For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det
trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker
og planer. (Hebr 4,12)
Den 9. november 1989 ble Günter Schabowskis uttalelse på direktesendt TV i det
kommunistiske Øst-Tyskland startskuddet for Berlinmurens fall. Som Øst-Tysklands
pressetalsmann forkludret Schabowski en uttalelse under den TV-sendte pressekonferansen.
I stedet for å kunngjøre at østtyskere kanskje kunne få lov til å besøke
Vest-Europa etter en langdryg og omstendelig prosess med å skaffe visum, sa han
ganske enkelt at østtyskere ville få besøke Vest-Europa. Da en reporter spurte når
endringen ville tre i kraft, sa Schabowski: «Så vidt jeg vet, trer dette i kraft …
umiddelbart, uten ventetid.» Få minutter senere begynte folk å strømme mot grensepostene
og forlangte å bli sluppet gjennom slik myndighetene hadde varslet.
Mennesker har ofte fått delegert myndighet til å tale på vegne av et selskap eller
et land. Men hva med dem som taler for Gud? Denne uken skal vi se på hvilken
autoritet bibelske profeter har, og hvilken autoritet, om noen, profeter som aldri har
skrevet en bok i Bibelen har, som profeten Natan, døperen Johannes og Ellen G.
White.
Ville du ikke ha valgt en du stolte på før du ga dem lov til å tale på vegne av deg?
Det ville være viktig at han eller hun kjente ditt syn og ga tydelig uttrykk for det.
Moses hadde brukt de første 40 år av sitt liv på den beste utdannelsen Egypt kunne
gi, men det gjorde ham ikke til Guds sendebud. Han måtte bruke de neste 40 årene
i ødemarken som gjeter, fri for verdens distraksjoner. Han måtte så å si legge av seg
mye av det han hadde lært som prins. Før han kunne samarbeide om å frigjøre Israel,
måtte han bli kjent med den Gud han skulle tale for.
Les2 Mos 4,10–16. Hva kan samtalen si oss om profetenes kall og virke?
Moses ble bedt om å spille Guds rolle, og Aron fikk rollen som talerør for Moses
(2 Mos 4,16; jf. 2 Mos 7,1). Slik som med Moses og Aron, hjelper Gud sine profeter å
finne den beste måten å formidle budskapet hans på.
Moses visste han hadde tabbet seg ut før. Han husket det siste møtet med andre
israelitter, da hans autoritet ble trukket i tvil (2 Mos 2,14). Gud forsto hans uro. Han
tok hensyn til hans frykt og var tålmodig. Selv da all grunn til unnskyldning var
fjernet, vegret Moses seg. Frykt var blitt til vantro. Med sin uvilje trakk han i tvil
Guds evne til å bruke ham. Det var da Gud kom med en uforbeholden befaling for å
få fart på den motvillige profeten (2 Mos 3,14–17).
Kanskje er du ikke profet, men hva har Gud kalt deg til å gjøre for ham i din levetid? Hvordan
kan du best forberede deg på kallet?
Hva var grunnlaget for Jesu myndighet? Hva var beviset på denne myndigheten? Se Matt 21,23–27
og Joh 17,2.
Mens Jesus underviste, kom prestene og ville vite hvem som hadde gitt ham myndighet
til det. Han hadde jo ikke gått på noen av de lokale skolene, og han hadde
heller ikke fått opplæring i de tradisjonelle rabbinerskolene. Jesus svarte ikke på
spørsmålene, men pekte på svaret ved å spørre dem om den myndigheten som døperen
Johannes hadde hatt. Da de nektet å svare, underkjente de ikke bare Guds kraft
som kjennetegnet Johannes’ virke, med de avviste også Jesu autoritet, som også var
sendt av Gud, slik Johannes var det.
All myndighet tilhører Jesus som menneskets Skaper (Joh 1,3) og Frelser (Rom
3,24). Han er Guds Ord. Den guddommelige myndigheten Jesus hadde under sitt
jordiske liv og virke, kunne ikke etterlignes. Jesu undervisning forbløffet tilhørerne
fordi han underviste som en som hadde myndighet (Matt 7,29).
Alle evangeliene forteller om Jesu profetiske autoritet. Han tilga synd (Mark
2,10–11), drev ut onde ånder (Mark 3,15) og visste hva folk tenkte (Joh 2,24–25).
Han vekket opp døde og tilbød evig liv (Joh 10,28). Mens han var på jorden som vår
Forløser, utøvde han den myndighet Gud Faderen hadde gitt ham (Joh 17,2), og han
var til enhver tid avhengig av og samarbeidet med Faderen (Joh 5,19). Han henviste
ofte til Skriften, som han sa vitnet om ham. Jesus hadde også absolutt myndighet og
kunne delegere denne myndigheten til sine disipler (Mark 6,7). Som Guds Ord kom
hans vitnesbyrd også til profetene han talte gjennom (Åp 19,10).
Tross alle bevisene Jesus ga, var det likevel noen som forkastet ham. Hvordan kan vi unngå å gå
i vantroens felle når det er så mange grunner til å tro?
Bibelen er et produkt av profetisk, inspirert åpenbaring fra Gud. Den gir svar på
livets store spørsmål og er Guds åpenbaring av seg selv til menneskene. I Bibelen får
vi vite meningen med menneskets eksistens, Guds karakter og vilje og Guds hensikt
med vårt liv. Bibelen er sannhetens gylne standard, den autoriteten som vi må velge
ut fra i livet. Den er grunnlaget for den kristnes verdensbilde og for all åpenbart
sannhet. Den er den kristnes rettesnor for tro og praksis.
Vi kan enten akseptere eller forkaste Guds ord, og vi trenger ikke å gå så langt
som å brenne biblene våre, slik kong Jojakim (se Jer 36,22–27) da han forkastet den.
Det kan være like problematisk å ignorere den, selv om man hevder å tro på den. Når
vi oppdager og aksepterer Guds ord, kan vi, som kong Josjia, bli forvandlet og føre
andre til Gud (se 2 Kong 22,10–13).
I dag går folk ofte til Skriften for å lete etter feil ved den eller latterliggjøre den.
Noen ser på Bibelen som i utakt med samtidens normer (det er den som regel, og det
bør den være). Mange latterliggjør den fordi den strider mot «vitenskapelige» eller
kulturelle trender.
Kristne bruker ofte Bibelen bare til støtte for en bestemt teologisk posisjon, ikke
som et middel til personlig åndelig vekst og reformasjon. Andre tolker Bibelen slik
at den mister enhver historisk eller praktisk autoritet over deres liv.
En av de enkleste, og kanskje vanligste, måtene å avvise Bibelens autoritet på, er
å overse den og ikke ta tid til å lese og deretter anvende Skriften i vårt liv.
I oldtiden var skrivemateriale mangelvare og dyrt. Det var også mange som ikke
kunne lese, så Guds talte ord gjennom profetene var helt avgjørende.
Med Den hellige ånds kraft kan både Guds talte og skrevne ord trenge inn i
hjertet og avsløre synd og føre til omvendelse og gjenreisning. Ordet kaller oss til
omvendelse og lydighet (Apg 5,29; jf. Hebr 4,12). Og det er ofte derfor mange som
burde vite bedre, avviser det. De liker ikke at det stiller krav til dem.
I Hos 12,14 står det at «Ved en profet førte Herren Israel opp fra Egypt, og ved en
profet voktet han dem». Å beskytte og veilede Guds folk var en formativ og viktig
del av de bibelske profetenes virke.
I tekster som Dom 4,4–8; 2 Krøn 20,14–17; 2 Mos 12,1–3 og 5 Mos 1,9–16 ser vi
at profetene var viktige når det gjaldt å åpenbare hvordan Gud ville lede sitt folk. I
krigs- og krisetider ga profetene veiledning, oppmuntring og håp til folket og dets
ledere, slik han gjorde gjennom Jahasiel og Debora. Profetene ga også veiledning om
høytider og gudsdyrkelse (2 Mos 12,1–3). Andre ganger talte Gud til profetene om
hvordan folket skulle styres. Kort sagt var det ingen sider ved israelittenes liv som
ikke var omfattet av Guds ledelse og veiledning gjennom hans utvalgte sendebud.
På hvilke konkrete områder var den profetiske gaven til hjelp i organisering og ledelse av den
første kristne menighet? Apg 6,1–7; 1 Kor 5,1–5; 1 Kor 7,10–16; Tit 1,5.
Tenk deg å starte en ny organisasjon uten noen håndbok og uten en synlig leder. En
slik organisasjon vil garantert få alvorlige problemer. I en viss forstand var dette
situasjonen i den første kristne menigheten. Jesus hadde fart opp til himmelen og var
ikke lenger sammen med disiplene. De hadde et klart direktiv: «Gå ut i all verden
og forkynn» (Mark 16,15). De tolv apostlene var utvalgt, men det fantes ingen klar
organisasjonsstruktur som kunne hjelpe dem i gang.
Den første menighet sto overfor mange utfordringer, som menighetsorganisering,
struktur for misjon og behovet for å avsløre og fordømme vranglære og umoral blant
dem. I realiteten spilte den profetiske gaven som var virksom i urmenigheten, en
avgjørende rolle for å bevare og beskytte den (Apg 13,1–2). Det er vanskelig å se for
seg hvordan urmenigheten i det hele tatt kunne ha kommet i gang uten den profetiske
gavens hjelp til å organisere den og føre den videre i misjonens tjeneste.
Noen stiller seg skeptiske til «organisert religion». Til tross for utfordringene, hva er fordelene
ved å tilhøre en organisert menighetsstruktur? Hva kan du gi, og få, av å være en del av noe
som er mye større enn deg selv?
Vi vet ikke hvorfor Gud lot noen profeters budskap stå i Bibelen, mens andre ble
utelatt, men vi vet at de ikke-kanoniske profetene var like inspirert av Gud. Bibelen
lærer at åndelige gaver, også profetiens gave, vil vare ved til tidenes ende. Bibelen
forutsier at det vil finnes etter-bibelske, ikke-kanoniske profeter «for å utruste de hellige
til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen»
(Ef 4,12–13), og de vil eksistere «før Herrens dag kommer, den store og skremmende»
(Joel 3,4).
Etter Davids hor og drap sendte Gud profeten Natan til ham (2 Sam 12,7–14).
Natan hadde ikke skrevet noen bibelsk bok, men David tvilte ikke på hans autoritet,
og det er fordi autoriteten til profetenes skrifter er basert på deres inspirasjon, ikke
på hvorvidt de inngår i Bibelens kanon eller ikke. Likevel så alle sanne ikke-kanoniske
profeter, særlig profeter etter Bibelens tid – og spesielt en moderne profet som
White – på seg selv som underlagt Bibelens autoritet. Deres budskap skulle prøves
mot Bibelen og erstatter ikke Bibelen som kilde til tro og lære.
White skrev: «Herren vil dere skal studere Bibelen. Han har ikke gitt noe tilleggslys som skal
erstatte hans Ord. Dette lyset skal føre forvirrede sinn til hans Ord, som, hvis det spises og
fordøyes, er som sjelens livsblod.» – Selected Messages, bok 3, s. 29. I hvilken grad følger vi som
kirke opp dette?
Profetene taler med autoritet og relevans fordi Gud har utvalgt dem som sine budbringere.
Det finnes kanoniske profeter (de med skrifter i Bibelen), ikke-kanoniske
profeter (de uten skrifter i Bibelen), og etter-bibelske, ikke-kanoniske profeter (etter
nytestamentlig tid). Alle var inspirerte, og deres budskap bar preg av guddommelig
autoritet.
Ellen White tilhører den etter-bibelske, ikke-kanoniske gruppen av profeter.
Likevel anser ikke syvendedagsadventistene hennes skrifter som et tillegg til
Bibelen, og heller ikke på lik linje med den. De er imidlertid relevante og taler med
autoritet, noe White selv har understreket:
«I disse brevene jeg skriver, i vitnesbyrdene jeg avlegger, gir jeg dere det Herren
har gitt meg. Jeg skriver ikke en eneste artikkel i bladet som bare uttrykker mine
egne ideer. De er det Gud har vist meg i syner – dyrebare lysstråler som skinner fra
tronen.» – Selected Messages, bok 1, s. 29.
I tråd med Bibelen påpeker White syndens realitet og vårt behov for Jesus, det
eneste håpet om evig liv, som er gitt av nåde til alle som i tro gjør krav på det for seg
selv, et annet viktig tema i budskapene hennes.
I hennes budskaper (eller rettere sagt Guds budskaper gjennom henne) ser vi
kampen mellom det gode og det onde, fra Lucifers fall i himmelen og helt frem til
tidenes ende da synd og ondskap, sammen med Satan og hans falne engler, skal
utryddes for alltid. Whites skrifter gir innsikt i bibelske prinsipper i endetidssammenheng.
Hun taler bl.a. om faren ved å blande kirke og stat og om betydningen av
religionsfrihet; hun advarer mot moralsk forfall; hun opphøyer Guds lov og dens
betydning; og selv om vår forståelse av f.eks. «dyrets merke» ikke bygger på hennes
skrifter, gir hennes ord oss en vidunderlig innsikt i endetidens begivenheter.
Hun legger også vekt på praktisk utøvelse av kristenlivet. Hennes budskap om
åndelighet, helse, skolegang, familieforhold, oppdragelse, moral og mye mer har
hjulpet mange til å endre livsstil og få et bedre liv på mange plan. Whites skrifter
står ikke i Bibelen, men Gud har brukt henne til å veilede troende som lever i den
siste tid av verdens historie. Hennes skrifter taler fortsatt med profetisk autoritet og
relevans.
Elsa Luukkanen ble født 20. mai 1916 i Sortavala, Finland, og vokste opp i fattigdom. Som
16-åring ble hun døpt etter å ha deltatt på adventistmøter. Det kostet henne både jobb og
hjem, fordi hun holdt sabbaten.
Men Elsa sto fast. Og hennes reise som sjelesørger begynte.
Som 17-åring ledet hun sin første person til Kristus. Som 19-åring begynte hun å forkynne.
Under et påskebesøk i Laukaa ble hun annonsert som taler på langfredag.
Med støtte fra et menighetsmedlem studerte hun ved Toivonlinna misjonsskole. Hun jobbet
som litteraturevangelist og senere som bibelarbeider.
Da andre verdenskrig brøt ut og mennene ble innkalt, tok Elsa og kollegaen Aino Varma
Lehtoluoto evangeliet med seg – fra by til by. Joensuu. Pieksämäki. Varkaus.
Til tross for motstand og mangel på ressurser – og avslag på å bruke offentlige lokaler
– fortsatte Elsa. Møtene hennes trakk store folkemengder. Hun sang, spilte gitar og forkynte med
hjertet. I Joensuu vokste menigheten fra fem til 150 medlemmer på to år.
Etter krigen vokste innflytelsen hennes. I Helsinki i 1957 talte hun tre ganger daglig – til fulle
saler. Resultatet: 80 dåp. Hun jobbet så hardt at konferansen ba henne ta ferie.
Men for Elsa betydde ferie mer misjon.
Sammen med Aino reiste hun til finske innvandrermiljøer i Nord-Amerika. De forkynte, sang
og livnærte seg ved å sy klær. Elsa kalte det «feriemisjon».
Tilbake i Finland, på slutten av 1960-tallet, startet hun Adventistens Velferdsforening. De delte
ut titusenvis av tepper og klær i Øst-Europa. Hun og Aino samlet inn penger og sydde klær for å
bygge kirke og velferdssenter i Kajaani.
«Jeg kunne ikke bare forkynne», sa hun. «Som en åndelig mor måtte jeg finne hjem til barna
mine.»
Elsa fant – og bygde – disse hjemmene over hele Finland.
Da hun døde i 1996, hadde hun ledet over 700 mennesker til Kristus og etablert flere
menigheter. Hun ble hedret i 1975 under FNs internasjonale kvinneår – og forble en uredd,
utrettelig misjonsstemme.