Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten
(1 Kor 13,13).
Kjærligheten overvinner alt. Det er derfor Paulus hadde så mye å si om den.
Ordfamilien agapaō – det vanligste greske ordet for kjærlighet i NT – forekommer
over 135 ganger i brevene hans. Dette er nesten halvparten av alle forekomster i NT.
Dette burde si noe om det sentrale temaet i Paulus’ brev til menigheten i Korint.
Sist uke så vi at uten kjærlighet er alt verdiløst, også Åndens gaver. Denne uken
skal vi se nærmere på 1. Korinter 13 og den fantastiske skildringen av kjærligheten.
Som vi skal se, er ikke kjærlighet først og fremst en følelse, men en holdning, en
holdning som må komme til uttrykk i livet, i gjerninger og i ord, for ellers er den
ingenting.
Hva kjærligheten virkelig er og gjør, ser vi til fulle i Jesu liv.
Sist uke var vi inne på temaet kjærlighet, slik vi finner det i 1. Korinter 13. Her skal
vi gå mer i dybden på Paulus’ ord.
Les1 Kor 13. Sammenfatt det han sier om kjærligheten.
Paulus sier ikke at tungetale (1 Kor 13,1), profeti, forstand, kunnskap, tro (13,2) og
velvilje (13,3) er til ingen nytte. De er bare unyttige hvis de ikke drives av kjærlighet.
Den kjærligheten Paulus snakker om, rommes ikke av uttrykk som «jeg elsker
jordbær», «jeg elsker mine venner» eller «jeg elsker min ektefelle og mine barn».
Han snakker heller ikke om den kjærligheten vi ser på film. Og nei, det er ikke
erotisk kjærlighet, selv om avsnittet ofte brukes i brylluper.
Denne kjærligheten kan ikke kokes ned til hengivenhet, nestekjærlighet, dyd eller
velvilje. Men alt dette er mer eller mindre gode uttrykk for den. Denne kjærligheten
er en spesiell nåde som Ånden har tildelt oss. I 1. Korinter 13 er kjærligheten den
motivasjonen Ånden gir oss og som får oss til å handle med hengivenhet, nestekjærlighet,
dyd og velvilje. Den er en total forpliktelse av våre handlinger, følelser og
tanker overfor Kristus og vår neste.
Det er derfor agape er så viktig og nødvendig. I Kristi kraft kan vi ikke la kjærligheten
bli kald i våre hjem, kirker og nabolag. Vi har Kristi eksempel da han døde
for oss på korset. Finnes det noe bedre og sterkere uttrykk for slik kjærlighet? Selv
om vi aldri kan vise samme grad av kjærlighet, bør vi ved Guds nåde strebe etter å
åpenbare den så godt vi kan.
Har du noen eksempler på tilfeller der denne typen kjærlighet kunne ha gjort et sterkt positivt
inntrykk på en som trengte denne kjærligheten mer enn noe annet?
1 Kor 13,4–7 er kapitlets kjerne. Paulus retter fokus mot kjærlighetens særtrekk
– han viser hva den er og hva den ikke er, eller hva kjærligheten gjør og ikke gjør.
Han personifiserer kjærligheten slik at vi får et glimt av hvordan et menneske som er
fylt av Åndens kjærlighet ter seg. I skildringen av kjærligheten tar Paulus i bruk en
rekke verb. For ham handler kjærlighet mer om handling enn om følelser. Hva er det
så kjærligheten gjør?
Er tålmodig (makrothymeō).Makrothymeō betyr å vise tålmodighet, også når
det er vanskelig. Tålmodighet understreker også evnen til å bære over med hverandre
(Ef 4,2).
Er velvillig (chrēsteuomai).Chrēsteuomai forekommer bare her i NT, men
andre ord fra samme rot er vanlige andre steder. I Septuaginta (GT på gresk) forekommer
ord fra denne roten ofte i Salmene og viser til Guds godhet i forbindelse
med hans barmhjertighet (Sal 145,9). Da han sa at kjærligheten viser godvilje, mente
Paulus at ens kjærlighet til andre må speile Guds medfølelse og barmhjertighet mot
oss.
Utholder (stegō) alt. De lærde diskuterer om stegō betyr «å dekke til», det vil
si å tie om noe (som også innebærer beskyttelse), eller «å holde ut», i betydningen
utholdenhet. Begrepet utholdenhet går tydelig igjen i 1 Kor 9,12 og får de fleste
tolkere og bibeloversettere til å anse dette alternativet som det mest sannsynlige.
Tror (pisteuō) alt.Pisteuō kommer fra samme rot som det greske ordet for tro
(pistis). I 1. Korinter 13 betyr det å tro på alt, at man lar tvilen komme hverandre til
gode.
Håper (elpizō) alt. I NT viser verbet elpizō alltid til troen på eller forventningen
om at noe godt vil skje.
Tåler (hypomenō) alt. Det er neppe noen forskjell på verbene stegō og
hypomenō i 1 Kor 13,7. De er synonymer og betyr utholdenhet i motgang. Paulus
bruker hypomenō i slutten av verset for ikke å gjenta stegō. Når han gjentar det
samme begrepet, men med et annet ord, understreker han at det er troen og håpet
som står i fokus. Med andre ord varer kjærligheten ved at man tror og håper.
Sammenlign 1 Kor 13,4–7 og Gal 5,22–23. Hvilke fellestrekk finner du mellom de to avsnittene?
Hvordan kan vi vise slik kjærlighet?
Les1 Kor 13,4–7. Hvorfor nevner Paulus negative og ikke bare positive sider ved kjærligheten?
I går så vi på syv ting kjærligheten gjør. I dag skal vi se på åtte ting den ikke gjør. Kjærligheten …
Misunner ikke (zeloō). Zeloō kan brukes positivt, som i «vær ivrige etter å få
[zeloō] de største nådegavene» (1 Kor 12,31), «søk åndsgavene med iver [zeloō]» (1
Kor 14,1), og «vær ivrige etter [zeloō] å tale profetisk» (1 Kor 14,39). Men her, som i
Apg 7,9, er det negativt. Det er OK å ønske seg åndelige gaver, men ikke å misunne
begavede personer. Det fører til splittelse (1 Kor 3,3).
Skryter ikke (perpereuomai). Verbet perpereuomai antyder arroganse og
et ønske om å få ros av andre. Kjærligheten er imidlertid ikke selvopptatt. Dette
kommer enda tydeligere frem i det som følger.
Er ikke hovmodig (physioō). Verbet physioō forekommer i 1 Kor 8,1 i det
bemerkelsesverdige utsagnet «‘Kunnskap’ blåser opp, det er kjærligheten som
bygger opp». Det sikter til en som er oppblåst og selvhøytidelig.
Krenker ikke (aschēmoneo). Verbet aschēmoneo kan ha et bredt spenn av
betydninger. Stort sett betyr det imidlertid å opptre i strid med sosiale og moralske
standarder på en vanærende, skammelig, uanstendig eller upassende måte. Paulus
sikter trolig til det «sterke» partiets arrogante og uhøflige oppførsel overfor de
«svake» medlemmene i Korint (1 Kor 4,10; 1 Kor 8).
Søker ikke (zēteo) sitt eget beste. Dette minner om det Paulus sier i 1 Kor
10,24: «Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste.» Kjærligheten gir avkall
på egne rettigheter til fordel for andre (se studium 5). Der alle søker hverandres
beste, gagner det alle.
Er ikke oppfarende (paroxynō). Verbet paroxynō antyder en indre opphisselse
der man lett blir provosert til sinne. Det betyr at kjærligheten ikke er hissig eller
nærtagende.
Gjemmer ikke på (logizomai) det onde. Her har verbet logizomai en regnskapsførende
betydning: kjærligheten fører ikke regnskap med urett. Kjærlighet er
altså også å tilgi.
Gleder seg ikke (chairō) over urett. Ikke nok med at kjærligheten ikke noterer
seg andres urett, den finner heller ingen glede i urett. Når vi virkelig elsker andre,
gleder vi oss ikke over deres feil, men prøver å hjelpe dem.
Når vi leser 1 Kor 13,4–7, kan vi bli frustrerte fordi vi ser at vi ikke viser alle
disse kjennetegnene på kjærlighet. Paulus hadde trolig Jesus i tankene da han skrev
1. Korinter 13. Det er jo bare han som har vist alle kjærlighetens kjennetegn fullt ut.
Derfor er Paulus’ skildring av kjærligheten i bunn og grunn et portrett av Jesus.
Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8). Han elsker oss så høyt at han ga sin eneste Sønn (Joh
3,16). Jesus er kjærlighetens fulle uttrykk (Hebr 1,3). Vil vi vite hvordan kjærligheten
uttrykker seg, må vi se lenge på Jesus. Hvis vi ser nøye på hvordan Jesus
fremstilles i NT, ser vi at alle kjærlighetens positive trekk i 1. Korinter 13 kommer til
uttrykk i ham.
Jesus er tålmodig. «Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus
skulle vise hele sin tålmodighet [makrothymia] på meg som den første [den største av
syndere]» (1 Tim 1,15–16).
Jesus er velvillig. Bibelen sier at «Herren er god» (1 Pet 2,3). Ordet «Herren»
viser til Jesus i dette avsnittet. Uttrykket «god» gjengir det greske ordet chrēstos,
som kommer fra samme rot som verbet chrēsteuomai («å være velvillig») i 1 Kor
13,4.
Jesus har sin glede i sannheten. Jesus opplevde glede da han fulgte Faderens
vilje og opplevde hans kjærlighet (Joh 15,9–11; Joh 17,12–14).
Jesus bærer/tåler alt.Hebr 12,2–3 sier at Jesus «holdt … ut på korset … [han]
holdt ut en slik motstand fra syndere». Ingen har holdt ut så mye som Jesus (Fil 2,8).
Han gjorde dette for den glede han hadde i vente!
Jesus tror alt. Da Ananias tvilte på Paulus’ omvendelse (Apg 9,13–14), svarte
Jesus: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap» (Apg 9,15). Jesus ser ikke
mennesker bare slik de er, men slik de skal bli ved hans kraft.
På hvilke andre måter viser Jesus hva sann kjærlighet er?
Vi har sett at kjærligheten er tålmodig, vennlig, glad, utholdende, troende, håpefull
og utholdende fordi Jesus er alt dette. Når vi ser disse kvalitetene hos Jesus, er neste
skritt å etterligne ham. Det var Paulus’ ønske for korinterne. Men hvis vi fjerner
«ikke» i kjærlighetens åtte negative egenskaper, «får vi en ganske god beskrivelse
av korinternes oppførsel i menigheten: misunnelige, skrytende, arrogante, uhøflige,
egoistiske, lette å fornærme og ute etter å se hva andre gjør galt. Paulus skreddersyr
verbene han bruker her til situasjonen i Korint.» – Verlyn D. Verbrugge, «1
Corinthians», i The Expositor’s Bible Commentary: Romans-Galatians, revidert
utgave (Grand Rapids, MI: Zondervan, 2008), s. 372.
Korinterne hadde mye å lære. Det har vi også. Etter å ha beskrevet hva kjærligheten
gjør og ikke gjør, runder Paulus av med å understreke kjærlighetens evige
natur for å oppmuntre til utøvelse av ekte kjærlighet.
En dag vil vi ikke lenger trenge profetier, vi vil bare tale ett språk, og sviktende
menneskelig kunnskap vil vike for en helt ny kunnskap om Gud (1 Kor 13,12).
Åndens gaver vil ikke ta slutt før formålet med dem er oppfylt (1 Kor 13,10). Men
«kjærligheten tar aldri slutt» (1 Kor 13,8).
Når Kristus kommer tilbake, vil troen bli avløst av det å se (2 Kor 5,7), og det vi
lenge har håpet på, vil bli virkelighet (Rom 8,24). Og mest av alt vil kjærligheten
bestå som et symbol på vår treenige Guds vesen. Men i en viss forstand vil også
troen og håpet vare evig. Troen som frelseserfaring (Rom 4,3), og håpet som lengsel
og forventning om nye gleder og ny kunnskap på den nye jord, vil prege de frelstes
erfaring til evig tid. Men kjærligheten, Guds kjærlighet, vil alltid herske.
Veldig snart skal vi få se Herren ansikt til ansikt (1 Kor 13,12). Inntil den dagen
kommer, skal vi la vårt liv preges av disse tre: tro, håp og kjærlighet. Disse tre er
representative for kristenlivets fylde ved Ånden. Det er derfor det ofte ble snakket
om dem blant kristne (Rom 5,1–5; Gal 5,5–6; Ef 1,15; Ef 1,18; Ef 4,1–5). Men kjærligheten
er størst; det er tross alt den eneste av de tre som blir brukt til å beskrive Guds eget
vesen (1 Joh 4,8).
Tenk over uttalelsen «Gud er kjærlighet». Hvordan skal vi kunne forstå nøyaktig hva det betyr?
Og hvorfor er denne setningen så godt nytt for oss selv om vi bare kan forstå den delvis?
Ellen G. White: «The Need of Love», s. 545, 546 i Review and Herald, 28. august
1888.
«Bekjennelsen kan være aldri så høy, men den som ikke har hjertet fylt av kjærlighet
til Gud og sine medmennesker, er ikke en sann Kristi disippel. Selv om han skulle
ha stor tro og til og med har kraft til å gjøre mirakler, ville hans tro være verdiløs
uten kjærlighet. Han kan vise stor gavmildhet, men hvis han gir bort alt han eier
til de fattige av andre grunner enn sann kjærlighet, vil det ikke gagne ham i Guds
øyne. I sin nidkjærhet kan han til og med lide martyrdøden, men er han ikke drevet
av kjærlighet, vil Gud betrakte ham som en villfarende fantast eller en ærgjerrig
hykler.» – Ellen G. White: The Acts of the Apostles, s. 318, 319; Alfa og Omega,
bd. 6, s. 220, 221.
«Vi har flust med prekener. Det vi trenger mest … er kjærlighet til fortapte sjeler,
den kjærligheten som kommer i rike strømmer fra Guds trone. Sann kristendom
gjennomsyrer hele vårt vesen med kjærlighet. Den berører alle våre viktige deler,
hjernen, hjertet, hjelpende hender, og føttene slik at vi kan stå fast der Gud krever
at vi skal stå, og slik at vi ikke går krokveier og unngår de som er lamme. Kristi
brennende, fortærende kjærlighet til fortapte sjeler er livet i hele kristendommens
system.» – Ellen G. White: Lift Him Up, s. 134.
«Det er bare den kjærligheten som strømmer fra Kristi hjerte som kan helbrede.
Bare den som denne kjærligheten flyter i som sevjen i treet eller blodet i kroppen,
kan gi den sårede sjel livskraften tilbake.» – Ellen G. White: Education, s. 114.
Forslag til samtale
Er Paulus’ liste over kjærlighetens positive egenskaper uttømmende? Hvis ikke, hvilke andre
elementer vil du tilføye til listen?
Hva tror du Paulus mente med befalingen «Jag etter kjærligheten» (1 Kor 14,1)? Hva har dette å
gjøre med det han sier i 1 Kor 13,4–7?
Hvilke av kjærlighetens kjennetegn har du mest behov for i din hverdag? Hvilke er det mest bruk
for i din lokale menighet? Og hvorfor sammenligner Paulus kjærligheten med gaver som profeti,
tungetale og kunnskap (1 Kor 13,8)?
Paulus antyder at kjærlighet er den beste løsningen på manglende enhet blant medlemmene i
Korint. Hvordan kan dette overføres til dagens menigheter?
Forfatter og sted er anonymisert av hensyn til sikkerhet
Morgenen startet med en lengre bønn enn vanlig. Etter mange utfordringer med å få
oppholdstillatelse i et land vi ikke kan navngi, fikk min kone og jeg beskjed om at vi
kanskje kunne søke om midlertidig opphold hvis vi møtte opp personlig på immigrasjonskontoret.
Situasjonen vår var komplisert. Et teknisk problem med min kones pass gjorde at vi visste
hun sannsynligvis ville få avslag. Vi stod i fare for å måtte forlate landet. Jeg visste ikke hvor jeg
skulle vende meg, annet enn til Gud.
På kontoret fylte vi ut skjemaene og ventet. Damen bak skranken behandlet søknaden min
raskt, men stoppet da hun så på min kones pass. Forklaringene mine hjalp ikke. Hun mumlet:
«Dere må snakke med en general.»
Hjertet mitt banket. Jeg ba en stille bønn. Vi ble vist til et kontor i enden av en lang korridor.
Der satt en ung mann bak et stort skrivebord. Han smilte og sa: «Jeg er generalen.»
Han tok passene våre og fortalte at han studerte engelsk og håpet å jobbe i FN. Han spurte
ikke hvorfor vi var blitt sendt til ham.
Etter noen minutter med papirarbeid reiste han seg og sa: «Alt er klart. Kom tilbake i morgen
og hent oppholdstillatelsene.»
Jeg var lettet og forbløffet. Midt i alt kjente jeg et lite dytt fra Den hellige ånd. Jeg skrev ned
telefonnummeret mitt og ga det til generalen. «Hvis du vil øve på engelsk, kan vi gjerne møtes»,
sa jeg.
Senere samme dag sendte han melding: Oppholdstillatelsene var ferdige – vi kunne hente dem
allerede nå.
Frustrasjon og bekymring ble til takknemlighet. Gud hadde åpnet veien – raskt og uventet.
Men det stoppet ikke der.
Vennskapet mellom generalen og meg vokser stadig. Vi snakker ofte – om livet, om verdier –
og mens engelsken hans blir bedre, åpner Gud nye muligheter.
Men det største er ikke vennskapet. Det er å se hvordan Gud bruker hver eneste situasjon til
å fullføre sin hensikt. Vi kom til ham med vårt behov – og han svarte med å koble oss til selve
meningen med vårt arbeid.
Vi kaller et land «tildekket» når vi ikke oppgir navnet, for å beskytte liv og tjeneste.