I stor nød, med angst i hjertet og med mange tårer skrev jeg til dere. Jeg ville ikke gi
dere sorg, men la dere forstå hvor høyt jeg elsker dere. (2 Kor 2,4)
Paulus hadde det ikke alltid like lett. Foruten fengselsopphold og livstruende situasjoner,
skrev han også: «Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett
nær. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd,
og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring,
i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger,
i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit og
strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. I tillegg til
alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene.»
(2 Kor 11,24–28)
Det vi ser i brevene hans til korinterne, er noe av den «omsorgen» han hadde for
denne menigheten. Midt i alt dette sviktet aldri hans kjærlighet til dem, akkurat som
Kristi kjærlighet til oss aldri svikter oss. Det var jo Jesus som lærte Paulus å elske
menighetene på en måte som gjenspeiler den kjærligheten Jesus har til oss (2 Kor
5,14; se 1 Kor 11,1).
Paulus’ takknemlighet fokuserer på den trøst Gud viser dem som lider. I dette
avsnittet forekommer verbet å trøste (parakaleō) og substantivet trøst (paraklēsis)
sammen ti ganger. Dette er en tredjedel av alle gangene disse ordene forekommer i
2. Korinter (29 ganger). Gud fremstilles som «den Far som er rik på barmhjertighet,
vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød» (2 Kor 1,3–4).
Den trøsten vi får fra Gud, skal vi ikke holde for oss selv (2 Kor 1,4–5). Bare det
bedrøvede hjertet som har mottatt Guds trøst, er i stand til å formidle trøst på en
effektiv måte også til dem som er i nød.
Paulus kunne trøste andre fordi han selv mottok trøst fra Gud når han led. «Lider
vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal
få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle.» (2 Kor 1,6)
Dette er kjærlighet!
Paulus taler om nød, «mye mer enn vi kunne bære», og som fikk ham og hans
medarbeidere til å frykte at døden ventet dem (2 Kor 1,8). Et øyeblikk så de oppstandelsen
som sitt eneste håp. Men Gud utfridde dem, og situasjonen endret seg (1,10).
Fra å frykte døden (1,8), reiser de seg til et stille håp om at Gud vil utfri dem igjen
(1,10). Guds seire i fortiden gir oss tillit til at han også vil gjøre det i fremtiden. Gud
bruker prøvelser til å lære oss tillit til ham. Nøden kan gi åndelig modenhet, iallfall i
den grad vi lar den føre oss nærmere Gud. Paulus’ takksigelse viser også forbønnens
kraft og den takknemlighet vi opplever på grunn av Guds utfrielse (2 Kor 1,11).
Hva har hjulpet deg med å håndtere den lidelsen som vi alle møter på en eller annen måte?
I går så vi at Paulus’ kjærlighet til korinterne viste seg i at han trøstet dem i deres
nød, slik han selv fikk trøst fra Gud i sin nød (2 Kor 1,1–11). I dag skal vi se at hans
kjærlighet til dem også viste seg i den integritet han og medarbeiderne hans utviste
overfor menighetsmedlemmene i Korint.
2 Kor 1,12–14 lanserer den tesen Paulus utvikler i resten av brevet. Noen i
Korint har tvilt på hans integritet og apostelverv. De mente Paulus var vaklende og
ubesluttsom, noe som ikke sømmet seg for en apostel. Til svar understreker Paulus at
han og hans kolleger oppførte seg med den største integritet overfor dem.
To ord beskriver Paulus’ og hans medarbeideres oppførsel: ærlig oppriktighet (2
Kor 1,12). Begrepet «ærlighet» kommer av det greske ordet haplotēs. Her brukes det
for å uttrykke personlig integritet i tale eller oppførsel. Kort sagt avslører det rene
motiver (Ef 6,5; Kol 3,22). Begrepet «oppriktighet» (fra gresk eilikrineia) peker også
på integritet og rene motiver.
Korinterne burde ikke ha tvilt på Paulus’ rene hensikter. Han gjør det klart at
hans enkle oppriktighet har sitt utspring i Gud. Denne tanken fanges godt opp av
den norske bibeloversettelsen, som nevner «den ærlige oppriktighet som er fra Gud»
(2 Kor 1,12). I det samme verset hevder Paulus videre at disse tjeneregenskapene er
gitt oss «av Guds nåde».
Det ser ut til at Paulus’ motstandere har tolket hans ord feil i tidligere skriftlig
meddelelser (2 Kor 1,13–14). Paulus forsikrer at hans hensikter var klare og forståelige.
Han var sikker på at oppriktigheten i hans ord, hensikter og handlinger ville bli
åpenbart «på vår Herre Jesu dag» (2 Kor 1,14).
Har du opplevd at folk har reist tvil om dine motiver eller hensikter, om de så er velmente og
oppriktige? Hva burde det si deg om hvor forsiktig du bør være når du trekker andres motiver i
tvil?
Vi så at noen i Korint tvilte på Paulus’ hensikter og kjærlighet. I dag skal vi se nærmere
på én bestemt grunn: hans endrede reiseplaner (2 Kor 1,15–2,4).
Les1 Kor 16,5–7. Hva var Paulus’ opprinnelige reiseplan?
Paulus hadde vært i Korint før. Ifølge 1 Kor 16,5–6 planla han å reise gjennom
Makedonia på vei tilbake til Korint, og kanskje bli i Korint vinteren over. Fra Korint
ville han dra til Judea med offeret som var samlet inn i Makedonia, Akaia, Galatia
og Lilleasia til de fattige i Jerusalem. Men han endret planer etter at Timoteus hadde
kommet med en negativ rapport fra Korint (1 Kor 4,17; 1 Kor 16,10; 2 Kor 1,1).
Paulus hadde tenkt å dra rett fra Efesos til Korint for å ta opp de problemene
Timoteus hadde fortalt om. Den nye reiseruten skulle være Efesos-Korint-
Makedonia-Korint-Judea (2 Kor 1,15–16). Han dro fra Efesos til Korint, men så dro
han tilbake til Efesos. Planene hans endret seg. Han dro ikke tilbake til Korint som
planlagt, i hvert fall ikke med en gang, for hans siste besøk gikk ikke bra. Derfor dro
han tilbake til Efesos og skrev til dem i stedet. Han ville heller sende et brev enn å
risikere å gjøre vondt verre med et nytt besøk (2 Kor 2,1; 2 Kor 2,3).
Paulus’ hensikter ved det siste besøket ble feiltolket. Noen i Korint sa han var
upålitelig og ikke elsket dem nok (2 Kor 1,17). I sitt svar på beskyldningene rettet
han korinternes øyne mot Kristi evangelium. Han var trofast mot sine planer om å
besøke korinterne når anledningen var best, akkurat som Gud hadde vært trofast i å
oppfylle sine løfter til dem i Kristus (2 Kor 1,18–22).
«For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen,
til Guds ære.» (2 Kor 1,20)
Svaret hans var altså ikke en forvirrende blanding av «ja» og «nei» avhengig av
omstendighetene, slik de sa; det var «alltid ja», akkurat som Guds verk i Kristus er
«bare ja» (2 Kor 1,19).
Derfor var det hans oppriktige kjærlighet til korinterne som var grunnen til at
Paulus skrev til dem i stedet for å besøke dem, ikke det motsatte (2 Kor 2,4). Et nytt
besøk rett etter det smertefulle besøket ville bringe dem mer smerte, ikke den gleden
han ønsket å skape med sitt nærvær (2 Kor 1,24; 2 Kor 2,3). Tenk så lett hans gode hensikter
ble feiltolket.
I stedet for et nytt besøk, sendte Paulus det som ble kjent som «det strenge brevet»
(se 2 Kor 2,3–4; 2 Kor 7,8; 2 Kor 7,12) da han kom tilbake til Efesos.
Les2 Kor 7,5–13. Hva førte det han hadde skrevet til, og hvordan reagerte Paulus på resultatet?
Paulus og Titus møttes senere i Makedonia, der Titus fortalte Paulus den gode
nyheten at hans strenge ord hadde gitt positive resultater, og det gledet apostelen. Før
hadde noen i Korint vært imot Paulus, men nå stod menigheten på hans side. Tenk
så viktig det er å støtte lederne våre. Som medlemmer kan vi gjøre arbeidet deres
lettere enn det ellers er.
Avsnittet handler om et tilfelle av menighetstukt. De lærde strides om hvorvidt den
skyldige her er incestmannen i 1 Kor 5,1–5, eller en annen, en som fikk andre i menigheten
til å anklage Paulus for å ha vært inkonsekvent og hensynsløs overfor dem i
sine reisebeslutninger. Sammenhengen taler mest for det siste alternativet. Uansett er
avsnittets viktigste lærdom hvordan menigheten skal forholde seg til en som synder.
Dette avsnittet lærer at formålet med menighetstukt er å bringe synderen tilbake
til samfunnet via tilgivelse og fornyet kjærlighet til synderen (2 Kor 2,6–8; 2 Kor 2,10).
Teksten antyder også at menighetstukt kan gjøre vondt, men at det er nødvendig.
Det vil si at selv om menigheten har gode hensikter og ønsker å være «nåde»-
orientert, vil noen menigheter kanskje aldri konfrontere eller håndtere åpenbar eller
sågar offentlig synd. På den annen side kan andre være veldig rigide, uforsonlige og
strenge. Synd må håndteres, men i kjærlighet. Derfor kunne Paulus formane menigheten
til å understreke sin kjærlighet til synderen (2 Kor 2,8), for han elsket også
menigheten (2 Kor 2,4)!
Menigheten i Korint kunne elske synderen (2 Kor 2,8) fordi den selv var gjenstand for Guds
kjærlighet via Paulus’ kjærlighet. Hva sier dette oss om kjærlighet?
Les2 Kor 2,12–13. Hvor dro Paulus etter å ha skrevet «det strenge brevet» til dem? Hva gjorde han der?
Paulus ventet urolig på Titus (2 Kor 7,5–6). Til tross for uroen kunne han ikke la være
å snakke om Jesus (2 Kor 2,12). Så høyt elsket han Jesus. På den tiden kjente han ennå ikke
resultatet av brevet sitt. Han var spent på å treffe Titus og høre hvordan korinterne
hadde tatt det.
Paulus’ arbeid i Troas var en suksess, men «han kunne ikke bli der lenge.
‘Omsorgen for alle menighetene’, og spesielt for menigheten i Korint, hvilte tungt på
ham. Han hadde håpet å møte Titus i Troas og få høre hvordan de rådene og irettesettelsene
han hadde sendt til brødrene i Korint, hadde blitt mottatt, men han ble
skuffet. ‘Likevel var jeg urolig’, skrev han om denne opplevelsen, ‘fordi jeg ikke
fant Titus, min bror.’ Derfor forlot han Troas og dro over til Makedonia, der han
traff Timoteus i Filippi.» – Ellen G. White: The Acts of the Apostles, s. 323; Alfa og
Omega, bd. 6, s. 224.
Les2 Kor 2,14–17. Hvordan reagerte Paulus da han møtte Titus i Makedonia og fikk høre om
korinternes positive tilbakemelding?
I et gledesutbrudd bekrefter Paulus at Gud «i Kristus alltid fører oss fram i triumftog»
(2 Kor 2,14). For en vidunderlig uttalelse! Et hjerte som er fylt av Kristi nærvær,
sprer «sprer duften av kunnskapen om ham overalt» (2 Kor 2,14).
Paulus gleder seg i Kristus fordi det smertefulle brevet bar den frukten han ønsket
å høste (2 Kor 7,5–9). Dette er en stor seier. I 2 Kor 2,17 bekrefter Paulus på nytt sin
oppriktighet som Kristi apostel (2 Kor 2,17; 2 Kor 1,12). Ifølge dette avsnittet er det som skiller
en trofast Kristi tjener fra en falsk forkynner at sistnevnte falbyr evangeliet av egeninteresse,
mens førstnevnte forkynner Guds ord i helhjertet kjærlighet til Kristus.
Hva motiverer deg i alt du gjør, spesielt når du gjør det i Jesu navn?
Ellen G. White: «The Message Heeded», s. 323–334 i The Acts of the Apostles; Alfa
og Omega, bd. 6, s. 224–231.
«De som har båret de største sorger, er ofte de som bærer den største trøst til andre
og sprer solskinn hvor enn de går. Slike mennesker er blitt tuktet og mildnet av sine
lidelser. De mistet ikke tilliten til Gud da vanskelighetene tårnet seg opp, men klamret
seg tettere til hans beskyttende kjærlighet. Slike mennesker er levende bevis på
Guds ømme omsorg.» – Ellen G. White: God’ s Amazing Grace, s. 122.
«Et hellig kristenliv kaster alltid lys og trøst og fred. Det preges av renhet, takt,
enkelhet og nytte. Det styres av den uegennyttige kjærligheten som helliger innflytelsen.
Det er fullt av Kristus og etterlater seg et lysspor overalt hvor det ferdes.»
– Samme.
«Paulus fant det nødvendig å irettesette feil i menigheten, men han mistet ikke
beherskelsen når han irettesatte feil. Han forklarer omsorgsfullt hvorfor han gjør det
han gjør. Han handlet med omhu slik at de skulle forstå at han var de feilendes venn!
Han fikk dem til å forstå at det gjorde ham vondt å påføre dem smerte. Han gjorde
det klart at han hadde samme mål som dem.» – Ellen G. White Comments i The SDA
Bible Commentary, bd. 6, s. 1094.
Forslag til samtale
I 2 Kor 2,1–14 bekrefter Paulus sin integritet i tjenesten. Hvorfor er denne egenskapen så viktig?
Hva sier det om behovet for fleksibilitet i kristen tjeneste at Paulus endret reiseplanen sin? Hvorfor
er det viktig å være åpen for endringer når det trengs?
Paulus opplevde angst og uro i sitt virke. Dette viser at menighetsledere er like utsatt for nød som
alle andre. Hva kan medlemmene gjøre for å lette arbeidet deres?
Paulus omtaler sin uro (2 Kor 2,13) rett før han nevner sin triumf i Kristus (vers 14). Hvordan kunne
han snakke om sin svakhet og styrke på samme tid? Hvordan kan vi gjøre det?
«Selv om jeg som gutt leste alle historiene til Eric B. Hare, tenkte jeg aldri at jeg selv kunne
bli misjonær», sier Myron Iseminger, som i dag jobber som misjonær i Libanon.
På slutten av 1970-tallet bestemte søsteren hans seg for å ta et friår og undervise engelsk i
Japan. Etter ett år som teologistudent, foreslo Myron sin egen idé: et år som frivillig i Midtøsten.
Det ble et valg som skulle forme hele livet hans.
«Jeg tenkte det ville være spennende å oppleve Bibelens land», sier han. «Og kanskje ville det
gi meg nyttig erfaring som fremtidig pastor. Men jeg fikk så mye mer.»
Det året begynte verdensbildet hans å endre seg. Han møtte en annen kultur, en annen måte
å tenke på. Han besøkte studentenes hjem, lyttet til deres historier, så deres sorg. «Jeg begynte å
forstå livet fra andres perspektiv. Jeg innså hvor lett det er å dømme grupper – helt til du møter
dem én og én, og lærer å elske dem.»
Myron kjente et kall til langsiktig tjeneste for Gud i utlandet.
På den tiden var det ikke stor etterspørsel etter pastorer med tverrkulturell erfaring. Men
Myron tenkte: Hvis kirken har budsjett for misjon, trenger de også folk til å håndtere økonomien.
Da han returnerte til colleget, tilføyde han økonomi som andre fag – et nytt veiskille som skulle
bli avgjørende.
En kirkeleder ga ham dessuten et råd: «Hvis du vil tjene i utlandet, sørg for at kvinnen du
gifter deg med deler samme visjon.»
Candace, Myrons kone, hadde aldri vært utenfor USA da de giftet seg. «Men hun var villig»,
sier han. Sammen ventet de på en mulighet.
En dag kom beskjeden: Det var en ledig stilling som kasserer i Midtøsten. Snart bodde de i en
leilighet ved Egypt Field-kontoret.
«Det var hardt arbeid, men meningsfylt», sier Myron. «Jeg likte å bidra der ressursene var få.
Jeg likte å se forskjellen jeg kunne gjøre – selv om det var krevende.»
Senere skulle Myron tjene i flere ulike kirkelige roller. Alt dette – fra en gutt som drømte mens
han leste misjonshistorier.
«Hvis vi er åpne for å gå dit Gud trenger oss», sier han, «leder han livet vårt bedre enn vi noen
gang kunne planlagt det selv.»
Din støtte til misjonskollekten gjør dette mulig. Takk for at du gir – systematisk og med hjertet.