Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres
skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom (2 Kor 8,9).
2. Korinter 8 og 9 viser at Paulus ga korinterne mulighet til å tjene sine brødre og
søstre i Judea. Avsnittet viser at det å gi er et privilegium Gud gir oss for at vi skal
kunne etterligne Kristi selvoppofrelse. Himmelens språk er et språk som handler om
å gi. Merk deg ordene: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den
enbårne» (Joh 3,16).
Joh 3,16 viser Guds hensikt med å gi Jesus: «for at hver den som tror på ham,
ikke skal gå tapt, men ha evig liv». Forvalterskap og misjon går hånd i hånd i dette
avsnittet. De er like uatskillelige som to sider av en mynt. Det er ikke rart at Paulus
identifiserer seg selv og sine medarbeidere som «forvaltere av Guds mysterier» (1
Kor 4,1). Vi er også forvaltere i samme forstand.
Denne uken skal vi se at begrepene forvalterskap og misjon er forankret i Jesu
eksempel. Ja, forvalterskap og misjon er uatskillelige. Forvalterskap gir menigheten
økonomiske og menneskelige ressurser til å oppfylle Guds misjon.
Sammenhengen i 2 Kor 8 og 9 handler om Paulus’ oppfordring til medlemmene i
Korint om å gjennomføre en pengeinnsamling for de fattige menighetene i Judea. De
hadde tilsynelatende allerede lovet å gjøre det (2 Kor 8,10–11; 2 Kor 9,5; også 1 Kor 16,1–4),
men forholdet mellom dem og Paulus hadde komplisert saken. Nå som disse problemene
(2 Kor 1–7) er løst, går Paulus over til sluttføringen av denne oppgaven (2 Kor
8–9).
Han innleder med å vise til makedonernes eksempel (2 Kor 8,1–7). Deres
ekstreme fattigdom hindret dem ikke i å være «villige til å gi» (8,2). Ja, fattigdom og
gavmildhet kan henge sammen. Men makedonernes beundringsverdige gavmildhet
er bare en etterligning av Jesu gavmildhet da han ga seg selv for oss (8,8–15).
2 Kor 8,9 er et av Bibelens sterkeste, dypeste og mest forbløffende vers. Paulus
forteller historien om Jesu oppdrag, men med veldig få ord. Det er mye teologi her.
Dette er frelseshistorien i ett eneste vers.
Enda mer imponerende er det at det hele fortelles med et finansielt språk. Ja,
Jesus var rik. Hans rikdom henspiller på hans eksistens i himmelen (Joh 17,5). Han
bestemte seg for å bli fattig og gi avkall på herligheten i himmelen og komme til
denne sorgens verden. Han ble bokstavelig talt fattig (Luk 9,58).
Han var Gud lik, «men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble
mennesker lik» (Fil 2,7). «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og
ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,7–8).
Jesus ga sitt liv for at vi skulle få evig liv sammen med ham. Hans offer hadde en
hensikt: vår frelse. Forvalterskap og misjon går hånd i hånd. 2. Korinter 8–9 forteller
historien om et bestemt pengeoffer, men denne historien er basert på Jesus. Denne
uken skal vi se på teologiske prinsipper knyttet til praksisen med å gi gaver som er
basert på at Kristus ofret seg selv.
Tenk over Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse. Hvordan bør du reagere når det går opp for deg
at han gjorde alt dette for deg slik at du kan ha håp om noe hinsides vår miserable tilværelse
her i verden?
Ord om å gi gjennomsyrer 2 Kor 8 og 9: «hvor stor nåde Gud har vist» (2 Kor 8,1),
«de ga seg selv» (8,5), «enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte …
For Gud elsker en glad giver» (9,7), «han strødde ut og ga til de fattige» (9,9), «de
vil prise Gud fordi dere … helhjertet delte med dem og med alle» (9,13), «Gud være
takk for sin usigelige gave!» (9,15). 2 Korinter 8 og 9 begynner og ender med ord om
å gi (8,1 og 9,15). Vi må lese de to kapitlene ut fra tanken om å gi. De gir oss minst
fire viktige grunner til å gi våre gaver.
Takknemlighet for Guds nåde (2 Kor 8,1; 2 Kor 9,14–15). 2. Korinter 8–9 begynner
med Guds nåde (2 Kor 8,1). Litt senere sier Paulus: «Dere kjenner vår Herre Jesu
Kristi nåde» (8,9). Guds og Kristi nåde fremstår som hovedgrunnen til å ofre. Gud
har gjort så mye for oss da han ga oss Kristus. Ved å gi våre gaver tilbake, tilkjennegir
vi Guds nåde i vårt liv.
Som med begrepet å gi, forekommer også ordet «nåde» (charis) flere ganger i
2. Korinter 8–9. Og ordet charis forekommer også både i begynnelsen og slutten av
avsnittet (2 Kor 8,1; 2 Kor 9,14–15). Paulus bruker ordet med forskjellige betydninger
i avsnittet for å understreke at Kristi nåde i våre liv fører til nåde og takk hos andre.
Ønske om å følge Jesu eksempel (2 Kor 8,9). Jesus var rik og ble fattig (husk at
dette er symboler for henholdsvis hans evige eksistens og hans komme blant menneskene).
Det kan bare ha skjedd på én måte: Han ga alt. Og når vi gir våre gaver,
gjør vi det mulig for andre å bli kjent med Kristus.
Ønske om å dele Guds velsignelser (2 Kor 9,10–11). Vi gir til andre fordi vi først
har mottatt noe fra Gud. Han beriker oss slik at vi kan være rause.
Oppriktig kjærlighet (2 Kor 8,8; 2 Kor 8,24). Å gi er prøven på sann og ekte kjærlighet.
Det er det mest håndfaste beviset på at kjærligheten bor i hjertet. Det er å «la
handling følge ord».
Hvor raus og gavmild er du? Hvor mye gir du i forhold til hva du kunne gitt i lys av korset?
Gud besluttet å frelse verden allerede før verden falt i synd. Kristi komme for å dø
for oss var en urgammel plan (Åp 13,8). Gud ble ikke tatt på sengen. Han hadde lagt
planer om å gi seg selv i Jesus. I 2 Kor 8 og 9 er planlegging et viktig teologisk prinsipp
når det gjelder å gi. Dette kan ses på minst to måter:
For det første: Planlegging innebærer en forutgående beslutning. Paulus sier
at «enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte» (2 Kor 9,7). Det greske
ordet for «bestemt», er verbet proaireō. Det er et sammensatt verb. Partikkelen pro
betyr «på forhånd», og aireō betyr her «å bestemme seg». Proaireō peker altså på
en beslutning som er tatt på forhånd. Og ved å innlede med «hver og en av dere»
viser Paulus at beløpet som gis, ikke vil være det samme for alle. Poenget var ganske
enkelt at hva folk enn bestemmer seg for å gi, så bør de gjøre det etter nøye overveielse.
De bør gi det de mener er det riktige for dem.
For det andre innebærer planlegging prinsippet om rimelighet. Paulus forteller
at makedonerne «ga etter evne» (2 Kor 8,3). Deretter anvender han prinsippet om
rimelighet også på korinterne. Han oppmuntrer dem til å fullføre den oppgaven de
allerede hadde forpliktet seg til, og han ber dem fullføre prosjektet med de ressursene
de har (8,11). Han avslutter denne tanken med å si at offeret skal gis «etter det
en har, ikke etter det en ikke har» (8,12). Bibelen definerer tiendens størrelse som ti
prosent, men det gjelder ikke det samme for ofringene. «Enhver skal gi det han har
bestemt seg for i sitt hjerte» (9,7) ved å følge prinsippet om rimelighet. Med andre
ord bestemmer den enkelte selv hvor mye han eller hun vil gi som offergave. Den
enkelte skal gi etter hva han eller hun har. Dette kan ikke gjøres uten planlegging.
Hvor trofast er du med tiende og offergaver, enten du er rik eller fattig? Hvilke unnskyldninger
bruker du for å la være å gi når du vet at du kan gjøre mer?
Les2 Kor 8,1–5. Hva kan ha vært grunnen til at makedonerne ga sine offergaver så rundhåndet?
Makedonernes positive holdning gir seg flere utslag.
For det første ga de med stor glede (2 Kor 8,2). Paulus sier at makedonernes
«overstrømmende glede og dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi»
(2 Kor 8,2). Senere sier han at «Gud elsker en glad giver» (9,7). Det greske ordet for
«glad» her, forekommer bare her i NT. Et uttrykk fra samme ordfamilie forekommer
andre steder: «den som viser barmhjertighet, skal gjøre det med glede» (Rom 12,8).
Ord fra denne ordfamilien dukker av og til opp i litteratur utenom Bibelen, med en
betydning av glede og lykke. I 2 Kor 9,7 betyr det å være en glad giver at man
gir uten å nøle.
For det andre var de rause (2 Kor 8,2). Før Paulus nevner makedonernes
raushet, viser han til deres «dype fattigdom». Uttrykket «villige til å gi» (haplotētos)
er brukt ytterligere to ganger i 2 Kor 8 og 9. Paulus sier: «Dere skal ha rikelig av alt,
så dere gjerne vil gi» (9,11). Det betyr at vi får slik at vi så kan gi. Litt lenger fremme
nevner han at de «helhjertet delte» (9,13). I dette avsnittet er det å være raus med å
bidra en måte å bekjenne Kristi evangelium på.
For det tredje ga de «frivillig» (2 Kor 8,3). Dette blir enda mer beundringsverdig
når man ser at de ikke ga av sitt overskudd, for de hadde svært lite å rutte
med. Paulus bruker den samme tanken om Titus’ vilje til å besøke korinterne. Han
dro frivillig til Korint (2 Kor 8,17).
For det fjerde ga de med følelsen av at det å gi er et privilegium (2 Kor 8,4).
Denne holdningen går frem av makedonernes anmodning om å få delta i innsamlingen.
«De ba inntrengende om å få bli med på gaven og tjene de hellige sammenmed oss» (2 Kor 8,4).
Og endelig deltok de i innsamlingen som en helhjertet innvielse (2 Kor 8,5).
Paulus sa at «de ga seg selv, først til Herren og så til oss, slik Gud vil det» (2 Kor
8,5). Å gi seg selv til Herren gjør at man gir seg selv til andre. Makedonerne utvidet
sin innsats for misjonen til mer enn økonomisk bistand. Det vil si at det å gi og være
raus ikke bare handler om penger.
Vi har sett at Paulus oppfordrer medlemmene i Korint til å delta i en innsamling
til de fattige menighetene i Judea. En av hensiktene hans er å skape samhold. Han
vil de skal delta, være en del av saken. Han ønsker å vise at de ikke-jødiske menighetene
er en del av den samme Guds familie som de jødiske troende i Jerusalem. Det
vil si at de menneskene som en gang var deres motstandere, nå er medlemmer av
Guds nye pakts rest sammen med dem. Paulus ønsker å se hele den kristne familie,
jøder som hedninger, forenet på en måte som kan være et mektig vitnesbyrd til
menigheten i kommende generasjoner.
Titus og to andre kjente brødre hadde ansvaret for midlene. Gud la ned denne
omsorgen for menigheten i Titus’ hjerte (2 Kor 8,16). Gjennom menighetene valgte
Gud også ut de to andre brødrene (8,18–23). De kalles «menighetenes utsendinger,
til ære for Kristus» (8,23). Det spiller ingen rolle om «til ære for Kristus» beskriver
disse to trofaste brødrene eller menighetene selv. Å gi offergaver er til syvende og
sist et signal om lojalitet mot Kristus, kirkens hode (Ef 4,15).
2. Korinter 8–9 viser at ofringene skal gis til personer som Gud har utpekt
gjennom menigheten. Uttrykkene «alle menighetene» (8,18), «valgt av menighetene»
(8,19) og «menighetenes utsendinger» (8,23) henspiller nettopp på dette. Derfor er
oppfordringen som følger ikke overraskende: «Gi derfor menighetene et synlig bevis
på deres kjærlighet» (8,24).
Å gi offergaver til menigheten – Guds utpekte redskap på jorden – fremmer
enhet og er samtidig et resultat av en følelse av enhet (8,13–14). Penger kan være en
samlende faktor. Men penger kan også skape splittelse hvis folk ikke har øye for
Guds ære.
Hvordan kommer Paulus’ ønske om enhet til uttrykk i Rom 15,26–27?
Til slutt skildrer Paulus innsamlingen som en tjeneste, som en nådehandling, som
en velsignelse, som en tilbedelseshandling og også som fellesskap. Alt dette fra ett
offer? Tenk på det.
Hvordan er det å gi til søstermenigheter og utenlandsmisjon, ofte på steder langt borte, med og
skaper enhet i kirken?
Ellen G. White: «A Liberal Church», s. 335–345 i The Acts of the Apostles, Alfa og
Omega, bd. 6, s. 232–238.
«De som har et hjerte fylt av Kristi kjærlighet, vil følge eksemplet til ham som ble
fattig for vår skyld slik at vi kunne bli rike av hans fattigdom. Penger, tid, innflytelse
– alle de gavene de har fått av Guds hånd, vil de bare se på som et middel til å
fremme evangeliets sak. Slik var det i urmenigheten, og når man i dagens menighet
ser at medlemmene har løsrevet seg fra verdens ting ved Åndens kraft og er villige
til å ofre noe slik at deres medmennesker kan få høre evangeliet, vil de sannhetene
som forkynnes, ha stor innflytelse på tilhørerne.» – Ellen G. White: The Acts of the
Apostles, s. 71; Alfa og Omega, bd. 6, s. 52.
«Herren trenger ikke våre offergaver. Vi kan ikke gjøre ham rikere med våre
gaver. Salmisten sier: ‘Alt kommer fra deg. Det vi gir, kommer fra din hånd’
Likevel lar Gud oss vise vår takknemlighet for hans barmhjertighet med oppofrende
anstrengelser for at andre skal få det samme. Det er bare slik vi kan vise Gud vår
takknemlighet og kjærlighet. Han har ikke gitt oss noen annen måte.» – Ellen G.
White: Counsels on Stewardship, s. 18, 19.
«Hvor stor var ikke Guds gave til mennesket, og hvor typisk er det ikke for
vår Gud å gi den! Med en gavmildhet som aldri kan overgås ga han for å frelse
opprørske mennesker og få dem til å se hans hensikt og forstå hans kjærlighet. Vil
du bruke dine gaver og offergaver til å vise at du ikke synes noe er for godt for ham
som ‘ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt,
men ha evig liv’?» – Ellen G. White i The Advent Review and Sabbath Herald, 15.
mai 1900.
Forslag til samtale
Se nærmere på 2 Kor 8,9. Hvorfor er Jesu eksempel viktig når det gjelder forvalterskap?
København er ikke akkurat kjent som et sted der folk går og leter etter tro. Rob og Bethany
visste det da de flyttet dit i 2024. De kom til en av Europas mest sekulære byer, og visste at
misjonsarbeidet her ville se annerledes ut.
Her handler det ikke om tall. Det handler om relasjoner. De kom ikke for å holde gatepreken.
De kom for å bygge vennskap.
Tidligere hadde de jobbet i en tradisjonell menighet, før de begynte på teologistudier. Der
begynte Gud å røre ved hjertene deres.
«Vi innså at vi ville være sammen med folk utenfor adventistboblen», sier Rob. «Vi ønsket
venner vi kunne introdusere for Jesus.»
Første gang de plantet en menighet var i Squamish, Canada. Det var nytt og utfordrende – men
de lærte å møte mennesker med helt andre livssyn. De oppdaget at de kunne være trygge i sin tro,
samtidig som de knyttet ekte bånd.
Fire år senere kom muligheten til å starte en menighet i et nytt, flerkulturelt miljø. De følte seg
klare. I København bygger de fellesskap – ikke med bygg og program, men med bønn og et bord
stort nok til naboene.
Rob bruker en enkel modell, inspirert av Michael Frost:
BLESS – fem steg for vennskapsbasert misjon.
B står for Begynn med bønn. «Start med vennskap med Jesus – og be om å bli ledet til andre.»
L er Lytt. «Du snakker ikke først. Du lytter. Til livene deres, behovene deres – og hvor Gud allerede er i arbeid.»
E er Et sammen. «Ingenting bygger tillit som et måltid.»
S står for Serve – tjen. «Små tjenester åpner store dører.»
Og den siste S – Share – del. «Når tiden er inne, og Gud åpner hjertet – da deler du hva Jesus har gjort i ditt liv.»