Nei, Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte råd for sine tjenere profetene
(Am 3,7).
Siden syndefallet har vi vært disponert for å velge syndens gleder for en kort stund
fremfor det evige liv i Jesus. Gud vet dette, og likevel elsker han oss og arbeider for
vår frelse.
Det er derfor Gud har grepet inn på bemerkelsesverdig vis til fordel for sitt folk
gjennom profetembetet på avgjørende tidspunkter i historien. Men når hans anstrengelser
gjentatte ganger har blitt avvist, har han advart om dom.
Gjennom profetene meddeler Gud alltid hva han gjør før han gjør det (Am 3,7).
Hvis folk angrer, er han rask til å tilgi.
Han fortsetter å snakke med oss på samme måte i dag. Derfor er det rimelig at
Gud taler til sitt folk i jordens siste tid, slik han talte til sitt folk før i tiden.
Denne ukens studium vil se tilbake på avgjørende tider i frelseshistorien da Gud
brukte profeter til å gjøre sin vilje klar for sitt folk og for verden ellers. Vi vil også se
nærmere på Ellen G. Whites inspirerte virke på viktige tidspunkter i adventistbevegelsens
utvikling.
Gud ønsker å redde menneskene. Selv etter syndefallet søkte han et forhold til Adam
og Eva, og i en periode påkalte jordens innbyggere «Herrens navn» (1 Mos 4,26).
Etter hvert som tiden gikk, vandret stadig færre med Gud. De vitnet om hans godhet,
fordømte syndene til sine omgivelser og advarte mot følgene av deres handlinger.
Men på Noahs tid var jordens innbyggere så onde at Gud valgte å tilintetgjøre
dem (1 Mos 6,5–7). Noah, som forkynte rettferdighet (2 Pet 2,5), advarte sikkert alle
som ville høre på ham, om den kommende ødeleggelsen. Gud ga også Noah beskjed
om å bygge en livbåt (arken) som skulle redde alle som ville høre på advarslene og
omvende seg.
Syndfloden var et avgjørende øyeblikk i menneskehetens historie, og fortellingen går
igjen i både GT og NT som et eksempel på hvor dypt menneskets fordervelse stikker
og hvor stor Guds nåde er. Guds rettferdighet viser seg i hans dom over et syndig
skaperverk og i utfrielse av alle som tok imot frelsen.
«Midt i den rådende fordervelsen arbeidet Metusalem, Noah og mange andre for
å bevare kunnskapen om den sanne Gud og stanse ondskapens flodbølge. 120 år
før syndfloden forkynte Gud sine hensikter for Noah ved en hellig engel og ga ham
beskjed om å bygge en ark. Mens han bygde arken skulle han forkynne at Gud ville
la en vannflom komme over jorden og ødelegge de ugudelige. De som trodde budskapet
og forberedte seg på denne hendelsen med omvendelse og reformasjon, skulle
bli tilgitt og frelst.» – Ellen G. White: Patriarchs and Prophets, s. 92.
Gud ikke bare fortalte Noah om syndfloden og reddet dem som var i arken, han
opprettet også en pakt med Noah og hele skaperverket og lovte at han aldri mer ville
ødelegge verden med vann (1 Mos 9,8–17). Hver eneste regnbue inneholder løftet og
håpet om redning.
Neste gang du ser en regnbue, så tenk på løftet fra Gud. Hvorfor burde det gi deg trøst å vite at
Gud holder sine løfter?
Etter å ha utfridd israelittene fra slaveriet i Egypt, ga Gud dem Kanaans land. Han
lovte å velsigne dem rikelig hvis de fulgte hans lover og bud. Han advarte også om
at brudd på pakten ville føre til lidelse og ødeleggelse (5 Mos 27–30). Etter Josvas
død gikk israelittene bort fra å holde pakten. De ble undertrykt av nabofolkene og
ropte til Gud. Da «lot Herren det stå fram dommere som berget dem ut av hendene
på røverne» (Dom 2,16). Han sendte også profeter som oppmuntret israelittene til å
fornye pakten med Gud og til å styrke dem i kampen mot undertrykkerne.
LesDom 4,4–16 og 5,1–5. Hva gjorde Debora for Israel?
Debora spilte en sentral profetisk rolle da hun formidlet Guds budskap til Israel og
til Barak, nasjonens hærfører mens han samlet troppene. Det var Debora som ga
Barak signalet til å begynne slaget da hun sa: «Opp! For dette er dagen da Herren vil
gi Sisera i dine hender. Herren går foran deg!» (Dom 4,14).
Som dommer i Israel var Debora en nøkkelperson. Hennes lederskap og tro på
Guds løfte om seier styrket israelittene i kampen mot fiendene. Baraks dyktighet
som hærfører og vilje (om enn nølende) til å lede Israels hær var også viktig, men
ikke det som avgjorde slaget.
Dette er kanskje det viktigste budskapet i historien om profeten Debora og
soldaten Barak. De to sterkeste i Israel – en dommer og en seierrik hærfører – ledet
folket i å lovprise Gud under feiringen av en fantastisk seier. Dette er sant åndelig
lederskap.
Deboras profetiske virke vitner om Guds trofasthet i tider med nød og undertrykkelse.
Da Gud ga henne budskapet til Barak, tvilte hun ikke på om det var mulig å
samle nok soldater, og hun innvendte heller ikke at israelittene var for svake til å
vinne. I stedet overbrakte hun budskapet med overbevisning og oppmuntret Barak til
å legge tvilen til side og stole på Guds forsyn.
Hvordan kan vi stole på Gud når det ikke ser så lyst ut akkurat nå?
Med overgangen til kongedømmet etter Israels ønske om en konge (1 Sam 8), var
dommertiden over. Men endringen førte til et enda større behov for profeter som
kunne gi råd, rettlede og irettesette kongen, nasjonens ledere og folket.
I Akabs regjeringstid sendte Gud Elia med et domsbudskap: Det ville ikke
komme regn fordi Israel hadde «forlatt Herrens bud og fulgt Baal-gudene» (1 Kong
18,18). Akab omvendte seg ikke, men jaktet på Elia for å drepe ham, men Gud
beskyttet ham (1 Kong 18,10–12). Da Elia endelig henvendte seg til kongen i hungersnødens
tredje år, fikk han skylden for at det ikke hadde regnet (1 Kong 18,17)!
Elia kalte så sammen hele Israel til et endelig oppgjør mellom Gud og Baal-profetene
(1 Kong 18,19).
Guds ild som falt fra himmelen og Elias profetiske budskap gjorde et dramatisk
inntrykk på Guds folk og fikk dem til å omvende seg. Slik israelittene vegret seg for
å gi seg helt over til Gud, lever vi i kulturer som ikke erkjenner Gud som Skaper og
Frelser. I stedet for å tjene som Guds vitner og oppfordre andre til å være trofaste
mot ham, unndrar vi oss ofte vårt kall og følger våre egne ønsker, slik Israel hadde
gjort.
Gud advarer oss om at det vil føre til ødeleggelse, smerte og til slutt død hvis vi
følger våre egne lyster. Men følger vi hans røst, sier han: «Herren skal alltid lede deg
og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en
vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.» (Jes 58,11)
Med vår kjødelige natur gjør vi opprør mot Gud, også ubevisst. Hva skal til for at vi ikke skal gi
etter for denne naturen?
«Herren, deres fedres Gud, sendte bud til dem sent og tidlig gjennom sine budbærere,
for han ville skåne sitt folk og sin bolig» (2 Krøn 36,15).
Gud sendte mange profeter etter Elia for å trøste, advare og veilede sitt folk,
men både Israel og Judariket havnet i et slikt forfall at Gud sammenlignet dem med
Sodoma og Gomorra (Jes 1,9–10). Guds folk hadde blitt stolte og griske avgudsdyrkere.
De undertrykte sine arbeidere, enker, foreldreløse og fremmede som kom til
dem og ba om hjelp. (Se Guds svar på Israels mangler i Jesaja 58.) Til slutt førte
Guds dom Israel i assyrisk fangenskap (2 Kong 17,1–6) og Juda i eksil i Babylon (2
Kong 24; 2 Kong 25).
Gud straffet sitt folk, men han lot dem ikke være alene i eksil. Han sendte fortsatt
profeter, som Esekiel og Daniel, som skulle gi dem håp for fremtiden.
Gjennom historien har kongedømmene Israel og Juda lidd under syndens følger. De
hadde vendt seg bort fra Gud og forlatt tryggheten i hans omsorg og utløst hans dom.
Gud tolererer ikke undertrykkelse og avgudsdyrkelse, men han sendte dem ikke i
eksil første gang de syndet. Gud arbeidet med sitt folk, og gjennom profetene ba han
dem vende om til ham. Men folket ville ikke lytte. Det er forbløffende hvor lenge
Gud forsøkte å få folket til å vende om fra sine synder. I århundrer forsøkte Gud å nå
dem gjennom profet etter profet med den ene advarselen etter den andre.
Jesus sa det best: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner
dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne
samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» (Matt 23,37)
Men selv i eksil lot Gud ikke folket være uten håp. Til tross for stadige feilgrep
lovte Gud: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om
fra synd» (Jes 59,20).
Tenk på Guds trofasthet selv da Israel vendte seg bort fra ham. Hvordan har du sett denne siden
av Guds kjærlige vesen i ditt liv? Hvor ville du vært hvis han ikke var så tålmodig og kjærlig?
De første kristne levde i forventning om Jesu gjenkomst. Johannes hadde sett
Kristus fare opp i skyene og hørt engelen forklare at han ville komme tilbake på
samme måte (Apg 1,10–11). Nå sto den første menighet overfor det ukjente. Ja, Jesus
hadde sagt han ville komme tilbake. Men når?
Mens Johannes var forvist til øya Patmos, skrev han om løftet om Jesu gjenkomst:
«Se, han kommer med skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har
gjennomboret ham.» (Åp 1,7) Johannes fikk også se hendelsene som skulle innvarsle
tidens ende. Foruten oppmuntring og irettesettelse av de syv menighetene (Åp 2; Åp 3),
inneholdt åpenbaringene visjoner om dommen (Åp 14,6–12), om verdens ende (Åp
20), om Kristi gjenkomst (Åp 14,14–16) og om gjenreisningen av verden (Åp 21; Åp 22).
Johannes kalte seg «deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket
og utholdenheten i Jesus» (Åp 1,9). Han visste hva det ville si å lide, ikke bare av
ventetidens kvaler, men også av forfølgelsen som fulgte med forkynnelsen av Guds
ord og vitnesbyrdet om Jesus Kristus.
I hele Åpenbaringen ble Johannes bedt om å se, og han skulle skrive ned det
han så. I det siste kapittelet skrev han: «Jeg, Johannes, er den som hørte og så alt
dette» (Åp 22,8). Johannes var et profetisk vitne til de siste dagers hendelser og fikk
i oppdrag å dele med menighetene på sin tid det som han hadde sett i et syn (Åp
22,16). Han minner en del om døperen Johannes, som innvarslet Jesu Kristi første
komme (Joh 1,6–8) i et avgjørende øyeblikk i verdens historie.
Vi er også kalt til å vitne slik Johannes gjorde. Vi må også bevare vitnesbyrdet
om Jesus (Åp 19,10) – det vitnesbyrdet han ga om seg selv gjennom profetene. Vi
får kanskje ikke syner slik Johannes fikk, men vi kan vente tålmodig på Kristi
gjenkomst mens vi vitner om hans verk i vårt liv og holder utkikk etter tegn på vår
utfrielse.
Tenk så mye lys vi har fått. Hvilket ansvar har vi som har fått så mye lys?
Gud har alltid meddelt seg til menneskene gjennom profetene. Dette gjaldt særlig i
avgjørende øyeblikk i historien. Er det da ikke rimelig å forvente at Gud vil tale til
sitt folk ved tidenes ende?
Da milleritt-adventistene opplevde «den store skuffelsen» 22. oktober 1844,
kalte Gud Ellen Harmon til profetisk tjeneste og ga henne et budskap til de skuffede
troende. Hennes første syn var til stor trøst for dem i deres fortvilelse.
Et annet kritisk tidspunkt var begynnelsen på adventistenes publikasjoner og den
offisielle organiseringen av sabbatsholdende adventister i et kirkesamfunn. Gjennom
publikasjoner og evangelisering hadde disse sabbatsholderne på 1860-tallet vokst til
flere tusen medlemmer. De måtte organisere seg for å kunne forkynne de tre englebudskapene
(Åp 14,6–12) mer effektivt. Selv om noen motsatte seg tanken på en
organisasjon, brukte Gud Ellen White til å oppmuntre dem til å ta dette skrittet. Den
21. mai 1863 ble Syvendedags Adventistkirken offisielt etablert.
Samme år brukte Gud profetiens gave til å oppmuntre til en helsereform blant de
troende. De færreste syvendedagsadventister hadde god helse, og de levde ikke sunt.
Gjennom Whites to store helsesyner i 1863 og 1865 ble dette endret. Syvendedagsadventistene
ble forkjempere for helse og et sunt liv.
Fra 1870- til 1890-årene var White sentral i utviklingen av adventistenes skolesystem.
Hennes filosofi om helhetlig utdanning (akademisk, praktisk og åndelig)
ble gradvis gjennomført. Som hun selv sa: «Sann utdanning er mer enn å følge et
bestemt studium. Det er mer enn en forberedelse til det livet som nå er. Det har å
gjøre med hele mennesket, og med hele den tiden mennesket kan eksistere. Det
er den harmoniske utviklingen av de fysiske, mentale og åndelige kreftene.» –
Education, s. 13.
På 1880-tallet spilte hun en avgjørende rolle i arbeidet med å få balanse i
syvendedagsadventistenes
frelsesteologi. Hun understreket hvor sentralt Guds nåde
og rettferdighet ved tro sto innenfor rammen av adventistenes unike vektlegging
av loven. Fra 1901 til 1903 bidro hun til å reorganisere kirkens struktur slik at dens
misjon til verden kunne gjennomføres på en bedre måte. Kort sagt ville det ikke ha
vært noe syvendedags adventistsamfunn slik vi kjenner det i dag uten Ellen Whites
virke. Hun var Guds budbringer i avgjørende øyeblikk.
Leena snudde seg brått mot vennene sine, Anneli og Timo, under et bibelstudium i leiligheten
hennes i Raahe – en liten by i Nord-Finland.
«Jeg har en dårlig følelse», sa hun. «La oss be.»
De tre universitetsstudentene sank ned på knærne.
I det samme kom en høy, mørk skikkelse inn i stuen og styrtet mot Anneli. Hun stivnet av
skrekk da figuren forsøkte å gripe henne.
Timo og Leena ba enda mer intenst.
Da kom en lys skikkelse inn i rommet og jaget den mørke ut. Den mørke figuren ble stående
ved døren og prøvde å komme inn igjen. Men den lyse blokkerte hvert forsøk. Etter ti minutter ga
den mørke opp – og forsvant.
Da roen kom tilbake, forsøkte de å forstå hva som hadde skjedd. Leena beskrev kampen
mellom lys og mørke. Timo hadde bare sett skygger som strøk over gulvet. Anneli ville ikke
snakke om det hun hadde sett.
Senere fikk de vite at det hadde vært et selvmord i et hus like ved – akkurat da angrepet
skjedde.
«Det var derfor jeg fikk den følelsen», sa Leena.
Anneli brøt stillheten. Hun hadde tidligere praktisert spiritisme og ble fortsatt plaget av onde
ånder. Men Gud var sterkere, sa hun. Alene i sengen etter angrepet, hadde hun sett den lyse
skikkelsen komme inn og sitte ved sengen til morgengry.
Etter at Anneli ble døpt som medlem i Adventistkirken, stoppet de demoniske angrepene.
For Timo var dette første gang han opplevde den store kampen mellom Kristus og Satan – på
nært hold. Det skulle ikke bli den siste.
En natt våknet han – som vanligvis sov svært tungt – med følelsen av at noen stirret på ham i
mørket. Så hørte han en stemme:
«Ikke bli døpt.»
Timo, som studerte programvareteknikk, var i ferd med å forberede seg til dåp. Han stirret inn
i mørket. Han så ingenting, men han kjente en tilstedeværelse. Han ba – og den forsvant.
Neste dag fortalte Leena at noen hadde tatt sitt liv – nær hjemmet hans – samme natt.
«Vet du når det skjedde?» spurte Timo.