Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom …
Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i
deres synder. (1 Kor 15,14–17)
Tenk at Paulus allerede i sin samtid måtte forholde seg til dem som fornektet de
dødes oppstandelse. Den gang så jo folk hva døden gjorde med kroppen. De visste
hvordan lik går i oppløsning, tørker inn til støv og til slutt blir til nesten ingenting.
Og de visste at folk også har vært døde lenge. De fleste har vært døde mye lenger
enn de har vært i levende live.
Folk den gang trodde ikke mer på de dødes oppstandelse enn folk i vår tid, i hvert
fall ikke menneskelig sett. Og det må ha vært et spørsmål Paulus tok opp.
Og det var også avgjørende viktig. Hvis Jesus ikke er oppstanden, er han ikke
den han sa han var, og da hadde korset ingen virkning, og våre synder er ikke betalt.
Fortvilelse er det vi sitter igjen med. Men Herren er oppstanden, har steget opp til
himmelen og kommer tilbake for å hente oss.
Denne uken skal vi se på 1 Kor 15 og det som står der om Kristi oppstandelse.
Noen i Korint lot seg påvirke av hedningenes verdensbilde og sa det ikke
fantes noen oppstandelse. Men Paulus sier Kristi oppstandelse er vårt eneste håp om
frelse.
Denne åpningen forbereder leseren på resten
av kapittelet og viser hvor viktig Kristi oppstandelse er for vår frelse (se også Rom
10,9–10). Hans oppstandelse er så viktig en del av evangeliet at det å fornekte den er
uforenlig med troen på Kristus.
1 Kor 15,1–4 sammenfatter Paulus’ budskap. Det spiller ingen rolle om uttrykket
«etter skriftene» sikter til bestemte avsnitt i GT eller til GT som helhet. Jesu død
og oppstandelse oppfyller Guds løfter i GT.
Les1 Kor 15,2; 1 Kor 15,11. Hvorfor settes begrepene tro og forkynnelse side om side? Hva er forholdet
mellom de to?
Alle som forkynner en oppstanden Kristus, må tro at oppstandelsen er en historisk
begivenhet. I så fall spiller 1 Kor 15,5–8 en avgjørende rolle i NT. Avsnittet gir
et solid skriftlig belegg for at Kristus ble sett av mange mennesker etter oppstandelsen
og at mange av dem fremdeles var i live da Paulus skrev brevet (1 Kor 15,6).
Paulus sier i bunn og grunn: Spør dem selv hva de så. Så sikker var han på at
Kristi oppstandelse var en realitet. Disse menneskene var øyenvitner. De var det
Jesus sa de skulle være, nemlig «vitner om dette» (Luk 24,48).
Hvilke grunner har vi til å tro på Kristi oppstandelse? Og hvilke andre ting tror vi på, enda vi ikke
har sett dem.
I 1 Kor 15,9–19 forklarer Paulus hvor alvorlige følgene av å fornekte oppstandelsen
er. Uten oppstandelsen er de kristne uten håp, her og i fremtiden.
Les1 Kor 15,9–19. Hva går vi glipp av hvis Kristus ikke har stått opp?
De fleste trodde ikke på oppstandelsen i oldtiden, spesielt ikke i den greske verden,
der man trodde på dualismen mellom kropp og sjel (at ved døden, svever sjelen bort
dit de dødes sjeler angivelig drar). Paulus innleder avsnittet i 1 Kor 15,12–19
med et retorisk spørsmål som viser hans forbløffelse: «Hvordan kan noen blant dere
da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde?» (1 Kor 15,12). For Paulus er
det utenkelig å benekte oppstandelsen, spesielt fordi det var så mange øyenvitner til
den (1 Kor 15,5–8). Men verre er det at uten oppstandelsen bygger deres håp på en
løgn, og de er fortsatt i sine synder.
Uten oppstandelsen er både forkynnelsen og troen tom (1 Kor 15,14). Det greske
ordet for «tom» er kenos. Dette er en god oversettelse, men den er for vid. Tolkerne
er uenige om hvorvidt kenos betyr «tom» i betydningen «uten sannhet» (altså
‘usann’), «uten resultat» (altså «uten resultat eller virkning») eller «uten hensikt»
(altså «uten formål», «forgjeves»).
Uansett hva den spesifikke betydningen er, i et scenario der oppstandelsen ikke
finnes, blir troen fremstilt som nytteløs, av det greske mataios (1 Kor 15,17). Selv om
mataios ikke er så forskjellig fra kenos, er tanken at hvis Jesus ikke lever, er troen
nytteløs, en villfarelse fordi syndene våre ikke er tilgitt (1 Kor 15,17). Vi ville være
falske vitner, vitner som bedrar og er bedratt (1 Kor 15,15).
Hvordan kan man forstå 1. Korinter 15 hvis de døde straks flyr til himmelen (eller helvete)?
Hvorfor er det så viktig å forstå at de døde sover?
Hvis Jesus ikke var i live, ville enhver forventning om fremtiden bare være villfarelse
(1 Kor 15,12–19). «Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde» (15,20).
Oppstandelsen er en historisk hendelse. Derfor kan vi være sikre på at alle som er
døde i Kristus, vil bli reist opp ved hans gjenkomst (15,20–23).
Les1 Kor 15,20–23. Hva vil det si at Jesus er «førstegrøden»?
Slutten på den nåværende onde tidsalder vil bli markert ved at de som døde i Kristus,
vil oppstå legemlig (1 Kor 15,24; Åp 20,5–6). Som den siste Adam vil Kristus overgi
riket til Faderen og bringe herredømmet over denne verden tilbake til ham (1 Kor
15,25–28). Det at Kristus underordner seg Gud (1 Kor 15,28), må forstås i lys av den
måten Adam og Kristus fremstilles i forhold til hverandre. Som den ultimate Adam i
frelsesplanen (1 Kor 15,45) underkaster Jesus seg helt og holdent Faderens vilje, noe
den første Adam ikke gjorde.
I 1 Kor 15,29–34 fortsetter Paulus tanken om det tåpelige i å fornekte Kristi
oppstandelse. Han bruker dåpen som illustrasjon fordi den er et symbol på den
kristnes forening med Kristus i hans død og oppstandelse (Rom 6,3–4; Kol 2,12). Det
gir ingen mening å benekte oppstandelsen. Men det som er vanskelig å forstå, er hva
Paulus mente med uttrykket «døpe for de døde» (1 Kor 15,29).
«Ulike forslag har blitt lansert, men det er bedre å tolke uttrykket som en
henvisning til at noen bestemte seg for å la seg døpe slik at de kunne gjenforenes
med sine døde kjære i oppstandelsen. Det kan også tenkes at beslutningen om å la
seg døpe var en respons på det eksemplariske livet til dem som var døde i Kristus. I
så fall ville det dreie seg om mennesker som ikke ble døpt i stedet for de døde, men
på grunn av de døde.» – «1 Corinthians,» Andrews Bible Commentary: New Testament
(Berrien Springs, MI: Andrews University Press, 2022), s. 1652.
For det andre ville det være meningsløst å risikere døden om det ikke var noen
oppstandelse (1 Kor 15,30–32). Da ville det være bedre å glede seg over denne
verdens gleder (1 Kor 15,32).
Tenk over Paulus’ ord i 2 Tim 1,12. Hvordan kunne han være så sikker på fremtiden? Og hva med
oss?
I 1 Kor 15,35–39 tar Paulus i korte trekk opp den oppstandnes kropp. Han
begynner avsnittet med to spørsmål: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp
har de?» (1 Kor 15,35). Dette svarer han på i 1 Kor 15,36–49.
Paulus bruker tre sammenligninger for å forklare hva som skjer i oppstandelsen.
I den første (1 Kor 15,36–38) påpekes det at kroppen er som et frø som først må
dø (eller opphøre å være et frø) for på mirakuløst vis å bli til en plante. Budskapet
er klart: Oppstandelsen er et Guds mirakel. For det andre understreker analogien
med kroppene (15,39–40) at Gud har gitt dyr og mennesker ulike slags kropper her i
verden, tilpasset det aktuelle miljøet. På samme måte vil våre kropper bli tilpasset
de nye omstendighetene i den himmelske verden. Denne tanken føres et skritt videre
med den tredje analogien om en himmelsk kropp (15,40–41), som understreker at
herligheten til den oppstandne kroppen overgår langt herligheten til det som kom
før, vår jordiske, falne kropp.
Denne tanken kan også belyses med fire kontraster mellom vår jordiske kropp
her og nå og den oppstandne kroppen. Førstnevnte er jordisk, forgjengelig, svak og
naturlig. Den oppstandne kroppen er derimot himmelsk, uforgjengelig, mektig og
åndelig (15,40–44). Dette betyr ikke at det ikke er kontinuitet mellom de to. Paulus’
bruk av det greske begrepet sōma («kropp») om både den begravde kroppen og den
oppstandne kroppen viser kontinuitet. Omvendt viser de fire kontrastene ovenfor
også brudd. Våre nye kropper (takk og lov) vil ikke være de samme som de forråtnende
kroppene vi har nå.
Paulus bruker ikke begrepet «åndelig» om en ikke-materiell eksistens. Et annet sted
sier han at Jesus «skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen
han selv har i herligheten» (Fil 3,21). Vi skal få virkelige kropper, men de skal ikke
slites ned eller forfalle. Siden alt vi kjenner til nå er forfall, sykdom og død, er det vanskelig
å forestille seg et liv uten disse tingene, men det er altså løftet vi har fått i Jesus.
Hvordan kan forsikringen om at kroppene våre skal forvandles til fullkommenhet hjelpe oss å
være robuste når det gjelder våre fysiske begrensninger i dag?
Les1 Kor 15,54–57. Hva sier avsnittet om vår endelige seier over døden?
Paulus innleder det siste avsnittet i 1. Korinter 15 med et spennende utsagn: «Kjøtt
og blod kan ikke arve Guds rike» (1 Kor 15,50). Mange bibellesere bruker dette til å
si at Paulus forsvarer en ikke-materiell eksistens i himmelen. Men sammenhengen
tyder på noe annet. Parallellismen i 1 Kor 15,50 antyder at «kjøtt og blod» er en
parallell til «det forgjengelige», slik «Guds rike» er en parallell til «uforgjengelighet».
Som i 1 Kor 15,42–49, setter Paulus også her den nåværende kroppen
(eller liket) opp mot oppstandelseskroppen. Den begravde kroppen er preget av
forgjengelighet og dødelighet, den oppstandne kroppen er preget av uforgjengelighet
og udødelighet (1 Kor 15,50; 1 Kor 15,53–54). Paulus sier altså at kroppen må gjennomgå en
radikal forvandling for at vi skal kunne arve himmelen.
Kort sagt bruker Paulus begrepene forgjengelighet og dødelighet om vår syndige
natur. I jødiske skrifter er «kjøtt og blod» et uttrykk for den falne menneskenatur,
og derfor må kroppen vår forvandles og renses for all ufullkommenhet ved hans
komme.
Først når vår forgjengelige natur legges av (1 Kor 15,54) og vi opplever herliggjørelsen
(15,51–53; 1 Tess 4,13–17), vil det bli kunngjort at «Døden er oppslukt, seieren
vunnet» (1 Kor 15,54). Da vil denne frimodige hymnen bli sunget: «Død, hvor er
din brodd? Død, hvor er din seier?» (15,55). Alt dette skjer ved Kristi gjenkomst
(15,51–52).
Ja, tenk: Vi lukker øynene i døden, og det neste vi opplever er Jesu gjenkomst,
når han vekker oss fra de døde. Om det så er tusener av år siden de døde, vil de
«brått, på et øyeblikk» bli gjort levende «ved det siste basunstøt. For basunen skal
lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.» (1 Kor 15,52)
Hvem har vel ikke beklaget seg over hvor kort livet er? I vår egen erfaring er det slik Jesu
gjenkomst vil virke. Kanskje vil vår første tanke ved hans gjenkomst være: «Oi, Herre, du kom
virkelig snart!» Hvordan kan denne tanken gjøre det lettere å godta det som oppleves som
«forsinkelsen»?
Ellen G. White: «God’s People Delivered», s. 635–652 i The Great Controversy; Alfa
og Omega, «Utfrielsen», bd. 8, s. 135–150.
«Kristi Guddom er den troendes garanti for evig liv. ‘Den som tror på meg,’ sa
Jesus, ‘skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i
evighet dø. Tror du dette?’ Her ser Jesus frem til tiden for sitt annet komme. Da skal
de rettferdige døde oppstå uforgjengelige, og de levende rettferdige skal bli tatt opp
til himmelen uten å se døden. Det mirakel som Kristus skulle til å utføre ved å vekke
Lasarus opp fra de døde, skulle representere oppstandelsen av alle de rettferdige
døde.» – Ellen G. White: The Desire of Ages, s. 530; Alfa og Omega, bd. 5, s. 85, 86.
«Jorden skalv voldsomt da Guds Sønns røst kalte frem de sovende hellige. De
fulgte kallet og kom ut, kledd i herlig udødelighet og ropte: ‘Seier, seier, seier over
døden og graven! Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?’ (Se 1 Kor 15,55.)
Deretter hevet de levende hellige og de oppstandne sin røst i et langt og gripende
seiersrop. Kropper som hadde gått i graven merket av sykdom og død, stod opp i
udødelig helse og kraft. De levende hellige blir brått forvandlet, på et øyeblikk, og
tatt opp sammen med de oppstandne, og sammen møter de Herren i luften. Å, for et
herlig møte! Venner som døden hadde skilt ad, ble forenet for aldri mer å skilles.» –
Ellen G. White: The Story of Redemption, s. 411, 412.
Forslag til samtale
Tenk på dem som ble øyenvitner til Kristi oppstandelse (Apg 1,22; Apg 2,32; Apg 3,15; Apg 4,33; Apg 5,30–32).
Hvordan kan vi cirka 2000 år etter denne hendelsen være «vitner» til hans oppstandelse?
Kristi oppstandelse er en viktig del av evangeliet (1 Kor 15,1–4). Uten oppstandelsen ville forkynnelsen
av Kristi død være meningsløs (1 Kor 15,14). Kristi død i seg selv ville være tomhet. Hvorfor? Hva
sier ditt svar om kraften i Kristi oppstandelse?
Tenk litt på Paulus’ tankevekkende ord: «Hvis de døde ikke står opp, så la oss spise og drikke, for i
morgen dør vi!» (1 Kor 15,32). Hva er poenget her?
Snakk om de døde. Hvorfor gir 1. Korinter 15 ingen mening hvis de frelste tas til himmelen straks
de dør?
Forfatter og sted er anonymisert av hensyn til sikkerhet
Min kone og jeg ba inderlig om hjelp til å starte en husmenighet i landet der vi tjener. Vi
visste at bare utlendinger ville komme i starten – men vi hadde tro på at Gud ville sende
lokale mennesker som han allerede hadde begynt å arbeide med.
Og det gjorde han.
Jeg møtte Salman en dag da jeg bestilte taxi. Vi begynte å snakke – og samtalen dreide snart
over på tro. Han fortalte at han hadde blitt kristen for to år siden, etter å ha søkt etter svar på
nettet.
Vi ble venner. En dag spurte jeg om han hadde kristne venner eller et fellesskap. Svaret
sjokkerte meg: «Nei. Jeg har aldri møtt en kristen før.»
Min kone og jeg inviterte ham til husmenigheten vår. Han kom, og ble. Da han giftet seg,
brakte han også kona si med seg. Hun ble også glad i Jesus.
En dag fortalte Salman om sin tro til broren Faisal. Til sin overraskelse svarte Faisal: «Jeg er
også kristen.»
Han hadde også søkt svar på nettet – og gitt hjertet sitt til Jesus.
Faisal ble med i husmenigheten. Han var sikker på at Gud hadde ført oss sammen. Han hadde
nylig besøkt en kirke, men ble bedt om å ikke komme tilbake – fordi hans bakgrunn gjorde det
forbudt.
Vi takket Gud for at vi kunne gi ham et sted å høre til.
Etter to år med stillhet og bønn, bestemte Salman og Faisal seg for å fortelle familien om
troen. Foreldrene aksepterte det. Andre familiemedlemmer vendte dem ryggen.
Be for Salman, Faisal og kona hans – at de fortsetter å vokse i troen. Og be for oss – at vi,
ledet av Ånden, får oppleve flere møter med søkende mennesker i dette landet der evangeliet ikke
er fritt tilgjengelig.
Vi kaller et land «tildekket» når vi ikke oppgir navnet for å beskytte liv og tjeneste.