Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i
grus (2 Kor 10,4).
Som om Paulus ikke hadde nok problemer fra før, dukket det opp enda et han måtte
forholde seg til: falske lærere i menigheten. De var imot ham og hans arbeid og tjeneste.
Og hva verre var, disse falske lærerne hadde også forført medlemmer i Korint.
Paulus omtaler sin kamp mot problemet som en åndelig krig.
Er det en overdrivelse? Nei. Paulus visste at disse folkene i bunn og grunn ikke
kjempet mot ham, men mot Kristus selv. Han var ikke noen narsissistisk ledertype
som var opptatt av å bevare sitt omdømme for å rettferdiggjøre sin makt og autoritet
over sine underordnede. Han visste at det budskapet han hadde fått å forkynne,
gjaldt liv eller død, med evige følger. Og han visste at Gud hadde sendt ham for å
gjøre det. «Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel» (1 Kor 1,1).
Når det gjelder vranglære, skal menighetens opptreden være kjærlig, men bestemt
og bygge på Skriften. Evangeliets budskap må bevares rent og uforfalsket slik at
sjeler kan få håp om evigheten.
Les2 Kor 10,1–11. Paulus’ mildhet mot korinterne ble iblant forvekslet med svakhet. Hvilke ord
eller uttrykk i dette avsnittet viser at Paulus hadde mot til å takle problemet med falske lærere i
Korint?
Hans ord i 2 Kor 10,1 viser ironisk nok til motstandernes anklage om at han
var en fryktelig bølle når han skrev brev på avstand, men en ynkelig feiging ansikt
til ansikt (2 Kor 10,10–11). Han svarer at det som så ut som svakhet, burde ses på som
sterk ydmykhet og Kristus-lik mildhet.
Falske lærere må møtes med frimodighet og fortrøstning (10,2), men blandet med
Kristi mildhet (10,1). Jesus sa en gang: «Jeg er mild og ydmyk av hjertet» (Matt
11,29). Men han konfronterte også frimodig pengevekslerne i tempelet ved å velte
bordene deres og kalle dem røvere (Matt 21,12–13). Han kalte også fariseerne hyklere
og hvitkalkede graver like opp i ansiktet på dem (Matt 23,23–27). Som Jesus vet
også Paulus at vi står i en åndelig krig som krever at vi ifører oss hele Guds rustning
(Ef 6,12–17).
Paulus bruker militære uttrykk i 2 Kor 10 fordi det står om liv (2 Kor
10,3–6). Dette er ikke bare en menneskelig konflikt, men Guds kamp for å vinne
mennesker for Kristus. Derfor må alle falske argumenter og fikse ideer imøtegås og
rives ned ut fra Guds ord slik at alle tanker kan tas til fange «fange under lydigheten
mot Kristus» (10,5).
I denne åndskampen handler Paulus med Kristi autoritet. Denne fullmakten har
imidlertid oppbyggelse som mål, ikke ødeleggelse (10,8). Det er lett for åndelige
ledere å påstå at de handler med Guds autoritet. Men de må huske på at de har fått
sin fullmakt fra Kristus, og at de som han må være milde og ydmyke av hjertet.
Paulus påberoper seg sin Kristus-gitte autoritet fordi han er redd for at korinterne
lytter til feil personer og dermed setter sin lojalitet mot Kristus på spill.
Hvordan kan vi være både milde og frimodige i møte med falske lærere? Hvorfor må vi være
begge deler?
I går så vi at Paulus og medarbeiderne hans førte åndelig krig og at de gjorde det
med Guds våpen. I dag skal vi se at falske lærere handler etter menneskelige kriterier.
De skryter uten grunn. Paulus for sin del skryter bare av Herren. Som han
skrev: «For den som er stolt, skal være stolt av Herren» (2 Kor 10,17).
Les2 Kor 10,13–17. Hvordan kan konkurransementalitet skade evangeliets forkynnelse?
Paulus’ bruk av selvskryt har opptatt fortolkere opp gjennom tiden. Men i antikken
var selvskryt vanlig praksis, og den var underlagt sosiale spilleregler for ikke
å støte publikum. Paulus var kjent med slike normer, og han fulgte dem. Dessuten
gjør Paulus det klart at han har en annen måte å skryte på enn de falske lærerne. Han
roser seg i Herren (10,17). Dette er et sitat fra GT: «Men den som vil være stolt av
noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren,
som viser miskunn, rett og rettferd på jorden.» (Jer 9,24) Ved å sitere dette fra
Jeremia viser Paulus at det er Kristus som er i fokus – Kristi kjærlighet, rettferdighet
og rettskaffenhet.
Med andre ord handler Paulus’ skryt om Guds gjerninger i Kristus. Dermed er
hans skryt bibelsk og derfor ufarlig. På den annen side lever hans motstandere med
en konkurransementalitet der de sammenligner seg med hverandre. Dette er uforstand!
(10,12).
I 2 Kor 10,14–16 antyder Paulus at forkynnelsen av evangeliet er hans hovedanliggende,
både i og utenfor Korint. Paulus’ kjærlighet til Jesus gjorde at han hele
tiden snakket om frelsens gode nyheter, som vi finner i Kristi død og oppstandelse.
I motsetning til de falske lærerne i Korint som skrøt av seg selv, var Paulus anerkjent
og godkjent av Gud (2 Kor 10,12; 2 Kor 10,18). Han var «etter Guds vilje … kalt til Kristi
Jesu apostel» (1 Kor 1,1). Han var trofast mot dette kallet helt til livets slutt (2 Tim 4,7).
Les 2 Kor 10,12–18. Hvordan kan menighetsledere og medlemmer unngå konkurransementaliteten?
Hvorfor er det så lett å bli opphengt i ting som egentlig ikke betyr noe?
NT har flere advarsler mot falske lærere i kristne miljøer. Jesus advarte disiplene om
det samme (Matt 7,15–20). Apostlene gjorde også oppmerksom på det (Gal 1,6–9; 1
Tim 6,3–5; 2 Pet 2,1–3).
Les2 Kor 11,1–15. Hvordan skildrer Paulus de utfordringene han står overfor i møte med de
falske lærerne?
Paulus avslører det de falske lærerne gjør. Samtidig viser han at hans tjeneste er
Kristus-sentrert. Han sammenligner menigheten i Korint med en brud og ser seg
selv som hennes far, med ansvar for å fremstille henne for Kristus (2 Kor 11,2).
Dette gjør han fordi han elsker menigheten (11,11). Derfor var han ikke engang villig
til å være en økonomisk byrde for den, selv om han hadde rett til underhold fra den
(11,7–12).
På den annen side sammenlignes «superapostlene» (her sikter han nok ironisk
til de falske lærerne) med slangen som forførte Eva (11,3). Som Satan i Edens hage
kjennetegnes de falske lærerne i Korint av bedrag og fordervelse (11,3–4). Paulus’
største bekymring var at de kunne føre korinterne bort fra deres oppriktige hengivenhet
og troskap mot Kristus.
Inntrengerne hadde et annet budskap enn Paulus – en annen Jesus og et annet
evangelium (11,4). Dette viser at ikke alle som forkynner Jesus, er et redskap i Guds
hånd. Jesus sa selv: «Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i
himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje» (Matt 7,21). I Gal
1,6–9 sier Paulus at den som forkynner et annet evangelium, fører en forbannelse
over seg selv, men noen i Korint godtok slik villfarelse.
Paulus avslører de falske apostlene ved å si at de er «falske apostler, troløse
arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler» (2 Kor 11,13). De utgir seg
for å være Kristi apostler slik «Satan selv skaper seg om til en lysets engel» og
«hans [Satans] tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten» (11,14–15). For
en tragisk situasjon: bekjennende Kristi tjenere som arbeider som Satans agenter.
Paulus avslutter tankerekken med å si at «til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger»
(11,15).
Se så kraftig han reagerer på villfarelse i menigheten! Hva burde det også si oss?
Etter å ha avslørt vranglærerne som Satans håndlangere (2 Kor 11,1–15), «spiller»
Paulus nå deres spill ved å skryte litt som en annen narr (2 Kor 11,16–21) slik at
korinterne kan se hvor dumt det er å høre på vranglærerne. Om korinterne satte stor
pris på dem, fortjente Paulus høyere aktelse. Hans lidelser for evangeliet viser at han
var en trofast Kristi tjener (2 Kor 11,22–23).
Paulus har de samme jødiske kvalifikasjonene som de falske lærerne (11,22), men
hans tjeneste for Kristus overgår deres (11,23). «Er de Kristi tjenere?» spør han.
Svaret er: «Jeg er det enda mer.» Han har arbeidet mer, han har sittet oftere i fengsel,
og han har blitt slått mer.
Men det er ikke alt. Hans liste over lidelser innbefatter også fem tilfeller av 39
slag (11,24), slag med stokker, steining, skipsforlis, fare på dypt vann (11,25), fare
på reiser, fare på elver, fare fra røvere, fare fra landsmenn, fare fra hedninger, fare
i byer, fare i ørkener, fare på havet, fare blant falske søsken (11,26), anstrengende
arbeid, utmattende slit, nattevåk, sult, tørst, matmangel, uten klær i kulden (11,27).
Som om ikke det var nok, måtte han også slite med psykiske kvaler på grunn av sin
store bekymring for menighetene (11,28).
Bare en sann Kristi tjener ville være villig til å lide slik for evangeliet. Hvis
Paulus virkelig skulle skryte av sine lidelser, hadde han mye han kunne si. Men
den neste delen av brevet viser at grunnen til hans skryt ikke var det han gjorde for
Kristus, men det Kristus hadde gjort for ham. Paulus visste at Guds kraft kommer
tydeligst til syne i menneskelig svakhet (2 Kor 12,9–10). Gud hadde gitt ham en torn i
kjøttet (2 Kor 12,7) for å beskytte ham mot å skryte av sine prestasjoner. Dette holdt
ham ydmyk, bevisst om sin egen svakhet, avhengig av Guds kraft slik at han kunne
motta mer av Guds nåde og barmhjertighet.
Har du også lidd for evangeliets skyld? Hva har lidelsen lært deg? Hvordan kan den måten
Paulus håndterte lidelsene på, hjelpe deg å møte dine?
I 2 Kor 12,14–13,10 forteller Paulus menigheten om sitt tredje besøk (2 Kor
12,14; 2 Kor 13,1). Han har vist at han ikke står tilbake for noen av de falske apostlene, og
nå vil han komme til Korint igjen for å forsøke å omvende ubotferdige medlemmer.
Det er faktisk et av de viktigste formålene med dette besøket. Alt det Paulus gjorde
og sa, skulle tjene til å bygge opp menigheten (2 Kor 12,19).
Les2 Kor 12,20–21. Hvilke synder truet den åndelige tilstanden i menigheten i Korint?
Synderegisteret i 2 Kor 12,20–21 minner om det vi finner andre steder i Paulus’ brev
(Rom 1,29–31, Gal 5,19–21). De to første punktene finner vi i 1 Kor 3,3, der Paulus
viser til misunnelse og strid blant medlemmene. Paulus frykter at det ikke vil stå så
veldig annerledes til når han kommer på sitt tredje besøk. Han sier: «For jeg er redd
at jeg ikke skal finne dere slik jeg vil, når jeg kommer.» Han sier han også er redd
«at dere ikke finner meg slik dere vil» (2 Kor 12,20). Dette betyr at i stedet for å
behandle dem med «Kristi egen vennlighet og mildhet» (2 Kor 10,1), ville han nå stå
«klar til å straffe enhver ulydighet» (2 Kor 10,6).
Hans hovedanliggende er at de som hadde drevet med «urenhet, hor og utskeielser»
kanskje ikke har omvendt seg (2 Kor 12,21). Og det er slike synder som skaper
splittelse i menigheten.
Deretter fokuserer Paulus på menighetstuktens rolle for å rehabilitere dem som
har syndet (2 Kor 13,1–4). Svakhet er ingen unnskyldning for et liv i synd. Det
finnes kraft tilgjengelig for dem som ønsker å leve et liv i seier (2 Kor 13,4). Det
faktum at noen i Korint dyrket seksuell synd, er tegn på at Guds kraft ikke var en
realitet i deres liv. Paulus ønsket at de skulle omvende seg og få oppleve den kraften
som fører til lydighet. Det siste han ønsket å gjøre, var å disiplinere dem. Han sier:
«Vi ber til Gud at dere ikke må gjøre noe ondt … at dere skal gjøre det gode … Vi
ber også om at dere skal nå fram til større modenhet.» (2 Kor 13,7–9) For en vakker
bønn! Han ber dem granske seg selv og se om de er i troen.
Les 2 Kor 13,5. Hva vil det si å være i troen? Hvordan kan du vite at du er i troen?
Ellen G. White: «The Laodicean Church», s. 125, i The Advent Review and Sabbath
Herald, 30. september 1873.
«Herren vokter sitt folk mot en gjentakelse av fortidens feil og misforståelser. Det
har alltid vært mange vranglærere som har forsøkt å bedra de utvalgte, om mulig,
ved å forfekte vranglære og vanhellig praksis, og som har arbeidet ut fra falske prinsipper
på en svært utspekulert, tilslørt og villedende måte.» – Ellen G. White i The
Advent Review and Sabbath Herald, 7. januar 1904.
«Herren ønsker at våre meninger skal bli satt på prøve slik at vi kan se behovet
for å granske de levende åpenbaringene nøye for å se om vi er i troen eller ikke.
Mange som sier at de tror på sannheten, har slått seg til ro og sier: ‘Jeg er rik, jeg har
overflod og mangler ingenting’.» – Ellen G. White: Counsels to Writers and Editors,
s. 36.
«Mennesker nærer villfarelser når sannheten blir klart og tydelig fremstilt, men
hvis de bare ville stille sin lære opp mot Guds ord og ikke lese Guds ord i lys av
sine egne læresetninger for å bevise at de har rett, ville de ikke vandre i mørke og
blindhet eller dyrke villfarelser. Mange tillegger Skriftens ord en betydning som
passer med deres egne meninger, og de villeder seg selv og bedrar andre med sine
feiltolkninger av Guds ord. Når vi tar fatt på studiet av Guds ord, bør vi gjøre det
med ydmykhet. All egoisme, all forkjærlighet for å være originale, bør legges til side.
Gamle oppfatninger må ikke betraktes som ufeilbarlige.» – Ellen G. White: Counsels
to Writers and Editors, s. 36, 37.
Forslag til samtale
Les 2 Kor 10,1–6. Hvordan går Paulus frem når han fører åndelige «kriger» for Guds sannhet, og
hvordan kan vi bruke denne strategien i våre åndelige kriger?
Bibelen sier at før enden kommer, vil mange falske lærere prøve å lokke folk bort fra sannheten.
Hva kan din lokale menighet gjøre for å hindre at medlemmer lar seg overtale av falske lærere som
kanskje står i samme menighet som deg? Hvorfor er dette så vesentlig for å oppfylle menighetens
oppdrag?
Hvorfor var det nødvendig for Paulus å skryte av en lang liste lidelser (2 Kor 11,16–33)? Og hva
betyr det å «være stolt av Herren»?
Hvorfor er det viktig at medlemmene gransker seg selv for å se om de er i troen (2 Kor 13,5)?
Hvilken forskjell gjør det?
Før Rob og Bethany kom til København, lærte de hvordan relasjonsbasert misjon fungerer i
Squamish, Canada.
Der møtte de en mann som hadde vokst opp i et adventisthjem, men som hadde mistet
troen. Han hadde fått en ubalansert versjon av kristendommen, med profetier blandet med
konspirasjoner og frykt i stedet for fred.
Som voksen tok han avstand fra alt.
Men noe med Rob og Bethanys liv begynte å bryte ned murene hans. De inviterte ham inn til
måltider, samtaler og hverdagsliv.
Han så dem. Han lyttet. «Han merket at det vi gjorde var ekte», sier Rob. «Vi levde som Jesus.
Vi brydde oss om ham. Vi ville være hans venner.»
Da en personlig krise rammet, søkte han ikke en kirke, men familien han hadde lært å stole på.
Han begynte å stille spørsmål. Og til slutt valgte han å tro igjen på en Jesus han aldri hadde kjent
før.
I dag er han en engasjert kristen. Forvandlet.
Og det startet med noe enkelt: å lytte, tjene og leve evangeliet i hverdagen.
«Det finnes ikke noe mer spennende enn å få være en del av et individs trosreise», sier Rob.
«Start med det grunnleggende – be, lytt, spis, tjen, og del når tiden er inne. Det var slik Jesus
gjorde det. Og det er slik hjerter fortsatt blir forandret.»
I København møter Rob og Bethany nye venner i nabolaget, på lokale arrangementer.
Hjemmet deres er åpent for fellesskap og måltider. De ber hver dag om ekte vennskap – og vet at
dette er den mest virkningsfulle måten å elske mennesker på i dag.
Be for misjonærene som jobber i post-kristne samfunn.