Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som
er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da
kroppen til Guds ære! (1 Kor 6,19–20)
Hjernen er som en svamp: Alt vi får inn via sansene, blir der. Vi er oss ikke bevisst
det meste av det, men alt er der, og det påvirker til en viss grad det vi tenker, føler og
gjør.
Det er derfor det er så lett (også for kristne) å la seg påvirke av alt det vonde som
skjer. Kirken har slitt med dette helt fra første stund. Hvor kom f.eks. helligholdelsen
av søndagen fra? Har kirken bare grepet den ut av løse luften? Nei, den kom fra
kulturen man levde i.
Og vi kan se at det samme skjer her i Korint. Etter en appell mot splittelse (1 Kor
1–4) tar Paulus for seg temaer knyttet til seksuell umoral, tvister, prostitusjon, ekteskap
og det å være enslig (1 Kor 5–7). Verdens normer påvirket dem. Splittelsene i
1 Kor 1–4 åpnet døren for oppførselen som fordømmes i de neste kapitlene. Hvordan
tar Paulus tak i denne synden i menigheten, og hva kan vi lære av det han skriver?
Teologer, pastorer og lekfolk har til alle tider studert NT for å finne ut hvordan
menigheten bør være. Vi beundrer ofte menigheten i Apostlenes gjerninger. Men vi
har lett for å glemme noe vesentlig: Mennesker har problemer. Vi kan visst også lese
NT og se hva Bibelen sier om hvordan menigheten ikke skal være. Paulus’ brev til
korinterne er et godt utgangspunkt.
Les1 Kor 5,1–13. Hvilken skandale skildres her, og hvorfor er den opprørende?
Uttrykket «sin fars kone» (1 Kor 5,1) tyder på at det siktes til det incestuøse forholdet
mellom en mann og hans stemor. Forholdet ble trolig omtalt av «Kloes folk» (1 Kor
1,11). Incest ble regnet som en så forferdelig synd at «ikke engang hedningene» tålte
den. Og så skjer det i en tidlig kristen menighet? Paulus’ ord i 1 Kor 5,1–2 viser at
han er rystet over nyheten om at et menighetsmedlem gjorde slikt.
Men det blir bare verre. Paulus blir enda mer sjokkert når det går opp for ham at
korinterne ikke syntes det var uheldig, men at de heller var stolte av at de tolererte
en slik synd (1 Kor 5,1–2). Dermed vil han ikke bare refse den umoralske mannen,
men også menigheten der det åpenbart er stor avstand mellom tro og praksis. Paulus
understreker hele tiden at menighetens ettergivende holdning til den incestuøse
mannen må korrigeres. Men hvordan kunne de være stolte av en slik seksuell skandale
og til og med skryte av den (1 Kor 5,2; 1 Kor 5,6)? Det var mer enn Paulus orket å bære.
Hva var i veien med dem?
Vi vet ikke hvordan menigheten i Korint kunne tolerere den incestuøse mannen.
Kanskje var han en riking som menigheten nøt godt av? Eller kanskje fordi de «har
lov til alt» (1 Kor 6,12), og de ikke tenkte slik de burde ha gjort? Vi vet bare ikke.
Hva som enn var grunnen, så var de blinde for et åpenlyst lovbrudd (3 Mos
18,7–8). Og det var de stolte av?
Hvilke ting fordømmes tydelig i Skriften, som vi som menighet står i fare for å tolerere i «kjærlighetens»
og «toleransens» navn?
Det er alltid vanskelig å forholde seg til seksuelle anliggender. Det var vanskelig for
Paulus, og det er det for oss. I slike tilfeller må vi være tro mot Skriften og ta opp
saken i bønn og kjærlighet. Vi må ikke glemme at målet er rehabilitering.
Les1 Kor 5,1–13. Hvordan sier Paulus at de bør håndtere situasjonen?
I 1. Korinter 5 gjør Paulus det klart at seksuelle skandaler må føre til menighetsdisiplin.
Han sier at den incestuøse mannen skal vises bort (1 Kor 5,2), dømmes
(5,3), overgis til Satan (5,5) og drives bort (5,13). Medlemmene fikk beskjed om ikke
å «ha noe å gjøre med» ham (5,9; 5,11), og «heller ikke spise sammen med» ham (5,11).
Paulus bruker sterke ord som kan oppleves støtende for moderne ører, men ordene
må forstås i sin historiske sammenheng. Man må også huske at han har å gjøre med
en åpenbar, syndig livsstil. I ekstreme sammenhenger er det ofte nødvendig å bruke
sterke ord. I alle fall kan det være nyttig med en kortfattet forklaring på noen av
uttrykkene.
«Dere burde ha … vist [ham] bort fra dere» (1 Kor 5,2; også 1 Kor 5,13). Dette
sikter til menighetstukt.
«Dette mennesket [skal] overgis til Satan» (1 Kor 5,5). Siden mannen ikke
valgte å stå under Guds beskyttelse ved å leve i lydighet mot ham, ville han være
utsatt for Satan. Så uttrykket behøver ikke bety mer enn «La ham høste følgen av
sine valg».
«Ikke omgås» (1 Kor 5,9; 1 Kor 5,11), ikke engang «spise sammen med» en slik (1 Kor
5,11). Samvær med seksuelt umoralske mennesker ble ansett som farlig fordi de
kunne påvirke andre til å følge deres eksempel. I oldtiden kunne det å spise sammen
også bety å ha felles verdier. Vi kan alle bli påvirket av våre omgivelser, og vi må
beskytte oss selv som best vi kan, spesielt når det gjelder slikt.
Slik at «ånden kan bli frelst» (1 Kor 5,5). Menighetstukt er rehabiliterende. Formålet
er å få syndere til å komme til fornuft slik at de slutter med sin syndige livsstil.
Det kan være dette Paulus mente med «at kroppen … blir ødelagt» (1 Kor 5,5). Det
kan også tenkes at den incestuøse mannen i 1 Kor 5 er den angrende mannen som
omtales senere (se 2 Kor 2,5–10). Menighetstukten oppnår sin hensikt når det feilende
medlemmet blir ført inn i menighetsfellesskapet igjen.
Det greske ordet pragma i 1 Kor 6,1, som er oversatt med «sak», er et begrep
som betyr «ting». Her brukes det om en juridisk sak. Det er viktig å huske at
1 Kor 6,1–11 ikke sikter til en straffesak. De sivile domstolenes rolle i straffesaker
stadfestes i Rom 13,1–5. Paulus tar opp en tvistesak rett etter en sak om seksuell
umoral, slik Moses gjorde i 5 Mos 22,22–24. Dette viser at Paulus’ håndtering av
problemer i menigheten bygger på Skriften.
Når saken i 1 Kor 6,1–11 er omkranset av flere vers som handler om seksuell
umoral (1 Kor 5 og 1 Kor 6,12–20), kan det tyde på at «saken» i 1 Kor 6,1 også gjelder
seksuell umoral. Vi vet ikke med sikkerhet hva saken gjelder, om det er snakk om et
mindre sivilt forhold, som f.eks. en eiendomstvist, eller et seksuelt problem.
Uansett hva dette pragmaet var, likte ikke Paulus at medlemmer førte saken for
en sivil domstol. Kunne de ikke ha ordnet opp seg imellom som kristne søsken i
stedet for å trekke saken inn for «de urettferdige» (1 Kor 6,1)?
Det kan også tenkes at de som fører saken i 1 Kor 6,1, er faren og sønnen fra 1
Kor 5,1, slik noen tror. Det er uansett ikke nødvendig å forstå problemet for å forstå
poenget. Paulus var opptatt av menighetens identitet som kristent fellesskap sett
utenfra. Kristne bør ikke lufte skittentøy offentlig (1 Kor 6,6). De bør heller ikke
bruke verdslige virkemidler for å avgjøre indre anliggender. I den romerske verden
ble personer av høyere økonomisk rang eller politisk funksjon ofte favorisert i en
rettssal. Kristne må derfor utvise en Kristi dømmekraft og holde seg unna verdslige
standarder.
Tenk på Paulus’ liste med laster i 1 Kor 5,10–11 og 1 Kor 6,9–10. Hvorfor nevner han seksuelle
synder sammen med synder som avgudsdyrkelse, tyveri, griskhet og utpressing?
Les1 Tess 4,1–8. Hva er sammenhengen mellom helliggjørelse og avholdenhet fra seksuell
umoral?
Paulus skrev til noen andre i tekstene ovenfor, men prinsippet gjelder alle kristne.
Men det reiser spørsmålet: Hva var i veien i Korint? Hvorfor alle disse problemene?
Noen i Korint mente tydeligvis at siden evangeliet hadde satt dem fri, kunne de
gjøre akkurat som de lystet. De hevdet at slik magen var skapt for mat, var kroppen
skapt for sex, og sex for kroppen (1 Kor 6,13). Paulus svarer at dette er en forvrengning
av kristen frihet. Mangelen på seksuell integritet er uforenlig med den kristne
identiteten og en misbruk av den friheten evangeliet har gitt mennesket (Rom 8,2;
Gal 5,13). Vi ble satt fri fra synden, men ikke satt «fri» til å begå den (Rom 8,2;
Rom 6,18;
Rom 6,22). Faktisk er det slik at «kroppen er … for Herren, og Herren er for kroppen»
(1 Kor 6,13). Vi tilhører Kristus (1 Kor 6,15), og den vi er, må prege det vi gjør. Det
ene henger uløselig sammen med det andre. Dette skildres på tre måter i 1 Kor 6.
For det første står det at vi er vasket rene, gjort hellige og gjort rettferdige «i
Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd» (1 Kor 6,11). Syndene som ramses
opp i 1 Kor 6,9–10 og den seksuelle umoralen som fordømmes i vers 12–20,
hører ikke hjemme hos dem som er vasket, gjort hellige og gjort rettferdige.
For det andre er vi Kristi lemmer (1 Kor 6,15). Det betyr at vi må være forenet
med Kristus (1 Kor 6,17). Seksuell umoral er en krenkelse av denne enheten (1 Kor
6,13; 1 Kor 6,15). Den som har samleie utenfor ekteskapet med en person, blir «ett legeme»
med vedkommende (1 Kor 6,16). Foreningen med Kristus ved Ånden må være
bestemmende for kristen etikk i seksuelle spørsmål.
For det tredje er kroppen «et tempel for Den hellige ånd» (1 Kor 6,19–20).
Vi kan bare leve et hellig liv med integritet i seksuelle spørsmål når vi har et
fortrolig forhold til Kristus gjennom Den hellige ånd. Andre steder omtaler Paulus
opplevelsen av å være et tempel for Ånden som å fremstille kroppen «som et levende
og hellig offer til glede for Gud» (Rom 12,1).
Tenk på den skade seksuelle synder har ført til. Hva burde dette si oss om hvor alvorlig dette
burde være for den kristne?
Når Paulus sier at kroppen «er et tempel for Den hellige ånd» (1 Kor 6,19), gjør han
det i sammenheng med en advarsel mot seksuell umoral. Vi kan bare leve et hellig
liv hvis vi er et tempel for Ånden. Menigheten er et kristent fellesskap som skiller
seg ut fra omgivelsene. Den hellige ånds tilstedeværelse gjør dette mulig.
Les1 Kor 6,19–7,9. Hvordan belyser det hvordan man kan leve etter befalingen om å komme seg
«bort fra hor» (1 Kor 6,18)?
1. Korinter 7 inneholder viktige lærdommer om seksualitet. Kapitlet består grovt
sett av to deler:
1. Korinter 7 viser at det er viktig og nødvendig å
snakke om seksualitet.
Når vi leser 1 Kor 7, må vi imidlertid huske at Paulus svarer på konkrete spørsmål
om forhold i menigheten i Korint. Ellers kan visse utsagn gi inntrykk av at han har et
negativt syn på ekteskapet, og det er ikke tilfelle (1 Tim 4,1–3; 1 Tim 5,14; se også Hebr 13,4).
Det er bemerkelsesverdig at oppfordringen «Hold dere langt borte fra hor!»
i 1 Kor 6,18 står som en parentes mellom tanken om å holde seg til Kristus
(1 Kor 6,17) og å være et tempel for Ånden (1 Kor 6,19). Finnes det noen bedre måte
å flykte fra seksuell umoral på? Nei, selvsagt ikke.
Gud skapte sex, men det hører hjemme i ekteskapet. Sex er et privilegium for
dem som lever i et ekteskap som mann og kvinne, og det er den eneste typen som er
godkjent i Bibelen.
Når Paulus sier: «Hold dere langt borte fra hor!», tenker han kanskje på historien om
Josef (1 Mos 39,6–18). Bibelen sier at Josef «rømte ut» (vers18) da Potifars kone gjorde
tilnærmelser. Dette blir nevnt hele fire ganger i avsnittet. Bibelen sier det ikke rett ut,
men det er underforstått at Josef ventet med sex til han var gift (1 Mos 41,45). Han var
fylt av Den hellige ånd (1 Mos 41,38) og ville gjøre det som var rett i Guds øyne.
Hvordan kan menigheten beskytte seg mot de avvikende holdningene til seksualitet som
preger kulturen?
Ellen G. White: «A Message of Warning and Entreaty», s. 298–308 i The Acts of the
Apostles; Alfa og Omega, bd. 6, s. 208–214.
Det er interessant at avgudsdyrkelse og drukkenskap står sammen med seksuell
umoral i katalogen over laster i 1 Kor 5,10–11 og 6,9–10. Som Paulus minner om
i 1 Kor 10,7 (jf. 2 Mos 32,1–6), var avgudsfester gjerne preget av overdreven
spising og drikking som åpnet for seksuell umoral (1 Kor 10,8). Ellen G. White sier:
«Det er umulig å nyte velsignelsen av å bli gjort hellig mens man er egoistisk og
fråtser … Menneskets evne til å motstå de overgrep det utsettes for, er vidunderlig,
men vedvarende dårlige vaner med overdreven spising og drikking vil svekke alle
kroppens funksjoner. Når de tilfredsstiller en pervers appetitt og lidenskap, vil selv
bekjennende kristne hindre naturen i å utføre sitt arbeid og svekke sin fysiske, mentale
og moralske kraft.» – Ellen G. White: The Sanctified Life, s. 25, 26.
«Når man er helt tømt for selvet, når enhver falsk gud er kastet ut av sjelen, blir
tomrommet fylt av Kristi Ånds påvirkning. En slik person har den tro som virker
ved kjærlighet og renser sjelen for all moralsk og åndelig urenhet.» – Ellen G. White:
The Home Missionary, november 1893.
«Gud søker å løfte oss opp til sin høye, rene, himmelske standard. Med dette for
øye arbeider hans Ånd stadig med oss … Våre naturlige tendenser bærer i seg kimen
til moralsk død med mindre Guds hellige Ånd korrigerer dem.» – Ellen G. White:
Manuscript 12, 1888.
Forslag til samtale
Mange av de kristne i Korint søkte kulturell aksept. Hvorfor er dette farlig for den kristnes identitet?
Hva kan vi gjøre for å unngå den feilen?
Paulus’ retoriske spørsmål «Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd?»
(1 Kor 6,19) avrunder en serie på syv spørsmål i 1. Korinter 5–6 som innledes med formelen «Vet
dere ikke?» (1 Kor 5,6; 1 Kor 6,2–3; 1 Kor 6,9; 1 Kor 6,15–16; 1 Kor 6,19). Alle forutsetter et bekreftende og ettertrykkelig svar – noe
i retning av «Selvsagt». Hvordan bidrar spørsmålene til å forstå Paulus’ uro for menigheten?
Hvorfor bør også vi være opptatt av disse spørsmålene i dag?
Ekteskapet er fra Gud (1 Mos 1,27–28; 1 Mos 2,18–24) og må holdes i ære (Hebr 13,4). Hvordan kan vi vise
verden at ekteskapet virkelig er en gave fra Gud, rett fra selveste Edens hage, i en tid da mange
mener det er gammeldags?
Kameraene er klare. Modellene venter. Frisyrer som trosser tyngdekraften. Klær som setter
nye trender. Et moteshow i New York er i ferd med å begynne.
Bak scenen står Isabelle. Hun ber med hver modell før de går ut på catwalken.
Isabelle har jobbet med kjente designere og kjendiser. Men det som virkelig rører henne, skjer
et helt annet sted, på Life Hope Center i Bryant Park. Det er et misjonssenter i bykjernen, der
adventister møter mennesker med håp og tro.
Isabelle vokste opp som adventist. Hun lærte tidlig at verden er full av mennesker som trenger
Gud. Ballett, modelljobb, skateboard og nå mote: alt hun gjør, gjør hun for Kristus.
Etter at Gud helbredet henne fra en alvorlig skade, ble ønsket om å tjene ham enda sterkere.
Da Life Hope Center åpnet i 2021, sa hun ja til å bli frivillig medarbeider. «Jeg hadde opplevd så
mange mirakler at jeg ville at alle skulle få vite det», sier hun.
Men Isabelle påvirker folk langt videre enn bare på misjonssenteret. Hun har fått innpass i en
bransje der få troende finnes. Hun bruker design, temaer og samtaler til å peke på Gud.
I pressemeldingene forklarer hun inspirasjonen bak kolleksjonene. «I alt jeg viser, stiller jeg
det samme spørsmålet: Finnes det en Gud? Bør jeg endre meg? Finnes det håp for meg?»
Hun deler også Guds fred med dem hun møter. «Etter moteuka ringer folk bare for å høre
stemmen min,» sier hun. «De sier den gir dem ro. Jeg vet det er Gud som gjør det, for jeg snakker
altfor fort til å virke beroligende!»
Hun ber sammen med modeller, arrangører og alle som virker stresset. Noen spør: «Hvilken
kirke går du i? Jeg vil gå der du går.»
Så tar Isabelle dem med til Life Hope Center. Til bibelstudier. Til kirken.
Hun finner glede i å være frivillig. Men kanskje er det hun selv som er et senter for
innflytelse?
Hva ville skjedd hvis alle som følger Jesus, så seg selv som et senter for innflytelse?