Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom
profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har
Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. (Hebr 1,1–2)
Digital teknologi gjør det mulig å treffe slekt og venner på fjerne steder. Det er jo
fint. Men det er jo mye bedre å møtes ansikt til ansikt! Det er noe spesielt ved å
møtes, gi en klem og snakke ansikt til ansikt.
Denne uken skal vi bli minnet om at mennesket ble skapt til å ha et direkte
forhold til Skaperen. Men synden har for lengst ødelagt denne intime forbindelsen.
For å gjenopprette kommunikasjonen med sine skapninger har Gud funnet måter å
snakke til oss på. Hans mest anerkjente form for guddommelig kontakt med menneskeheten
er nøye utvalgte talspersoner, såkalte profeter som åpenbarer hans
budskaper for oss. Profetene har ofte etterlatt skrifter i Bibelen, men ikke alle.
Guds plan er å gjenskape sitt bilde i oss, det bildet synden ødela. Det er dette frelsesplanen
handler om: en gjenoppretting som vil være fullført når Gud skaper «en
ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).
Inntil da taler Gud til oss, og han bruker fortsatt sine profeter til det.
Første Mosebok 1 og 2 forteller skapelseshistorien. Gud skapte en verden der Adam
og Eva var kronen på verket. Mennesket skilte seg fra alle andre skapninger, for det
var skapt «i Guds bilde» (1 Mos 1,27). Dette sies bare om mennesket, ikke om f.eks.
fuglene eller andre dyr. Som sådan skulle de leve et liv i overflod, oppleve alle kjærlighetens
former og vandre i samfunn med Gud.
Vi leser også i 1 Mos 2,18–23 at Gud ga Adam Eva, for det var «ikke godt
for mennesket å være alene» (1 Mos 2,18). Menneskene ble altså skapt som sosiale
vesener. Dagens sosiologer sier at menneskelig samhandling er positivt for vårt
fysiske og psykiske velvære, mens ensomhet er en killer.
Derfor er det ikke så rart at Adam utbrøt da Eva ble skapt: «Nå er det bein av
mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.»
(1 Mos 2,23) Familielivet der en mann og en kvinne forenes i ekteskapet, er den
første sosiale institusjonen Gud ga menneskene for at de skulle få oppleve helhetlige
relasjoner og samfunn. Det er ikke rart at et av Satans hovedmål alltid har vært å
ødelegge familiens fundamentale dynamikk.
Adam og Eva omgikkes Gud ansikt til ansikt. De var intelligente vesener og kunne
møte Gud og lytte til hans veiledning. De var forvaltere av Guds hage og vokste i
kunnskap og dyktighet mens de tok vare på flora og fauna. Hver dag hadde de også
en stund med Gud «i den svale kveldsbrisen» (1 Mos 3,8). Spesielt sabbatsdagen,
som var en vesentlig del av Guds skaperverk, skulle være en særskilt tid for fellesskap
mellom Gud og hans barn (1 Mos 2,2–3; 2 Mos 20,8–11). Den dagen opplevde
våre første foreldre Guds kjærlighet og omsorg på en helt spesiell måte.
For oss som lever tusenvis av år etter Edens hage, er det vanskelig å forestille seg livet før
synden. Men hvordan peker naturen også nå tilbake til Guds opprinnelige skaperverk?
Siden Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8), kunne han ikke skape menneskelige «roboter».
Kjærligheten gir rom for valg. For å kunne elske måtte Adam og Eva ha en fri vilje,
ellers kunne de ikke ha vist ekte kjærlighet.
De hadde altså frihet til å høre på Skaperen eller å la være. Dette valget gjenspeiles
i budet om ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt (se 1 Mos
2,15–17). Hvorfor advare dem mot å spise av treet hvis de ikke fritt kunne gjøre det?
«Våre første foreldre ble skapt uskyldige og hellige, men de var ikke uten
mulighet til å gjøre noe galt. Gud gjorde dem til frie moralske agenter som kunne
forstå hans visdom og velvilje og at hans krav var rettferdige, og som hadde full
frihet til å være lydige eller ikke. De skulle ha fellesskap med Gud og med hellige
engler.» – Ellen White: Patriarchs and Prophets, s. 48, 49.
Hvorfor gjemte Adam og Eva seg for Skaperen da de hadde vært ulydige mot ham? Se 1 Mos 3,1–8
(jf. Jer 23,24 og Hebr 4,13).
1 Mos 3 skildrer en grufull scene – Adam og Evas fall. Etter samtalen mellom
slangen (Satan) og Eva ble de fristet til å spise av «treet til kunnskap om godt og
ondt», som de hadde fått forbud mot å gjøre. Satan brukte ord, følelser og lystbetonte
lokkemidler for å overtale Eva, som igjen overtalte Adam til å gå imot Guds
befaling. Eva merket seg at treet var «godt å spise av», «en lyst for øyet» og «kunne
gi innsikt» (1 Mos 3,6). Satans løfte om at de skulle bli «som Gud og kjenne godt og
ondt» (1 Mos 3,5) virket uimotståelig.
Satans tale var full av villfarelser. Han skjulte ulydighetens følger for dem. Da
de hadde vært ulydige mot Gud, ble deres øyne straks «åpnet», og de så at de var
«nakne». Guds «kledning» av høyhet og herlighet (Sal 104,1–2), som gjenspeilte
Guds «bilde», var borte. De var ikke lenger dekket av det Gud hadde gitt dem. Ikke
rart at Adam og Eva gjemte seg for Skaperen (som om det er mulig å gjemme seg for
Gud). De forsøkte å gjemme seg fordi synden får oss til å føle skyld, og når vi føler
skyld, ønsker vi å komme bort fra Gud.
Hva er din erfaring med skam og det å gjemme deg for Gud etter at du har syndet?
Av 1 Mos 3,9–10 ser vi at Gud tok initiativet og oppsøkte sine falne barn.
Spørsmålet «Hvor er du?» var retorisk, for Gud visste hva de hadde gjort og hvor de
var. Synden ødela likevel dialogen mellom Gud og det første menneskeparet. Guds
umiddelbare anliggende var å gjenopprette forbindelsen med sine barn, å møte dem
og gi dem håp i fortvilelsen. Det hebraiske verbet qara’, «kalle», i 1 Mos 3,9, brukes
ofte om Guds kall til å få kontakt med sitt folk.
Guds søken etter Adam og Eva viser hans kjærlighet til sine barn. Gud forlater oss
aldri (se Luk 15). Han strekker seg langt for å gjenskape samfunnet med oss, selv
når vi gjemmer oss. Før korsfestelsen, da Peter fornektet Jesus tre ganger, «Herren
snudde seg og så» (Luk 22,61) på ham. Selv uten ord «talte» han til Peter og forsøkte
å nå sin villfarne venn.
Legg merke til hvordan synden plutselig endret forholdet mellom Adam og Eva i
1 Mos 3,11–13. I stedet for å bekjenne sin synd ga de seg til å beskylde andre.
Adam skyldte på Eva, og indirekte Gud siden han hadde gitt ham henne. «Kvinnen
som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste», sa han (1
Mos 3,12). Og Eva ga slangen skylden for sin ulydighet. «Slangen narret meg, og jeg
spiste» (1 Mos 3,13), sa hun. Ingen ville innrømme skyld, i hvert fall ikke da de ble
konfrontert med den. Lite har forandret seg siden den gang.
Faktum er at synden har berørt oss alle. Paulus beskriver det godt i Romerne
7,15–24, der han skildrer smerten ved å ville det som er rett, og så oppdage at han
gjør det motsatte: «Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg» (Rom
7,15).
Hvem kjenner seg ikke igjen?
Det Paulus sier, er sterkt. Vi er alle ødelagte mennesker som gjør ting vi vet vi
ikke burde gjøre. Hvem har ikke opplevd dette?
Det eneste som kan redde oss, sier Paulus, er «Jesus Kristus, vår Herre» (Rom
7,25). Det er derfor Gud fremdeles søker oss for å lede oss til Jesus, for bare han kan
forme oss i sitt bilde og frelse oss fra syndens ødeleggelser.
En av de mest katastrofale følgene av synden var atskillelsen fra Gud. De ble utvist
fra hagen og fikk ikke lenger møte Gud ansikt til ansikt. Profeten Jesaja skrev om
denne vanskelige situasjonen: «Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud.
Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere.» (Jes 59,2)
De var fremdeles Guds barn. Men de kunne ikke unnslippe syndens følger og
måtte forlate Edens hage. Ingenting kunne bli det samme etter deres ulydighet.
Synden har på mange måter forandret mennesket (se 1 Mos 3,14–24). Men hvordan har den endret
forbindelsen med Gud? (Se også 2 Mos 19,16–22.)
Synden forandret menneskelivet fullstendig på måter vi ikke kan forestille oss, for
vi kjenner bare til er en verden i synd. På grunn av synden ble jorden «forbannet»
og skulle frembringe «torner og tistler». Nå skulle menneskene oppleve smerte og
«svette» for å skaffe seg mat, for til slutt å dø og vende tilbake til jorden. Av alle
påminnelsene om synden er døden den sterkeste. Samtidig har vi mistet vår direkte
kontakt med Gud på grunn av synden.
Men Adam og Eva fikk løfte om en løsning som skulle motvirke syndens herjinger.
Selv om våre første foreldre ikke skulle se og snakke direkte med Gud, forlot
de Edens hage med håp for nåtiden og fremtiden. Gud tok initiativet og forklarte
dem redningsplanen.
1 Mos 3,15, også kalt «det første løftet om evangeliet» var fylt av håp for
dem (og oss), til tross for det som hadde skjedd. Løftet om en kommende frelser ville
gi fiendskap mot synden nå og håp om en fremtidig frelse for menneskene. Det at
Gud ga Adam og Eva klær før de forlot hagen, var en symbolsk handling som illustrerte
deres fremtidige frelse. Gjennom Jesu fremtidige død og oppstandelse skulle
samfunnet med Gud gjenopprettes (Joh 14,1–3).
Det vil si at allerede i hagen i Eden, rett etter syndefallet, fikk menneskene et håp
og et løfte om at syndens problem ville bli løst. Straks synden var et faktum, kom
løftet om en Frelser.
Hva har du følt når du har gjort noe galt? Skyld? Skam? Selvhat? Hva ble følgene? Hvordan
hindret troen på Gud og evangeliets løfte deg i å gi opp troen helt og holdent?
Til tross for synden har Gud funnet mange måter å kommunisere med falne mennesker
på. En av måtene er gjennom skaperverket. Naturen er en åpenbaring av
hans underfulle handlinger. Forskerne er forbløffet over universets undere og hvor
komplekst selv det «enkleste» liv er. Men naturen viser også syndefallets følger, med
alt levendes død som det tydeligste eksempelet.
Gud har også talt til menneskene gjennom profetene – personer han har utvalgt til
å tale for ham. Gud talte f.eks. til Noah, Abraham, Moses og Daniel og kunngjorde
sin vilje for sitt folk. Guds profetiske budskaper er en påminnelse om at han ikke har
glemt sine barn og at han fortsatt er med dem. Og selv om noen profeter har skrevet
det som har kommet til oss som Skriften, var det andre som ikke skrev noen av
Bibelens bøker.
Men mange av profetenes ord ble formidlet gjennom Skriften (2 Tim 3,16–17).
Bibelen er en åpenbaring av Gud. Det er gjennom hans ord vi lærer hvem han er, ser
hans utrettelige kjærlighet og oppdager hans veiledning for livet.
Dessuten er det gjennom Bibelen vi forstår hvem vi er, hvor vi kommer fra og
hvor vi er på vei. Der finner vi Guds hensikt med vårt liv.
Men Gud har talt mest effektivt til oss gjennom Jesus Kristus, som jo er åpenbart
for oss i Bibelen. Slik Gud oppsøkte Adam og Eva i Edens hage, slik kom Kristus for
å «lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk 19,10). «Den som har sett meg, har
sett Far», sa Jesus (Joh 14,9). Med sitt liv, død og oppstandelse oppfylte han løftet
som Adam og Eva fikk i Edens hage. Han kom og døde i vårt sted slik at vi kan få
evig liv gjennom ham.
Etter Jesu himmelfart har Den hellige ånd fortsatt å lede oss «til hele sannheten»
og tale til oss om «det som skal komme» (Joh 16,13).
Hvordan gir det trøst å vite at Jesus, hans kjærlighet, hans karakter og hans oppofrelse, åpenbarer
for oss hvordan Gud Fader virkelig er?
Guds kommunikasjon er ikke begrenset til bibelsk tid. I ukene som kommer vil vi se
at Gud taler til menneskene til alle tider og at hans ord vil bli uttrykt på moderne vis
helt til Kristus kommer tilbake.
Ellen Gould Harmon White og tvillingsøsteren Elizabeth ble født i Gorham i
Maine 26. november 1827. De var yngst av Eunice og Robert Harmons åtte barn.
Etter noen år flyttet familien til byen Portland i Maine, der Robert Harmon håpet å
kunne utvide hattemakerforretningen sin. Da Ellen var ni, fikk hun en skade som
påvirket henne både fysisk, emosjonelt og sosialt. I en park i nærheten av hjemmet
kastet en sint klassekamerat en stein som traff henne i ansiktet, og Ellen var halvt
bevisstløs i flere uker. Ulykken satte brått punktum for skolegangen hennes og ga
henne livslange helseproblemer. Ansiktsskadene gjorde også at hun ble utrygg på
utseendet sitt, og det begrenset hennes sosiale omgang.
Det var i denne usikre situasjonen at unge Ellen Harmon begynte å tenke på sin
åndelige skjebne. Hun var redd for Gud og følte ikke at hun fortjente himmelen.
Denne frykten ble forsterket da Harmon-familien tok til seg millerittenes lære om
Jesu snare gjenkomst. Selv etter at hun ble døpt ved neddykking i Metodistkirken i
1842, følte Ellen seg ikke verdig Guds kjærlighet. Hun trodde hun var «evig fortapt»
(Life Sketches of Ellen G. White, s. 29; se også s. 20–31).
Midt oppe i disse vonde tankene fikk den unge Ellen to drømmer som begynte å
endre hennes syn på Gud. Men det var ikke før hun møtte metodistpredikanten Levi
Stockman at hun forsto og følte Guds kjærlighet og nåde. Det var som om Gud talte
til hennes fortvilelse. «Troen tok nå mitt hjerte i besittelse», skrev hun senere. «Jeg
følte en usigelig kjærlighet til Gud og fikk hans Ånds vitnesbyrd om at mine synder
var tilgitt. Mitt syn på Faderen ble forandret. Nå så jeg på ham som en snill og god
forelder og ikke en streng tyrann som tvang menneskene til blind lydighet. Jeg fikk
en dyp og inderlig kjærlighet til ham.» – Life Sketches of Ellen G. White, s. 39.
Samtidig forsto Ellen White også læren om «de dødes tilstand», og gradvis
skjønte hun at det ikke fantes noe evig brennende helvete. Hennes nye forståelse
av Gud og hans kjærlighet endret hennes holdning fullstendig. Som vi skal se hver
fredag i ukene som kommer, ble Ellen White dypt forelsket i Jesus og tjente ham
resten av livet.
Året var 1888. Polen var delt mellom stormakter, og folket levde under fremmed styre. Midt i
dette, i det stille, tentes et nytt lys. Et åndelig lys.
Herman Szkubowiec, den første polakken som ble adventist, flyttet fra Krim til landsbyen
Zarnówka i Volhynia. Der startet han det som skulle bli den første adventistkirken på polsk jord.
Budskapet spredte seg. I 1893 reiste to tidlige konvertitter, Karol Fendel og Jozef Szlodzinski,
til Łódź. Der delte de troen med baptistfamilien Lach. Lachs åpnet hjemmet sitt for sabbatsmøter.
Det var ikke lett å spre nye religiøse ideer. Polen var preget av tradisjon og skepsis mot det
fremmede. Men midt i motstand og usikkerhet, vokste troen, i små, bønnestyrte samlinger.
I 1895 ble en ny menighet dannet i Łódź, støttet av offentlige møter med den russiske pastoren
Heinrich Loebsack. Han døpte de første medlemmene i byen.
En særlig inspirerende hendelse fant sted da pastor Herbert Schmitz, en tysker som ikke
snakket polsk, følte seg kalt til å forkynne i Warszawa. Han gikk fra dør til dør, lette etter tyske
navn, og delte troen. Snart ble det organisert en menighet som etter hvert holdt gudstjenester på
polsk.
I 1912 ble den polske misjonen formelt opprettet, med Schmitz som leder. Samme år ble
Moravian-Silesian Mission etablert, og nådde sørpolske områder som Bielsko-Biała, Cieszyn og
Skoczów. Dette la grunnlaget for generasjoner av polske adventistpastorer.
Selv etter ødeleggelsene under første verdenskrig, spredte budskapet seg. I 1921 ble
Adventistunionen i Polen organisert under ledelse av L. R. Conradi. Med 1 080 medlemmer
begynte arbeidet med å bygge opp igjen, med møter, litteratur og skoler.
Men kanskje er det mest bemerkelsesverdige historien om de første misjonærene. De som
banket på dører, holdt møter i hjemmene, og døpte i hemmelighet. De ventet ikke på perfekte
forhold. De fulgte Åndens ledelse, ett hjem, ett hjerte om gangen.
Da Polen feiret 100 år med adventistarbeid i 1988, hadde den lille gruppen i Lach-familiens
hjem blitt til en nasjonal kirke. Deres mot og tro minner oss om at evangeliets lys skinner klarest i
mørket, tent av tro, næret av kjærlighet, båret av dem som er villige til å gå.