For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er
det Guds kraft (1 Kor 1,18).
Den romerske forfatteren og taleren Cicero hadde bedt romerne om ikke å engang
tenke på korset, så grusomt var det som straffemiddel. Han levde om lag et halvt
århundre før Jesus ble født, men uttalelsen viser den forakten romerne hadde for
korset.
Som kontrast til dette skriver Paulus at «ordet om korset er … Guds kraft.» (1 Kor
1,18). For Paulus er korset midlet til forsoning mellom Gud og mennesker (Ef 2,16;
Kol 1,20), det viktigste symbolet på Jesu ydmykhet (Fil 2,8) og det stedet der vår
store gjeld ble betalt (Kol 2,14).
Korset er Paulus’ svar på problemene i Korint. Du skal ikke lese langt i 1. Korinter
før du ser at han er veldig opptatt av ett stort problem: splittelsen i menigheten.
Paulus er så fortvilet at dette er det første temaet han tar opp (1 Kor 1,10–17) rett
etter hilsenen (vers 1–3) og takksigelsen (vers 1,4–9). Denne uken skal vi se nærmere
på budskapet om korset som svaret på dette og andre problemer i Korint.
Paulus sier at ordet om korset er Guds kraft for oss. Det er ingen overraskelse at
«Jesus Kristus og ham korsfestet» står sentralt i hans forkynnelse (1 Kor 2,2).
I 1 Kor 1,18–31 tar Paulus for seg kontrasten mellom menneskers dårskap og
Guds visdom. Korset viser oss det verste i mennesket og det beste i Gud. Denne
delen av 1. Korinter innledes med ordene i 1 Kor 1,17. Siden Kristi kors ikke må
tømmes for kraft (1 Kor 1,17), må budskapet om korset stå i sentrum av vår forkynnelse
(se også 1 Kor 2,2).
Paulus sier at han ikke ble sendt for å døpe, men for å forkynne ordet om korset.
Dette utsagnet krever to viktige observasjoner. For det første, det greske verbet
som er oversatt med «å sende» apostellō, med samme rot som ordet apostel. Paulus’
grunnleggende apostoliske oppgave var altså å forkynne evangeliet. For det andre,
betydde ikke hans ord om dåpen at den var uviktig, eller at den ikke var like viktig
som forkynnelsen. Nei, han irettesatte dem som gjorde et stort nummer ut av hvem
det var som døpte, i motsetning til den ene, Jesus, som de var døpt til.
Med «talekunst og visdom» (1 Kor 1,17) mener ikke Paulus at vakre taler
er dårlige i seg selv. Poenget er at menneskelig visdom ikke må tilsløre korsets
budskap. Uttrykket henspiller på gresk-romersk retorikk. I Athen brukte Paulus
logikk, vitenskap og filosofi, men det ga lite frukt. Derfor «bestemte han seg for
en annen arbeidsmetode i Korint i forsøket på å fange de tankeløse og likegyldiges
oppmerksomhet. Han bestemte seg for å unngå omstendelige argumenter og diskusjoner,
og ‘ville ikke vite av noe annet’ blant korinterne ‘enn Jesus Kristus og ham
korsfestet’.» – Ellen G. White: The Acts of the Apostles, s. 244; Alfa og Omega, bd. 6,
s. 170.
Hvordan kan kompliserte og innfløkte foredrag tilsløre korsets budskap? Hvorfor ga forkynnelsen
av Jesus Kristus og ham korsfestet mer frukt i Korint enn logikk, vitenskap og filosofi gjorde
i Athen? Kan det likevel være tilfeller der logikk, filosofi og vitenskap kan være til hjelp i forkynnelsen
av evangeliet?
Paulus setter menneskers dårskap opp mot Guds visdom og sier at «ordet om korset
er dårskap for dem som går fortapt» (1 Kor 1,18). Dette er den første av seks ganger
der Paulus nevner dårskap eller tåpelighet i 1 Kor 1,18–31.
Les1 Kor 1,20–21; 1 Kor 1,23; 1 Kor 1,25; 1 Kor 1,27. Hvordan gjør henvisningene til dårskap det lettere å forstå hva Paulus
mente da han sa at ordet om korset er dårskap for dem som går til grunne?
Det greske ordet for dårskap i 1 Kor 1,18 er mōria. Ordet blir brukt kun fem ganger
i NT, og alle tilfellene forekommer i 1. Korinter (1 Kor 1,18; 1 Kor 1,21; 1 Kor 1,23; 1 Kor 2,14; 1 Kor 3,19). Andre
ord fra samme ordfamilie forekommer mange ganger i NT. Mange av forekomstene
av denne ordfamilien i NT finner vi i 1. Korinter.
Den dårskapen som omhandles i 1 Kor 1,18 og 1 Kor 1,23, insinuerer ikke en
intellektuell fattigdom hos korinterne, men retter heller fokus mot deres motvilje
mot å vurdere sannheten i evangeliet. Som resultat måtte Paulus også konfrontere
umoralsk oppførsel og tankegang, mangel på dømmekraft og til og med opprør mot
Gud. Dette forklarer hvorfor han snakker så mye om dette i hele 1. Korinter.
Tenk på Paulus i denne byen. Han kommer til et sted som er stolt av sin tilsynelatende
kunnskap, visdom og kultur. Og her forteller han om en jøde fra Galilea,
Jesus fra Nasaret, som romerne hadde korsfestet, og som så hadde stått opp fra de
døde – ikke bare for å betale for deres synder, men for hele verdens synder. Seriøst?
Hvem tror han at han lurer? Dette var heller ikke noe nytt, dypt filosofisk konsept
som kunne analyseres på filosofisk vis; det var galskap, nonsens, ikke noe en smart
og velutdannet korinter kunne ta på alvor.
Og om Paulus’ budskap om korset lød tåpelig for hedningene, hørtes det enda
verre ut for mange jøder. Hvem i jødedommen hadde forventet at romerne skulle
henrette Messias? Messias skulle omstyrte romerne, ikke la dem korsfeste seg.
Fra første stund hadde Paulus mye imot seg i Korint. Men likevel ble både jøder
og hedninger vunnet for evangeliet.
Budskapet her?
Uansett motstand, har Gud mennesker som er mottakelige for sannheten. Vi må la
ham bruke oss til å nå dem hvor de enn befinner seg, også på steder som i dag er like
ille eller verre enn det Korint var.
Budskapet i 1 Kor 1,18 er ikke til å ta feil av. Hva korset betyr, avhenger av
øynene som ser. Det er dårskap for dem som gjør opprør mot Gud, men det er kraft
for dem som lengter etter hans frelse.
Vi har alt sett at man ikke bør satse på «talekunst og visdom» når man forkynner
evangeliet, «så Kristi kors ikke skal miste sin kraft» (1 Kor 1,17). I lys av 1 Kor 1,17
er det lettere å forstå hvorfor det motsatte av dårskap er Guds kraft, og ikke menneskelig
visdom (1 Kor 1,18). Korset, som står så fjernt fra menneskelig visdom, viser
hvor tåpelig menneskelig visdom egentlig er.
Gresken i 1 Kor 1,18 antyder at «dem som går fortapt» opplever følgene av sine
handlinger. Teksten kan leses slik: «For budskapet om korset er en dårskap for dem
som ødelegger seg selv.» Det greske verbet apollymi («å gå til grunne») kan også
bety «å ødelegge» (Joh 10,10). Ja, apollymi er faktisk oversatt med «gjøre til intet» i
1 Kor 1,19.
Hva er det som skjer her? Når Paulus siterer Jes 29,14 i vers 19, gir han et
bibelsk belegg for utsagnet i vers 18 om at disse menneskene går til grunne. I vers 19
er det Gud som står bak ødeleggelsen, tilsynelatende i strid med det selvødeleggende
overmotet som ble nevnt rett før. Det er imidlertid ingen motsetning. Tanken er at
Gud ødelegger det som allerede ødelegger seg selv.
I motsetning til dem som går til grunne, viser uttrykket «for oss som blir frelst»
(1 Kor 1,18) at frelsen bare kommer fra Gud. Paulus sier at vi blir frelst, altså at vi ikke
frelser oss selv. Det kan vi jo ikke. Vår frelse er utenfra. Mens ødeleggelse er selvforskyldt,
kan frelse bare gis som nådegave til syndere. Som det fremgår av 1 Kor
1,21, er det Gud som frelser dem som tror. Derfor er det dårskap å avvise det Gud har
tilbudt oss ved Kristi kors (1 Kor 1,30) og dermed påføre seg selv undergangen.
«Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23).
Hvordan kan dette verset sies å gjenta det Paulus sa i 1 Kor 1,18–19?
Paulus skrev at «jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom» (1 Kor 1,22).
Korset – at Gud, Messias, skulle korsfestes – var ikke det tegnet jødene ventet på.
Det var heller ikke den slags visdom grekerne ville ha. Det var det ingen som hadde
forventet.
Man skal bare lese hvordan disiplene reagerte på tanken om at Jesus skulle korsfestes
(se Mark 8,31–32; Mark 9,30–32 og Mark 10,32–34) for å se hvor fremmed og frastøtende
hele tanken var, spesielt for en jøde. Som sagt forventet de at Messias skulle beseire
romerne, men det var ikke det som skjedde, i hvert fall ikke i verdens militære
betydning av ordet «beseire».
Korset har i århundrer vært et symbol på kristen tro. Det er vanskelig for oss i
det 21. århundre å forstå hvor vanvittig tanken på en korsfestet Gud var for folk i det
første århundret.
Men det er nettopp fordi dette var et så sjokkerende budskap at det fortjener at vi
tenker over det. Bildet av en korsfestet Messias gjør det klart for hele verden hvor
langt Gud var villig til å gå for å fullføre frelsesplanen. Tanken på selve korset, og
på at Gud døde på korset, er forbløffende nok for oss syndere her på jorden. (Men
tenk deg hva det må ha betydd for syndfrie vesener som kjente og tilba Herren Jesus
i himmelen!)
LesApg 13,16–47 (spesielt versene 26, 38 og 47). Hva sier dette om korsets betydning?
Paulus sier Kristus har sendt ham for å forkynne evangeliet. Og så forkynner han
om en korsfestet Messias (1 Kor 1,23). Han tar opp disse tankene igjen i 1 Kor 2,1–5.
Apostelen var tro mot Kristi oppdrag. Da han forkynte evangeliet, brukte han ikke
«fremragende talekunst eller visdom» (1 Kor 2,1). Nei, han talte bare om «Jesus
Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2). Og han talte ikke «med overtalende visdomsord,
men med Ånd og kraft som bevis» (1 Kor 2,4) siden «menneskelig visdom» står
i kontrast til «Guds kraft» (2 Kor 2,5).
En korsfestet Messias var helt uventet for jødene og grekerne. Hva sier dette oss om at Gud ikke
alltid handler slik vi forventer? Hvorfor er dette så viktig å forstå når ting ikke går som vi har
forventet?
I 1 Kor 1,19–20 og 1 Kor 1,30–31 taler Paulus om at Guds visdom og menneskelig visdom
er så forskjellige at de utelukker hverandre. Legg merke til at Paulus ikke avviser
visdom som sådan, men han avviser den typen menneskelig visdom som prøver å
konkurrere med Gud. Menneskets visdom er ikke i stand til å befri det fra synd.
Bare Kristus, som er Guds visdom, kan det. Se tabellen nedenfor.
Både 1 Kor 1,18 og 1 Kor 1,24 viser at Kristus er Guds kraft i den forstand at han kan
frelse mennesker fra deres synd. «[Gud] besluttet … å frelse dem som tror, ved den
dårskapen som vi forkynner» (1 Kor 1,21). Uttrykkene «oss som blir frelst» (1 Kor
1,18), «dem som tror» (1 Kor 1,21) og «dem som er kalt» (1 Kor 1,24) viser til samme
gruppe: de som lever frelseserfaringen i tro. «Evangeliet … er en Guds kraft til
frelse for hver den som tror» (Rom 1,16).
Kristus er ikke bare Guds kraft, men også Guds visdom. Det betyr at Gud i ham
konfronterte og løste syndens problem, et problem som menneskelig visdom ikke
kunne løse. Denne verdens visdom er ikke i stand til å gi mennesker kjennskap til
Gud (1 Kor 1,21). Men i Kristus får vi visdom til frelse (2 Tim 3,15).
Les1 Kor 1,24–29. Legg merke til ordene der, som «dårskap», «svakt», «makt» og «de vise».
Hvilket poenget gjør Paulus her?
Når vi leser 1 Kor 1,24–29, bør vi også merke oss uttrykkene tåpelig (eller dårskap)
og svak (eller svakhet). Poenget er at menneskelig visdom kan mene at budskapet
om korset er dårskap og svakhet. Men «Guds dårskap er visere enn menneskene, og
Guds svakhet er sterkere enn menneskene» (1 Kor 1,25). Det betyr ikke at Gud er
svak eller tåpelig, det er bare et uttrykk for at Guds kraft og visdom langt overgår alt
menneskelig.
Tenk over ordene «ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av
fornem slekt» ble kalt (1 Kor 1,26). Hva sier det oss?
Ellen G. White: «Calvary», s. 741–757 i The Desire of Ages; Alfa og Omega, bd. 5, s.
295–312.
«For de fleste som lever i vår tid, er korset omgitt av hellige minner. Det er knyttet
hellige forestillinger til scenene fra korsfestelsen. Men på Paulus’ tid tenkte man
på korset med avsky og redsel. Dersom man hevdet at en som hadde møtt døden på
korset, var menneskehetens frelser, ville det naturlig nok ha utløst spott og motstand.
Paulus visste utmerket godt hvordan hans budskap ville bli mottatt av både jødene
og grekerne i Korint. … Blant jødiske tilhørere var det mange som ville bli opprørt
over det han ville forkynne. I grekernes ører ville hans ord være absurd dårskap. Han
ville bli sett på som åndssvak når han forsøkte å vise at korset kunne ha noe som
helst med menneskets forbedring eller menneskehetens frelse å gjøre.
Men for Paulus var korset det som hadde størst interesse. Helt siden han ble
stanset da han forfulgte tilhengerne av den korsfestede nasareeren, hadde han aldri
opphørt å glede seg over korset. Den gang hadde det gitt ham en åpenbaring av Guds
uendelige kjærlighet slik den åpenbarte seg i Kristi død, og hans liv hadde gjennomgått
en forvandling som brakte alle hans planer og mål i harmoni med himmelen. …
Av egen erfaring visste han at når en synder først ser Faderens kjærlighet slik den
kommer til syne i Sønnens offer og gir etter for den Guds innflytelse, skjer det en
forandring i hjertet slik at Kristus fra nå av er alt i alle.» – Ellen G. White: The Acts
of the Apostles, s. 245, 246; Alfa og Omega, bd. 6, s. 171.
Forslag til samtale
I Getsemane sa Jesus: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi» (Matt 26,39). Hva
sier denne bønnen om den prisen Jesus betalte på korset?
Paulus sier: «Guds dårskap er visere enn menneskene» (1 Kor 1,25). Hvordan er Guds visdom helt
ulik menneskers visdom?
Budskapet om en korsfestet Kristus var en snublestein for jødene og en dårskap for grekerne.
Hvilke bibelske temaer forkynner vi i dag som kan ha en slik effekt på et moderne publikum, og
hvorfor det?
Paulus sier at «slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til»
(1 Kor 2,14). Så hvordan kan vi fortelle disse menneskene om Jesus slik at det rører ved hjertet
deres? Eller er det kanskje bare handlingene våre som kan nå dem?
Fabiola bor i Belo Horizonte, Brasil, et fredelig sted. Men inni henne var det uro. En
brystkreftdiagnose hadde snudd livet på hodet. Og med frykten for COVID-19 som spredte
seg, føltes døden nær.
I Salvador, 800 kilometer unna, raste også Luisas liv sammen. Etter 23 års ekteskap ble hun
sviktet av mannen og oppdaget at han hadde gitt henne syfilis. Samtidig fikk moren Alzheimer, og
Luisa var vitne til at en nabo tok sitt eget liv. Tankene kom: Kanskje hun burde gjøre det samme?
Begge kvinnene var på randen. Som kvinnen i Markus kapittel 5, som hadde blødd i tolv år,
trengte de fysisk, psykisk og åndelig helbredelse.
De trengte et håp. Et lite tegn.
På to ulike kvelder skjedde noe høyst uventet. Fabiola satt og så på TV for å distrahere seg fra
angsten, da hunden hennes hoppet opp i fanget og tråkket på fjernkontrollen. Kanalen skiftet til
Novo Tempo, Hope Channel i Brasil.
Luisa opplevde nøyaktig det samme: Hennes hund gjorde akkurat det samme med
fjernkontrollen.
I deres mørkeste øyeblikk, med én liten pote på fjernkontrollen, fikk de se en kjærlighet som
kunne forandre alt.
Et håp skyllet over dem.
I dag har Fabiola funnet ny mening. Hun oppmuntrer andre med det budskapet hun selv fikk.
Programmene på Novo Tempo ga henne et nytt syn på sykdommen, ikke som en straff, men som
en del av Guds plan for å forvandle henne. Nå deler hun ut kristne bøker, snakker om Jesus og
sprer håp mens hun venter på legetimer.
For Luisa, hjalp programmene henne til å forstå at hun slet med depresjon. Hun fikk
behandling, og det ble vendepunktet. Hun kom ut av mørket og inn i Guds lys.
«Jeg var den bortkomne, skitne og tomme datteren», sier hun. «Men etter hans berøring vil jeg
aldri gå vekk fra ham.»
Hope Channel eksisterer for mennesker som Fabiola og Luisa – mennesker som søker håp,
helbredelse og Jesus. Akkurat nå venter tusenvis på å bli nådd.
84 Hope Channels, rundt om i verden, deler livsforvandlende innhold, tilbyr bibelstudier og
hjelper mennesker til å finne veien til Kristus.
Takk for at du er med og støtter dette arbeidet. Når du gir til misjonskollekten i sabbatsskolen
eller velger «misjon» på tiende-konvolutten, går en del av gaven til Hope Channels viktige
arbeid. Takk for din støtte.