Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med
dere alle! (2 Kor 13,13)
Paulus avslutter 2. Korinter med en understrekning av viktige punkter han har tatt
opp i brevene sine. Dette gjør han med fem imperativer (2 Kor 13,11).
Det første imperativet er «gled dere» og minner om tidligere tekster i brevene.
Det andre imperativet, «ta imot rettledning», oversetter ett enkelt ord på gresk
(katartizō), som opptrer her og i 1 Kor 1,10.
Det tredje, «ta imot oppmuntring», er en fortsettelse av 2 Kor 1,3–7. Paulus
begynner og ender sitt andre brev med oppmuntring. Vi mottar Guds oppmuntring
for å kunne oppmuntre andre (2 Kor 1,4; 2 Kor 1,6).
Det fjerde og femte imperativet, «vis enighet, hold fred» (2 Kor 13,11), er et kall
til enhet. Denne gledens, rettledningens, oppmuntringens, enhetens og fredens
atmosfære er forutsetningen for at Gud kan være til stede, «kjærlighetens og fredens
Gud» (2 Kor 13,11). Den er et resultat av vår treenige Guds gjerning i menneskehjertet
(2 Kor 13,13).
Nåde, kjærlighet og samfunn er et resultat av den treenige Guds gjerning for oss.
Disse tre kristne kjennetegnene fremmer et miljø preget av Guds nærvær.
Det er inspirerende at vi til slutt i 2. Korinter får en henvisning til Jesu nåde, akkurat
som i innledningen (2 Kor 1,2; 2 Kor 13,13). Paulus begynner og avslutter brevet
med en henvisning til hans nåde. Som vi så i begynnelsen av kvartalet, kunne han
ikke la være å tenke på og snakke om Jesus.
«Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for
deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom» (2 Kor 8,9).
Jesu nåde er fantastisk og uimotståelig. Han forlot sin evige eksistens og rikdom i
himmelen og ble fattig. Han vandret på støvete veier i det gamle Galilea. Der «fornedret
han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,8). Han gjorde det
for at vi skulle bli «rike», nemlig for at vi skulle få en sjanse til å være sammen med
ham i himmelen. For oss som bare har kjent en verden av synd, død og lidelse, er det
vanskelig å fatte hva det innebar for Jesus å forlate himmelen og komme hit og gi sitt
liv for oss.
Paulus taler ofte om Jesu nåde i brevene sine. Noen av perlene er: «Nåden … gis i
overflod til de mange … av … Jesus Kristus.» (Rom 5,15). De som tar imot denne
overfloden av nåde, skal «eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus»
(Rom 5,17). Som i 2. Korinter begynner og avslutter Paulus også andre brev med
å nevne Jesu nåde (Rom 1,7; Rom 16,20; 1 Kor 1,3; 1 Kor 16,23; Gal 1,3; Gal 6,18; Fil 1,2; Fil 4,23).
Temaet fylte hans sinn, og han ville at det også skulle fylle korinternes sinn.
Og det var hans ønske for alle menighetene. Legg merke til det han sier til efeserne:
«Nåde være med alle som elsker vår Herre Jesus Kristus i et liv som aldri
skal forgå!» (Ef 6,24). Ville han ønske at vi skulle elske Jesus mindre enn det, med
en udødelig kjærlighet? Absolutt ikke. Hans ønske var jo at Jesu nåde skulle nå «så
mange flere» (2 Kor 4,15) og bli nok for dem, slik den var det for ham (2 Kor 12,9).
Tenk slik på Guds nåde mot deg. Hva fortjener du for det du har sagt og gjort? Men hva tilbyr
Guds nåde deg i stedet?
«Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være
med dere alle!» (2 Kor 13,13). Med dette verset avrunder Paulus sitt andre brev. Merk
at han nevner de tre personene i treenigheten i denne rekkefølgen: Sønnen, Faderen
og Den hellige ånd. Det er gjennom alle tre at vi bedre kan forstå hvordan Gud er og
hva han har gjort for oss.
I 1 Joh 4,8 står det at «Gud er kjærlighet». Kjærligheten er en grunnleggende egenskap
ved Gud. Johannes understreker at vi kan kjenne kjærligheten på at Gud gav sin
eneste Sønn til å dø for oss (Joh 3,16). Jesus ble sendt av Gud på et redningsoppdrag
(Joh 3,17) som en del av frelsesprosjektet (Apg 3,20–21; 1 Joh 4,10; 1 Joh 4,14). Jesus henviste
til Faderen flere ganger i evangeliene som den som sendte ham (Matt 10,40; Mark
9,37).
I et bemerkelsesverdig utsagn sier Paulus: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at
Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). Vi får et glimt av Guds
kjærlighet i det gode forholdet mellom mann og kone, mellom foreldre og barn, i
oppriktige vennskap og så videre. Vi kan også se Guds kjærlighet i naturen. Ellen G.
White sier: «‘Gud er kjærlighet’ står skrevet på hver knopp som åpner seg, på hvert
gresstrå som springer ut. De vakre fuglene som fyller luften med glad sang, blomstene
med sine delikate farger som gir luften sin fullkomne duft, skogens høye trær
med det rike, levende grønne løvverket – alt dette vitner om Guds ømme, faderlige
omsorg og om hans ønske om å gjøre sine barn lykkelige.» – Steps to Christ, s. 10;
Veien til Kristus, s. 6.
Men ingenting er mer overbevisende enn at Gud gav Jesus som offer for vår synd.
Når vi forstår at Gud elsket oss så høyt at han sendte Jesus for å gi sitt liv for oss, er
vi villige til å «gi vårt liv for våre søsken» (1 Joh 3,16).
Paulus ville at korinterne skulle leve i enhet. Men uten kjærlighet er det ingen
enhet. Derfor lærte han dem at «det er kjærligheten som bygger opp» (1 Kor 8,1) og
at uten kjærlighet er alt nytteløst og tomt (1 Kor 13,1–3). Derfor må alt vi gjør, gjøres
i kjærlighet (1 Kor 16,14), en kjærlighet som er en forlengelse av Guds kjærlighet.
Hva ville vi miste i evangeliet hvis Jesus ikke var Gud fullt og helt?
I den gamle hedenske verden trodde ikke folk at gudene elsket menneskene. Nei,
gudene var onde og rasende, og det var dem som skulle blidgjøres. Tanken om en
kjærlighetens Gud, slik vi ser det i Bibelen, var noe nytt og uvanlig. Enda så fremmed
utsagnet var for hans samtid, beskriver Paulus vår Gud som «kjærlighetens og
fredens Gud» (2 Kor 13,11).
Les2 Kor 13,11. Hvordan kan det som sies her, gi deg håp? Hvordan kan du få en bedre opplevelse
av det dette verset lærer?
Uttrykket «kjærlighetens og fredens Gud» kan tolkes på to måter. Den ene er å se
Gud som kilden til kjærlighet og fred. Den andre er at Gud kjennetegnes av kjærlighet
og fred. Men vi behøver ikke å velge mellom de to. Siden kjærlighet og fred er
iboende egenskaper ved Gud, gir han oss kjærlighet og fred.
Andre steder omtaler Paulus Gud som «tålmodighetens og trøstens Gud» (Rom
15,5), «håpets Gud» (Rom 15,13), «fredens Gud» (Rom 15,33; Rom 16,20; 1 Kor 14,33;
Fil 4,9; 1 Tess 5,23), «den Far som er rik på barmhjertighet» (2 Kor 1,3) og «Gud
som gir all trøst!» (2 Kor 1,3). Gud er kilden til alle disse velsignelsene. Han gir oss
dem i kraft av sin usvikelige kjærlighet.
Uttrykket «fredens Gud» er ikke uvanlig i Bibelen, men uttrykket «kjærlighetens
Gud» forekommer bare her (2 Kor 13,11), og derfor fortjener det vår største ettertanke.
Mange fortolkere har merket seg at Paulus’ henvisning til kjærlighetens Gud
noen få vers før den trinitariske velsignelsen i 2 Kor 13,14 tyder på at han tenker på
Gud som tre personer. «Selv om han her bruker ordet ‘Gud’ som en av de tre, gjør
hans forståelse av Jesus og Ånden andre steder i brevene hans … at vi må se hele
uttrykket som en beskrivelse av den ene Gud som oldkirken kom til å se i trefoldig
form. Det skulle gå over hundre år før teologene … begynte å bruke ord som ‘treenighet’
som en kortfattet måte å uttrykke det Paulus allerede uttrykker.» – Tom
Wright, Paul for Everyone: 2 Corinthians (London: Society for Promoting Christian
Knowledge, 2004), s. 148.
Vi tror på én Gud, en enhet av tre personer som lever evig i et forhold fylt av kjærlighet.
Denne treenige Gud elsker oss og oppfordrer oss til å elske hverandre på en
måte som gjenspeiler kjærligheten mellom de tre medlemmene i treenigheten.
Jesu nåde åpenbarer ikke bare Guds kjærlighet til oss, den bringer også Åndens
samfunn som ytterligere en følge av denne kjærligheten. Samtidig har samfunnet sitt
opphav i Guds kjærlighet. Dette skyldes at uten kjærlighet finnes det ikke noe samfunn.
Som Paulus skriver: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten,
fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede
fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn» (Fil
2,1–2).
Noen sier at Den hellige ånd bare er en kraft eller innflytelse, men det kan ikke
være riktig. For hvorfor skulle Paulus nevne to personer – Faderen og Sønnen –
sammen med en ren «kraft» i en trinitarisk formel? Det gir ingen mening. Slik
Faderen og Sønnen blir omtalt i et personlig forhold (2 Kor 1,3; 2 Kor 11,31), leder Åndens
forhold til personer oss til den slutningen at også han er en person (Rom 8,15–16; se
også Joh 14,16–17; Joh 14,26; Joh 15,26).
Uttrykket «fellesskap i Ånden» (Fil 2,1) kan forstås på to måter. Det kan bety
fellesskap med hverandre gitt av Ånden, eller fellesskap med Ånden selv. Flere
bibeltolkere mener at disse to betydningene ikke utelukker hverandre. Fellesskap
med hverandre er jo en følge av fellesskapet med Ånden.
Paulus har mye å si om Åndens gjerning. I 1. og 2. Korinter er det over førti henvisninger
til Den hellige ånd. Den hellige ånd fremmer menighetens oppbyggelse
(1 Kor 14,12), setter mennesker i stand til misjon (1 Kor 2,4–5), åpenbarer dybdene i
Gud for oss (1 Kor 2,10–11) og lærer oss dem (1 Kor 2,13), bor i oss (1 Kor 3,16; 1 Kor 6,19),
samarbeider med Kristus om å gjøre oss rettferdige (1 Kor 6,11), gir åndelige gaver
til menigheten (1 Kor 12–14), besegler oss til frelse (2 Kor 1,22), innprenter loven i
menneskets hjerte (2 Kor 3,3) og gir nytt liv i Kristus (2 Kor 3,6) og frihet fra synd
(2 Kor 3,17). Ja, vi kan ikke leve uten Den hellige ånd.
Hvorfor er en forståelse av Den hellige ånds guddom også viktig for å forstå Guds kjærlighet til
oss fullt ut?
Når man leser 2 Kor 13,13, kan man kanskje komme til å tro at Kristus er den eneste
kilden til nåde, at Gud er den eneste kilden til kjærlighet, og at Den hellige ånd er
den eneste kilden til samfunn, men det er langt fra sannheten.
Faderen, Sønnen og Den hellige ånd arbeider sammen for vår frelse. Nåden, kjærligheten
og samfunnet kommer ikke bare fra én av dem, men fra alle tre. Likevel
har hver av dem bestemte funksjoner i frelseshistorien. Paulus er klar over dette og
understreker det i sine brev. For eksempel fortelles frelsesplanen med utrolig få ord
i Gal 4,4–6, der de tre medlemmene av guddommen medvirker på hver sin måte.
Gud Faderen sendte Jesus, noe som tilsier at Faderen er opphavet til planen (Gal
4,4). Sønnen ble født av en kvinne (Gal 4,4), noe som henspiller på inkarnasjonen og
peker på oppfyllelsen av et gammelt løfte (1 Mos 3,15). Sønnen frikjøpte oss og førte
oss tilbake til det riktige forholdet til Faderen, som Satan hadde løyet om (1 Mos
3,5). Og Den hellige ånd stadfester at vi er Guds barn (Gal 4,6).
Det er flere andre henvisninger til treenigheten i Paulus’ brev. De tre handler
sammen og setter menigheten i stand til misjon (1 Kor 12,4–6), gir oss åndelig
styrke (Ef 3,14–19) og fremmer en dyp enhet blant menighetens medlemmer, en
enhet som gjenspeiler den enheten som kjennetegner forholdet mellom medlemmene
av Guddommen (Ef 4,4–6). Slik Paulus forstår det, er ikke Gud bare treenig, men
de tre personene i Guddommen arbeider også sammen for vår frelse (Ef 1,3; Ef 1,13–14). I
Efeserbrevet går Paulus så langt som å nevne at vi må fylles med Faderens fylde (Ef
3,19), Sønnens fylde (Ef 4,13) og Den hellige ånds fylde (Ef 5,18).
Når Paulus avslutter brevvekslingen med korinterne (2 Kor 13,13), kunne han ikke
ha gjort det på en bedre måte – med et løfte om at universets tre herskere, den himmelske
trio, vil være med oss nå og for alltid.
Hvordan bør fellesskapet mellom menighetens medlemmer gjenspeile forholdet mellom
Guddommen?
Ellen G. White: «‘Let Not Your Heart Be Troubled’», s. 662–680 i The Desire of
Ages; Alfa og Omega, bd. 5, s. 216–233.
«Bare Jesu Kristi nåde kan forvandle et hjerte av stein til et hjerte av kjøtt og gjøre
det levende for Gud … Mennesker har ingen makt til å gjøre sjelen rettferdig, til å
helliggjøre hjertet. Moralsykdom kan ikke helbredes uten gjennom den store legens
kraft. Himmelens høyeste gave, selveste Faderens enbårne, full av nåde og sannhet,
er den eneste som er i stand til å frelse de fortapte.» – Ellen G. White i The Signs of
the Times, 2. mai 1892.
«‘Gud er kjærlighet.’ 1 Joh 4,16. Hans natur, hans lov, er kjærlighet. Det har den
alltid vært, det vil den alltid være. ‘Han som er høy og opphøyd, han som troner
evig’, som ‘går på gamle veier’, forandrer seg ikke. Hos ham ‘er det ingen forandring
eller skiftende skygger’. Jes 57,15; Hab 3,6; Jak 1,17. Enhver utfoldelse av skaperkraft
er et uttrykk for uendelig kjærlighet. Guds overhøyhet medfører velsignelse
for alle skapte vesener … Historien om den store konflikten mellom det gode og det
onde, fra den begynte i himmelen til opprørets endelige nederlag og syndens totale
utryddelse, er også et uttrykk for Guds uforanderlige kjærlighet.» – Ellen G. White:
Patriarchs and Prophets, s. 33; Alfa og Omega, bd. 1, s. 11.
«Vi må innse at Den hellige ånd … er like mye en person som Gud er en person
… Den hellige ånd har en personlighet, ellers kunne han ikke vitne for vår ånd og
med vår ånd om at vi er Guds barn. Han må også være en guddommelig person,
ellers kunne han ikke utforske de hemmeligheter som er skjult i Guds sinn.» – Ellen
G. White: The Faith I Live By, s. 52.
«Det er tre levende personer i den himmelske trio; i navnet til disse tre store
kreftene – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – blir de døpt som tar imot Kristus
i levende tro, og disse kreftene vil samarbeide med himmelens lydige undersåtter i
deres anstrengelser for å leve det nye livet i Kristus.» – Ellen G. White: Evangelism,
s. 615.
Forslag til samtale
«Amazing Grace» er en kjent kristen sang. Hva er det som er så utrolig med Jesu nåde?
Vi finner en vakker skildring av Guds kjærlighet i lignelsen om den fortapte sønn. Hvordan vet vi at
faren i lignelsen er en kjærlig far?
Hvordan kan lokale menigheter vise at «Åndens samfunn» er en realitet der?
Folk i landsbyen lo. «Disse kristne må være gale. Tror de virkelig at vi vil tilbe Gud i en
bygning med såpass mørk fortid?»
Leenus, en Global Mission-pioner i Kenya, hadde fått et uvanlig sted å starte menighet: et rom
som tidligere hadde vært en bar.
Og hans egen reise var like uvanlig. Han var pastor i en annen trosretning, men hadde begynt
å samle adventisttroende.
Leenus ble adventist etter å ha deltatt på evangeliske møter og studert Voice of Prophecyleksjoner.
«Der fant jeg sannheten», sier han.
Han ville dele denne sannheten med sine tidligere medlemmer. Han registrerte 360 personer
til bibelstudier. Han gikk fra hjem til hjem. Han svarte på spørsmål. Til slutt hadde alle fullført
kurset. 15 ønsket dåp.
Distriktslederen gjennomførte dåpen og ba Leenus om å lede den nye menigheten. Men så
ombestemte de seg. De var så imponert over hans evne til å nå mennesker, at de gjorde ham til
Global Mission-pioner.
«De sa: Reis dypere inn i landet og hent flere», sier Leenus med et smil.
I den nye byen fantes det ingen adventister. Han gikk fra dør til dør. Etter mye arbeid, tok én
person imot budskapet. «Jeg sa til ham: Hold meg i hånden! Sammen skal vi nå andre.»
Leenus holdt møter. Flere kom. «Hvor er kirken deres?» spurte de. «Vi møtes i en butikk»,
svarte han.
Da de fikk vite at butikken hadde vært en bar, sa de: «Nei! Vi kan ikke tilbe Gud der. Det er
umulig.»
Leenus ble motløs. Men så innså han: Gud hadde en plan. «Gud ville at vi skulle starte i en bar
så han kunne vise sin kraft og sende hjelp.»
Han ba om en kirke. Og Gud svarte. Han fikk en tomt og folk som ville bygge.
Nå møtes 10 medlemmer hver sabbat i den nye kirken.
Leenus planlegger nye møter. «Da kan folk se at vi er her», sier han. «De ser at Gud gjør noe.
Han utvider oss. Han hjelper oss til å vokse.»
Be for Global Mission-pionerer som Leenus – som planter kirker blant folkegrupper som aldri
har hørt evangeliet.