andre misjonsreise. Lukas forteller at han ble der i halvannet
år.
Han begynner som vanlig sin misjonsvirksomhet i synagogen (Apg 18,4–6). I
Apg 17,1–2 nevnes det at dette var hans vane. Han fulgte strategien
«til jødene først» (Rom 1,16; Apg 13,46), slik Jesus hadde befalt apostlene (se Apg
1,8).
Da Silas og Timoteus endelig kom til Korint, var han opptatt med «forkynnelsen
og vitnet for jødene at Jesus var Messias» (Apg 18,5). Under oppholdet i Korint
underviste han om «Guds ord» (Apg 18,11). Det var også i denne sammenhengen
han uttrykte de kjente ordene om at han «ikke ville vite av noe annet hos» korinterne
«enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2).
Hva kan Paulus’ virke i Athen og Korint lære oss om å utnytte anledningene vi får til å forkynne
evangeliet? Hvilke elementer gjør det krevende å dele budskapet i våre byer og lokalsamfunn i
dag? Hvordan går vi frem for å klare å spre budskapet på slike krevende steder? Hvilke strategier
kan vi lære av Paulus’ misjonæraktiviteter?
Korint var et viktig handelsknutepunkt i oldtiden. Romerne raserte byen i 146 f.Kr.,
og den ble gjenoppbygd av Julius Cæsar som romersk koloni i 44 f.Kr. Det er dette
romerske Korint vi møter i NT. På Paulus’ tid konkurrerte Korint med Athen og
lå på flere områder foran. Korint hadde to viktige havner som gjorde det enkelt å
utveksle varer og utvikle handelen.
Paulus valgte Korint på grunn av byens betydning og gunstige geografiske beliggenhet.
«Dermed åpnet det seg en anledning til å spre evangeliet. Når det først hadde
fått fotfeste i Korint, ville det bli lett å nå ut til alle deler av verden.» – Ellen G.
White: Sketches From the Life of Paul, s. 99.
Dessuten ville den blomstrende handelen der gjøre det lettere for Paulus å forsørge
seg selv ved å fremstille og selge telt mens han forkynte evangeliet i byen (Apg
18,2–3). Misjonsarbeid i en stor og rik by er ikke uten utfordringer. Korint bar preg
av en åpenbar religiøs pluralisme (1 Kor 8,5), og det viste seg bl.a. i de mange helligdommene
til ære for guder som Apollon, Athene og Afrodite, samt tilbedelsen av
egyptiske guder som Serapis og Isis.
I tillegg til dette religiøse virvaret var Korint også kjent for seksuell løssluppenhet.
Den greske geografen og historikeren Strabon nevner at det fantes 1000
sakrale prostituerte som dyrket Afrodite i hennes tempel i Korint. Mange forskere er
skeptiske til påstanden og knytter den til athensk propaganda mot Korint, men rituell
prostitusjon var vanlig i antikken. Avgudsdyrkelse og umoral var en del av dagliglivet,
og dette forklarer mye av innholdet i brevene til korinterne.
I sitt misjonsarbeid i Korint møtte Paulus utfordringen med et samfunn preget av avgudsdyrkelse
og utskeielser. Hvilke kulturelle utfordringer kan gjøre det vanskelig å forkynne evangeliet
i dag? Hvordan kan vi møte dem? Hvor stor forskjell er det mellom Korint og vår tids byer?
LesApg 18,4–8. Hva ble utfallet av Paulus’ forkynnelse?
Paulus’ arbeid blant jødene i Korint bar ikke så mye frukt som han hadde håpet. Han
ble møtt med motvilje og hat. Bibelen sier at «de sa imot og hånte ham» (Apg 18,6).
Når objektet for det greske verbet blasphēmeō («spotte») er et menneske, betyr det
«skjelle ut» eller «ærekrenke». Altså ville de sverte Paulus’ rykte og hindre hans
misjonsarbeid.
Heldigvis var ikke Paulus’ arbeid i synagogen i Korint helt forgjeves. Gud ledet
hans misjon og hadde lovet: «[Mitt ord] vender ikke tomt tilbake til meg» (Jes 55,11).
Noen jøder forventet ikke at synagogeforstanderen Krispus og alle i hans hus skulle
ta imot Jesus som Messias og la seg døpe (Apg 18,8). Og ikke bare de, men «mange
andre i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt» (Apg 18,8), antakelig også
påvirket av Krispus.
LesApg 18,9–10. Hva kan vi utlede om hvordan Paulus opplevde utfordringene i Korint? Hvordan
oppmuntret Gud sin tjener?
Rett etter at Paulus forlot synagogen, opplevde han noe som oppmuntret ham.
Kristus viste seg for ham i et syn om natten med ord som minner om Jes 41,10:
«Frykt ikke, for jeg er med deg». Paulus medgir at han var «svak, redd og skjelvende»
i Korint (1 Kor 2,3). Han hadde vært nødt til å dra fra Berøa til Athen etter
hard motstand. Han later til å ha trodd at han måtte forlate Korint av samme grunn:
motstand. Men det skulle ikke skje denne gangen. Jesus sa: «I denne byen har jeg
et tallrikt folk» (Apg 18,10). Og Paulus var hans redskap til å formidle nyheten om
frelsen til dem.
Les Jes 41,10. Hvilke løfter får vi i denne korte teksten? Hvilket håp gir de deg i ditt liv, akkurat nå?
Paulus var i Efesos da han skrev 1. Korinter (1 Kor 16,5–9). Kloes folk kom til ham
og fortalte at det ikke gikk så bra i Korint (1 Kor 1,11). I 1. Korinter 1–6 tar Paulus
for seg problemene som Kloe fortalte om. Problemene var splittelse, seksuell umoral,
rettssaker og prostitusjon. Paulus fikk også et brev med konkrete spørsmål (1 Kor
7,1). Svarene fyller kapittel 7 og utover. Spørsmålene dreide seg om ekteskap, skilsmisse,
sølibat, mat ofret til avguder, oppførsel på gudstjenesten, bruk av åndelige
gaver og feil syn på oppstandelsen. Menigheten i Korint var en vanskelig og umoden
menighet. Kanskje har din lokale menighet mange problemer. Men menigheten i
Korint var trolig verre.
Paulus’ første brev til korinterne er også veldig relevant i vår tid. Møter vi ikke
noen av de samme problemene i mange av våre menigheter? Brevet har mye å si oss.
Det er «et av de rikeste, mest lærerike og mest kraftfulle av alle brevene hans.» –
Ellen G. White: The Acts of the Apostles, s. 301.
Paulus kan ha skrevet tre eller fire brev til korinterne (jf. 2 Kor 10,9). Han skrev
et brev før 1. Korinter (1 Kor 5,9), men det har gått tapt. Før 2. Korinter skrev han
et brev som ofte kalles «det strenge brevet» (2 Kor 2,3–4; 2 Kor 2,9; 2 Kor 7,8), men også
det er tapt. Noen mener han sikter til 1. Korinter, eller at brevet er delvis bevart i 2.
Korinter.
Av 2. Korinter forstår vi at medlemmene i Korint var påvirket av samfunnet rundt
dem. De vektla konkurranse, makt og rikdom, ting som også kan utfordre menigheten
i dag. Paulus forsøkte å skape en motkultur med fokus på Kristus, dvs. å se
verden med evangeliets briller. Det er viktig at også vi ser verden i dag med evangeliets
briller.
Les 2 Kor 2,4. Hva sier dette om hvor mye Paulus brydde seg om dem? Hvor mye kjærlighet for
andre har du i ditt hjerte?
Ellen G. White: «Corinth» s. 243–254, i The Acts of the Apostles.
«Da apostelen forkynte evangeliet i Korint, gjorde han det annerledes enn i Athen …
Han bestemte seg for å unngå omstendelige argumenter og diskusjoner og ville ikke
‘vite av noe annet’ hos korinterne ‘enn Jesus Kristus og ham korsfestet’.» – Ellen G.
White: The Acts of the Apostles, s. 244; Alfa og Omega, bd. 6, s. 170.
«Paulus opplevde en viss suksess», men han «tvilte på om det var klokt å bygge
opp en menighet med det materialet han fant der. Han betraktet Korint som et høyst
tvilsomt sted å arbeide og bestemte seg for å forlate byen …
Mens han overveide å forlate byen og dra til et mer lovende sted, viste Herren seg
for ham i et nattesyn og sa: ‘Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale … for i denne
byen har jeg et tallrikt folk.’ Paulus oppfattet det som en befaling om å bli i Korint
og en garanti for at Herren ville gi vekst til det såkornet som var sådd … En stor
menighet sluttet seg til Jesu Kristi banner.» – Ellen G. White: Sketches from the Life
of Paul, s. 106, 107.
«Det står at Paulus arbeidet i Korint i halvannet år. Men innsatsen begrenset
seg ikke til denne byen … Han gjorde Korint til sitt hovedkvarter … Flere menigheter
ble startet … Paulus’ fravær fra de menighetene han hadde ansvar for, ble
delvis avhjulpet av viktige og kraftfulle budskap som ble tatt imot som Guds ord …
Brevene ble lest i menighetene.» – Ellen G. White: Sketches from the Life of Paul,
s. 109.
Forslag til samtale
Paulus var overbevist om at han var en Jesu apostel og at kallet kom fra Gud. Hvorfor er det viktig å
vite hvem vi er, og hva kallet vårt går ut på?
En stund hadde Paulus lyst til å gi opp misjonsarbeidet i Korint og forlate byen. Hva fikk ham til å
endre mening? Hvordan kan dette hjelpe oss når vi får lyst til å droppe et misjonsprosjekt? Kan det
likevel komme en tid da vi bør gjøre det?
Medlemmene i Korint var tydelig preget av kulturen der. Slik er det også i dag. Hvordan kan vi
være i verden (Joh 17,11; Joh 17,15) uten å bli påvirket av det som «er i verden – kroppens begjær, øynenes
begjær og skrytet av alt en eier» (1 Joh 2,16)? På hvilke andre måter blir menigheten vår negativt
påvirket av omgivelsene?
Det er en helt spesiell glede å få møte en pioner fra Global Mission. Men det som virkelig
gjør inntrykk, er å få observere dem sammen med den lille gruppen mennesker som de har
nådd ut til, mennesker som nettopp har begynt på sin trosreise.
Jeg husker det godt: En husmenighet i en fjellandsby i Indonesia. En liten leilighet i et
anonymt betongbygg i Øst-Europa. En sabbatsskoleklasse under trærne i Afrika, med presenning
som tak og gulv.
Men kirken som jeg nylig besøkte, var annerledes. Pionerene hadde for lengst reist videre. Nå
stod det igjen et kirkebygg med skole ved siden av. 125 medlemmer. Skolen regnes som en av
byens beste.
Da pionerene først kom, fantes det ikke én eneste adventist i byen. De prøvde å selge bøker
og gikk fra dør til dør. De ønsket å leie et lokale, men ble avvist. Budskapet var tydelig: «Dere er
uønsket her.»
Så ble de invitert til en naboby. Der fikk de leie et lokale og startet arbeidet. Snart hadde de
fem døpte medlemmer. Så ble de invitert til enda en by. Der vokste gruppen til 37.
Det tok flere år før de ble akseptert i den opprinnelige byen. Da fant de endelig et sted å
komme sammen, og startet en liten gruppe. Den vokste til 30 medlemmer. Siden den gang har
kirken startet fire nye menigheter. Og de nye menighetene har igjen startet flere.
En av pionerene som var med fra starten, besøkte området sammen med meg. Nå er han leder
for Adventist Mission i regionen. Han viste meg hvordan arbeidet har båret frukt gjennom årenes
løp.
Pionerer reiser fortsatt til steder der få eller ingen har hørt evangeliet. Folk som Taguhi og
Aghvan jobber i områder med svært få adventister. Be gjerne for dem og for alle Global Missionpionerer
som setter i gang nytt arbeid i verdens storbyer, i 10/40-vinduet, og blant mennesker som
har forlatt troen.
Global Mission-pionerer er vanlige mennesker som får et lite stipend for å starte nye
trosfellesskap i områder der evangeliet ennå ikke har nådd frem. De jobber ofte i sitt eget
lokalmiljø.