Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver, særlig det å tale profetisk
(1 Kor 14,1).
Som menneskekroppen er menigheten én, men har mange deler, alle med ulike
roller, funksjoner og gaver. Når de åndelige gavene utøves i kjærlighet, fremmer de
en enhet som gjenspeiler den treenige Guds karakter.
Denne uken ser vi på 1. Korinter 12–14 og læren om åndelige gaver. Dette er en
del av en litt større enhet der Paulus tar opp kristen oppførsel i religiøse sammenhenger
(1 Kor 11–14). Han er mest opptatt av problemet med uorden i menigheten.
Hans svar på problemet er at menigheten er et legeme der ulike deler har forskjellige
roller som bidrar til at «Kristi kropp bygges opp» (Ef 4,12). Kort sagt ga Gud menigheten
åndelige gaver som skulle bidra til enhet i mangfoldet.
Paulus har fremdeles problemet med splittelse i tankene, som han tok opp i de
fire første kapitlene i 1. Korinter, og hvor svaret på manglende enhet i menigheten er
enhet i Kristus. Nå utdyper han denne tanken ved å legge frem sin forståelse av de
åndelige gavenes rolle. Ifølge ham er enheten i Kristus og Ånden det eneste som kan
hindre splittelse.
Paulus innleder et nytt tema i 1 Kor 12,1 med ordene «når det gjelder». De lærde
strides om hvorvidt han snakker om «åndelige gaver» eller «åndelige mennesker»,
for det greske uttrykket tōn pneumatikōn tillater begge tolkninger. «Åndelige gaver»
er å foretrekke i lys av 1 Kor 12,4, der Paulus tydelig snakker om åndelige
gaver. I 1 Kor 12,2–3 påpeker Paulus at Åndens første gave er frimodig bekjennelse
av at Jesus er Herre (1 Kor 12,2–3). I nytestamentlig tid var det å si at Jesus er
Herre det samme som å si at keiseren ikke er det (Apg 17,7; også Joh 19,12; Joh 19,15). Dette
ble regnet som oppvigleri mot keiseren og kunne straffes med døden.
Jesus og Paulus understreket at troen på Gud – selv i møte med forfølgelse og
dødstrussel – er en Åndens gave. Faktisk er troen den mest fundamentale gaven.
Derfor er det ingen overraskelse at tro står øverst på listen i 1 Kor 13,13. At
troen er en åndelig gave fremgår av det Paulus sier i 1 Kor 12,9. Men det finnes
også mange andre gaver. Det at Den hellige ånd deler ut de ulike gavene «til hver
enkelt slik han vil» (1 Kor 12,11), viser at alle er nødvendige.
Gjentagelsen av «forskjellige» understreker gavenes mangfold. Det Paulus kaller
«Åndens gaver» i 1 Kor 12,1, utdypes i vers 4–6 fra tre ulike synsvinkler:
«gaver» (charisma), «tjenester» (diakonia), og «virkninger» (energēma). Ordene
betyr forskjellige ting, men parallellismen i teksten gjør at man ikke bør skille skarpt
mellom dem. Man skal også merke seg at Åndens gaver skal fremme enhet ut fra
Guds treenige vesen (se også Ef 4,8–11). Ånden gir gaver til de kristne, men det
er Gud som gir dem kraft til å tjene Kristus i trosfellesskapet (1 Kor 12,5–6). Hver
kristen får gaver tildelt individuelt (1 Kor 12,11), men alle gavene skal komme trosfellesskapet
som helhet til gode.
Legg igjen merke til Paulus’ vektlegging av enhet. Hvorfor er dette så viktig for menigheten?
Den vektleggingen av enhet som innledes i 1 Kor 12,4–6 («den samme» Ånd, «den
samme» Herre og «den samme» Gud), utdypes i resten av 1. Korinter 12. Dette
fremgår av Paulus’ bruk av uttrykk som «den ene og samme Ånd» (12,11), «kroppen
er én» (12,12), «én kropp» (12,12–13; 12,20), «én Ånd» (12,13 [to ganger]), «samme
omsorg for hverandre» (12,25).
Ved siden av begrepet enhet fremhever Paulus mangfoldet av kroppsdeler i Kristi
kropp med uttrykk som «mange lemmer» (1 Kor 12,12; 12,20), «ble vi alle døpt» (12,13),
«består ikke av én kroppsdel, men av mange» (12,14), «hele kroppen» (12,17),
«hvert enkelt» (12,18), «kroppsdelene» (12,22–23), «alle lemmene» (12,25). Denne
vektleggingen av både enhet og mangfold indikerer at åndelige gaver skal fremme
enhet med mangfold.
Denne enheten i mangfoldet må gjenspeile Guds karakter. Faderen er én person,
Sønnen er en annen person, og Den hellige ånd er en annen. De tre opprettholder
sin egenart samtidig som de arbeider sammen for å bygge opp menigheten og gi den
kraft til misjon (1 Kor 12,4–6; Ef 4,11–13).
Les1 Kor 12,12–31. Hvorfor er sammenligningen én kropp med mange deler et godt bilde på
menigheten og dens medlemmer?
En viktig tanke i 1. Korinter 12 er at selv om kroppsdelene hver for seg er så forskjellige
fra hverandre (12,15–20), er alle avhengige av hverandre (12,21–26). Føttene
trenger øynene for å se hvor de skal gå, og øynene kan ikke røre ved noe – det kan
bare hendene. Og tanken om at noen av legemsdelene er svakere (12,22) eller mindre
ærefulle (12,23) enn andre, er bare en illusjon, for alle er nødvendige (12,22).
Korinterne hadde dessverre en tilbøyelighet til å sette noen gaver høyere enn
andre. For å unngå dette, henledet Paulus oppmerksomheten på kjærligheten, som er
«en enda bedre vei» (1 Kor 12,31). Uansett hvilken gave det dreier seg om, er den til
glede for Gud bare den brukes med kjærlighet og omtanke.
«Kjærligheten er ikke én gave blant mange. Den er det som gjør at alle gavene når
sitt endemål.» – «1 Corinthians» i Andrews Bible Commentary: New Testament
(Berrien Springs, MI: Andrews University Press, 2022), s. 1643.
Les1 Kor 13,1–7 og 1 Pet 4,8–11. Hvilken rolle spiller kjærligheten når det gjelder åndelige
gaver?
1. Korinter 13 lærer at det bare er med kjærlighet at de åndelige gavene kan brukes
rett. Paulus starter 1 Kor 13 med å vise til gavene i 1 Kor 12, bare for å understreke
at de er verdiløse om de ikke er drevet av kjærlighet. Kunnskap (1 Kor 12,8) og
tro (1 Kor 12,9), og selv en tro som «kan flytte fjell» (1 Kor 13,2), er ingenting
uten kjærlighet (1 Kor 13,2). Uten kjærlighet blir tungetale (1 Kor 12,10; 1 Kor 12,28; 1 Kor 12,30) til
«drønnende malm eller en klingende bjelle» (1 Kor 13,1). Og selv profetiens gave er
ingenting uten kjærlighet (1 Kor 13,2).
I 1 Kor 13,4–7 tar Paulus for seg hva kjærligheten er og ikke er, og hva
den gjør og ikke gjør. De verbene han bruker for å beskrive kjærligheten, viser at
kjærlighet ikke er noe vi føler, men noe vi lever. Paulus nevner at kjærligheten
er tålmodig
viser godhet
gleder seg i sannheten
utholder alt
tror alt,
håper alt
tåler alt.
Derimot
misunner ikke kjærligheten
den skryter ikke
er ikke hovmodig
krenker ikke
søker ikke sin egen [rett]
er ikke oppfarende
gjemmer ikke på det onde
og gleder seg ikke over urett.
Disse til sammen 15 verbene er en god rettesnor for passende oppførsel i utøvelsen
av gaver. Det er verdt å merke seg at denne drøftelsen av kjærlighetens sanne
natur er plassert mellom 1. Korinter 12 og 14, der Paulus tar opp konflikten om de
åndelige gavene. Kjærligheten er nemlig nøkkelen til en forstandig bruk av åndelige
gaver. Kjærligheten står også side om side med troen og håpet. «Men størst blant
dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13).
Hvorfor er kjærligheten så viktig for vår tro? Finnes det noen bedre måte å erfare Guds kjærlighet
på enn ved å forsøke å gjenspeile den overfor andre?
Hva med tungetalens gave? I tråd med gavens utfoldelse andre steder i Bibelen
(Mark 16,17; Apg 2,1–13; Apg 10,44–48; Apg 19,6), er tungetalen i 1. Korinter trolig den åndsgitte
evnen til å tale på fremmede språk.
Paulus nevner tungetalens gave i listen over gaver i 1 Kor 12,8–10 (se også
1 Kor 12,28; 1 Kor 12,30; 1 Kor 13,1; 1 Kor 13,8). Men han nevner den flere ganger i 1. Korinter 14. Det greske ordet
glōssa («tunge») forekommer over tjue ganger i 1 Kor 12–14, med femten tilfeller
bare i 1. Korinter 14. Dessuten opptrer det greske ordet heteroglōssos («en annen
tunge») i 1 Kor 14,21. Det høye antallet henvisninger til tungetalens gave tyder
på at Paulus var spesielt opptatt av denne saken. Menigheten i Korint misbrukte
gaven, og det førte til uorden og forvirring på gudstjenesten (1 Kor 14,23; 1 Kor 14,27; 1 Kor 14,33; 1 Kor 14,40).
Når tungetale må følges av evnen til å tolke den, er det for at den skal være forståelig
(1 Kor 14,9), ellers har det ikke noe for seg å bruke gaven (1 Kor 14,6). Dette forklarer
hvorfor Paulus legger så stor vekt på tolkning og forståelse. Han kritiserer ikke
tungetalen som sådan, men (som vi skal se i morgen) den overdrevne betydningen
korinterne tilla den, og som førte til at profetiens gave ble forsømt.
Her må man merke seg at selv om Paulus gjerne så at alle korinterne kunne tale
fremmedspråk (1 Kor 14,5), forventet han ikke at det skulle skje (1 Kor 12,10). Så tanken
om at «alle må tale i tunger før de kan si at de har fått Den hellige ånds dåp, er en
forvrengning av Paulus’ lære i 1. Korinter 12 og 14.» – Raoul Dederen, Handbook of
Seventh-day Adventist Theology, elektronisk utgave, bd. 12 i Commentary Reference
Series (Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association, 2001), s. 620.
Har dere noen i menigheten som kan andre språk? Hvordan kan de bruke dette til å nå andre
for Kristus? Hvordan kan dette gjøre det lettere å forstå hva den tungetalen Paulus snakker om
egentlig er?
Profetiens gave har en fremtredende plass i Paulus’ omtale av Åndens gaver. Det er
interessant at profetiens gave vanligvis nevnes før tungetale (1 Kor 12,10; 1 Kor 12,28; 1 Kor 13,8).
Når tungetale nevnes først, er det kun for å understreke dens beskjedne betydning
sammenlignet med profetiens gave (1 Kor 14,4–6; 1 Kor 14,22).
LesEf 4,11–13 og 1 Kor 14,3–4. Hva står det om hensikten med Åndens gaver generelt og
profetiens gave spesielt?
Profetiens gave er ment til oppbyggelse, formaning og trøst (1 Kor 14,3; jf. Apg
15,32). Dette betyr at profeti handler mindre om å forutsi fremtiden enn om hvordan
man skal leve her og nå. Det greske verbet prophēteuō kan enten bety «å si noe på
forhånd» eller «å si noe på vegne av en annen». Den første betydningen finner vi
f.eks. i Apg 2,29–31 (jf. Am 3,7), der tanken om David som profet forklares som «å
forutse». Den andre betydningen finner vi i Apg 15,32, der Judas og Silas omtales
som profeter. Deres «profeti» besto imidlertid i å oppmuntre og styrke «brødrene
med mange ord».
Fra Efeserbrevet 4,11–13 vet vi at Åndens gaver ikke opphørte med aposteltiden.
De skulle være der hele tiden (Apg 2,39). Men hvis noen hevder å være profet, må de
bedømmes ut fra Skriften. Grovt sett er det fire regler som skal være oppfylt. For det
første går deres ubetingede forutsigelser alltid i oppfyllelse (5 Mos 18,22; Jer 28,8–9).
For det andre må budskapet stemme overens med tidligere profeters budskap (5 Mos
13,1–3; Jes 8,20). For det tredje viser livsførselen deres at de er forpliktet på Kristus
(1 Joh 4,1–3). For det fjerde sa Jesus at falske profeter kan kjennes på sine frukter
(Matt 7,15–20). Dette gjelder også sanne profeter.
Åpenbaringen tyder på at profetiens gave er et av restmenighetens kjennetegn
(Åp 12,17; Åp 19,10). De fleste syvendedagsadventister tror Ellen G. White fikk
profetiens gave og at den gjenspeiles i hennes skrifter.
Hvilke grunner har vi til å tro på Ellen G. White som profet? Hvilke spørsmål gjenstår om hennes
rolle og autoritet?
Roswell F. Cottrell: «Spiritual Gifts», s. 5–16, i Ellen G. White: Spiritual Gifts, bd. 1.
«La mennesker gå ut og arbeide i tillit til Herren, så vil han gå med dem og overbevise
og omvende sjeler. En arbeider kan være en god taler, en annen en god skribent,
en annen kan ha evnen til oppriktig, alvorlig og inderlig bønn, en annen kan ha
sangens gave. En annen kan ha en spesiell evne til å forklare Guds ord klart og tydelig.
Og hver gave må bli en kraft for Gud fordi han samarbeider med arbeideren. Til
én gir Gud visdommens ord, til en annen kunnskap, til en annen tro. Men alle skal
arbeide under det samme hode. De ulike gavene fører til et mangfold av gjerninger,
‘Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle’ (1 Kor 12,6).
La ingen forakte de antatt mindre gavene. La alle gå til verket. La ingen folde
hendene i vantro fordi han ikke tror at han kan utrette noe stort. Slutt å se på deg
selv. Se på din leder. Gjør det du kan i ydmykhet, oppriktighet og kjærlighet.» –
Ellen G. White i The Advent Review and Sabbath Herald, 12. april 1906.
«Vi trenger alle den hjelpen vi kan få fra andre. Gud vil arbeide med andre sinn
enn vårt. De ulike gavene som er gitt til forskjellige mennesker, skal smelte sammen
og ‘utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp,’ (Ef 4,12) …
Det vil alltid ligge hindringer foran oss, men vi skal følge vår leder og møte vanskelighetene
sammen, hånd i hånd.» – Ellen G. White: The Upward Look, s. 141.
Forslag til samtale
Tenk litt mer på profetiens gave. Hvorfor er profeti viktigere enn tungetale som ikke blir tolket? Les
eventuelt 1 Kor 14 om igjen for å oppsummere Paulus’ argumenter.
Snakk sammen om Ellen G. White og hennes liv og tjeneste, og om hvorfor vi tror at hun hadde
profetiens gave. Hvilke store velsignelser får vi av denne gaven? Hvilke utfordringer ligger det i å
vite hvordan vi best kan bruke gaven?
Tenk på tre til fem mennesker som virkelig elsker deg. Hvordan vet du at kjærligheten er ekte? Hva
sier dette om hvorfor Paulus snakket så mye om kjærlighet da han drøftet Åndens gaver?
Kjærlighet er viktig, men hvorfor må den ikke være det eneste kriteriet når vi skal avgjøre om noen
snakker sant og er verdt å høre på?
Ovid Elbert Davis dikterte sin siste dagboknotat til guiden: Gud har spesielt velsignet denne
reisen. Jeg har etablert en misjon ved Paruime-elven, en ved fjellet Tulameng, og nå ved
fjellet Roraima. Vi ble ferdige med misjonen da jeg ble syk.
Misjonen ved Roraima ble offisielt etablert 25. juni 1911 – den første adventistmisjonen i
området. På dødsleiet lovet Davis at noen ville komme og fortsette undervisningen.
Han døde 31. juli av blackwaterfeber. Han ble gravlagt av høvding Jeremiah ved foten av
fjellet. Carrie, hans kone, reiste hjem til USA.
Etter hans død samlet urfolkene seg ved graven hver sabbat for å synge. De ba gjentatte
ganger om en ny lærer. Men det skulle ta 14 år før noen kom.
I 1918 oppdaget en oppdagelsesreisende en gruppe urfolk som sang There’s Not a Friend Like
the Lowly Jesus på engelsk. Han fant ut at de tok frem eiendelene til «bror Davis» og holdt en
enkel gudstjeneste.
I 1922, etter over ti år med venting, vandret høvding Jeremiah i fire uker til misjonskontoret i
Georgetown for å be om en lærer. I 1924 bestemte kirkens ledelse at de ikke kunne vente lenger
– til tross for budsjettkutt.
Året etter reiste W.E. Baxter og C.B. Sutton til Roraima. 25. oktober 1925 nådde de frem til
Davis’ grav. Høvding Jeremiah og sønnen hans kom med en bunke papirer. Der lå det et brev fra
Davis, datert 17. juli 1911. Det bekreftet at 130 personer ved Roraima hadde erklært at de ville
leve trofast etter evangeliet og adventistkirkens prinsipper.
Turen oppover fjellet sørget for å gi begge misjonærene malaria.
I august 1927, takket være en spesiell gave, kunne Arthur og Elizabeth Cotts fortsette arbeidet
Davis hadde startet.
Davis’ død rystet adventistene. Den ble et varig minne om at evangeliet skal nå alle – også de
mest avsidesliggende steder.
I dag bærer et adventistsykehus i Georgetown navnet hans. Og i 1956 ble «Davis Indian
Training School» ved Paruime en del av Mount Roraima-misjonen. På 1980-tallet var det over
1500 adventister blant «Davis’ indianere».
Historien er hentet fra Adventistenes digitale leksikon. Du finner flere misjonshistorier på
encyclopedia.adventist.org