Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La
det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke. (1 Kor 1,10)
Noen dyr lever i flokk, i grupper av ulik størrelse. Fra ulver (selvfølgelig) til delfiner
og hærmaur – disse skapningene holder sammen. Sjimpanser er kjent for tette sosiale
bånd, og noen ganger lever de i grupper på 15–150 artsfrender. Men relasjonene er
ikke alltid harmoniske, og det hender at sjimpanser slåss seg imellom.
Slik er det også med mennesker, det vil si at de ikke bare har en tendens til å leve
i grupper, men at de iblant også slåss seg imellom i gruppene. Og slik er det i menighetene
våre! Det dannes klikker, ofte rundt en karismatisk leder. Og noen ganger
kommer en klikk ikke overens med andre klikker.
Har du opplevd dette i menigheten din?
I så fall vet du noe om et av problemene Paulus stod overfor i Korint. Denne
uken skal vi se på 1. Korinter 1–4, der Paulus tar for seg problemet med konflikter i
menigheten og hvordan man kan løse dem: gjennom enhet i Kristus.
Paulus’ oppfordring om at det ikke må «være splittelse blant dere, men stå sammen
i syn og tanke» (1 Kor 1,10) preger de fire første kapitlene av 1. Korinter. De fleste
forskere er enige om at enhet er det altoverskyggende temaet som binder brevets
deler sammen.
Les1 Kor 1,12–17. Hvordan gjør dette det lettere å forstå hvor absurd det er å danne klikker rundt
lokale ledere? Hva er løsningen?
Paulus bruker sterke ord om mangelen på enhet i menigheten i Korint. Han bruker
de greske begrepene schisma («splittelse», 1 Kor 1,10) og eris («stridigheter»,
1 Kor 1,11). Andre steder i NT brukes substantivet schisma (og verbet schizō, «å
splitte») om uenighet som fører til grupperinger. Substantivet eris («strid») går igjen
i lister over laster som kristne ikke må drive med.
Motsetningene i menigheten i Korint kom tydelig frem – sågar i rettssaker (1 Kor
6,1–3). «Dette er en skam for dere!», skrev Paulus (1 Kor 6,5) om søksmålene
mellom menighetsmedlemmer. Ja, de la faktisk ikke engang vekk tvistene når de
feiret nattverd (1 Kor 11,17–22).
Problemet med manglende enhet blant menighetsmedlemmer er svært skremmende,
og det bekymrer Paulus så sterkt at det er det første han tar opp i dette brevet
til korinterne.
Les 1 Kor 1,12–27 igjen. Tenk på hvorfor klikker skader menighetens samhold. Hvordan kan din
menighet unngå problemet?
Les1 Kor 1,10. Hva tror du Paulus mente med «stå sammen i syn og tanke»?
Her var klikkdannelse en fornektelse av troskap mot Kristus (1 Kor 1,10). Gud har
kalt oss «til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre» (1 Kor 1,9). Vår
Herre er Kristus, og vi må ha ham i sentrum. Dermed er svaret på de retoriske spørsmålene
«Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere?
Eller ble dere døpt til Paulus’ navn» (1 Kor 1,13) et rungende «Nei!». Kristus er ikke
delt. Det var han som ble korsfestet for oss. Vi ble døpt «til Faderens og Sønnens og
Den hellige ånds navn» (Matt 28,19).
Paulus nevner at vi er «Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham» (1 Kor
12,27). Kroppen har mange deler – hver med sin funksjon – men likevel er det én
kropp. For at kroppen skal fungere skikkelig, må hver del arbeide etter evne. Bildet
viser at Paulus streber etter enhet, ikke ensartethet. Han er ute etter enhet i mangfold.
Og mer enn det: Han vil se enhet til tross for mangfoldet.
Men alle tanker og synspunkter må underkastes Herren Kristus. Det er så viktig
for Paulus at Kristus er vår Herre, at han griper til det flere ganger i innledningen av
1. Korinter (1 Kor 1,2; 1 Kor 1,7–10). Før Paulus tar opp temaet klikker og ledere, understreker
han altså først at vi alle har Jesus som vår Herre. Menigheten har ikke sine
ledere som sentrum. De kristne har Jesus i sentrum.
Vektleggingen av Jesu herredømme i de første versene i 1. Korinter gjør det lettere
å forstå hva Paulus mente med at vi skal «stå sammen i syn og tanke» (1 Kor 1,10).
Det greske uttrykket som er oversatt med «stå sammen», kommer av verbet katartizō,
som indikerer at noe skal gjenopprettes. Når det dannes klikker rundt menneskelige
ledere, må relasjonene i menigheten bringes tilbake til sin rette tilstand, og det kan skje
gjennom enhet i Kristus og den død fra selvet som det innebærer.
I de siste tiårene har deler av Syvendedags Adventistkirken satset på bibelstudier i smågrupper.
Hva er forskjellen på klikker og smågrupper? Hvordan kan vi unngå at smågrupper blir klikker?
Klikkdannelser skyldes som regel at man setter menneskelige ledere for høyt. Dette
er en trussel mot menighetens enhet og medlemmenes åndelige helse, for en forvrengt
oppfatning av kristen tjeneste kan få en menighet til å tillegge visse ledere
for stor betydning på bekostning av andre. Dette kan føre til en rivalisering som kan
splitte menigheten. Og hvis vi behandler våre ledere som avgjørende for vår kristne
identitet, risikerer vi å frata Kristus den plassen han skal ha i vårt liv.
Les1 Kor 3,1–4. Hvordan beskriver Paulus korinternes åndelige umodenhet?
Paulus sier klart at åndelig modenhet får kristne til å verdsette Guds visdom (1 Kor
2,6–7) som Ånden formidler (1 Kor 2,13) og som står i kontrast til denne verdens
visdom (1 Kor 2,6), menneskelig visdom (2,13). Guds visdom åpenbarer seg i Kristi
kors (1 Kor 2,1–4). Mer presist: Guds visdom åpenbares i Kristi lidelse, død og oppstandelse.
Før Paulus fortsetter appellen om enhet (1 Kor 3,1–17), ønsker han derfor
at leserne skal forstå behovet for sann visdom og modenhet i Kristus.
Vise og modne kristne er åndelige mennesker, ikke kjødelige, ikke som spedbarn
(1 Kor 3,1). De sammenligner åndelige ting med åndelige ting, for «det åndelige
tolker vi med ord som hører Ånden til» (1 Kor 2,13–14). Vise og modne kristne lever
av fast føde, ikke melk (1 Kor 3,2; jf. Hebr 5,12). «For den som lever av melk, er et
spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet. Men fast føde er for de
fullvoksne, de som ved å bruke sansene har øvd dem opp til å skjelne mellom godt
og ondt.» (Hebr 5,13–14) Vise og modne kristne sier ikke: «Jeg holder meg til Paulus»
eller «Jeg til Apollos» (1 Kor 3,4).
Slike mennesker er tross alt, som dem selv, «Guds medarbeidere» (1 Kor 3,9).
Som menighet er vi Guds åker, bygning og tempel (1 Kor 3,9; 1 Kor 3,16–17). Vi tilhører alle
Gud i Kristus (1 Kor 3,11).
Har du opplevd å bli veldig skuffet av en du satte høyt? Hva har det i så fall lært deg?
Les1 Kor 4,1–2. Hva lærer dette avsnittet om det riktige synet på menneskelige ledere?
I 1 Kor 3,1–4 antyder Paulus at klikker skyldes mangel på åndelig modenhet.
Men først konstaterer han: «Vi har Kristi sinn» (1 Kor 2,16). Det er nok Kristi tankegang
og handlemåte som menes. Med andre ord har den kristne «Kristi sinn» når
han tenker og handler som Kristus. Men det er ikke så lett å omsette dette sinnelaget
i praksis i hverdagen. I den gresk-romerske verden var det stor konkurranse mellom
politikere, filosofer, tenkere og religiøse ledere. Lengselen etter anerkjennelse i
kulturen fikk åpenbart menigheten i Korint til å innrette seg etter verdslige normer.
Dette kan også være en fare for oss i dag.
LesFil 2,5–8. Hvordan gjør dette det lettere å forstå hva «Kristi sinn» (1 Kor 2,16) er?
Som i Korint var det også splid i menigheten i Filippi (Fil 2,1–4), bare i mindre grad.
Fil 2,1–8 viser oss at kristent tjenerskap innebærer å dø fra selvet og egoistisk streben
og i stedet forsøke å velsigne andre mer enn oss selv, slik Jesus gjorde.
Et tjenerskap à la Kristus er det Paulus mener med ordene «Kristi tjenere» (1 Kor
4,1). Uttrykket kan bety at de tjener Kristus som assistenter eller underordnede. Et
korrekt syn på menneskelige ledere bygger på Kristi eksempel på lederskap. Tjenerne
blir dessuten omtalt som «forvaltere» (1 Kor 4,1–2). En forvalter er en som skal
forvalte en annens eiendom. Og hva vi enn har, så tilhører det Kristus.
Tenk og be over budskapet i Filipperne 2,5–8. Hva sier dette om Guds kjærlighet til oss?
Hvordan kan vi lære å dø fra oss selv slik at vi kan leve denne kjærligheten der vi er?
Det at vi ikke skal danne klikker, og spesielt ikke rundt menneskelige ledere, betyr
ikke at vi skal la være å støtte lederne våre. Vi skal sette pris på og hjelpe dem
som leder arbeidet i menigheten. Gud gir mennesker oppdrag å utføre for ham.
Menighetsledere som lever i pakt med korset, fortjener å bli hørt og fulgt.
Og det er slik fordi bare korset kan reversere alle former for manipulerende
kontroll til fordel for underkastelse under Guds ord. Ledere som viser Kristi sinn,
gir Gud hele æren for at deres tjeneste fører frem. Selv Jesus ga Gud æren for sin
tjeneste (Joh 17,4).
Ifølge Paulus må kristen tjeneste tuftes på korsets teologi. Korset er åpenbaringen
av Guds visdom og kraft til å frelse. Det viser også at menneskelig visdom
er dårskap. I 1 Kor 4,1–13 forklarer Paulus hvordan korsets teologi ser ut. Han
viser til at det er Gud som setter standarden for kristent lederskap (1 Kor 4,1–5).
Dernest peker han på at lidelse er varemerket for sann kristen tjeneste (1 Kor 4,9; 1 Kor 4,11–13).
Dette siste fortjener en nærmere utdypning.
Kristne ledere følger i Jesu fotspor når de er villige til å lide for sine trossøsken
og eventuelt dø for sin tjenestes skyld. Paulus omtaler seg selv og Apollos som
«dødsdømte» (1 Kor 4,9). De har manglet mat og vann, og de «mangler klær, blir
mishandlet, er hjemløse» (1 Kor 4,11). Dessuten har de blitt utskjelt, forfulgt, ærekrenket
og «blitt som utskudd i verden, som avfall for alle – til denne dag» (1 Kor
4,12–13). Paulus ironiserer og sier korinterne er rike, konger, kloke og fornemme (1 Kor 4,8; 1
Kor 4,10), og viser at hovmod ikke har noen plass i et sant kristent lederskap, for
det er roten til splid (1 Kor 4,6).
Hvor mye har du lidd for Kristi skyld, uansett hvilken rolle du har i menigheten? Hva kan du lære
av svaret?
Ellen G. White: «The Training of the Twelve», s. 17–24 i The Acts of the Apostles;
Alfa og Omega, bd. 6, s. 16–21.
«Enhet og samhold blant Guds sannhetstroende rest gir verden en sterk overbevisning
om at de har sannheten og at de er Guds eget utvalgte folk. Enheten og
samholdet forvirrer fienden, og han er fast bestemt på at den ikke må finnes. Den
nåværende sannhet, trodd i hjertet og praktisert i livet, forener Guds folk og gir dem
stor innflytelse.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bd. 1, s. 327.
«Gud leder ut et folk som skal stå i fullkommen enhet på den evige sannhets
plattform. Kristus ga seg selv til verden for å ‘løse oss ut fra all urett og rense oss så
vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger’. Denne foredlingsprosessen
skal rense menigheten for all urettferdighet og uenighetens og stridens ånd
slik at de kan bygge opp i stedet for å rive ned, og samle kreftene om det store verket
de har foran seg. Gud vil at hans folk skal komme til troens enhet. Kristi bønn før
korsfestelsen var at hans disipler måtte være ett, slik han var ett med Faderen, for at
verden kunne tro at Faderen hadde sendt ham. Denne høyst rørende og vidunderlige
bønnen strekker seg ned gjennom tidene, helt frem til vår tid, for hans ord var ‘Jeg
ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på
meg.’» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bd. 4, s. 17.
Forslag til samtale
Mot slutten av sin jordiske tjeneste ba Jesus om enhet: «Må de alle være ett … Da skal verden
skjønne at du har sendt meg» (Joh 17,21–23). Hvorfor er enhet i Kristus et sterkt argument for
sannheten om at Gud sendte sin Sønn for å frelse verden? Og hvorfor er mangel på enhet en hindring
for kirkens oppdrag?
Les 1 Kor 4,9–13, og merk deg hvordan apostlene fremstilles. Hvordan er beskrivelsen av apostlene
forskjellig fra de lederegenskapene som verdsettes i dag? Hva sier avsnittet om hvor ulike Guds
standarder og verdens standarder er?
I 1 Kor 4,16 ber Paulus korinterne etterligne ham. Ville du være villig til å etterligne et
menneske? Hva er forskjellen på å etterligne en leder og det å opphøye lederen unødig, og kanskje
også på en farlig måte?
Dante Herrmann hadde to drømmer som barn: å bli millionær eller tatovør.
Som 12-åring delte han drømmene sine entusiastisk med andre. Folk lo. «Hvis du vil bli
rik, må du arbeide for det», sa de.
Men Dante svarte: «Nei, jeg kan bli millionær uten å jobbe.»
Han var en drømmer. Og han trengte et mirakel.
Faktisk var Dante selv et mirakel. Moren hans hadde forsøkt å bli gravid i årevis, men legene
sa til slutt at hun måtte gi opp. Så kom Dante. Men han var svak og syk, og legene sa han måtte
flytte til et tropisk klima for å overleve. Familien forlot Tyskland og slo seg ned på Kanariøyene.
Da Dante fylte 16, var han hverken blitt millionær eller tatovør. Han var hyperaktiv, og etter
råd fra frustrerte lærere, droppet han ut av skolen og begynte som altmuligmann. Jobben var tung,
lønna dårlig, og snart begynte han å selge narkotika. Mest kokain.
Et år senere inngikk han en pakt med djevelen. Han ga bort sjelen sin mot rus, fest og
rockemusikk. Han markerte det med en tatovering på hånden.
En stund føltes livet godt. Han var ikke rik, men pengene og nytelsen tok aldri slutt. Likevel
var det et tomrom i hjertet. Han så hvordan rus ødela flere liv rundt seg. Og han hørte en indre
stemme: «Er det greit å bli rik på andres bekostning?»
Så kom frykten. Politiet var etter ham. Han flyktet til Tyskland, der moren nå bodde. Men livet
ble ikke bedre. Syv år senere, da han var 25, vendte han tilbake til Kanariøyene. Han sluttet med
rus, og en venn lærte ham å tatovere. Endelig oppfylte han én av barndomsdrømmene.
Så fikk han vite at han kanskje kunne bli millionær likevel. Faren hans, som var rockemusikkpromotør
og klubbeier – hadde saksøkt et stort drikkevareselskap for milliarder i en
varemerketvist. Han tilbød Dante ti prosent hvis han hjalp til.
Samtidig fikk Dante en Bibel av en venn. Han begynte å lese: «Det er Herrens velsignelse som
gjør rik, egen strev legger ingenting til», stod det i Ordspråkene 10,22. Dante tenkte: Hvis jeg gir
hjertet mitt til Gud, vil han velsigne meg og gjøre meg rik.
Han ga hjertet sitt til Jesus.
I dag er Dante rik – men ikke slik verden måler rikdom. «Da jeg var tatovør, forsøkte jeg å
fylle tomrommet i hjertet», sier han. «Jeg trodde jeg måtte bli millionær for å bli hel. Men alt jeg
trengte var Jesus.»
Dantes historie er en frukt av et tidligere misjonsprosjekt. Han studerte teologi ved Sagunto
Adventist College i Spania, som fikk støtte fra sabbatskolens misjonskollekt i 2019. Dette
kvartalet går gaven din igjen til å spre evangeliet i Den mellomeuropeiske divisjon – inkludert
Spania.