Men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!
(1 Kor 10,31)
1. Korinter 8–10 avslutter behandlingen av seksualitet (i kapittel 5–6) og innleder
samtidig Paulus’ svar på de spørsmålene korinterne har stilt i et brev (1 Kor 7,1).
Disse svarene preger resten av 1. Korinter.
Det at 1. Korinter 7 er en overgangstekst, indikerer at temaene seksuell umoral
(kapittel 5–7) og avgudsdyrkelse (kapittel 8–10) er beslektet. De nevnes faktisk ofte
sammen i NT (se Apg 15,20; Apg 15,29; Apg 21,25; 1 Kor 6,9; Ef 5,5; Kol 3,5; Åp 21,8; Åp 22,15).
Mens Paulus tar for seg problemet med seksuell umoral i 1 Kor 5–7, er han mest
opptatt av avgudsdyrkelse i 1 Kor 8–10. Han sier at kristne må flykte fra begge deler
(1 Kor 6,18; 1 Kor 10,14).
Sist uke så vi at man kan flykte fra seksuell umoral ved å være et tempel for Den
hellige ånd (1 Kor 6,19–20). Denne uken skal vi se at man kan flykte fra avgudsdyrkelse
ved å gjøre «alt til Guds ære» (1 Kor 10,31).
Les1 Kor 8,1–13. Hvorfor setter Paulus kunnskap opp mot kjærlighet, og hva er konteksten her?
Hvilket poeng gjør han?
Paulus bruker mat ofret til avguder som utgangspunkt for et større tema: mangel på
kjærlighet til andre (1 Kor 8). Spørsmålet om mat som ble ofret til avguder splittet
menigheten i Korint i to grupper. Noen mente de hadde rett til å spise hva det
skulle være fordi de visste det ikke fantes andre guder (1 Kor 8,4). Disse omtales
som de «sterke» (1 Kor 4,10). Motstanderne kalles de «svake» (1 Kor 8,9–12). Paulus
bruker denne merkelappen fordi de ikke hadde kommet over enkelte overtroiske
forestillinger som hadde preget deres tidligere hedenske liv. Når de så de «sterke»
spise mat som hadde vært ofret til avguder, kunne de tro at kristendom var forenlig
med avgudsdyrkelse. Derfor ville ikke Paulus at de «sterke» skulle bli en snublestein
for de svake.
Bibelen ser negativt på det å spise mat som har vært ofret til avguder (Apg
15,20; Apg 15,29; Apg 21,25; jf. Åp 2,14 og Åp 2,20). Men Paulus er ikke så bastant som det vi ser i disse
tekstene. Det skyldes at han først og fremst er opptatt av den mangel på samhold
som misbruk av kunnskap kan føre til. Han sier ikke kunnskap er noe ondt i seg selv,
men han er imot kunnskap som fører til arroganse og splittelse i menigheten. Kunnskap
uten kjærlighet er egentlig ikke kunnskap (1 Kor 8,2). Sann kunnskap oppstår
bare når man elsker Gud og er kjent av ham (1 Kor 8,3).
Paulus siterer 5 Mos 6,4 og viser at de kristne må vite at det bare finnes én Gud
(1 Kor 8,4–6). Interessant nok følger han opp den samme tanken som vi ser i 5 Mos
6,4–5, der utsagnet om at vår Gud er én, følges av budet «Du skal elske Herren din
Gud». For både Paulus og Moses er kunnskap ingenting uten kjærlighet.
De «sterke» stolte på sin kunnskap og trodde at det var ufarlig å spise mat som hadde
vært ofret til avguder. Som vi skal se på onsdag og torsdag, ga Paulus dem rett under
visse forutsetninger. Men hvis det blir en snublestein for de «svake» (1 Kor 8,9), bør det
unngås. Kristne skal utøve selvfornektelse av kjærlighet til Kristus og de andre.
Paulus mener kunnskap uten kjærlighet kan bli et onde (1 Kor 8). Når kan dette skje?
Les1 Kor 9,1–6. Hvordan er avsnittet et praktisk eksempel på selvfornektelse drevet av
kjærlighet?
Det kan se ut som om Paulus’ forsvar for sin rolle som apostel i 1. Korinter 9 ikke
har noe å gjøre med det han har sagt om kunnskap og kjærlighet. Men husk at
Bibelen ikke ble skrevet i kapitler. Det Paulus lærer i 1. Korinter 9, henger sammen
med det som står foran. Det er et praktisk eksempel på uselvisk kjærlighet til Kristus
og til brødrene. For kjærlighetens skyld gir Paulus avkall på visse rettigheter.
«Å få mat og drikke» (1 Kor 9,4). Her står mat og drikke for økonomisk støtte i
alminnelighet. Som apostel hadde Paulus rett til materiell støtte fra dem han tjente.
Andre religiøse ledere på hans tid benyttet seg av slikt. Men ikke Paulus. Han forsørget
seg ved å lage telt (Apg 18,3).
«Å ha med oss en troende søster som ektefelle» (1 Kor 9,5). En gift apostel
fikk dra på misjonsreise med sin kone for menighetens regning. Eksempler på
misjonærpar er Priska og Akvilas (Rom 16,3) og Andronikos og Junia (Rom 16,7).
Men Paulus var ugift (1 Kor 7,8). Han kunne gifte seg og nyte godt av retten til å bli
ledsaget av en kone, med økonomisk støtte til begge.
«Å slippe å arbeide» til livets opphold (1 Kor 9,6). Paulus og Barnabas hadde
rett på lønn for sitt misjonsarbeid (1 Kor 9,4–6). Paulus var teltmaker (Apg 18,3),
men vi vet ikke hva Barnabas var av yrke. Vi vet at han var svært gavmild (Apg
4,36–37), og dermed var han villig til å forsørge seg selv.
I 1 Kor 9,7–11 utdyper Paulus tanken fra 1 Kor 9,6 for å vise at det er rimelig at
menigheten lønner ham og Barnabas (9,11–12). Herren har jo «bestemt at de som
forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet» (9,14; jf. 1 Tim 5,18). «Likevel har vi
ikke gjort bruk av vår rett», skriver Paulus (1 Kor 9,12). Slik bruker Paulus seg selv
som eksempel på selvfornektelse (1 Kor 9,1–18) og argumenterer for at dette gagner
forkynnelsen av evangeliet i Korint (1 Kor 9,19–23).
Hva har du krav på, men som det kan være bedre å gi avkall på for å kunne vitne mer effektivt
for Herren?
Etter å ha gitt et eksempel på selvfornektelse fra sitt eget liv, tar Paulus opp spørsmålet
om avgudsdyrkelse. På et vis tar 1. Korinter 10 opp tråden fra 1 Kor 9,27, der Paulus sier
at han viser selvdisiplin så han ikke skal komme til skamme. Han vil at korinterne
skal følge hans eksempel, men at Jesus er det beste forbildet (1 Kor 11,1).
Les1 Kor 10,7–11. Hvilke synder begikk Israel i ørkenen, og hvorfor ble deres synder enda verre
av de privilegiene de fikk?
I 1 Kor 10,1–5 henviser Paulus til Guds folks tid i ørkenen. Ordene om skyen
og havet minner oss om Guds ledelse, nærvær og beskyttelse. Mat og drikke står for
Guds forsyn. Paulus kaller Israels opplevelse i skyen og havet en dåp, en parallell til
kristen dåp. Når Paulus snakker om mat og drikke, viser han også til nattverden.
Med andre ord lærer 1. Korinter 10 at kristne på sett og vis gjør seg de samme
erfaringene som Israel. Men Paulus minner om Israels historie fordi han ikke vil historien
skal gjenta seg. Trass i alle sine privilegier, var det mange i Israel som likevel
begjærte det onde (1 Kor 10,6), som avgudsdyrkelse (10,7) og seksuell umoral (10,8).
Derfor er det ikke så rart at Gud «forkastet … de fleste av dem» (10,5).
Det er lett å peke på det gamle Israel og si at de begikk grov synd. Men Paulus
sier de kristne risikerer å begå lignende synder enda de har det store privilegiet
å kjenne til Kristi historie. Dette går tydelig frem av advarselen: «Derfor må den
som tror han står, passe seg så han ikke faller!» (1 Kor 10,12). Uttrykket «som tror»
antyder at noen i menigheten ikke skjønte at de stod i fare for å begå disse syndene.
Løper vi samme risiko i dag?
«Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!» Hvem har vel
ikke opplevd virkeligheten bak denne advarselen?
Bibelen sier at Gud ikke vil tillate at vi blir fristet ut over evne, for «når dere blir fristet, vil han
vise en utvei, slik at dere kan holde ut» (1 Kor 10,13). Hvorfor har vi da så lett for å falle i synd?
Les1 Kor 10,5–22. Hvorfor må vi flykte fra avgudsdyrkelse?
I 1 Kor 10,14–22 tar Paulus opp igjen spørsmålet om mat ofret til avguder. I
dag kan det å ofre mat til avguder virke fremmed for mange kulturer, men i bibelsk
tid var det vanlig. Når dyr ble ofret til gudene i hedenske templer, fikk prestene en
del av kjøttet og solgte det videre. Noe havnet på torget. Siden dette kjøttet ikke
ble holdt adskilt fra annet kjøtt som også ble solgt der, kunne en kristen komme til
å kjøpe kjøtt som var ofret til avguder uten å vite det. Apostelens råd er at kristne
gjerne kan kjøpe slikt kjøtt.
Men selv om kjøtt som før hadde blitt ofret i et tempel, kunne spises av kristne
i hjemmet (1 Kor 8,1–13), var det likevel forbudt for kristne å gå inn i hedenske
templer og delta i festene. Kriteriet er tydelig: Kristne kan spise dette kjøttet hjemme
fordi avgudene ikke finnes (1 Kor 8,4). Men de må ikke delta i hedenske seremonier,
for det er å tilbe onde ånder (1 Kor 10,20–21). Å delta i hedenske ritualer er det
samme som å ha samfunn med onde ånder (1 Kor 10,20) slik det å delta i nattverden
er å ha samfunn med Kristus (1 Kor 10,16).
Derfor sier Paulus: «Dere kan ikke drikke både Herrens beger og onde ånders
beger. Dere kan ikke delta både ved Herrens bord og ved onde ånders bord.» (1 Kor
10,21) Som Jesus sa: «Ingen kan tjene to herrer» (Matt 6,24).
Paulus lærer at Gud forventer helhjertet lojalitet. Han antyder at avgudsdyrkelse
vekker Guds misunnelse (1 Kor 10,22). For at det ikke skal skje, gir Paulus en
ufeilbarlig regel mot avgudsdyrkelse i 1 Kor 8,4–6 og henviser til 5 Mos 6,4–5: «Hør,
Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt
hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5 Mos 6,4–5) Til denne tanken om å
elske Gud over alle ting i 5 Mos 6,5 tilføyde Jesus: «Du skal elske din neste som deg
selv» (Mark 12,31; se også 3 Mos 19,18).
En avgud trenger ikke å være av stein. Vi kan lage avguder av nesten alt. Hvilke avguder bør du
flykte fra?
I 1 Kor 8,1–3 sier Paulus at kjærligheten til Gud beskytter mot avgudsdyrkelse.
Denne tanken utdyper han i 1 Kor 10,23–11,1. I 1 Kor 8,3 taler han om
kjærlighet til Gud. Han sier: «Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste»
(1 Kor 10,24). Dette er kjærlighet til andre.
I 1. Korinter 10 gjør Paulus det Jesus gjorde i Mark 12,28–31, nemlig å binde
sammen lovens to store bud: kjærligheten til Gud fremfor alt og kjærligheten til
andre. I fortellingen om den rike unge mannen (Mark 10,17–22) forener Jesus disse
to formene for kjærlighet, og han gjør det ved å henvise til 5 Mos 6,4 (se Mark 10,18)
og den andre tavlen i dekalogen (se Mark 10,19). Den rike unge mannens problem
var at han elsket sine ting mer enn han elsket Gud og sin neste (Mark 10,22). Han
satte sine skatter på jorden høyere enn skattene i himmelen. Pengene var viktigere
enn de fattige (Mark 10,21). Han var avgudsdyrker.
I tråd med Jesu lære viser Paulus til at prinsippet om å elske Gud over alt og sin
neste som seg selv, skal anvendes på de hypotetiske situasjonene han nevner i 1 Kor
10,27–28. Det betyr at selv det som er lovlig, ikke alltid er nyttig eller oppbyggelig,
for det kan krenke andres samvittighet (1 Kor 10,23). Dette prinsippet er mesterlig
sammenfattet i ordene «Gjør alt til Guds ære!» (1 Kor 10,31). Ved å si at alt må
gjøres til Guds ære antyder Paulus at avgudsdyrkelse kan gi seg de forskjelligste
utslag, for alt som tilraner seg den ære som bare tilhører Gud, er en form for avgudsdyrkelse
(Jes 42,8).
Paulus’ ord i 1 Kor 10,31–11,1 er konklusjonen på kapitlene 8–10. Han gjør
det klart at han ikke var ute etter sitt eget beste, men «alle de andres, så de kan bli
frelst» (1 Kor 10,33). Slik var Kristus hans forbilde (1 Kor 11,1).
Hvordan kan du bli bedre til å elske din neste som deg selv?
Ellen G. White: «Idolatry at Sinai», s. 315–330 i Patriarchs and Prophets; Alfa og
Omega, bd. 1, s. 294–307.
«Tenk så mye godt vi kunne utrette om vi gjorde riktig bruk av kontakten med hverandre!
Alle som har fått del i de himmelske goder, plikter å kaste lys over andres vei
… Da vil alle som virkelig elsker Gud, oppgi avgudsdyrkelsen av seg selv.» – Ellen
G. White: i The Advent Review and Sabbath Herald, 18. november 1884, s. 730.
«Paulus oppfordret sine trossøsken til å spørre seg hvilken innflytelse deres
ord og gjerninger ville ha på andre, og til ikke å gjøre noe (om det så i seg selv
var uskyldig nok) som kunne se ut som om de bifalt avgudsdyrkelse eller krenket
skruplene hos dem som var svake i troen. ‘Men enten dere spiser eller drikker, eller
hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!’ …
Apostelens advarsel til menigheten i Korint gjelder til alle tider og passer spesielt
godt i vår tid. Med avgudsdyrkelse mente han ikke bare tilbedelse av avguder, men
også selvopptatthet, kjærlighet til eget behag, tilfredsstillelse av appetitt og lidenskap.»
– Ellen G. White: The Acts of the Apostles, s. 316, 317; Alfa og Omega, bd. 6, s. 219.
«Hvis du ser at du hindrer Guds verks fremgang ved å gjøre noe du har full rett
til å gjøre, så avstå fra det. Gjør ikke noe som vil lukke andres sinn for sannheten …
Vi kan ha lov til alt, men ikke alt gagner.» – Ellen G. White: Testimonies for the
Church, bd. 9, s. 215.
Forslag til samtale
Ifølge Paulus kan en moden kristens oppførsel iblant hemme en umoden kristens vekst. Tenk på
situasjoner der det kan skje. Hvorfor er prinsippet om å elske Gud over alt, og sin neste som seg
selv, den eneste måten å håndtere utfordringen på?
Hvilke avguder kan selv kristne komme til å tilbe om de ikke passer seg? Hvilke gode ting kan bli
avguder? Og hvordan vet du når noe du setter stor pris på, har blitt en avgud?
Paulus sier han kjempet mot seg selv og tvang kroppen til å lystre så han ikke skulle komme til kort
når han forkynte evangeliet (1 Kor 9,27). Hva kan gjøre at man kommer til kort som forkynner av
evangeliet?
I 1. Korinter 10 tar Paulus opp avgudsdyrkelsens farer og sier: «Hold dere langt bort fra avgudsdyrkelsen!»
(1 Kor 10,14). Hva er så farlig med avgudsdyrkelse?
Ovid Elbert Davis ble født i Michigan i 1868. I 1902 ble han inspirert av Ellen G. Whites
oppfordringer til å bli misjonær. Han fullførte et kurs for bibelarbeidere og takket ja til å
jobbe blant urfolket, først i Alaska, deretter i Britisk Columbia.
I januar 1906 bestemte Generalkonferansen at Davis skulle sendes til Britisk Guyana, dagens
Guyana. Han giftet seg med Carrie Rosley i april, og sammen reiste de til sitt nye misjonsfelt.
De første to årene delte Davis ut litteratur. Men i 1910 startet han en ny menighet 25 mil
oppover elven Barama. Dette skulle bli starten på Rio Paruime-misjonen.
Samme år kom en uventet forespørsel. Urfolk fra dype skogsområder som aldri før hadde hatt
kontakt med hvite mennesker, ba om å få lære om frelsen.
De hadde hørt om adventistene gjennom andre urfolk fra misjonen ved Tapagruma Creek. Det
gikk historier om en gammel høvding som hadde blitt besøkt av en «lysende skikkelse». Denne
skikkelsen hadde fortalt dem om skapelsen, syndens opprinnelse, den lovede frelseren – og Jesu
gjenkomst. Han lærte dem å holde sabbaten og leve sunt. Og han sa: En mann med en svart bok
skal komme og lære dere mer.
Reisen tok Davis to måneder: 29 dager med båt, 10 dager til fots gjennom tett regnskog. Han
kom frem – med sin svarte bok, Bibelen. Han underviste, og etablerte tre misjonsstasjoner. 187
mennesker tok et standpunkt: De ville følge Guds bud og troen på Jesus.
Han bygde tre kirker og begynte å undervise dem i de grunnleggende trospunktene. Han lærte
dem også en sang på engelsk: There’s Not a Friend Like the Lowly Jesus.
Året etter vendte Davis tilbake. Rett før avreise klaget han over feber og hjerteproblemer. Den
siste linjen i dagboken hans lyder: Mandag 17. juli – dagen ble brukt til videre undervisning og
navngivning av folket.
Navngivning betydde at de nye troende ønsket seg nye navn, navn som viste at de ville følge
den kristne Gud.
Historien er hentet fra Adventistenes digitale leksikon. Du finner flere misjonshistorier på
encyclopedia.adventist.org. Fortsettelsen kommer neste uke.