Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men
ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen
kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. (2 Kor 4,8–10)
Sist uke så vi at Paulus bekreftet sin enkelhet og oppriktighet og på den måten forsvarte
seg mot beskyldningene om ustabilitet og manglende kjærlighet til korinterne.
Han hadde alltid sine åndelige barns beste for øye. I 2 Kor 2,12–17 innleder han
en tankerekke som fører videre til kapittel 7. Samtidig reflekterer han over hvordan
en autentisk tjeneste for Kristus tar seg ut. Vi kan lære mye av Paulus’ tanker i den
forbindelse.
Denne uken skal vi se nærmere på 2 Kor 3–7, der Paulus taler om tjenesten
sin for å vinne sjeler for Kristus. Ellen G. White sier: «Synderes omvendelse og
deres helliggjørelse gjennom sannheten er det sterkeste beviset en forkynner kan ha
på at Gud har kalt ham til tjenesten. Beviset på hans aposteltjeneste står skrevet i de
omvendtes hjerte og bevitnes av deres nye liv. Kristus, håpet om herlighet, er formet
i dem. En forkynner henter ny kraft i slike bevis på sin tjeneste.» – Ellen G. White:
The Acts of the Apostles, s. 328; Alfa og Omega, bd. 6, s. 226, 227.
Les2 Kor 3,1–9. Hvordan kan vi være et Kristi brev?
Anbefalingsbrev var vanlige i den gresk-romerske verden. Paulus hadde ikke slike
brev. Åndens forvandlende kraft i korinternes liv var beviset på hans autentiske
tjeneste. Men Paulus var sikker på at det ikke var hans intelligens eller anstrengelser
som hadde skapt menigheten i Korint (2 Kor 3,4–6). Han var ikke ute etter å markedsføre
seg selv (2 Kor 3,5; 1 Kor 2,2).
Paulus forteller kort om sin tjeneste idet han omtaler de to paktene: den gamle,
representert ved Moses, og den nye, representert ved Paulus og hans kolleger. En
overfladisk leser kan tro at den gamle pakt ikke ga noe håp om frelse, men det er
galt. Frelsen var tilgjengelig i den gamle som i den nye pakt. Den gamle pakt var
evangeliet på forhånd. «Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved
tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle
folkeslag velsignes» (Gal 3,8).
I 2 Kor 3,1–4,6 ser vi at den gamle pakt symboliserer den loviske erfaringen
hos dem som stolte på sine lydige gjerninger som et middel til å behage Gud. Den
nye pakt står derimot for erfaringen til dem som stoler fullt og helt på Guds nåde til
å gjøre alt det Gud har lovet å gjøre for dem og i dem.
Paulus taler om troende og ikke-troende som reagerer ulikt på evangeliet. Han
snakker ikke om ulike evangelier, ett i GT og et annet i NT – for det er bare ett evangelium
gitt av Gud. «Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn
av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus
fra evighet av» (2 Tim 1,9).
«Dermed er det ikke sagt at 2 Kor 2,14–4,6 er uten historiske elementer.» –Skip
MacCarty, In Granite or Ingrained? What the Old and New Covenants Reveal about
the Gospel, the Law, and the Sabbath (Berrien Springs, MI: Andrews University
Press, 2007), p. 120. Men Paulus bruker historien til å poengtere at noen av dem
«blir frelst» og noen «går fortapt» (2 Kor 2,15). Reaksjonen på Moses’ tjeneste var
vantro og mangel på tro, og derfor kan hans tjeneste ses som en tjeneste som førte
til fordømmelse og død. Ettersom menigheten i Korint trodde, viste Paulus’ tjeneste
blant dem seg å være en rettferdighetens tjeneste, en Åndens tjeneste som gir liv.
Denne frelseserfaringen i menigheten i Korint er et bevis på Paulus’ autentiske
tjeneste.
Les2 Kor 4,7–18. Lag en liste over Paulus’ lidelser. Hvordan holdt han ut?
Jan Hus, den store reformatoren i det gamle Böhmen, sa en gang om Jesus: «Han er
verdens Herre, og vi er foraktelige dødelige – likevel led han! Hvorfor skulle ikke
vi også lide, især siden lidelsen er en renselse for oss?» – Ellen G. White: The Great
Controversy, s. 105; Alfa og Omega, bd. 7, s. 84.
Mange hundre år tidligere viste Paulus den samme viljen til å lide for Kristus.
Han visste han bare var en skrøpelig leirkrukke (2 Kor 4,7). Han følte seg stadig
hardt presset, rådvill, forfulgt og slått ned, og likevel ble han ikke knekket, rådløs,
forlatt eller slått i hjel (2 Kor 4,8–9). Han var villig til å bære «Jesu død» i sitt legeme, for at
«Jesu liv» skulle bli synlig i ham (2 Kor 4,10–11).
Med «Jesu død» mente Paulus trolig lidelsene han nevnte i versene foran. Og
uttrykket «Jesu liv» viser på sin side trolig til utfrielsen fra døden eller den åndelige
kraften for livet her og nå. Men i siste instans er dette en henvisning til oppstandelsen
(2 Kor 4,12).
Det er interessant at frasen «død og liv» forekommer tre ganger i 2 Kor 4,10–12.
Dette er en påminnelse om at i vår tid er livet blandet med døden. Men i fremtidens
herlighet skal vi oppleve livet i fravær av døden (Åp 20,14; Åp 21,4).
Viktigst av alt viser 2 Kor 4,7–18 at evangeliet forkynnes av svake mennesker,
slik at æren tilfaller Gud alene (4,15). Det hender ofte at misjonærer lider under
sitt misjonsarbeid. Men våre lidelser her er lette og kortvarige sammenlignet med
den evige herlighet som venter oss (4,17). Den kristne lever i tro, ikke i det synlige
(4,18; 5,7).
Dette håpet om fremtiden opptok Paulus så sterkt at han fortsetter å snakke om
det i fortsettelsen (2 Kor 5,1–10). Han omtaler sin dødelige kropp med metaforen om
et jordisk hus. Omvendt er «bygningen som er fra Gud» en metafor for det oppstandne
legemet (5,1), det store håpet for troende i alle tidsaldre.
Hvorfor er det så viktig at vi alltid har håpet om oppstandelsen for øye (1 Kor 15,52), uansett hva
vi opplever nå?
Les2 Kor 5,11–15. Hvordan viser avsnittet at Paulus’ tjeneste er Kristus-sentrert?
Paulus visste at han skulle gjøre rede for sin tjeneste for Kristus (2 Kor 5,10). Han
kjente «ærefrykt for Herren» og søkte å overbevise mennesker om Kristi evangelium
(5,11). Denne ærefrykten for Kristus kombineres med Paulus’ kjærlighet til Kristus
og tillit til Kristi kjærlighet til ham. I GT betyr det å frykte Herren å vandre på hans
veier, å elske ham og tjene ham av hele ens hjerte og sjel (5 Mos 10,12).
Paulus’ tjeneste har ikke fokus på ham selv, men på Kristus. Han roste ikke seg
selv. Det er Kristus han skryter av (2 Kor 12,9). Han sa: «Men jeg vil aldri være stolt
av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors» (Gal 6,14). Når korinterne kan være
stolte av ham (2 Kor 5,12), betyr det å være stolt av hans Kristus-fokuserte tjeneste i
motsetning til hans motstanderes egofokuserte tjeneste.
Kristus er forsoningens tjener par excellence. Som sådan har han gitt «oss forsoningens
tjeneste» (2 Kor 5,18). Tanken om forsoning går igjen om og om igjen i hele 2
Kor 5,16–21. Dette er et vesentlig begrep for Paulus og må også være det for oss.
Gud har forsonet menneskeheten med seg selv ved med sin Sønns soningsdød.
Den som har blitt forsonet med Gud, er en ny skapning (2 Kor 5,17). Nå er det
meningen at de skal gi «budskapet om forsoningen» videre ved å forkynne evangeliet
om Kristus (5,19). I denne forstand er de «utsendinger for Kristus, og det er Gud
selv som formaner gjennom oss» (2 Kor 5,20).
Tenk på hva Kristus har gjort for deg. Tenk på skylden, synden og fordømmelsen som ville vært
din uten det han gjorde på korset. Hvordan bør denne virkeligheten påvirke ditt forhold til
andre, spesielt dem som ikke kjenner Gud?
I 2 Kor 6,3–10 fortsetter Paulus å oppmuntre korinterne til å bli forsonet med
Gud. Han gir en lang liste over vanskeligheter og triumfer for å vise hva det vil si
å være en Kristi følgesvenn og Guds tjener. Han lister opp vanskelige situasjoner
(6,4–5), dyder (6,6), utrustning for tjenesten (6,7) og det omskiftelige ved tjenesten
(6,8–10). Etter å ha bedt medlemmene i Korint om å forsone seg med Gud, ber
Paulus dem leve et hellig liv ved å holde seg borte fra de vantros skadelige innflytelse
og fra urene ting (6,14–17).
Her understreker Paulus betydningen av hengivenhet og kjærlighet i menigheten
(1 Kor 6,11–13). Beviset på at mennesker er blitt forsonet med Gud, er at de søker
forsoning med hverandre. De blir så å si formidlere av horisontal forsoning.
Deretter blir kallet til hellighet gitt med seks appeller, nemlig
«Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror» (6,14),
«la oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel» (7,1); og
«fullføre vår helliggjørelse i ærefrykt for Gud» (7,1).
Disse formaningene viser at en hellig Gud krever et hellig liv og
atskillelse fra avgudsdyrkelse.
Samtidig inneholder avsnittet syv løfter som understreker den kristne menighetens
rolle som et hellig tempel:
«Jeg vil bo … midt iblant dem»,
«Jeg vil … vandre midt iblant dem»,
«jeg vil være deres Gud»,
«de skal være mitt folk»,
«da vil jeg ta imot dere»,
«jeg vil være deres far»,
«dere skal være mine sønner og døtre» (2 Kor 6,16–18).
Merk at de fire løftene i 2 Kor 6,16 er grunnlaget for de tre påbudene i 2 Kor
6,17 (se ordet derfor i begynnelsen av 2 Kor 6,17). Dette viser at hellighet ikke er en
følge av egne anstrengelser, men Den hellige ånds verk i hjertet. Selv om hellighet
kommer fra Gud, må de troende gjøre sin del og avvise avgudsdyrkelse og enhver
uren praksis.
Hva sier Guds løfter i 2 Kor 6,16–18 om hva hellighet er?
Les2 Kor 7. Hva føler Paulus når han hører at korinterne har angret?
Det ligger mye kjærlighet i ordene «Vi har tatt dere inn i vårt hjerte» (2 Kor 7,3; se
også 6,11). I sin lengsel etter at hans kjærlighet skal bli gjengjeldt, sier Paulus også:
«Gi rom for oss i hjertet!» (7,2). Selv om uttrykket «i hjertet» ikke står i den greske
teksten, er det riktig å ha det med, for sammenhengen støtter det.
For korinterne åpnet virkelig hjertet for Paulus og hans medarbeidere. Derfor
er vers 4 et gledesutbrudd. Paulus’ ord viser hvor positive følelser han har i dette
øyeblikket: «Jeg har full tillit til dere og er svært stolt av dere. Jeg er blitt rikelig
trøstet og har overflod av glede, midt i all vår nød.» (2 Kor 7,4) Paulus er fylt av trøst
og glede. Tenk så mye trøst og glede våre menigheter kan gi sine tjenere ved å overgi
seg trofast til Kristus.
I 2 Kor 7,5–16 utdyper Paulus hva hans trøst og glede skyldes. Disse to
begrepene dominerer avsnittet. Verbet parakaleō («å trøste») eller substantivet
paraklēsis («trøst») forekommer i alt syv ganger i 2 Kor 7. Denne delen av
brevet ender slik den begynte, nemlig med mye trøst i Gud (2 Kor 1,3–7). Paulus’
trøst i 2 Kor 7 skyldes lettelsen over at det strenge brevet fikk den virkningen
som var hensikten.
Lettelsen er et resultat av Titus’ positive rapport, men det er i siste instans Gud
som er opphavet til den trøsten Paulus opplevde (2 Kor 7,6). Det er i sannhet «Gud
som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød» (2 Kor 1,3–4). Merk at samtidig som
Paulus «er blitt rikelig trøstet», har han «overflod av glede» (2 Kor 7,4; 2 Kor 7,7; 2 Kor 7,13). Selv
om hans smertefulle brev hadde skapt mye sorg, var det sorg etter Guds vilje, med
omvendelse som mål (7,9–11). Deres sorg etter Guds vilje (7,11) førte til «omvendelse
og frelse» (7,10). Hva kan vel gi en ekte Guds tjener mer glede?
Har du opplevd sorg etter Guds vilje? Hvordan visste du at sorgen var etter Guds vilje for å føre
deg til omvendelse?
Ellen G. White: «The Message Heeded», s. 323–334, i The Acts of the Apostles; Alfa
og Omega, bd. 6, s. 224–231.
Sist uke leste vi ovennevnte avsnitt i Alfa og Omega (The Acts of the Apostles). Det
er verdt å lese det igjen. Fordyp deg litt mer i de delene som omhandler Paulus’
strenge brev, hans følelser da han skrev det, og hans glede over å motta de gode
nyhetene om adressatenes oppriktige omvendelse. Reflekter så over hva dette sier om
ektheten i Paulus’ tjeneste og hvordan vi kan bruke det i vårt eget arbeid for Kristus.
«Vi skal åpenbare for universet, for den falne verden og for verdener som ikke
er falt, at det finnes tilgivelse hos Gud, slik at vi gjennom Guds kjærlighet kan bli
forsonet med Gud. Mennesket angrer, blir sønderknust i hjertet, tror på Kristus
som sitt sonoffer og innser at Gud er forsonet med ham.» – Ellen G. White: Special
Testimonies On Education, s. 223.
«Som menighet har vi fått et stort lys. Dette lyset har Herren betrodd oss til gagn
og velsignelse for verden. Vi har fått forsoningens tjeneste. Med kraft fra det høye
skal vi bønnfalle menneskene om å bli forsonet med Gud.» – Ellen G. White: Letter
32, 1903.
Når mennesker er forsonet med Gud, må de søke hellighet. Ellen G. White
kommenterer 2 Kor 7,1 og Paulus’ ord om å «fullføre vår helliggjørelse i ærefrykt
for Gud» (2 Kor 7,1). Hun sier at Paulus prøvde å hjelpe de nyomvendte «til å bli
selvstendige, voksende kristne, sterke i troen, glødende i iver og helhjertede i sin
innvielse til Gud og arbeidet med å fremme hans rike.» – Ellen G. White: The Acts
of the Apostles, s. 201; Alfa og Omega, bd. 6, s. 142.
Forslag til samtale
Paulus kaller oss «leirkrukker» som inneholder evangeliets skatt (2 Kor 4,7). Hvordan kan det at
mennesket er svakt, skrøpelig og fylt av begrensninger, styrke heller enn undergrave forkynnelsen
av evangeliet?
Hva er det å være en «ny skapning» (2 Kor 5,17)? Hvordan påvirker det hverdagen? Hvordan har
Kristus gjort deg til en ny skapning?
I 2 Kor 6,4–5 har vi en lang liste over Paulus’ prøvelser for evangeliets skyld. Hvordan tok han sine
lidelser (se 2 Kor 6,6–7)? Hvordan kan dette hjelpe deg med dine?
Paulus setter gudfryktig sorg opp mot verdslig sorg (2 Kor 7,10). På hvilken måte kan sorg henge
sammen med omvendelse? Hvordan vil du beskrive sorg etter Guds vilje i kontrast til verdslig sorg?
Forfatter og sted er anonymisert av hensyn til sikkerhet
Jake er en menighetsplanter. Han visste én ting da han og kona flyttet til et land der kristne er
få: Han måtte be. Hver dag.
Han begynte å skrive ned alle bønneemner – måned for måned – for å se hvordan Gud svarte.
Jake og en liten gruppe i husmenigheten hadde ansvar for å følge opp nye deltakere. De ba
sammen hver dag, og fastet én dag i uken.
En dag, under et møte, ble Jake introdusert for Omar – en kokk som hadde funnet Jesus for
mange år siden. Ledet av Den hellige ånd startet Jake en samtale. Snart ble de enige om å møtes
igjen.
Noen dager senere kom Omar på besøk. Han delte sin historie om hvordan han hadde funnet
troen gjennom Bibelen. I 15 år hadde han levd forsiktig, uten kontakt med andre troende.
Familien visste ingenting.
Jake lyttet – og Omar sa han ønsket å bli døpt. Fra da av møttes de nesten daglig for å studere
Bibelen.
Samme måned møtte Jake en ung mann ved navn Wassim. Han hadde levd som flyktning i
et vestlig land, og var blitt desillusjonert med sin opprinnelige tro. Alene begynte han å utforske
kristendommen og fant en fred han aldri før hadde kjent.
Da han kom tilbake til hjemlandet, søkte han på nettet etter andre troende, og fant Jakes
husmenighet.
Wassim ønsket også dåp. Jake møtte ham ukentlig. De snakket om tro, Jesus og evigheten.
Da Jake avsluttet sin første bønne-måned, var han fylt av takknemlighet. Han hadde bedt om å
få gi bibelstudier og nå hadde han to ivrige studenter.
Nå går han inn i måned to med undring og forventning.
Han vet at reisen bare så vidt har begynt. Og han kjenner Guds ledelse, sterkt og klart.